tirsdag 13. januar 2015

Sven Foldøens taler


Om Foldøens taler.

 

  Lekpreikaren Sven Foldøen talte på møte i Rennesøy, Rogaland i minst 2 månader i 1943. I ei preikebok kan me fylgja han dag for dag. Han noterer tekst for kvart møte og  skriv ned første del av talen. Han hadde for vane å leggja notatboka att på benken og tala fritt. Så heldt han fram også etter det han hadde skrive. Denne gongen ambulerte han frå bygd/gard til gard.

  Denne gongen var han mest på Sørbø, men også på Hanasand og Vikevåg.

  Den første talen som er notert er på Hanasand 11. januar 1943. Teksten var Salme 34, vers 1-9. Og lydde det denne januarkvelden midt under krigen: (litt modernisert språk)

  «Det er kommet for meg å si litt om dette. Det ser ut til at frelse og lovprisning hører sammen. Og det er naturlig. Når man er i nød og noen roper til Gud på nødens dag, da hører Herren bønnen og utfrir. Det er det samme hvem det er og hvordan han er som håper. Denne elendige ropet og Herren hører. Og det var vår opplevelse at Gud hørte og svarte. Og vi er enige om at ingen nød kan være større og verre enn sjelenøden. At vi går fortapt og ikke noen utvei til å bli berget, og så tenke på at vi måtte være i Helvede i alle evigheter. Det bringer nød i sjelen.

  Men det under skjedde at jeg og dere fikk oppleve svar fra Gud og vi fikk fred.

  Da er det naturlig at man priser Gud for hans store nåde, for hans godhet og kjærlighet. At han kunne ta seg av oss og frelse oss fra døden og syndens grusomme makt. Det står at de så hen til ham og strålte av glede.

  Og det var ikke bare første gang vi var i nød at Gud fridde oss ut, men vi kan komme i nød og vanskeligheter. Og vi har kommet i samme nød som før, og ved å rope til Gud så har han hørt og utfridd. Vi fikk svar fra Gud. Men vi fikk svar på den måte at han viste oss til det Jesus hadde gjort. Vi så hen til ham. Og vi fikk svar. For mitt øye strålende i natten stod, og jeg så Guds Sønn sitt hode bøye osv.

  På den måte fikk vi oppleve utfrielsen og frelsen. Men dette med at takke Gud og love og prise ham, det er felles for oss alle. Opphører det, da er det ute med vår forbindelse med Gud. Men det å komme i tvil og mørke – hvorfor skjer det? Det ser ut til at skje for at6 vi skal oppleve nye ting fra Gud. Og hvorfor kommer vi i trengsel? For at vi skal oppleve å se Guds frelse. Og slik tror jeg vi får oppleve hele livet igjennom. Det veksler med tvil og mørke og trengsel og nød, og med lovsang og takk og tilbedelse.

  Og vil du som ikke er frelst rope til Herren, skal du få oppleve at Herren hører og svarer. Men du kunne rope nå med en gang. Og roper du av hjerte, skal du få svar.Herren hører. Jeg undres på at du ikke nå er både trett og lei av å tjene synden og djevelen, og å gå på den breie vei. Det er forferdelige utsikter du har for evigheten.

 

xxx