lørdag 12. mai 2007

Henrich Müller: Hjertespeil

Evangeliske Hjerte-Speil.

Prekener over alle søndagenes og festenes Evangelier.


(NB! Det gjelder hele postillen; her er ikke plass til det, men noen smakebiter har vi lagt inn!)

Henrik var tysk prest, f. i Lübeck 1631 og døde 1675, 44 år gammel. Han vokste opp under 30-års-krigen og virket som prest i etterkrigstida. Det var ei sørgelig tid, men Müller stod trofast i tjeneste med evangeliet. Han ble professor i gresk og teologi. Hans prekener bærer preg av luthersk ortodoksi og grepethet. Se mer i ”Mini-biografier” i bloggen ’gudsfolket’.


1. Første søndag i Advent.
Matt. 21, 1-10.


Alt det dere gjør i ord eller gjerninger, gjør det alt i Den Herre Jesus navn. Slik formaner Paulus sine lesere i Kol. 3, 17.

Del A.
Forord.

Vi vil også slutte det gamle året i Jesu navn, takke Gud og vår Herre Jesu Kristi Far, for at han har gitt oss liv og forstand, kraft og styrke fra det høye til å forkynne hans hellige ord rent og uforfalsket ved vår munn. Vi tviler ikke på at Gud som har lovet i profeten Jesaja at hans ord ikke skal vende tomt tilbake. Men det skal utette det han har behag i hos dem som han sender det til. Han har virket kraftig i deres hjerte ved Ordet som er forkynt for dere. Dere har hørt på Ordet med andakt og tatt imot det med glede.

I vår Herre Jesu Kristi navn begynner vi da ved Guds nåde dette nye kirkeår. Vi begynner på det, men bare Gud vet om vi skal fullende det. Vi er som blomster som visner så snart. Vi er som glasset som så lett blir knust. Hvem vet om vi skal leve til i morgen? Hvem kan si hvor dere er om et år? Allikevel begynner vi i Guds navn, og påkaller den Herre Jesus med ydmykhet, at han også i dette nye kirkeåret at han vi gi sin himmelske velsignelse til å plante og vanne oss. Og at de åndelig blinde må bli opplyst ved hans hellige Ord som skal forkynnes. De villfarende må føres på rett vei, og de sløve (skjødesløse) må bli oppmuntret. De hardnakkede skal beveges og de bedrøvede trøstes.

Må han også i dette kirkeåret gi en rik sjelehøst, at vi ved hans hellige Ord må bli salige sammen med dem som hører Ordet. På hans ord vil vi på nytt kaste ut vårt garn i forkynnelsen: Må Gud gi en velsignet sjelefangst, ved Jesus Kristus vår Herre. Amen. Og i denne tillit bøyer vi våre kne, og ber i troen et andektig Fader Vår.

Teksten: Mat. 21, 1-10.

Del B.
Inngang.


Elskede i Herren! Den meget ånderike og honningsøte kirkelærer Bernhard har alltid brukt dette ordet som et daglig ordtak: Å Herre, gi at jeg må kjenne både deg og meg selv! I Jesu og vår egen rette kunnskap består hele vår kristendom. Kunnskapen om Kristus tjener til at den kan styrke vår tro og tenne opp vår kjærlighet, gjøre oss faste i håpet og med det samme vekke en barnefrykt i oss. Den styrker vår tro når den viser oss i vårt hjerte vår Frelser i vår hans rette skikkelse. Jesus er mild og vennlig, ja en nådig Herre som er rik på hjelp. Da blir vår tillit tent. Den er som en brennende lue og vi tenker: Hvem vil ikke tro på en så nådig herre, som er så from og vennlig. Ja, han er godheten selv. Ved denne kunnskap tennes også vår kjærlighet til Kristus, som Johannes sier: 1. Joh. 4, 19: ”Vi elsker fordi han elsket oss først” (gammel dansk: La oss elske ham, for han elsket oss først.) Alle som kjenner Kristus, smaker hans kjærlighets sødme. Og alle som smaker den, får en brennende kjærlighet til ham i seg, og det ene lys tenner her det andre. Håpet blir også stadfestet og blir stadig under korset når vi kjenner Kristus rett. Og da vet vi og kjenner at han kan hjelpe, og at han mener det godt med oss i vår lidelse.

Ja, også barnefrykten vekkes i oss ved kunnskapen om Kristus, slik at vi vokter oss for å gjøre ham vred. Han er jo så vennlig mot oss og gjør vel imot oss både til legeme og sjel. Vi vegrer oss jo for å gjøre noe ondt mot dem som er gode mot oss. Skulle vi ikke mye mer frykte for å gjøre Jesus noe ondt. Han har jo vist oss så mange og store velgjerninger.

Etter å ha talt om kunnskapen om Kristus, kommer vi til kunnskapen om oss selv. Den lar oss se og kjenne at vi er intet, vi er ikke Guds bilde som vi var i Adam. Men djevelen har tatt dette bilde helt fra oss.

En slik kunnskap skaper først i oss en guddommelig og hjertelig bedrøvelse over at vi har mistet og tapt den fullkomne hellighet og rettferdighet, som Gud i Adam hadde prydet oss med.

For det andre viser denne kunnskap hva vi er i vår fordervede tilstand. Vi er en ødeleggelsens vederstyggelighet og en avsky for Gud. En slik kunnskap slår vårt stolte mot til jorden og vi ydmyker oss og gjør ikke for mye av oss selv.

For det tredje lærer vi hva vi skal være og hvorledes Guds bilde skal fornyes i oss ved korset. Vi oppmuntres til hellig vandel og liv, og vi stunder og streber dag etter dag etter å bli bedre og bedre.

Se, du Guds barn! Slik består hele kristendommen i kunnskapen om Jesus Kristus og den sanne kunnskap om oss selv. En forkynners arbeid skal da være at han skal gjøre gode kristne av sine tilhørere. Og da skal dette være mitt kirkearbeid at jeg kan føre hver av dere til kunnskap om den Herre Jesus og dere selv. Derfor skal evangelietekstene gjennom hele året være som et speil. Der skal dere se Jesu hjerte mot deres eget hjerte, og deres eget mot hans. Må Gud gi oss sin nåde til dette, for Jesu skyld. Amen.

Del C.
Forklaring av teksten.


Tiden var nå nær for hånden at Jesus vår Frelser skulle gå til sin siste lidelse. Derfor gjorde han seg ferdig, stod opp og gikk mot Jerusalem. Han innstilte seg på å være det rette påskelam og bli slaktet for all verdens synder. Kristus visste vel før at korset ventet på ham i Jerusalem. Likevel flykter han ikke, men går for å møte korset. Ja, han tar det liksom under armen og gir dermed til kjenne at han led frivillig for våre synder.

Det er kristelig når man går frimodig mot korset. Hvor mange mennesker er ikke helt forferdet, sky og flykter om de bare skal ta et lite kors på seg? Var det mulig ville de løpe ut av verden for å unngå korset. Men forgjeves! Korset følger oss i hælene og forlater deg ikke. Det Gud legger i din vei, må du bære hvor du enn er og oppholder deg.

Da Jesus kom nær til Jerusalem… (v. 1-2).


Der bodde folk i landsbyer der de hadde arbeidsdyr som reisende kunne låne mot betaling for å frakte sitt gods videre over Oljeberget. Han sendte to av sine disipler for å gi til kjenne at hans disipler skulle være enige i ånden og bundet sammen i kjærlighet med fredens bånd. Det står vel at de er enige som skal forene andre. Om disse to disiplene har vært Peter og Johannes, kan man ikke vite, men det synes trolig. For Peter var hastig og ivrig, men Johannes var from og saktmodig. Begge to er samlet hos deg, du Guds barn. Den ivrige Peter er ditt kjød, og den saktmodige Johannes din ånd. Begge to må være i deg. Begge må stride med hverandre, men Johannes må seire. Frelseren gir begge disiplene denne forsikring og befaling, at når de kommer inn i byen, skal de finne et asen bundet og en fole, som de skulle løse og føre til ham.

Han gir hermed til kjenne hva en forkynners arbeid er: De bundne skal løses, og de som har løst seg selv skal bindes. De fleste mennesker har dessverre løst seg selv, og er motvillige, stive og trassige, og alt ligger liksom nedsenket i det onde. Men de som løser seg selv slik, skal en Guds ords tjener binde. Det gjør han ved å forkynne ubotferdige syndere en evig død og fordømmelse hvis de ikke omvender seg.

Men finnes det derimot et botferdig hjerte som ved lovens trusler er omgitt av bånd og dødens snare, da skal forkynneren løse det ved å forkynne Guds nåde og frelse. ”Løs dem,” sier han, ”og før dem til meg.” Det er forkynnerens embete å føre sjelene til Gud, ved den sanne og frelsens lære, ved et hellig og ustraffelig liv og ved alvorlig bønn.

For at disiplene ikke skulle komme med innvendinger, kommer Jesus dem i forkjøpet med dette svaret: Hvis noen sier noe til dere, skal dere svare: Herren har bruk for dem, v. 3. Her vil Frelseren si: Jeg har folkets hjerte i min hånd og kan snu og bøye dem etter min vilje. Bare forkynn det i mitt navn: Herren har bruk for dem, da vil de straks la dere få dem.

Herren rår ikke bare over asenet og folket, men også over himmel og jord og alt som er der. Ser du, Guds barn, slik blir den rike mann en fattig Lasarus, og den som eier alt behøver likevel noe. Slik har Guds egen Sønn fornedret seg selv, og gav avkall på sin guddommelige skikkelse da han ble menneske. Det gjorde han for å gjøre deg rik i sjelen både her og i evigheten.

Selv om disiplene ikke visste hva Frelseren behøvde dette asen til, ville Han holde sitt inntog i Jerusalem på det. Slik ville han oppfylle profetien som sier: Gled deg, du Sions datter… Se, din konge kommer til deg. Sak. 9,9,

Å, du kristne sjel! Guds ord må ikke være talt forgjeves, det må vi følge det. Derfor blir Guds ord forkynt, ikke for at det skal gå inn det ene og ut det andre øre. Nei, det skal vise sin kraft og vi skal følge det. Når høye herrer holder sitt inntog, sender de noen i forveien som skal fortelle det. Og da Herren Jesus ville gå inn i Jerusalem, sendte han profeten Sakarias som skulle forkynne det for jødene. Her bruker han bildet av Sion og Jerusalem, for en del av Jerusalem lå på Sions berg.

Å, du kristnesjel. Skal din Frelser gå inn til deg, då må ditt hjerte være som et berg, oppløftet mot himmelen, fast og sikker i troen. Du må være et Jerusalem, en fredsby. For Guds rike er ikke noe annet enn fred og glede i Den hellige Ånd. Du må være et Sion, en tjener som kan si med David: Jeg løfter mine øyne opp til fjellene, hvor skal min hjelp komme fra? Salme 121, 1.

Sakarias har dette budskapet til Sions og Jerusalems døtre: Se, din konge kommer. Dette lille ordet: Se! er et ord som forundrer oss. Profeten vil si dette: Forundre deg, Sion og Jerusalem, at den store konge kommer til deg. Man må vel forundre seg over at herrenes Herre og kongenes Konge kommer ned til oss fattige mennesker. At den herre som er en stor majestet, kommer i så stor fattigdom og drar inn i Jerusalem.

Dette lille ordet: Se! Er også et gledens ord. Når hjertet er fullt av glede, pleier man å si: Å se! Se! Der Jesus kommer, der kommer glede. Lyset fordriver mørket. Jesus driver bort all bedrøvelse fra hjertet. Et hjerte som kjenner Kristi nærvær, springer liksom av glede og er ved fritt mot. Jeg tror ikke det kan være en mer bedrøvet sjel i verden, enn den som Jesus skjuler seg for. Dyrene skulle jo bli bedrøvet dersom solen med sitt lys ville forlate dem. En from og gudfryktig sjel er mye mer bekymret når rettferdighetens sol med sin trøst blir borte.

