Kristendom, av Ø. Andersen 3.

3. Guds navn.
I 2. Mos. 3, 14 leser vi igjen: ”Jeg er den jeg er.” Jeg er betegner Gud som den i hvem alt liv er og fra hvem alt vil komme. Dette er det enkleste av alle navn: Jeg er, og i tredje person: Han er. Det skrives på hebraisk JHVH. Det var navnet på Gud i Det gamle testamentet. Og det kommer inn over alt der Gud åpenbarer seg for menneske, over alt hvor der er en relasjon, et forhold mellom Gud og menneske.

Dette navnet Jeg er, eller han er, betyr samtidig han som alltid har vært, han som alltid kommer til å være. Og som jeg nevnte betegner det Gud som den i hvem alt liv er og fra hvem alt liv går ut. Dette er meget talende. Dette navnet har Israel aldri lest. Vi vet ikke hvordan dette navnet skal uttales. Før uttalte man det Jehova, nå uttaler man det vanligvis Jahve. Men man kan si om begge disse uttalelser at de ikke er rette. Sannheten er at man ikke vet hvordan det skal uttales, og det skrives JHVH. Jødene leser Adonai hver gang de treffer på dette ordet – det betyr Herren. Og slik har det seg at i den greske oversettelse av Det gamle testamente er det blitt oversatt med Kyrios, som betyr Herren.

Og slik går det videre til Det nye testamente med navnet Kyrios, som betegnelse på Jesus. Og det skal du merke deg at når dette er brukt om Jesus er det for å betegne ham som Herren, men det skal vi komme tilbake til senere.

Dette Guds navn betegner altså Gud som den levende, den værende, den fra hvem alt liv kommer. Han er før alle ting, står det. Denne ene Gud eksisterer som tre personer, det var den andre kjensgjerningen. Han er Faderen, han er Sønnen, han er Den Hellige Ånd. Her er altså tre jeg i Gud. Faderen taler og sier Jeg, Sønnen taler og sier Jeg, Den Hellige Ånd taler også og sier Jeg. Han lærer, overbeviser, veileder, det kjenner du til som leser din Bibel.

Her er tre Jeg, tre personer, og dog er det bare et vesen. Det er ikke tre guder. Det er en Gud og tre personer som denne ene Gud eksisterer i. Hvis vi lærer tre guder, så er det vranglære. Hvis vi lærer bare en person, så er også det vrang lære.

Vi møter Gud som tre personer i Skriften, og dette kan vi ikke forstå. Hvordan kan Gud være en og tre? Være tre og dog en? Nei, det kan vi ikke forstå, for det unndrar seg vår tankes kapasitet. Og det vil jeg gjerne ha sagt her at kunne jeg forstå Gud, da var han ikke Gud lenger. En Gud som menneske kan forstå, han er ingen Gud! Han er laget i menneskets bilde, og da er han ikke Gud.

Det må stå fast – og som jeg sa: Vår frelse er avhengig av, at Gud er som han selv sier han er. Det er en Gud, det er et vesen, denne ene Gud eksisterer som tre personer. Det bekjenner alle kristne kirker seg til. Du skal merke at dette er ikke bare en bekjennelse for den lutherske kirke. De katolske kirkene, og alle de andre overhode, bekjenner seg til Gud som den treenige Gud. Og der hvor treenigheten ikke læres, der er det heller ikke kristendom.

Det er to avvikelser fra denne lære. Den ene kunne vi kalle en tregudslære, den møtte vi meget i oldtiden. Den skal jeg ikke komme inn på nå. Den andre er en slags engudslære, unitarisme pleier den å kalles. Vi har unitarer her i vårt land også, og vi har den i flere teologiske retninger. De nekter at der er tre personer i Gud. Det er bare Gud, sier de, og en person. De nekter Sønnen som Gud, de nekter også Den Hellige Ånd som Gud. Sønnen er bare et menneske, det er bare et billedlig uttrykk, og Den Hellige Ånd ser de bare på som en upersonlig kraft som utgår fra Gud.

Jeg vil gjerne ha sagt: Dette er vranglære! Om dette står det i 1. Johs 2, 23: Den som nekter Sønnen, har heller ikke Faderen. I verset foran står det: Dette er antikrist, den som nekter Faderen og Sønnen. Dette står for å gå imot dem som nekter at Sønnen er Gud. Det nye testamentet hevder meget klart: Faderen er Gud, Sønnen er Gud, Den Hellige Ånd er Gud! Og dette finner vi også uttrykt i Det gamle testamentet.

Nå har vi for tidens skyld ikke anledning til å gå mer inn på det, men vær klar over at når du taler om Faderen, da taler du om Gud, når du taler om Sønnen, da taler du om Gud. Og når du taler om Sønnen åpenbart i kjød, som mennesket Jesus Kristus, da taler du om Gud. Likedan når du taler om Den Hellige Ånd, da taler du om Gud.

Gud er en, og det betyr at når du i din bønn henvender deg til Faderen, eller til Sønnen, eller til Den Hellige Ånd, kommer det fullstendig ut på ett. Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd, er like i ære og rang, og like verdig å tilbe. De er like utad overfor skaperverket, og de er like i frelsen. Faderen frelser ved Sønnen, og Ånden er den som åpenbarer det for oss.

Mer kan vi ikke si om denne andre kjensgjerning nå.

Så kommer vi til den tredje. Gud åpenbarer seg i en vesens fylde. Det er kalt Guds egenskaper. Merk deg her at egenskapene er ikke sider ved Gud. De er åpenbaringsglimt. I hver enkelt egenskap møter du et glimt av den ene, sanne, fullkomne, allmektige, kjærlige, hellige Gud. Disse skal vi tale om i neste kapittel.