Om Foldøens taler.
Lekpreikaren Sven Foldøen talte på møte i
Rennesøy, Rogaland i minst 2 månader i 1943. I ei preikebok kan me fylgja han
dag for dag. Han noterer tekst for kvart møte og skriv ned første del av talen. Han hadde for vane
å leggja notatboka att på benken og tala fritt. Så heldt han fram også etter
det han hadde skrive. Denne gongen ambulerte han frå bygd/gard til gard.
Denne gongen var han mest på Sørbø, men også
på Hanasand og Vikevåg.
Den første talen som er notert er på Hanasand
11. januar 1943. Teksten var Salme 34, vers 1-9. Og lydde det denne
januarkvelden midt under krigen: (litt modernisert språk)
«Det er kommet for meg å si litt om dette. Det
ser ut til at frelse og lovprisning hører sammen. Og det er naturlig. Når man
er i nød og noen roper til Gud på nødens dag, da hører Herren bønnen og utfrir.
Det er det samme hvem det er og hvordan han er som håper. Denne elendige ropet
og Herren hører. Og det var vår opplevelse at Gud hørte og svarte. Og vi er enige om at ingen nød kan være større og
verre enn sjelenøden. At vi går fortapt og ikke noen utvei til å bli berget, og
så tenke på at vi måtte være i Helvede i alle evigheter. Det bringer nød i
sjelen.
Men det under
skjedde at jeg og dere fikk oppleve svar fra Gud og vi fikk fred.
Da er det naturlig
at man priser Gud for hans store nåde,
for hans godhet og kjærlighet. At han kunne ta seg av oss og frelse oss fra
døden og syndens grusomme makt. Det står at de så hen til ham og strålte av
glede.
Og det var ikke bare
første gang vi var i nød at Gud fridde oss ut, men vi kan komme i nød og
vanskeligheter. Og vi har kommet i samme nød som før, og ved å rope til Gud så
har han hørt og utfridd. Vi fikk svar fra Gud. Men vi fikk svar på den måte at
han viste oss til det Jesus hadde gjort. Vi så hen til ham. Og vi fikk svar.
For mitt øye strålende i natten stod, og jeg så Guds Sønn sitt hode bøye osv.
På den måte fikk vi
oppleve utfrielsen og frelsen. Men dette med at takke Gud og love og prise ham,
det er felles for oss alle. Opphører det, da er det ute med vår forbindelse med
Gud. Men det å komme i tvil og mørke – hvorfor skjer det? Det ser ut til at
skje for at6 vi skal oppleve nye ting fra Gud. Og hvorfor kommer vi i trengsel?
For at vi skal oppleve å se Guds frelse. Og slik tror jeg vi får oppleve hele
livet igjennom. Det veksler med tvil og mørke og trengsel og nød, og med
lovsang og takk og tilbedelse.
Og vil du som ikke
er frelst rope til Herren, skal du få oppleve at Herren hører og svarer. Men du
kunne rope nå med en gang. Og roper du av hjerte, skal du få svar.Herren hører.
Jeg undres på at du ikke nå er både trett og lei av å tjene synden og djevelen,
og å gå på den breie vei. Det er forferdelige utsikter du har for evigheten.
xxx