Men derimot kan ingen glede være større enn når Jesus åpenbarer seg for sjelen i sin godhet. Da får den smake og se hvor god og vennlig Herren er. Dette oppliver både legeme og sjel så at man av glede må rope og si: Mitt legeme og min sjel gleder og fryder seg i den levende Gud.

Se, din konge kommer! Frelseren kalles Sions konge fordi han etter kjøtet hadde sin opprinnelse av jødisk slekt. Han var født i jødenes land, forkynte selv for jødene, og slik opprettet han sitt åndelige nåderike mellom dem.

Din konge kommer. Han kommer legemlig når han drar inn i Jerusalem. Han kommer åndelig når han drar inn i ditt hjerte. Han kommer dit deg, sier teksten. Han kommer til nytte og gavn for deg og vil skaffe deg frelse.

Han kommer saktmodig. Ordet i det hellige språk betyr både saktmodig og fattig. Vår Frelser er saktmodig og full av miskunn. For han forskrekker og plager ikke noen, slik andre herskere gjør. Men han trøster og hjelper. Vår Frelser er fattig og nødlidende. For vi ser hans nød og fattigdom da han låte et asen og hadde ikke noe han kunne helle sitt hode til.

Tidligere brukte nok også fyrster å ri på asen, som i Dommerne 10, 4 og 12, 14. Men etter at Salomo hadde innført egyptiske hester til landet, var esler ikke mer noe verd. Slik var det ingen tegn på storhet og makt hos Frelseren, men bare fattigdom og forakt.

Det Frelseren sa til disiplene, forstod de ikke. Men det var lydige og gjorde som Jesus befalte, v. 6. Og du Guds barn: Slik må man høre Guds ord, og straks gjøre etter det og Ordet får virkning. Han sier: Gå av sted, og de gikk.

Vi kan kjenne Kristi disipler på deres lydighet. Når du gjør det Kristus befaler deg, da er du hans disippel. Hva gagner det at Herren befaler deg mye, når du gjør lite? Han sier: Korsfest ditt kjød med sine lyster og begjær. Men du korsfester det ikke. Han sier: Følg etter meg, men du følger ditt fordervelige kjøds lyster. Slik han taler, må du gjøre. Du må leve som hans ord lærer.

De hentet eselet og folen og førte dem til Frelseren og la sine klær på dem som Herren skulle sitte på. Dine klær, mitt kjære Guds barn, skal du legge under dine Jesus, og det gjør du når du klær hans nakne lemmer. Men hva gjør verden? De ikke bare lar være å kle Kristus, men de drar til og med av ham de klærne som han har på seg.

Men folket som gikk foran og fulgte etter, viste sin ærbødighet på to måter: Noen bredte sine klær på veien, slik skikken var i Østerland. For når en ny konge kom inn i byen deres, la de klærne sine under ham. Det skjedde også med Jesus som med Jehu, 2. Kong. 9, 13.

Andre hogg greiner av trærne og la dem på veien. Noen gjorde det for å vise sin glede, andre for å pryde veien. Om det har vært palmegreiner, kan man egentlig ikke vite. Men det synes trolig, ettersom Kana’an var full av palmer. Og Johannes skriver at jødene var kommet sammen til påskefesten. Da de hørte at Jesus kom til påskefesten, tok de palmegreiner og gikk mot ham. Joh. 12, 13.

I gammel tid bar seierherrene palmegreiner, det ser vi av 1. mak. 13, 51. Og slik gav folket her til kjenne at Jesus var den rette Fredsfyrste og seierherre over alle sine fiender.

Men noen av folket ropte høyt og siterte Salme 118, 26: Hosianna, Davids Sønn. I disse ordene er først en lykkønskning der folket ønsket Frelseren det salmen sa: Gud gi den nye kongen som etter kjøtet er av Davids ætt, lykke, salighet og velsignelse!

For det andre er ordet en trøst der de troende byder djevelen og alle deres fiender og vil liksom si: Vi har en Jesus som er hjelper og frelser. Han skal gi oss seier og frelse mot alle våre fiender. ”Lovet være ham som kommer.” Det betyr egentlig: Velsignet være ham. For han var den som alle slekter på jorden skulle bli velsignet i.

Å, kristne sjel. Moses truer med forbannelse. Forbannet, sier han, være den som ikke holder alt det som står skrevet i loven. Men din Frelser ble for din skyld en forbannelse på korset, for at du skulle få velsignelse. For verden betrakter deg ofte som en forbannet ting, og mange banner deg bak din rygg. Men Jesus forandrer den forbannelse til velsignelse. For alle ting må tjene dem til gode som elsker Gud.

Hosianna i det høyeste! Hjelpen kommer fra det høye, det er fra himmelen. På jorden kan vi ikke finne hjelp. Derfor må vi løfte våre øyne opp mot himmelen. Hjelpen kommer fra Herren, som skapte himmelen og jorden. Gled dere derfor og syng til ære for Herren: Hosianna, du Davids Sønn!

Et Speil!
- Av dette evangelium som vi nå har forklart, vil vi først stille fram for dere et Jesu TRØSTE-SPEIL. Der ser vi vår adventskonges hjerte. Vi ser ham i dette speilet som vår konge.

Profeten sier: Se, din konge kommer. Han er vår konge, som forsørger, verger oss og styrer oss. Han er vår konge som trår våre fiender under føtter. I denne kongen ser vi kjærlighet og godhet, at han er allmektig og allvitende.

Hans kjærlighet og godhet ser vi av at han kommer oss nær. Teksten sier: Da han nærmet seg Jerusalem. Der Jerusalem er, der er Frelseren nær. I bønnen holder han seg nær den troende sjel med hele sin frelse, som han sier hos profeten: Jeg vil bo i det høye og hellige, og hos den som er sønderknust og nedbøyd i ånden. Jes. 57, 15.

Men han holder seg særlig nær Betfage. Det betyr Kildens hus. Det er den sjel som i verdens ørken har tårekilder. Og hos et slikt bedrøvet og sorgfullt hjerte er Jesus aller mest. Det beviser David når han sier: Herren er nær hos dem som har et sønderbrutt hjerte, og han frelser dem som har en sønderbrutt ånd. Salme 34, 19.

Vi innbilder oss ofte når vi er under korset at Frelseren er borte fra oss. Men hvorfor? Fordi han skjuler seg et lite øyeblikk med sin trøst og hjelp. Nei, det er ikke slik. Under korset er Jesus deg aller nærmest. Når bedrøvelsens vann renner i dine tårekilder, da kommer han til deg med trøstens tørkle og oppmuntring.

Da Hagar satt i ørkenen med øynene fylt av tårer, kom engelen og viste henne en kilde. Der kunne hun leske sitt barn som nesten vansmektet av tørst. Når du sitter i denne verdens ørken, forlatt og ensom, og dine modige tårer renne og bitter gråt, da kommer Jesus fram og gir deg et trøsteord. Han kommer med en trøstetanke etter den andre, som du kan øse av som av en kilde. Der får du trøst og oppmuntring.

Her ser vi klart at Frelseren er allmektig, at han bøyer folkets hjerte etter sin vilje. Frelseren har alle menneskers hjerte i sin hånd, som en pottemaker har leiret. Han kan danne, bøye og vende det som han vil. Salomo sier i Ordspråket at Gud bøyer kongers hjerter som vannbekker. Han kan lede det som en leder en vannbekk fra et sted til et annet.

Hvor trøsterikt er vel dette for deg når du er forlatt og klager, og du har kanskje ingen venn som vil ta seg av deg. Kjære Guds barn! Jesus kan hjelpe deg bare ved et ord: Herren har bruk for deg. Og så sender han hjelp i tide. Det er en trøst for deg når du ofte klager: Hvorfor har jeg så mange fiender?

Frelseren har deres hjerte i sin hånd. Han kan gjøre den verste fiende til den beste venn på et øyeblikk. Den som er vred og sur på deg i dag, kan han gjøre mild og vennlig i morgen. Vendte han ikke Esaus hjerte til Jakob? Dette er en stor trøst for deg.

Hos din adventkonge, Kristus, ser du også Allvitenhet. For Frelseren så ikke bare hvor asenet og føllet stod bundet, han visste også hva folket ville si. Du mener at din Frelser ikke vet når elendighet og sorg holder deg bundet.

Jo, det vet han visst. Han ser den byrde du bærer og de bånd som trykker deg. Skulle han ikke se, han som er Herre og kjenner alt. Han er jo den som trøster deg under byrden og roper til dem: Kom til meg, alle dere som strever og har tungt å bære; jeg vil gi dere hvile. Mat. 11, 28.

Han sier selv i Åpenbaringen: Jeg vet om dine gjerninger, jeg vet om din sorg. Ja, han kjenner også din minste sorg. For han teller alle dine tårer, og samler dem i sin flaske. Han ser bedre det som trykker ditt hjerte, enn du selv.

Nå kommer denne adventkonge til deg. Han kommer så ofte som hans ord forkynnes. Å, du skulle også komme til ham. For uten hans nåde kan du ikke leve et eneste øyeblikk. Men skulle din Jesus vente så lenge før du kom, da ville du omkomme evig.

Derfor kommer han til deg og tilbyr deg all sin nåde. Han kommer til deg som en brudgom til sin brud. Han omfavner deg kjærlig og åpner sitt hjerte for deg.

Han kommer til deg som en hyrde til sauene sine og gir deg sin gode trøst. Han kommer som en høne til sine kyllinger og skjuler deg med vingene sine, og som en lege til de syke for å helbrede dine sår og gjøre deg frisk og sunn på sjelen.

Vær derfor glad i ånden og fryd deg, for din Frelser kommer. Her kommer lyset som vil opplyse deg. Her kommer livet som vil befri deg fra døden. Her kommer gleden som vil oppmuntre deg i lidelsen. Her kommer den gloende mur som vil omringe deg når fienden trenger seg på deg. Her kommer himmelen og vil gjøre deg salig.

Skulle ikke du når du hører dette si: O min konge, min Jesus, kom også til meg! Du må vel forundre deg: For hva er han? Og hva er vel du? Han er Gud med uendelig majestet og herlighet. Du er et armt og elendig menneske. Han er den Aller helligste, du er en ille-luktende synder. Han er herlig, du heslig. Han er rik, du fattig. Han er alt, du er intet.

Derfor må du vel spørre og si: Hva kommer det av at min Jesus kommer til meg? Si med den troende høvedsmann: Å, Herre, jeg er ikke verd at du går inn under mitt tak. Han kommer til deg du kristne sjel, og ikke til englene. For de behøver ham ikke. Og heller ikke djevlene, for han har ikke lidd for dem.

Til deg, du Guds barn, kommer han med alt det han er, fordi han er helt blitt din egen. Han kommer til deg. Å, Jesus! Kom også til meg, for intet annet kan tilfredsstille meg.

2. Det andre speilet er det oppbyggelige HJERTE-SPEIL. Der ser vi:


1) Et hjerte som forbereder seg til å ta imot Jesus.

Et slikt hjerte frigjør seg fra verden. Kristus befalte disiplene å løse asenet. Løs dem, sier han. Den gamle Adam er som et gammelt asen, og stsår bundet fast til verdens krybbe. Det forfengelige håp binder den fast med øynenes lyst, kjøtets lyst og et hovmodig skryt av det en er og har. Frykt og forferdelse binder den fast med bespottelsens og forfølgelsens grime.

