Kristendom 2.

2. Bibelens åpenbaring.

Av Øivind Andersen.
Åpenbaring er det samme som Bibelen. Den er Guds ord til oss, gjennom den er det Gud taler til oss. Og den metode vi må følge i kristen troslære er å spørre: Hva står det skrevet? Hva sier Guds ord? Det blir vår metode. Det er også kalt den beskrivende metode.

Like fra begynnelsen av var det metoden i teologien. Helt til midten av attenhundre-tallet, har det vært en fremherskende metode i det som vi kaller troslære. Fra da er det blitt litt annerledes. For da begynte man å spørre om hvordana man skal tenke om slike ting, eller hva formålet er med dette, og ikke etter hva som står skrevet.

Det betyr at man glir bort fra Guds ord og over i menneskelig tankegang. Da er det ikke lenger teologi, men menneskelig religionsfilosofi. Dette skal vi nå ikke komme nærmere inn på. Vi konstaterer bare ganske enkelt: Vi holder oss til Bibelen, vi spør: Hva står det skrevet?

Troslærens oppgave blir da fortrinnsvis å samle under ett synspunkt det som Bibelen taler om på mange steder. For eksempel:
Hva sier Bibelen om Gud?
Eller: Hva sier Gud om seg selv i Bibelen,
hva sier den om skapelsen,
hva sier den om hvordan synden kom inn i verden,
Hva sier Bibelen om Jesus Kristus og hans stedfortredergjerning,
hva sier den om hvordan et menneske blir en kristen osv.

Under alle disse emner vil vi prøve å holde oss til det som er skrevet, og vi vil prøve å sammenfatte det som er sangt mange steder i Guds ord om samme sak. Det er den metode som også Bibelen selv anviser oss. Det ene bibelord skal kaste lys over det andre. Bibelen skal selv tolke seg for oss.

Det første vi nå skal stanse for er dette spørsmålet: Hva sier Bibelen om Gud? I Johs 1, 18 står det: Ingen har noen sinne sett Gud, den enbårne sønn, som er i Faderens favn, han har forklart ham.

Vi kunne vel gjennom skaperverket si at han er til og vite at han er. Men hvem han er, kan vi bare vite ved at han selv har åpenbart for oss og talt til oss om seg selv.

Når en skal sammenfatte det Bibelen sier om Gud, er det tre hovedkjensgjerninger som kommer i forgrunnen, og nå skal du merke deg det. Om du ikke får med deg mer enn disse tre hovedkjensgjerninger fra læren om Gud, så har du i alle fall fått med deg noe meget viktig.

Den første kjensgjerning er at GUD ER EN, og at han er Gud alene. Den andre kjensgjerning er at denne ene og eneste Gud eksisterer som TRE PERSONER.: Faderen, Sønne og Den hellige Ånd. Og den tredje kjensgjerning er at Gud ÅPENBARER segi en vesens fylde. Det er ofte blitt kalt for Guds egenskaper, og vi skal komme litt tilbake til det siden. Hold nå fast ved disse tre kjensgjerningene.

Så skal vi se ganske kort på den første. I 5. Mos. 6 står det slik: Herren vår Gud, Herren er en. Det er bare en Gud, og han er Gud alene. Det sies ganske klart at da han skapte var ingen med ham, ingen er Gud uten Gud alene. Visstnok tales det i Bibelen om guder i flertall, men det er ikke Gud i den mening.

De kalles guder bare fordi de har makt over de vantros sinn, som det heter hos apostelen Paulus. De er guder fordi menneskene rekner dem som guder. Men hos profeten Jesaja blir det sagt at de er tomme, og at de gjør dem tomme som setter sin lit til dem.

Det egentlige uttrykk som vi har i det gamle testamente for disse guder, er intetheter. De er i seg selv ingen ting, og det som mennesker dyrker i disse avguder er i virkeligheten seg selv. De er eksponenter for mennesketanken, for menneskets bevissthet, samtidig som de skal tilfredsstille menneskets trang til å ha en utenom seg selv til å sette sin lit til.

For slik er nemlig menneske skapt. Det er skapt til å tro noe, og til å tro på noe, og det gjør alle mennesker. Og tror de da ikke på Gud, så tror de på noe annet. Her er det altså at avgudene kommer inn i bildet, for dem som ikke kjenner Gud. Men guder er de ikke i virkeligheten.

Det er bare en Gud. Han er fra evighet, han har ingen begynnelse, han har ingen ende, han har alltid vært, og han er Gud alene. Bibelen taler meget om denne ene og eneste Gud. Vi kan ikke her tilnærmelsesvis gå inn på det, for da trengte vi alle timene bare til dette ene emne.

Men jeg vil nevne noe som vi finner i 2. Mos. 3, 14 om Guds navn. Her er sammenhengen at Gud kalte Moses til å utfri Israel. Han åpenbarte seg i en tornebusk som brenner uten å brenne opp. Moses vil gjerne gå bort til for å se denne tornebusken, Men da roper Gud ut fra tornebusken. Herrens engel, står det. Egentlig skulle vi vel oversette: Herren i en engels skikkelse, Herren som engel, roper til ham fra tornebusken: Trekk dine sko av, for det sted du står på er hellig. Og nå sier han som åpenbarer seg i tornebusken til Moses: Jeg er din fars Gud, jeg er Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud. Og så kaller han Moses.

Så spør Moses: Når jeg nå kommer til Israels barn og sier til dem at deres fedres Gud har sendt meg, og de så spør meg: Hva er hans navn? Hva skal jeg så svare dem? Da sier Gud til Moses: JEG ER DEN JEG ER. Så skal du si til Israels barn: JEG ER har sendt meg til dere. I dette åpenbarer Gud seg på en særskilt måte. Det skal vi se mer på senere.