16. Kristendom, av Ø. Andersen.

16 av 28. Gud ble menneske.

Ordet ble kjød. Vi har nevnt at det står så upersonlig. Det betyr at Gud har ikke forenet seg med et menneske. Det var ikke først et menneske på jorden, som Gud så kommer og tar bolig i og forener seg med. Det er altså ikke riktig, som jeg nevnte, å si at Gud bor i Kristus. Nei, det står at det er Gud selv som blir et menneske.

Det er ikke noe menneske på forhånd, men det blir et menneske ved en overnaturlig unnfangelse. Det skjer ved Guds Hellige Ånd, og Gud gjennomgår hele utviklingen fra å være et foster i mors liv og inntil døden. Alt som hører menneskelivet til.

I dag skal vi lese fra Fil. 2, 5-11: ”5 La dette sinn være i dere, som òg var i Kristus Jesus, 6 han som, da han var i Guds skikkelse, ikke holdt det for et røvet bytte å være Gud lik, 7 men gav avkall på det og tok en tjeners skikkelse på seg, da han kom i menneskers liknelse. Og da han i sin ferd var funnet som et menneske, 8 fornedret han seg selv og ble lydig til døden - ja, døden på korset. 9 Derfor har og Gud høyt opphøyet ham og gitt ham det navn som er over alle navn, 10 for at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden, 11 og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære.”

Her hører vi om Sønnen i himmelen hos Faderen, vi hører om hans fornedrelse i og med at han ble menneske, vi hører igjen etter at han ble fornedret som menneske igjen ble opphøyet, og får som menneske det navn som er over alle navn.

Nå skal vi se litt på hva dette ordet innebærer. Først står det at da han var i Guds skikkelse, ikke aktet det for et rov å være Gud lik. Det var altså ingen tilsnikelse. Det er ikke noe urett eller noe galt eller noe man tiltar seg med urette å kalle ham for Guds Sønn. For han er Gud lik, og han var i Guds skikkelse. Særlig det ber jeg deg å legge merke til. Guds skikkelse betyr at han er i en herlighets skikkelse.

Nå står det at han gav avkall på det. Dette blir ofte misforstått, og det kommer vel på grunn av ordstillingen i oversettelsen vår (dvs. fra 1930). Man sier at han gav avkall på å være Gud LIK. – Altså Jesus, eller Guds Sønn som mennesket Jesus Kristus skulle ifølge det ikke ha guddommelige egenskaper.

Det er en fryktelig farlig ting å si. For hvis Guds Sønn hadde avlagt sine guddommelige egenskaper, da hadde han øyeblikkelig opphørt å være Guds Sønn. Man kan ikke avlegge egenskaper. Det er aldeles umulig. Og det står heller ikke at han avla dette, eller at han uttømte seg som grunnteksten egentlig sier, for (fra) å være Gud lik.

Hva er det da han har uttømt seg for? Eller som det heter i oversettelsen: Hva er det han gav avkall på? Du kan få svar på det ved å se hva det er han kommer i, hva han tar på seg. Det han tar på seg, det må jo nødvendigvis svare til det han gir avkall på.

Nå ser du han tar på seg en tjeners skikkelse. Og det skjer i og med, står det i grunnteksten, at han ble menneske. Ved å bli menneske tar han på seg en tjeners skikkelse. Det gjør Guds Sønn i og med at han kommer inn i verden. Det som han da har gitt avkall på er å være i Guds skikkelse, det er ikke å være Gud lik.

Han er Gud lik også i sin fornedrelse, også som menneske. Han har sine guddoms egenskaper også som menneske. Det er sikkert nok at han har ikke og kan ikke gi avkall på å være Gud lik, for da var han jo ikke Gud. Men han gav avkall på å være i Guds herlighets skikkelse.

Du hører en gjenklang av dette i Jesu yppersteprestlige bønn. Et ord som vi for øvrig skal komme tilbake til i et senere kapittel, når han sier: Gi meg den herlighet som jeg hadde hos deg før verdens grunnvoll ble lagt (Johs 17, 5). Han ber om en herlighet, som han har gitt avkall på, og som han nå skal få igjen etter at frelsen er fullbyrdet og han igjen skal ta plassen ved Faderens høyre hånd.

Denne herlighet – den har han gitt avkall på, Guds herlighets skikkelse, og så har han tatt på seg en tjeners skikkelse ved å bli menneske. Han kommer i et menneskes lignelse, som betyr at han er et virkelig menneske, men ikke syndig. Han er syndfri, han er etisk sett fullkommen. Det finnes ikke synd ved Jesus verken i handling eller i hans kjød.

Derfor står det: I det han kom i et menneskes skikkelse, og da han i sin ferd ble funnet som et menneske. Det skulle altså konstateres at han var et virkelig menneske som du og jeg. Da først går han til sin offisielle del av sin frelsergjerning og fullbyrder den.

La oss nå se litt nærmere på dette som han har gitt avkall på – å være i Guds skikkelse, og å ta på seg en tjeners skikkelse. Jeg nevnte at han gav avkall på å være i herlighet og han er blitt et menneske. Nå sier imidlertid Johs 1, 14: Vi så hans herlighet, og det er sagt om ham som menneske. Hvordan kan det da henge sammen, at der sies at han både har gitt avkall på herlighet, og der samtidig sies at hans disipler kan se hans herlighet.

Jeg har trang til å vitne for min personlige del: Jeg har også sett hans herlighet i det Bibelen har åpenbart meg om Jesus som menneske mens han var her på jorden. Hvordan kan det henge sammen at han samtidig gir avkall på herlighet og åpenbarer sin herlighet?

Jo, det henger sammen slik som det står hos profeten, og som er gjengitt i Matt. 21 og parallelle steder, ved Jesu inntog i Jerusalem: han kom saktmodig – det vil si han kom ikke for å holde dom, men for å bære synd. Han kom for å tre inn i vårt sted og bære vårt ansvar. Han kom nærmere bestemt for å være den Herrens tjener som du leser om hos profeten Jesaja og flere steder i Det gamle testamentet.

Messias kalles rett og slett Herrens tjener. Jesus sier om seg selv i matt. 20, 28 at Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene. Der har du det igjen, og gi sitt liv til løsepenge for de mange.

Det som Guds Sønn altså har gitt avkall på ved å bli menneske, og ved å gå inn i denne tjenerstilling, det er dommen. Han har gitt avkall på å være dommer. Jesus sier det også selv til Nikodemus i Johs 3: Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham. Når det gjelder dom, da har han gitt avkall på Guds herlighet. Når det derimot gjelder den frelsende kjærlighet, så åpenbarer han fremdeles Guds herlighet.

Således har det seg, at han både har gitt avkall på å være i Guds skikkelse – i hans herlighets skikkelse – og kommer i en tjeners skikkelse, og samtidig i denne tjenerskikkelse får åpenbare en herlighet som vi får se. Det er den herlighet som består i at han frelser. – Kjærligheten avslører ham, den åpenbarer ham. Den skjuler ham ikke. Det er dommen og straffen han skjuler. Og det skal vi tale litt mer om i neste kapittel.