Hjertet er bundet fast til verden, for håper å få ære, vellyst og rikdom av verden. Og det frykter for spott og sorg dersom det forlater verden. Men vil berede ditt hjerte til en bolig for din Frelser, da løs deg fra verden. Skal Jesus gå inn der, da må verden gå ut. Skal Jesus være god og kjær for deg, da må verden bli bitter og besk for deg.

Hjertet kan ikke være forlikt både med Kristus og verden. Men troen er den seier som overvinner verden. En troende sjel akter ingen verdslig ære, ingen øynenes lyst eller jordisk herlighet. For den finner og føler en langt bedre lyst. Langt større ære og herlighet. Den har en mer kostbar skatt og eiendom hos sin Jesus enn verden noen gang har eller kan gi.

En troende sjel frykter verken spott eller sorg, verken nød eller død. For Jesus er blitt så kjær for den, at han gjør alt det beske og bitre søtt. Det kan si med Paulus i Rom. 8, 35ff: Hvem vil skille meg fra Kristi kjærlighet?...

Når da hjertet slik er løst fra verden, må det ledes til den Herre Kristus. Før dem til meg, sa han. Du Guds barn: Din Frelser ventet ved Oljeberget, og lot dem hente asenet og føllet til seg. Det må gå oppover mot Jesus. Jeg løfter mine øyne til fjellene, hvor skal min hjelp komme fra? Sier David. Hjertet må dras opp til himmelen, dels ved inderlig sukk og bønn til Gud, og dels ved å betrakte Guds Ord.

Når hjertet slik er rede viser dette speilet oss 2) et hjerte som villig tar imot Jesus. Teksten sier: Og han satte seg på den. Når verden er satt utenfor, må Jesus komme inn. Det går alltid slik til. Jesus settes inn i hjertet ved troen, og troen overlater hjertet til Frelseren.

Når Kristus sender bud og sier: Mitt barn, gi meg ditt hjerte, Herren har bruk for det, da svarer troen: Ja, min Jesus, her er hjertet, det behøver deg mer enn meg. Frelseren ønsker våre hjerter, ikke fordi han behøver det for å eie noe, men for å gi oss alt av barmhjertighet. Hans eget hjerte er fullt av god kjærlighet, og hendene er full av velgjerninger. Han rekke dem ut hele dagen og sier: Hvor er ditt hjerte? Jeg trenger det. Jeg vil gjerne gi det alle mine velgjerninger.

Liksom en mor som har brystene fulle av melk, behøver barnet for at det skal die. Slik behøver Jesus våre hjerter for at vi skal komme og fylles med hans velgjerninger. Han kommer til oss med sine lemmer som lir nød og taler til oss: Herren behøver deg. Da er troen straks rede og sier: Ja, min Jesus, hva jeg kan gjøre, det gjør jeg gjerne.

Nå roper vår frelser til oss igjen: Jeg behøver ditt hjerte, så du har medlidenhet med din neste. Troen svarer: Ja, kjære Frelser, mitt hjerte står alltid åpent for deg, jeg vil gjerne forbarme meg over min neste. Frelseren taler til oss og sier: Jeg behøver dine øyne for å gråte over all elendighet. Troen svarer: Ja, min Frelser, jeg vil gjerne gråte med de gråtende. Frelseren taler atter til oss: Jeg behøver din munn for å trøste mine venner. Troen svarer: Å ja, Herre, om jeg bare kan finne noen trøsteord, så ville jeg gjerne trøste dem. Han kommer og roper: Jeg behøver dine hender så du kan gi meg mat og drikke. Troen svarer: Ja, kom fram med mat og drikke og spis, dere Jesu venner. Frelseren roper: Jeg behøver dine føtter, så du kan gå kjærlighetens veier for meg. Troen svarer: Ja, det gjør jeg gjerne, min Jesus.

Nå kommer Frelseren med sitt kors og sier: Jeg trenger ditt hjerte for å hjelpe meg å bære byrden. Troen gir til svar: Ja, kjære Frelser, jeg vil gjerne bære den byrde dun legger på meg. For ditt åk er godt og din byrde lett. Herre, her er jeg. Din vilje, min Gud, gjør jeg gjerne.

Det er trøstefullt når du finner styrke i troen. Men troen virker ved kjærlighet, og troen kjennes på ydmykhet og samhold.

Frelseren sendte to av disiplene sine. Du Guds barn, vil du ta imot Jesus, då må du beflitte deg på å være enig i ånden med fredens bånd. Han er kjærlighet selv, og der kjærligheten er, der er hans bolig. Du er helst ikke der det stinker, og heller ikke der man tretter. Han er fredens Gud og bor hos dem som elsker fred. Etter enighet følger ydmykhet. Ydmykheten legger sine klær under Guds føtter. Slik klær er det nye menneske som Paulus formaner: Kle dere i det nye menneske, Efes. 4, 24. Disse klær er kristne dyder som vi skal beflitte oss på, som Paulus sier: Ikle dere som Guds utvalgte, hellige og elskede: barmhjertighet, vennlighet, ydmykhet m.m. Kol. 3, 12.

Slike klær legger du under din Frelser når du i ydmykhet fornekter deg selv og mener at alt det du har er av hans godhet. Da sier du: Ikke oss, ikke oss, Herre, men gi ditt navn ære. Etter ydmykhet må komme utholdenhet. Noen hogg grener av trærne og strødde på veien.

Palmetreet er et tegn på utholdenhet. For det er alltid grønt, og viker ikke under byrden men står imot. Utholdenhet er en av de største dyder. Og til slutt får de kronen: Vær tro inntil døden, så vil jeg gi deg livets krone. Åp. 2, 10.

Endelig for det 3.) ser vi i dette speilet også et hjerte som finner og føler Jesus i seg. Sakarias roper til Sion og Jerusalems datter: Gled deg, du Sions datter. Når du finner Frelseren, er hjertet fylt av glede. Der han kommer, fører han med seg glede i hjertet, selv midt under korset.

Et hjerte som finner og føler Kristi nærvær, er meget frydefullt. Det synger og springer liksom av glede og løfter seg til himmelen. Da hører man munnen synge og sier av hjertets overflod: Jeg er nå glad og meget lykkelig. Min Frelser er Alfa og Omega, begynnelse og slutt. Han fører meg med lov og pris til himmelrike, til Paradis, fra jammer og elendighet.

Munn og tunge oppmuntrer sjelen til å glede seg i Herren, den lover og priser Gud og synger med høy røst: Min sjel, lov Herren, og glem ikke noe av alt det gode som han har gjort imot deg. Han som forlater alle dine synder og læger alle dine sår. Han frelser ditt liv fra fordervelsen og kroner deg med miskunnhet og barmhjertighet.

Hosianna Davids Sønn. Lovet være den som kommer i Herrens navn. Hosianna i det høyeste. Amen.

Henrich Müller: Nåde og sannhet

Fra andaktsboka: Nåde og sannhet.

1. jan.

Hebr. 13, 8: Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid.

Det er rett at Kristi navnedag står i spissen for alle andre dager i året. Han kalles Jesus, dvs. frelser. For han frelser sitt folk fra deres synder. Han har skaffet oss frelse ved sin død, han tilbyr denne frelse i evangeliet, og han virker troen som tar imot frelsen ved Ånden. Og endelig fullender han frelsen ved å gi alle som tror på ham det evige liv. Jesus er vår frelses grunn. Den som støter ham bort, skyver frelsen fra seg og velger elendighet. Der hvor ikke Jesus bor i hjertet, hersker synden. Og der synden hersker, er fordervelse. Hvorledes kan rent vann flyte fra en oppmudret, uren kilde! Hvorledes kan en bitter rot bære søt frukt! Hvorledes kan et syndig liv føre til et frelst liv. Ulukke dreper den ugudelige, sier David. Om han dog får herlighet i dette livet, vil han ikke høste velsignelse av det. Dersom du ikke vil ha et dårlig år, så fly synden. Vil du ha et godt år, så tro på Jesus og følg ham. Alle ting må tjene dem til gode som elsker Gud. Jesus frelser dem fra nød og død. Er de svake, vil Jesus styrke dem. Føler de sin synd og gråter som Peter, vil Jesus trøste dem. Er de syke, vil Jesus oppmuntre dem. Og når de dør, vekker Jesus dem opp til evig liv. Han er i dag den samme som i går, og han blir alltid deres frelse som tror på ham. Derfor skulle du gi ham ditt liv og din bønn:
Saligheten er oss nær. Opp mitt hjerte, opp min tunge….

2. jan.
Salme 86, 11: Lær meg, Herre, din vei. Jeg vil vandre i din sannhet.
Verdens barn spør også etter veier. En spør etter veien til rikdom og hva han skal gjøre for å samle seg mye gods. Det er et unødvendig spørsmål! Vi har rikdom nok om vi har gudsfrykt med nøysomhet. For de som frykter Herren, mangler ikke noen ting. Og å være tilfreds med det man har, er en stor vinning.
En annen spør etter veien til ære. Hva skal han gjøre for å oppnå makt og berømmelse i verden. Vi har nok makt dersom vi forstår å beherske oss selv og undertvinge vår lidenskap. For den som hersker over sitt sinn, er mektigere enn en som inntar en by.
En tredje spør etter veien til velvære og hva han skal gjøre for å leve hver dag i herlighet og glede. Dersom han arbeidet for å bevar en god samvittighet, ville han ikke savne det. En god samvittighet er daglig velvære.
De kristne spør etter veien til himmelen. Der finnes den rette rikdom, for ingen tyv kan stjele der og heller ikke kan møll fortære noe. Der er den rette ære som blir til evig tid. Der er den rette velvære. Der er gledens fylde for Guds ansikt og salighet ved hans høyre Hånd evig og alltid. Vi er skapt av Gud ikke for dette forgjengelige, men for det evige liv. Søk dette, for Jesus er veien, sannheten og livet. Be om at du må få kjenne ham rett og i troen følge i hans fotspor. I ham er du da på rette vei og vandrer i hans fotspor.
Jeg går med Jesus hvor jeg går. Han har meg ved sin side.

3. jan.
Apg. 4, 12: Det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved.
Den som søker frelse utenfor Kristus er lik den som vil samle vindruer av torden eller fiken av tistel. Penger og gods metter ikke sjelen. Stor kunnskap stiller ikke hjertets tørst. Egenrettferdighetens gjerninger kan ikke gi samvittigheten fred. Et fint liv i menneskers øyne, gir likevel ikke noe sikkert håp. Jesus er det eneste tre som bærer livets frukter, og den enste klippe som vi kan bygge sikkert på. Og han er den eneste trøst som vi kan forlate oss på og den eneste frelser fra nød og elendighet. Årsaken er at vi alle er syndere, og der er bare én Gud og én mellommann mellom Gud og mennesker. Det er mennesket Jesus Kristus som gav seg selv som en gjenløsnings betaling for oss alle. Det synger kirken om:
Til deg alene, Herre Krist, står alt mitt håp på jorden…

onsdag 9. mai 2007

Billy Graham: Dine problem

Vi vet alle at verden har forandret seg radikalt etter år 1900. Også i de aller siste årtiene har vi vært vitne til en sosial revolusjon. Moter, språk, skikker, sosiale forhold og tusen andre ting har blitt annerledes i de siste årene. Før dro vi ned til havnen for å se skipene komme inn, nå drar vi til flyplassen og ser flyene komme ned. Før v ar det telegrafen, nå er det fjernsynet. Men med alle våre framskritt har ikke mennesket løst menneskeslektens hovedproblemer.

Tre hovedproblemer står uforandret. Disse tre problemene har plaget menneskene gjennom hele deres mange tusenårige historie, og plager dem til denne dag.

SYNDEN
har ikke forandret seg. Menneskene har forsøkt å forandre dens navn. Vi har satt nye merkelapper på giftflasken. Vi har forsøkt å forbedre den gamle fordervede menneskenaturen, men synden har ikke forandret seg. Menneskene er syndere fremdeles, og syndens følger er nå som før sykdom, skuffelse, fortvilelse, desillusjonering og fortapelse.

SORGEN
har ikke forandret seg. Da Adam og Eva med hjertet fylt av sorg sto og så på Abels livløse legeme etter at han var myrdet av Kain, da begynte den uendelige lenke av sorg som fyller menneskene. Sorgen er det universelle språk i verden i dag. Krigens største tragedie blir sjelden omtalt på førstesiden i avisene. Det er den personlige knugende sorgen som rammer den enkelte soldat og den enkelte sivile kvinne og mann.

DØDEN
har ikke forandret seg. Menneskene har forsøkt å forandre dens utseende. Vi legger de avsjelede legemer i "skrin" i stedet for i vanlige kister. Vi forsøker å pynte opp begravelsene, men uansett hva vi kaller døden, eller hvordan vi utsmykker den, så er døden en virkelighet, hard, grusom og uforandret.

Disse tre problemene utgjør menneskehetens historie. Fortiden er full av synd, nåtiden er full av sorg, og døden er det eneste vi med sikkerhet vet skal møte oss i framtida. For vanlige mennesker er dette temmelig håpløst, når de begynner å tenke på det.

Men la meg likevel reise en håpets regnbue i ditt hjerte. Det er bevist millioner av ganger at Jesus Kristus kan løse disse tre problemene i ditt liv. Det er et ord i Hebr. 13, 8 som lyder slik: "Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid." Ordet "i går" betyr i dette verset fortida - da han var på jorden. Ordet "i dag" betyr nå, nåtida - når han er i himmelen. Og ordet "til evig tid" ser inn i framtida - når han skal komme igjen til jorden og herske. I går, i fortida da han var på jorden - gjorde han soning. Han gjorde soning for din synd, for din fortid. I dag, nå, i himmelen, er han er talsmann, som går i forbønn for dem som setter sin lit til ham. I morgen, i framtida - kommer han igjen og skal være Kongenes Konge og Herrenes Herre.

Andre ting forandrer seg, men Kristus forandrer seg aldri. Vi lever i nådens tid hvor Gud sier at den som vil, kan komme og ta imot hans Sønn. Hva du har gjort i fortida kan utslettes av vår Herre Jesus Kristus. Som din Frelser kan han bære - og har båret - ditt syndeproblem. Han kan fylle alle dine behov, bære hver byrde og løse hvert problem. Som den kommende Konge gir han deg håp. La han fri deg fra straffen for dine tidligere synder. La han fri deg fra de farer som akkurat nå truer deg. La han fri deg fra frykten for framtida.

"Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst," Rom. 10, 13.

- Tro på Herren Jesus, så skal du bli frelst, du og ditt hus. Apg. 16, 31.

mandag 7. mai 2007

C. O. Rosenius: Hele Kristi forsoningsverk

C. O. Rosenius:
"Han som ble gitt for våre overtredelser og oppreist til vår rettferdiggjørelse." Rom. 4, 25.

Det er dette skriftstedet Luther kaller et "knippe som sammenfatter hele den kristne tro". Derfor satte han også dette skriftstedet som overskrift over De schmalkaldiske skrifter "for det svarte til den første og viktigste artikkelen, som ingen kristen kan vike fra eller slå av på,selv om himmel og jord og alt annet styrtet sammen".

Apostelen har nøye overveiet hva han skrev her. Derfor må også vi se nøye på det. Som vi har sagt, inneholder det i en kort sum hele Kristi forsoningsverk. Særlig skal vi legge merke til den inndelingen som vi finner her.

Apostelen sier at Kristus ble gitt for våre overtredelser og oppreist til vår rettferdiggjørelse. Når han her stiller opp

Christian Scriver: Sjelens høyhet - Mat. 16, 26. Preken.

Christian Scriver:
Sjelens høyhet
og verdighet med hensyn til dens gjenløsning.


3. preken i første del av Sjeleskatten.

(Oversatt etter den danske utgaven av 1888, oversatt fra tysk i 1741, med overskrifter og nummer.)Fornorsking i 2006, ved NDH.

Tekst: Mat. 16,26.

1. Innledning med Rom. 10, 12. Guds rikdom under bønnens fattigdom.

Herren vår Gud kalles rik av sin apostel, idet han sier at Han er rik nok for alle som påkaller ham. Rom. 10,12. De troendes bønn er mange ganger meget fattig, og i den største nød kan det arme hjerte neppe tilveiebringe noen få sukk. Ja, ikke sjelden består påkallelsen bare i en indre lengsel og skuen opp til Gud, Salm 34,6, liksom et barn som ikke kan tale og skriker i sin hjerteangst om hjelp med et bedrøvet blikk på sine foreldre.

Men Gud viser seg dog rik for alle som kaller på ham. Vårt hjerte er liksom en flaske med en trang hals, som det nå og da flyter noen dråper ut av. Gud derimot opplater hele skatt av miskunnhet og gir oss rikelig å nyte alle ting. Han gjør langt mer enn vi kan be og forstå. 1. Tim. 6, 17; Ef. 3,20. Ofte ber vi slett ikke – for vi forstår ikke hva som er tjenlig for oss-, og Gud gjør mer enn det vi ber om, slik det er med små barn som ennå ikke vet hvorledes og hva de skal be om og likevel daglig erfarer Guds overflødige godhet.

Ofte forstår vi det vel, men ber likevel ikke, som man ser hos oss gamle som ofte har så mye å gjøre med det timelige, at vi derfor glemmer å be rett av hjertet og mener at vår omsorg, tanke og virksomhet skal gjøre saken klar. Gud har imidlertid tålmodighet med vår skrøpelighet og gjør likevel alt så forunderlig og herlig over all forventning, at vi må tilstå at han har gjort langt mer enn vi har bedt om og forstått.

2. To slag av Guds rikdom. 1: For oss: Skatter i naturens rike.

Men vi vil betrakte Guds rikdom noe nærmere. Gud er rik enten for oss eller for seg selv. For oss har han forskjellige skatter og stor rikdom. For det første er himmel og jord hans med alt som er i dem. Jorden hører Herren til og hele dens fylde, Salm 24,1. Sølvet hører meg til; gullet hører meg til, sier Herren Sebaot. Alle dyrene i skogen hører meg til, dyrene på berget i tusen tall. Meg hører jorden og dens fylde til, sier han. Hag. 2,8; Salm 50, 10.11.

Satan talte som en djevel skal tale, da han sa om verdens rikdom og herlighet: Den er meg gitt, og jeg gir den til hvem jeg vil, Luk. 4,6, all den stund Gud ikke gir ham makt til å skalte og valte med de timelige goder som han vil, og all den stund han ingen makt har over det, med mindre den Høyeste gir ham det av rettferdige og hellige årsaker. Er det Gud som eier alle skatter, så må han jo også kunne forsørge sine barn, som ber ham om et stykke brød, og følgelig bør de heller ikke være bekymret for det, men stole på sin rike, himmelske Far, som ikke vil forsømme eller forlate dem.

Likevel må de lære å være fornøyd med det de får og være tilfreds med Guds utdeling og hans ledelse (beskikkelse). For han er ofte nødt til å holde sine kjæreste barn nede og gi lite her i verden og ikke gjøre dem rike, for at de ikke skal bli overdådige og fattige på sjelen.

3. Nådens rike.

Videre har Gud åndelig rikdom med mange slags nåde, gaver og goder, som han gjør sjelen rik med. Slik er det sagt at han er rik på godhet, tålmodighet og langmodighet, og en overveldende rikdom på nåde, Ef. 1, 7; 2, 7. Å ja, Gud må sannelig være rik på godhet, nåde og langmodighet! For selv om vi synder mye og på mange måter, så blir han likevel ikke trett av å forbarme seg. Hos oss er mye synd, men hos ham mye forlatelse, Jes. 55, 7. Skjønt han daglig tilgir mange synder, så blir hans nådeskatt ikke uttømt.

Men vi finner nåde så ofte som vi søker den med et botferdig hjerte, og for andre, som kommer etter oss og på samme måte begjærer den, vil der heller ikke mangle noe. Her er Kristi uransakelige rikdom, som den hellige apostel sier at han hadde fått den nåde å forkynne menneskene den, Ef. 3. Timelig rikdom og verdslige skatter har min Jesus ikke hatt og har heller ikke begjæret dem. Men derimot er han rik på kjærlighet, godhet, vennlighet og saktmodighet. Han er rik på rettferdighet, visdom og hellighet. Han er rik på fred, glede og trøst i Den hellige Ånd. Han er rik på alle slags nådegaver som han deler ut blant de hellige, nemlig tro, kraft, frimodighet, visdom m.m. Å, Herre Jesus, la også meg få del i denne rikdom, så begjærer jeg ikke mer. Gjør meg rik på min sjel, så har jeg nok her og i all evighet.

4. I herlighetens rike.

Og endelig har Gud en himmelsk rikdom. Hvor stor er ikke din godhet, som du har gjemt for dem som frykter deg! De blir rikelig mettet av det gode i ditt hus, og av dine gleders strøm gir du dem å drikke, Salm 31,20; 36,9. Vær trøstige, dere kristne sjeler. Hele Guds himmel tilhører oss. Vel har vi ennå ikke det vi engang skal få. Men vi har retten og adgangen til alle Guds skatter og saligheter. Vi er4 liksom små barn. Vi har arve-og eiendomsrett til hele himmelen og til vår bror og forløser Jesu Kristi frelse. Men vi kan ikke oppnå å eie og nyte det fullt ut før den tid som Faderen har bestemt. Så la oss da ikke si at vi er fattige. For vi er rike i Gud, og himmelen er vår.

5. Guds egen rikdom.

Alt er da Gud rik, men for oss. Ham selv med all sin nåde, godhet, kjærlighet, allmakt, rettferdighet og salighet tilhører oss. Men hva består så han egen rikdom i, den han har for seg selv? Jeg vet intet som Gud skulle tilegne seg selv alene uten menneskenes sjel. Menneskene mener de er rike når de eier mye sølv og gull, mange perler, edelstener og annet gods. Gud er derimot rik når han eier mange sjeler som erkjenner ham som sin Gud og nyter hans gode gaver i troen.

Og likesom menneskene attrår etter gull og skatter og søker ivrig og omhyggelig å bevare dem, slik attrår Gud sjeler. Han søker dem med brennende kjærlighet og hjertelig troskap. Han bevarer dem og vurderer dem høyere enn alt annet. Sannelig, intet menneske i verden vil gjøre så mye for de timelige goder, som Gud har gjort og ennå gjør for sjelens skyld. Gud sendte sin Sønn til verden, ikke for å samle gull og sølv, ikke for å innta et kongerike, men for å frelse syndere, 1. Tim. 1, 15. Jeg finner heller ikke noen steder at den Herre Jesus har tilegnet seg timelige ting. Revene har huler og fuglene under himmelen har reir, men Menneskesønnen har ikke noe han kan helle sitt hode til, Mat. 8, 20. Han attrår det heller ikke.

Men når Han kunne vinne en sjel, så glemte han både mat og drikke, Joh. 4, 6f; v. 31f. Slik glemte han også til slutt seg selv og gav sitt kostbare blod til en gjenløsningsbetaling for sjelene. Og av dette kan vi igjen slutte oss til hvor høyt vi må akte den edle sjel. Dette vil vi nå noe nærmere overveie. Må Gud hellige og velsigne vår betraktning for den Herre Jesu skyld! Amen.

Tekstens forklaring.

6. Jesus kan verdsette sjelen.

Når man vil vite om en ting har verdi, må man ikke forhøre seg hos uvitende og uerfarne folk. Et ulærd menneske vet ikke å vurdere en kostbar og sjelden bok. Bonden forstår ikke å bedømme et kunstferdig maleri eller en statue hogget ut i stein. En håndverker forstår seg ikke på edelsteiner og perler. Det er fortalt at da hertug Karl av Burgund med tilnavnet den stolte, var falt i slaget ved Nancy sammen med mange andre, fant en soldat Karls kostbare diamant blant flere andre ting. Men da soldaten ikke forstod å vurdere den, solgte han den for en gylden (noen kroner).

Slik er det også når vi vil vite hva menneskets sjel er verd, og hvor høyt den bør aktes, da må vi ikke spørre verdens barn og de kjødelige. Vi kan ikke verdsette dette klenodiet (skatt). De kjenner ikke seg selv. Men la oss lære det av den Herre Jesus. Han sier, at den er mer verd enn hele verden. Ja, han vet ingen ting blant alle jordiske ting, som et menneske kan gi som løsepenge eller gjenløsningspris for sin sjel.

7. Framstilling: Sjelens verdighet av Kristi gjenløsning. I. Hans fødsel og fornedrelse for våre sjeler.

Det skal nok nå være umaken verd at vi ennå en gang overveier sjelens høye pris og uforgjengelige verdi, nemlig ved å betrakte hva Guds evige Sønn har talt, gjort og lidd for vår skyld. La oss 1) se på hans hellige fødsel og omstendighetene ved den. Han er kommet fra himmelen til verden og har senket seg ned i vår elendighet, som vi synger: ”Du edle gjest, velkommen vær! Meg synder hadde du så kjær, kom i min armod ned til meg. Jeg aldri kan fulltakke deg.”

Dykkere og perlefiskere går noen ganger til bunns i havet på flere meters dyp for ålete etter perler, liksom også bergmannen ofte går flere hundre meter ned i jorden og de mørke gruvene for å grave etter gull, sølv og andre metaller, fordi slike ting har stor verdi blant menneskene. Hvor høy verdi må ikke da menneskets sjel ha i himmelen, siden den Herre Jesus for dens skyld ikke har spart seg selv, men ville fornedre seg så dypt og stige ned i den himmelske elendighets bitre hav”

8. Gud ble menneske for oss.

Det er merkelig hvorledes evangeliet taler om hans fødsel: Maria fødte sin sønn, dem førstefødte, Luk. 2, 7. Guds Sønn, den Høyestes Sønn, kongen, hans rike skal det ikke være ende på, som det himmelske sendebud sier, var jomfru Marias Sønn. I hennes liv og gjennom hennes blod fikk han i sannhet den menneskelige natur og ble slik hennes virkelige og naturlige sønn. Så har da Guds evige, enbårne sønn ikke forsmådd jomfruens liv.

Skriften kaller morslivet et lønnlig eller skjult sted og sammenligner det med et dyp i jorden der Gud på underlig og kunstferdig vis virker mennesket. Salm 139,15. I denne lønnlige krok, i dette dyp er Guds Sønn steget ned, og det av ingen annen grunn enn for å søke etter sjeler. For ettersom sjelens besmittelse og fordervelse allerede begynner i morslivet, så har den Herre Jesus også der villet begynne å arbeide på dens renselse og frelse. Og dette underfulle barn ble født i en stall. De lærde har bemerket at denne stall har vært en temmelig dyp hule, hogget ut i en klippe og innrettet for husdyrene. Hva gjør da dette guddommelige barn i en mørk hule?

Han søker menneskesjeler. Jeg må her tenke på den lignelsen han selv har fortalt der han sammenligner seg med en kvinne som har mistet en penning og tenner et lys og søker med flid til hun finner den, Luk. 15, 8. Når man har tapt noe, så må man ikke skamme seg ved å søke endog i de skitneste kroker. Slik har Guds Sønn gått fram med sjelen. Dersom man i en kongsgård ikke bare så de fornemste tjenerne løpe hit og dit og søke med flid, men endog prinsen selv med et lys stige ned i kjelleren og gå inn i stallene og andre steder der han ellers aldri pleide å komme, og søke omhyggelig etter noe med største iver, måtte man da ikke slutte at de savnet en meget kostbar skatt som det var meget maktpåliggende å beholde? Slik også når man ser kongenes konge stige ned i jordens dyp for å søke og frelse menneskesjeler, må man da ikke herav nødvendigvis slutte at Han akter dem for å være en meget kostbar skatt?

9. Han bodde iblant oss.

Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss, sier den disippel som Jesus elsket, Joh. 1, 14. Guds evige Sønn ville bo en tid synlig blant menneskene, tale og være blant dem. Jeg tror at man kan forklare dette med et bilde av en kjøpmann som på grunn av sin handel reiser til fremme land langt borte og oppholder seg en tid mellom ukjente og ofte endog barbariske og ukristelige folk for å drive sine forretninger og søke vinning. Også Guds evige Sønn er blitt en kjøpmann.

Likesom man anvender lignelsen om den barmhjertige samaritan (Luk. 10, 33) både riktig og fruktbart om Ham, slik lar det seg også anvende om Ham det han sier om en kjøpmann som søkte etter gode perler og som, da han fant en meget kostbar perle, solgte alt det han hadde og kjøpte den, Mat. 13, 45-46. Denne edle kjøpmann har nå en tid bodd og vandret blant menneskene i den bedrøvelige, onde verden, og hans kjøpmannskap gikk ut på å vinne sjeler som han verdsatte høyere enn alle perler. På grunn av dem har han gitt avkall på alt og til slutt gav han sitt dyrebare blod for dem. Denne kjøpmann er selv kostbar og uvurderlig. Løsepengen kan ikke oppveies med all verdens gull, og følgelig må den vare det gjelder her – menneskesjelene – ha en høy pris i himmelen.

10. Han var Gud i sitt legemes tempel.

Den hellige apostels uttrykk (Ordet bodde iblant oss) lar seg også forklare ved Det gamle testamentes tabernakel eller templet i Jerusalem. Da Gud ville ære høyt sitt folk som han hadde utvalgt til et eiendomsfolk framfor alle folk på jorden, så reiste han opp en bolig iblant dem og beviste at han var herlig for dem ved mange store og underlige gjerninger. Derfor sier han: ”Jeg vil sette min bolig midt iblant dere, og jeg skal aldri forkaste dere (selv om dere er et syndig og skrøpelig folk, så vil jeg dog ikke føle avsky for dere og ikke forsmå dere). Jeg vil vandre midt iblant dere (jeg vil omgås med dere som en kjærlig og fortrolig venn; Jeg vil være om dere og hos dere, hellige dere, velsigne, lede, regjere og bevare dere og i all nød være ved hånden og hjelpe dere). Jeg vil være deres Gud, og dere skal være mitt folk” (3. Mos. 26, 11-12).

Dette var imidlertid bare et forbilde på Jesus Kristus, hans legeme var et tempel, som guddommens fylde bodde i (Joh. 2, 19. 21; Kol. 2, 9). Slik har nå Gud bodd blant menneskene, ikke i en forgjengelig bolig, men i sitt kjød og har bevist at han er herlig blant dem ved så mange under av sin kjærlighet, allmakt og visdom, at vi mennesker ikke kunne få større ære enn denne, og av det er det innlysende nok hvilken høy verdi vår sjel har i hans øyne. ”Herre, hva er et menneske, at du kjenner ham, er menneskebarn at du akter på ham”, Salm 144,3.

11. Han åpenbarte seg for hyrdene.

Men at det var menneskenes sjeler som lå den Herre Jesus så tungt på hjerte, det ble straks åpenbart da han kom inn i verden. Kjærligheten lar seg ikke skjule lenge. Da Jakob var kommet til Mesopotamia og fikk se sin slektning Rakel, veltet han ikke bare steinen fra brønnen og gav dyrene hennes vann. Men han kysset henne også og gråt av glede. 1. Mos. 29, 10-11. Da menneskevennen Jesus kom til verden og neppe var født, måtte hans engler straks forkynne det for hyrdene for at de kunne skynde seg til hans krybbe. Hyrdene ble fylt av glede da de til slutt så han som skulle bli til trøst for alle hedninger og en herlighet for Israels folk.

Og Herren Jesus gledet seg ved hyrdene og deres tro, og det var hans første glede i verden da han så mennesker han skulle frelse. Skriften sier vel ikke at de gudfryktige hyrdene gav ham noe kyss. Men det er likevel rimelig at synet av dette salige barn hadde tent dem slik at de ikke kunne holde seg fra å kysse det. Og jeg holder for at han gjerne lot dem gjøre det, for at han kunne legge sin kjærlighet til menneskene for dagen og i denne førstegrøde liksom kysse alle mennesker. Det står heller ingen steder at disse stakkars folk kom med gaver da de kom til det underfulle garnet. Men det er rimelig at de på østerlandsk vis hadde tatt noe med seg. Likevel, Jesusbarnet hadde nok i dem selv. Deres hjerte, deres sjeler var den kjæreste gave for ham. Med den var han godt tilfreds.

12. (2) Han åpenbarte seg for de vise fra Østerland.

Det var ikke nok med dette. Men en spesiell underfull stjerne måtte også forkynne det for de vise i Østerland, for at også de kunne komme til ham. Det var spådd om han: Det er for lite at du er min tjener til å gjenreise Jakobs stammer og føre den frelste rest av Israel tilbake. Så vil jeg da gjøre deg til et lys for hedningefolkene, for at min frelse må nå til jordens ende, Jes. 49, 6. Se her Guds store kjærlighet til menneskene! Det var for lite i hans øyne at han kalte det store Israels folk til sitt rike. Frelsen måtte også tilbys alle hedninger. Slik var også Jesu hjerte. Det var ikke nok for ham at han så førstegrøden av jødene ved sin krybbe.

Han måtte også dra hedningene til seg. De opplot vel sine skatter for ham og gav ham gull, røkelse og myrra. Men den beste og kjæreste gave for ham var likevel deres hjerter og sjeler. Det tok han imot med stor glede som førstegrøden av alle de hedninger som skulle bli frelst ved hans dyre fortjeneste. La de små barn komme til meg og hindre dem ikke, sa han da han var blitt mann. Mark. 10, 14. Jeg synes jeg hører at han roper fra sin krybbe da han ennå var et lite barn: La menneskene komme til meg og hindre dem ikke. For det er for deres skyld jeg er kommet til verden og blitt menneske.

13. Han åpenbarte seg for Simeon.

Det samme merker man da han ble framstilt i templet. Den gamle Simeon som hadde ventet og lengtet så lenge etter Israels trøst, kom drevet av Den hellige Ånd inn i templet da de kom med Jesusbarnet dit. Da gikk det med den gamle mannen som med et dyr som har tørste i lang tid. Når det nemlig kommer til en frisk kilde, stikker det munnen dypt ned i den og drikker så begjærlig som om det ville tømme den på en gang. Han ser ikke bare den som han så lenge og så inderlig har ønsket å se. Men han tok ham også på armene sine og priste Gud og ønsket nå intet mer enn å fare herfra i fred. Det er et vakkert bilde på den tro som tilegner seg Jesus, som det ikke var noen i hele verden som vedkom ham.

Den har også nok i Jesus og begjærer intet mer i himmelen eller på jorden enn å eie og beholde ham. Slik som Simeon den gang var så vel til mote som aldri før, og likesom han følte en glede som han ikke hadde følt i hele sitt liv, slik kan jeg vel si at Jesus neppe har ligget i armene på den gamle mannen. Og det var slik selv om noen hadde bydd ham hele verden i bytte for dette barnet som han holdt i armene, og for den rett han i troen hadde til det, så hadde avslått det. For dette var igjen en prøve på det mange hundre tusen mennesker i framtida ville gjøre, nemlig å omfavne ham med sine trosarmer, inneslutte ham i sine hjerter og anse ham som sin høyeste skatt.

Mens nå Simeon holder all verdens edleste klenodie i armene sine og liksom viser det fram for alle med glede, nærmer også den gamle Anna seg. Det skjer for at man ikke skulle tro at kvinnene var utelukket fra en slik glede. Og hun begynner å prise Gud og tale til alle om hans kjærlighets store og underlige gjerninger. Så mange som mulig må se at det lille barnet helt fra begynnelsen var omringet av mange sjeler som han kunne frelse. For det står skrevet: Min store lyst var hos menneskenes barn, Ordpr. 8, 31.

14. Han levde for vår sjels skyld.

Men vi vil gå videre og 2) ved at betrakte hans hellige liv og levnet forsøke å vise hvor høyt den Herre Jesus har aktet sjelene. Jeg vil ikke kunne ta med alt, men vil bare gjøre som en som kommer i en haug og bare plukker og tar med noen få blomster. Da han i sitt tolvte år ble funnet i templet midt blant lærerne, der han hørte på dem og spurte dem ut, er han for meg som et ungt tre som tidlig gleder gartneren og med blomster og frukt. Livsens tre blomstret tidlig, og om jeg som menneske tør tale så dristig om min Jesus, så ser denne hendingen i templet ut for meg som at han tilkjennegir sin indrelige lengsel etter å kunngjøre for verden sin himmelske Fars vilje.

Og det er å rense den rene lære fra fariseernes tillegg og vise menneskene himmelens og nådens åpne dør og gi de sjeler som hungrer etter nåden en forsmak på sin trøstefulle og gode lære. Det synes som om han allerede da bar på de tanker han senere uttalte: Jeg er kommet for å kaste (en kjærlighets- ild (mellom Gud og mennesker) på jorden (ved evangeliet), og hvor gjerne ville jeg ikke at den allerede var tent! Men jeg må døpes med en (blod-) dåp, og hvor frykter jeg ikke (hvor ønsker jeg ikke, hvor lengter ikke mitt hjerte), til den blir fullbrakt!

15. Han lot seg friste av Djevelen.

Da han tiltrådte sitt hellige embete, ble Jesus ført av Ånden ut i ørkenen for å fristes av djevelen, Mat. 4,1f. Hva gjør så Jesus i ørkenen? Han forbereder seg ved bønn og faste til sin hellige gjerning, som angikk menneskenes sjeler og deres frelse. Og han begynner her med å overvinne sjelefienden ved sitt guddommelige ord og sin guddomskraft, for at hans troende i fremtiden desto mer frimodig kunne motstå djevelens listige angrep.

Deretter vandrer han ved den galileiske sjø, Mat. 4, 18, ikke for å fiske eller for å more seg, men for å velge medarbeidere som ved hans Ånds kraft kunne hjelpe ham med å fange sjeler. Derfor sier han: Følg etter meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere, v. 19. Han vandrer gjennom hele Jødeland og nærmer seg noen ganger hedningenes grenser. Han underviser alle steder, gjør undergjerninger og sparer ingen møye når han bare kan vinne, opplyse, omvende og frelse sjeler.

16. Den kanaaneiske kvinne.

Fortellingen om den kanaaneiske kvinne er merkelig. Jesus gikk bort og drog til Tyrus og Sidon, sier evangelisten, Mat. 15,21; Mark. 7, 24. Hvorfor? Dels for å hvile seg noe fra arbeidet (slik som Markus antyder), men dels også, som de lærde fortolkere helt rett bemerker, for å gi et bevis på sin lengsel etter hedningenes omvendelse og la sitt lys trenge inn også deres mørke. Denne gang hadde han særlig denne kvinnen for øye som søkte hans hjelp mot djevelens raseri. Derfor kommer han henne nu i møte på halvveien, som man sier, og nærmer seg grensene til hennes fedreland, for at hun ikke skulle behøve å reise langt for å søke ham. For en slik anledning til å vinne en sjel ville han ikke slippe fra seg.

Ikke mindre fin er det som skjedde med den samaritanske kvinne. Jesus var trett av reisen, sier Johannes (Joh. 4, 6). Da satte han seg ved brønnen, det var den sjette time (den varme middagstimen). Her tilkjennergir apostelen at vel var Frelseren matt og trett av reisen, full av svette og støv og til og med hungrig og han tørstet. Derfor hadde disiplene gått til byen for å kjøpe mat, v. 8. Ikke desto mindre da denne kvinnen kom, glemte han alle vansker og gjorde seg møye med å undervise henne om sin person og sitt embete for å frelse hennes sjel og for gjennom henne også å vinne andre.

Og da hans disipler senere ville nøde ham til å ete, fikk de til svar: Min mat er å gjøre hans vilje som har sendt meg, og å fullføre hans gjerning, v. 34. Men hans himmelske Faders vilje og den gjerning han selv var betrodd, var at han skulle frelse sjelene og gjøre dem salige. Se her, dere kristne hjerter, hvor kjær en sjel er for den Herre Jesus! Aldri var han så trett, at han unnlot å gjøre noe arbeid og besvær for å vinne den. Han glemte både mat og drikke, når han bare kunne hjelpe menneskene til frelse.

17. Nikodemus. (Joh. 3.)

Nikodemus kom om natten og ble ikke bortvist. Den dyrebare Frelser kunne han største rett til å beklage seg over at man forstyrret hans nattero. Han hadde jo anstrengt seg hele dagen med preken og stadig arbeid. Men det gjorde han ikke. Her var det en sjel som det var om å gjøre for ham å¨hjelpe, og han ville gjerne våke en natt for å vinne ham. Han tilbrakte også andre netter i bønn. Og særlig i den siste natt han levde gjord ehan ikke noe annet enn å sørge for menneskenes sjeler. Han stred og svettet blodig og bad.

Da han på sin reise gikk gjennom Jeriko, var han omgitt av en stor skare folk. Og overtolleren Sakkeus ville gjerne se ham. Derfor steg han opp i et morbærtre. Jesus kjente straks i sitt hjerte hva denne synderen begjærte og sa til ham: Skynd deg og stig ned, for i dag skal jeg være i ditt hus. (Luk. 19, 1ff.) Mange av de som stod omkring ham, var forundret og knurret over det fordi han gikk inn til en syndig mann. Men han lot seg ikke bli avskrekket, men gledet seg over at han hadde vunnet en sjel og sa: Menneskesønnen er kommet for å søke det som var fortapt og frelse det.

Å, Herre Jesus! Hvilken trøst er dette at du ikke forsmår syndere eller deres shus og hjerte! Ta inn også hos meg! Du vet at min arme sjel lengter hjertelig etter deg!

18. Tomas.

Det som skjedde med Tomas etter oppstandelsen, er kjent. (Joh. 20, 24ff) Han var en av de tolv apostlene, og Jesus åpenbarte seg for denne ene villfarne sjel. Mens alle de andre var der, talte han spesielt til Tomas og viste ham sine sår og naglegap og formante ham til å tro. Herren gjør det som han vil ha det: rekk din finger hit og se mine hender. Og rekk din hånd hit, legg den i min side, og vær ikke vantro, men troende.

Ser du nå, du kristne hjerte, at den Herren Jesus ikke uten årsak har sammenlignet seg med en hyrde som har hundre sauer. Og dersom han mister ett av dem, forlater han de andre en stund i ørkenen og går etter den ene til han finner det.

En perlesnor gikk i stykker for en jomfru, og perlene ble spredt hit og dit. Hun søkte lenge til hun fant alle igjen og tapte ikke en av dem. Når en høne savner en av sine kyllinger og hører den pipe langt borte, da står hun stille og gir den et tegn ved å kakle høyt til den kommer tilbake.

Slik er Jesus. Han er menneskenes venn, og slik er hans hjerte. Slik er min elskede, slik er min venn, Jerusalems døtre. Høys. 5, 16.

19. Han ville lære alle (han var begjærlig etter å lære alle).

Dette er også merkelig at vår gode Frelser noen ganger gikk offentlig fram og kalte med høy røst menneskene til seg: Kom til meg alle dere som strevet og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile. Mat. 11, 28. De lærde holder for at ved denne innbydelse har synderinnen vært der. Hun fikk mot til å komme til ham og tvettet Jesus føtter med sine tårer og tørket dem med håret sitt.

Et lignende eksempel finner vi da Jesus ropte ut på løvsalsfestens siste og største dag: Hver den som trøste, han komme til meg og drikke. Joh. 7, 37. Det ser ut til at hans hjerte ble brennende ved synet av en stor flokk mennesker. Han kunne ikke skjule sin inderlige lengsel etter å frelse sjeler. Han så hvorledes jødene var mer opptatt av den forfengelige lyst og legemlige drikk enn for det åndelige. Derfor tilbyr han dem sin fylde, nåde over nåde. Joh. 1, 16. For han er den rette livsens kilde.

20. Han var saktmodig og mild.

Jeg vil ennå tilføye noe til denne beskrivelse at den herre Jesus har vært så nådig og mild. Han ville ikke tilføye noen den minste skade og fordervelse, selv om det var hans største og verste fiende. Etter sin guddommelige rettferdighet og makt kunne han gjort det. Da disiplene hans bad ham av en utidig nidkjærhet om å la ild falle end fra himmelen over samaritanene fordi de hadde nektet ham herberge, anklaget han dem og sa: ”Menneskesønnen er ikke kommet for å ødelegge menneskeliv, men for å frelse”, Luk. 9, 56. Det er som om han ville si: Jeg vil heller aldri komme under noe tak, men bli natten over under en fri og åpen himmel så lenge jeg vandrer her på jorden, enn at en eneste sjel skulle gå fortapt for min skyld.

Det samme sier Chrystomus at man aldri leser om Jesus at han virkelig har straffet og ødelagt et menneske. Men fordi verden skal vite at han hadde makt til å dømme og straffe, har han forbannet et fikentre som var uten frukt slik at det straks visnet. Han viste også et eksempel på sin makt da han drev Gadarenernes svin i døden. Mat. 8, 32.

21. III. Hans lidelse og død for oss.

Jesus lar oss også betrakte (c) sin hellige lidelse og død. Her skal vi lære hvor høyt han har aktet menneskets sjel. Tiden nærmet seg mer og mer da han skulle gå fra denne verden til Faderen. Slik som han hadde elsket sine som var i verden, så elsket han dem inntil enden. Den evige øvsteprest skulle gå inn i det aller Helligste for å åpenbares for Guds åsyn for oss. Da bar han sitt folks navn på sitt hjerte.

Han bekymret seg også mer og mer for dem enn for seg selv. Det ser vi blant annet da nattverden ble innstiftet. Der har han gitt oss en evig påminnelse om sin kjærlighet, som vi senere skal tale mer om og forklare, om Gud vil. I Getsemane lå han på sitt ansikt og kjempet så hardt at svetten var som blod på ham og falt i dråper mot jorden. Hvorfor gjorde han det, om det ikke var for vår sjel?

Han ble så overveldet av angst og bedrøvelse at han sa: Min sjel er bedrøvet inntil døden. Alt dette gjorde han for å fylle vår sjel med evig glede.

Dernest er det også spesielt merkelig at han i denne sin tunge og harde strid tre ganger kommer til sine disipler og oppmuntrer og taler til dem. Jeg vet meget godt at dette også hadde andre årsaker. Likevel har noen gudfryktige læreres tanker behaget meg meget. Han mener at han kom så titt igjen til for å betrakte dem og i dem alle mennesker. Slik så han for seg deres frelse og dermed oppmuntret han seg selv til å ta på seg den lidelse som nå nærmet seg.

22. Han vil omvende Judas.

Men da forræderen Judas kom sammen med de som skulle gripe ham, da skal man gi akt på hvorledes denne sjelevenn har vist seg mot ham. Man mener at det har vært hans skikk og bruk når disiplene hadde vært borte fra ham en tid, at han da skal ha tatt imot dem med et kyss for dermed å vise sin store kjærlighet og vennlighet mot menneskene. Dette visste også forræderen, og han hadde derfor gitt fienden et kyss til tegn. Skjønt den allvitende herre visste om denne ondskapen, hindret han likevel ikke at det skjedde. Han talte meget beveget til ham: Min venn, hvorfor er du her? Judas, forråder du Menneskesønnen med et kyss? Det er som om han vil si: Å, Judas! Hva gjør du? Jeg har av kjærlighet gitt deg mange kyss. Vil du nå misbruke denne min vennlighet til et ugudelig forræderi? Besinn deg og tenk på hvorfor du er kommet hit.

Det er ingen tvil om at han gjerne ville redde denne arme sjelen. Han ville gjerne bringe dette elendige menneske som en gjerrighetsdjevel hadde forblindet, inn til omvendelse igjen. Det er kjent hva som skjedde med Peter, og hvorledes Herren med et sørgmodig og kraftig blikk fikk minne ham om hans store fall.

En from lærer sier om dette: Kjære Frelser, hadde du ennå tid til dette da du stod for en urettferdig og blodtørstig dom som et lam, omgitt av ulver. Du så intet uten en forsmedelig død, og dog så du etter et menneske som svor og forbannet seg på at han ikke kjente deg! Ja, det handlet om en sjel som Jesus ikke kunne forsømme og forakte.

23. Hvorfor dør han på korset?

Da han nå ble dømt til døden, er det også verd å tenke på at han blant alle andre dødsmåter, måtte dø på korset. Han ville være opphøyd fra jorden, for å kunne dra alle til seg. Han ville dø mellom himmel og jord for å vise at var mellommannen mellom Gud og mennesker. Han ville dø med utstrakte armer for å vise at han var villig til å omfavne de sjeler som kom til ham. Han ville ta imot forskjellige sår og slag på sitt hellige legeme for at de kunne være våre sjelers klipper og huler der vi kunne søke tilflukt i nødens tid.

I kjærlighet har han utøst sitt hellige blod som betaling for å forløse våre sjeler. For man kunne ikke kjøpe dette klenodiet med sølv eller gull eller alle verdens skatter. Det måtte være Guds eget blod for å frelse oss fra evig fortapelse. Han har smakt heledes angst for å frelse våre sjeler derfra.

24. Han omvender røveren.

Men framfor alle ting skal vi merke oss dette: Den Herre Jesus mens han hang på korset og hans siste var nær, da omvendte han den ene røveren. Han frelste hans sjel og gav ham Paradiset. Slik viste han at ingen sjel er for ringe, og ingen kommer for sent når den bare kommer med en sann tro og trolover seg med ham.

Her må jeg vel igjen rope ut: Herre Jesus! Kunne du i dødens angst være bekymret for et menneske som hele sitt liv ikke hadde bekymret seg for deg og forarget deg med så mange store synder? Men det var likevel en udødelig sjel, og hans frelse var en stor glede for deg midt i dødens bitterhet.

Og endelig overgir den dyrebare Frelser sin sjel i sin himmelske Faders hender og oppgav sin ånd. Dette er sannelig ikke skjedd så mye for hans egen skyld. For han var alltid i Faderen og Faderen i ham. Men det var for vår skyld. For det han taler, gjør og lider på korset, det gjør han som den nye pakts øvsteprest og en offentlig embetsmann i stedet for sine troende. Før har han bedt for dem og vist seg for sin himmelske Far som et fullkomment forsoningsoffer for dem alle. Slik overgir han med sitt siste sukk alle sjeler som henger ved ham i troen, i hans hender og overeleverer dem i hans forvaring som et meget kostbart betrodd gods.

Med dette har Herren ville binde alle sine hellige sjeler og overlevere dem til sin far i sikker forvaring. Og slik ville han vise sin kjærlighet mot sjelene i begynnelsen av sitt liv og midt i livet og i slutten. Han er død, oppstått og for til himmelen som en sjelevenn. Og dette blir han også i all evighet. Det kan vi tale mer om hvis tiden tillater det, og det er nødvendig.

25. I. bruk: Formaning til å akte sjelen høyt.

Av alt dette kan vi se at vår sjel er et klenodie av stor og høy verdi, som vi nå har vist. Her kan jeg ikke la være å formane alle kristne sjeler, at de holder seg til det som Gud og Herren Jesus selv holder dem for. Og de må passe godt på seg selv. De hellige Guds menn har ikke funnet noe kraftigere beveggrunn til å formane menneskene til den sanne gudsfrykt, enn det som skjedde i Kristi forløsningsverk: Kristi kjærlighet (som han elsket oss med og har bevist med sitt blod og sin død) tvinger oss, sier den hellige Paulus, idet vi har gjort det klart for oss: Når en (nemlig Kristus) er død for alle (mennesker), da er de alle døde (de bør dø fra verden, seg selv og synden. Det er forklart i det følgende): Derfor døde han for alle, for at de som lever, ikke skal leve for seg selv, men for ham som er død og oppstått for dem. 2. Kor. 5, 14-15.

Et annet sted sier han: Dere er dyrt kjøpte. Derfor pris Gud i deres legeme og i deres ånd som hører Gud til. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg … han som elsket meg og gav seg selv for meg. Og dette stemmer med Peters ord når han sier: For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller gull, dere ble kjøpt fri fra deres dårlige ferd som var arvet fra fedrene, men med Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam.

26. Syr. 7,29-30. Sjelen er Kristi brud.

Tenk nå alltid på dette, kjære menneske! Og vær ikke lettsindig og sett dette klenodie i fare, du som er gjenfødt ved Guds Sønns blod. Ær din far av hele hjertet og glem ikke, sier en vis huslærer, og glem ikke hvor sur og vanskelig du har vært for din mor. Og tenk på at du er avlet av dem, og hva kan du gi dem igjen for det de har gjort mot deg? Hvorfor skulle jeg ikke tale til en kristen med lignende ord og si: Ær din gjenløser av hele ditt hjerte og glem ikke hvor sur og vanskelig du har vært mot ham. Og hva kan du gi ham igjen for det han har gjort mot deg?

Sjelen er Guds Sønns brud. Og for henne har han i nesten 34 år tjent og arbeidet her i verden og til slutt skaffet han henne frelse ved en blodig kamp og bitter død. Og hva er det da for en ugudelig lettsindighet, når bruden vender seg til fremmed kjærlighet og lever med Satan i synden?

En jomfru bør bevare sitt hjerte kyskt og usmittet så lenge hun ikke er forlovet. Men hvor meget mer må hun ikke da gjøre det når hun har gitt noen sitt ekteskapsløfte? På samme måte skal også vår sjel med rette ha skrekk og avsky for alle synder, fordi den er trolovet med en så høy person, nemlig Guds Sønn. Den er Jesu Kristi eiendom, som han har kjøpt for en høy pris, og som han elsker som sin egen sjel. Hvorledes kan den da uten stor utakknemlighet hengi seg til fienden?

27. Vi må være faste mot våre åndelige fiender.

Derfor nå min kristne venn! Når verden med sin kjærlighet smigrer for deg, og Satan vil lokke deg til å synde, da skal du si med et glad og mandig hjerte: Hva? Jeg? Et Guds barn som er gjenfødt med Kristi dyre blod og frelst fra Satans og syndens herredømme, skulle jeg frivillig hengi meg på ny under hans åk?

Skulle jeg trampe på Guds Sønn med mine føtter, og ringeakte paktens blod som jeg er helliget med? Skulle jeg i vemmelig lyst og forgjengelig glede ødelegge det som min Jesus i sin blodige sved og dødskamp har kjøpt? Skulle jeg i stedet for Guds Sønns rene og hellige kjærlighet velge den urene verdens kjærlighet? Det være langt fra!

Hva er da dette, mitt kjød, som du forlanger av meg? Skal jeg bytte, la himmelen fare og ta imot helvete? Skal jeg forlate nådens pakt som jeg har med Gud ved Jesus, og henge ved verden og synden. Det betyr: fra å være Jesu brud skal jeg bli en djevels hore. Forbannet være alt det som vil rive meg løs fra min Gjenløser og vende meg fra ham! Min Jesus vil jeg ikke slippe! Slik skal det være i all evighet.

28. Middel: 1. Betraktning av Kristi fødsel.

For å bli sterk i dette hellige forsett, vil det være meget gagnlig for deg at du ofte leser gjennom Jesu hellige livs-og dødshistorie, og tenker vel på den og særlig det som årets tider og høytider gir deg anledning til. I julehøytiden skal du ta ham som et vakkert barn i dine armer og trykke ham til ditt hjerte og holde mange skjulte hjertesamtaler med ham i den stille ensomheten og gudfryktig andakt.

Da kan du stige ned i den mørke stallen der frelseren ble født, sette deg i ånden og troen ved hans krybbe og si: Hvem er du lille barn? Og han svarer: Jeg er kjærligheten og din sjelevenn. Hva er da dette for et hus og sted som du er i? Og han sier: Det er kjærlighetens bolig og skole. Og hvor kommer du fra? Jeg kommer fra himmelen, fra den evige kjærlighets vugge. Hvorfor er du så kommet, og hva godt bringer du med deg? Han svarer: Jeg er kommet for å elske dere, mennesker! Jeg bringer med meg et hjerte, fullt av ren og guddommelig kjærlighet. Hva ønsker du da, og hav kan vi gjøre for deg? Intet annet enn å ta imot min kjærlighet med glede og elske hverandre innbyrdes.

Deretter skal du fortsette å si: Du yndige, kjære barn! Hvor elskelig er du for meg! Hvor høyt jeg setter deg og hvor mye jeg holder av deg! Du ble gitt meg fra himmelen. Dersom hele verden med all sin lyst, prakt, herlighet og all sin rikdom ble gitt meg, da var intet av det meg så kjært. For hva skulle jeg gjøre med verden uten deg? Og hva kunne all forfengelighet gagne meg, dersom jeg ikke hadde deg? Jeg vitner i min sjel at dersom jeg ikke hadde deg og hele verdens skatter og herligheter var mine, ville jeg gjerne gi dem bort om jeg kunne kjøpe deg. For jeg vil bare eie deg og din kjærlighet.

Å Jesus, Jesus. Hvor stor og dyrebar er ikke din fødsel og komme til verden for meg. Verden akter ikke din fattigdom og fornedrelsen og spotter din krybbe, dine fattige klær og kluter, din stall og din ringe anseelse. Men for meg er alt dette derimot langt kjærere enn mange tusen stykker gull og sølv. For du var jo rik, men ble fattig for min skyld, for at du kunne gjøre meg rik i min arme og fattige sjel.

29. Åp. 4, 11.

Jeg vitner for deg, kjære Herre Jesus, at dersom all verdens kongekroner og septer tilhørte meg, da ville jeg gjerne legge dem ned for dine føtter og din krybbe og si med de hellige i himmelen: Herre, du er verdig til å ta prisen, æren og styrken. Men jeg har ikke noe av alt dette, derfor gir jeg deg det jeg har, nemlig mitt hjerte og min sjel.

Dette klenodie kan jeg ikke kjøpe for alt det gull og sølv som denne verden kan romme. For hva skulle det hjelpe meg dersom jeg tapte min sjel? Men deg vil jeg dette klenodie for intet og vitner igjen for deg at jeg heretter ikke lenger vil si at min sjel tilhører meg, men at den tilhører deg, Herre Jesus! Heller ikke skal kjærlighet eller lyst eller sorg og bedrøvelse skille meg fra deg og din kjærlighet.

Min hele livstid vil jeg deg
Ei av min tanke savne.
Jeg vil deg alltid, som du meg,
Med kjærlighet deg favne.
Mit hjertes liv og lys er du,
Og når mitt hjerte bliver knust,
Skal du mitt hjerte blive.
Jeg vil med deg, min ros så from,
Fra nå av til din eiendom
I evighet få eie.

30. II. Å betrakte lidelsen.

I fastetiden kan du ta for deg med andektig betraktning flittig gjennomgå stykke for stykke historien om din Frelsers bitre lidelse og død. Se på ham hvorledes han på Oljeberget i hagen ligger på sitt hellige ansikt. Hvorledes han vrir og snur seg som en orm for Guds vrede. Se hvor han sukker under syndens byrde. Det var for din skyld han tok det på seg og hadde slik sjeleangst, at den blodige sved sprang ut på han og falt i dråper ned til jorden.

Da kan du si slik: Skulle jeg elske synden som lå så tungt på min Jesus? Skulle det være en glede for meg, det som bedrøvet min Frelser slik? Er det handlet slik med min Frelser for andres skyld, hva skulle ikke skje med meg ved å sette hans kjærlighet til side? Jeg ville da samle en mengde forsettlige synder.

Skjer dette med det grønne tre, hva vil det da bli med det tørre? Å, Jesus. For din blodige kamps skyld, hjelp meg å kjempe mot synden og overvinne den, slik du har seiret.

Se videre på ham der han ble pisket i Pilatus’ hus. Kjære, hvilke ris og pisker er det Jesu legeme blir hudstrøket med? Det var for syndens skyld han måtte tåle og utstå dette og all annen angst. Synden er i begynnelsen lik de friske mai-trær eller bjørkegreiner som lukter godt så lenge de er grønne. Men så snart de tørker og det grønne lauvet visner og faller av, blir de et hardt ris. Tenk nå på, kjære kristen sjel, om du vil piske din Frelser på nytt og la den guddommelige og evige vrede komme over deg.

31. Karl 5.

Jeg finner i historien til den berømte tyske keiser Karl den femte, at han etter katolsk skikk og bruk ofte pisket seg selv. Hans sønn, kong Filip den andre av Spania, har gjemt denne pisken som var farget og overstrødd med farens blod. Det var et kostelig klenodie for ham, og i sin dødsstund gav han den til sin sønn, kong Filip den tredje.

Bevar du kristne sjel i ditt hjerte ved stadig å minnes de ris og pisker som er farget med Jesu dyrebare blod. Vis dem til ditt syndige kjød og tving det slik så ofte du får lyst og kjærlighet til synden.

32. Å betrakte korsfestelsen.

Betrakt ham også når han henger på korset og blør i hel. Jeg mener at et eneste blikk i sann tro og andakt på den korsfestede Frelser, er nok til å dempe syndelysten. I Florence i Italia hendte det at en from munk bodde i nabolaget til en ukysk kvinne. Han ønsket å lede henne fra den onde vei til den Herre Jesus. Her brukte han denne måten: Han fikk en til å male et bilde av den korsfestede Jesus i en sørgelig tilstand. Det så ut som et speil og han hengte det utenfor vinduet som kvinnen kunne se fra sitt hus, og står ofte framfor det som om han ville se ansiktet sitt i speilet. Det merket hun og ble forundret over at en hellig mann så ofte så seg i speilet. En gang lo hun av ham der han stod, tok han speilet og vendte det og med alvorlig mine lot henne se bildet av Jesus med et nedrøvet og sørgmodig ansikt. Slik ville han minne henne om at hun måtte tenke på Jesu kjærlighet og ikke glemme hvor stor umak og møye det hadde kostet ham å forløse henne. Hun måtte se hvor ille hun gjorde når hun såret ham med sine store synder.

Over dette uventede syn ble kvinnen så beveget at hun bad om å få speilet av munken og besluttet seg til å ikke bruke noe annet speil, og å leve et rent og gudfryktig liv. Ser du nå, kristne sjel, hva et syn på den korsfestede Herre Jesus makter! Beflitt deg derfor på å holde ham fram for ditt syndige kjød, så ofte det tilskynder deg til synd.

33. Nytten av dette.

Slike og flere andre betraktninger tjener til å holde Jesu Kristi kjærlighetsild ved like i vår sjel. Der denne ild er i sin fulle glød og kraft, vil den fortære kjødets syndige lyster. En gudfryktig sjel som rett tenker gjennom sin Frelsers kjærlighet som han har vist med sitt blod og sin død, tennes opp igjen av ivrig gjenkjærlighet, og vil heller gjøre og lide alle ting enn å avvike fra den troskap som han skylder Jesus.

Imidlertid er han hjertelig bedrøvet over at det bare er så få som brenner med slik nidkjærhet. De fleste er bare kalde og full av forakt. De tenker ikke på hva det er at den evige Guds Sønn er kommet fra himmelen for å frelse oss, og at han har frelst menneskene ved sin bitre lidelse og død. Jeg har kjent enkelte gudfryktige mennesker som hører trosbekjennelsen som brukes i de evangelisk-lutherske kirker. Men de kan nesten aldri synge dette uten å bli sterkt beveget og får tårer i øynene: Av Jomfru Maria er han den evige Guds Sønn lik Gud Fader i makt og ære, et sant menneske ved den hellige Ånd i troen for oss som var fortapt. De sa: Hva slags ubegripelig kjærlighet er det som vi aldri har hørt om før, at Gud er blitt menneske for menneskenes skyld.

Og tenk om en kunne tro det av hele hjertet og takk Gud av hele vår sjel! Men hvor mange er det som har et slikt sinn? For de fleste er det noe dagligdags som de har hørt titt og ofte, og derfor rører det dem ikke mer. Luther sier: Det er som når en bonde hører at ei høne har lagt et egg.

34. Årsaken til denne synd.

Derfor er det slik nå at folk i verden nå ikke akter verken Jesus og hans kjærlighet og dyrebare blod, og heller ikke sin sjel som den dyre skatt, men gir alt sammen lett bort som om den ikke var kjøpt med en høy pris, men bare for noen skillinger. Det er dessverre så klart og åpenbart at vår Frelser har grunn til å rope med profeten: ”Hør, dere himler, og lytt til, du jord. For Herren taler: Barn har jeg oppfødd og fostret, men de har satt seg opp mot meg.” Jes. 1, 2. Jeg har elsket dem så høyt at jeg har kjøpt dem med mitt blod og ved mye strev gjort dem til min eiendom. Men de har forlatt meg og henger ved fienden!

Ve det syndige folk, et folk tynget av misgjerning, ætlinger av ugjerningsmenn, vanartede barn! Jes. 1, 4. Tenk godt på dette, du kristen-menneske! Tenk på det du hører og leser, og prøv deg – hva gruppe hører du til? Har du før satt en skammelig låg pris på din sjel? Begynn så i dag å sette pris på og bevare dette klenodium, som det sømmer seg etter dens verdighet og høyhet. Vandre forsiktig og gjør deg umak med å holde din sjel usmittet for brudgommen.

Framfor alt vær omhyggelig i bønnen og bed Frelseren at han med sin makt vil bevare og frelse denne sin eiendom. Det har kostet ham mye, og vil ikke at dette lammet som han har kjøpt med sitt blod, skal rives ut av hans hånd.

Å, Herre Jesus! Du er m in sjels beste trøster og eneste skatt! Når jeg tenker på hvor lettferdig mitt kjød er, Satans mange slags list og garn, verdens mangfoldige forargelser og den store fare som omgir meg alle steder, da blir jeg ofte redd og tenker som disiplene: Hvem kan da bli frelst? Mat. 19, 25.

Likevel gleder jeg meg over at min sjel tilhører deg mer og mer, for du har kjøpt den som din eiendom med ditt dyre blod. Det som nå er ditt kan du nok beskjære og bevare mot Satans makt og hele verdens ondskap.

Så vil jeg ikke lenger si at min sjel er min. For dersom den var min, da måtte jeg tusen ganger tape den. Den er din og skal bli din i evighet. Du, min gjenløser, skal nok se til hvorledes du skal lede det som er ditt. Du har selv kjøpt det og vil lede det gjennom alle farer til saligheten. Jeg vil ikke tale om hvilke midler og veier du må bruke og heller ikke foreskrive deg det. Jeg er vel tilfreds bare min sjel blir bevart og frelst.

35. II. bruk: Gud og Jesus er de fattiges trøst.

Av denne betraktning kommer også en kraftig trøst for alle gudfryktige og bedrøvede sjeler. De møter ofte korset. Når de ser at verden forakter og spotter dem, kommer ofte slike tanker som om også Gud foraktet og den herre Jesus hadde glemt dem og ikke ville se dem. Når de sitter i et lite, ringe hus og kjemper med armod og fattigdom, søker de glede og lindring i tårene. De tenker at verden ikke har noe godt å si om dem og heller ikke vil det. Da tror de at Gud heller ikke vil, men har glemt dem eller forkastet dem i sin vrede m.m.

Men dere kristne sjeler! Døm ikke etter det utvortes og heller ikke etter verdens og dine egne dommer. Den meste elendige og foraktede i verden er ofte det kjæreste og mest verdifulle for Gud.

Jesus er som en kjøpmann. Han pakker og bevarer sine kostbare ting i vanlig og dårlig papir. Og Jesu kjæreste venner er ofte skjult og kledd i en tigger-kappe eller omgitt av så mye forsmedelse, forakt, fattigdom og elendighet at et vanlig menneske ikke kjenner dem. Jesus selv var fattig da han var på jord. Og ved sitt kors og død er han foraktet av folket og spottet av menneskene som en orm. Men han var ikke mindre sin Fars kjæreste Sønn, til glede for englene og forskrekkelse for djevelen – og hele verdens Frelser. Slik går det også med de troende.

Selv måtte han ta til takke med en stall og en mørk hule da han kom til verden. Men han mistet likevel ikke den herlighet han hadde i seg selv. Slik må også hans etterfølgere være. Men de blir hans eiendom hvor de er og beholder Guds barns herlighet ved utvelgelsen som de fikk ved Kristi blod. En perle og en diamant er alltid kostbar, selv om den er falt under bordet og ligger i støvet. Det som verden ofte holder for et knust glass eller et ødelagt kar som man kaster ut av døren på gaten der det ødelegges helt, det er et ærens kar for Gud og redskap for hans barmhjertighet og nåde.

36. Den salige Luther har oversatt Salme ti vers 14 slik: De fattige overgir det til deg. Den latinske bibelen oversetter slik: Den fattige er helder seg til deg, eller overblitt til deg (lat.: derelictus). Verden velger først det rikeste, mektige, prektige, høye og fornemme framfor Gud. Dette elsker og akter den høyt.

Slik blir det ingen ting igjen til Gud uten de elendige, fattige, forlatte, trøstesløse, ringe og fornedrede. Disse tar han imot med glede som en far i sin omsorg og verner dem. Men det er på disse han viser sin allmakt, visdom, godhet og nåde. Derfor har han den største ære når han gjør noe stort for dem. Så kan da ingen blant de troende om han er aldri så elendig og foraktet av verden, være foraktet og glemt av Gud.

Skulle Gud forkaste de ringe sjeler som han fra evighet av har utvalgt seg i Kristus? Skulle Gud dømme som verden dømmer etter det ytre? Har ikke alle tiders erfaring lært oss at han utvelger det som er dårlig i verden, det som er skrøpelig, lavt, foraktet ikke noe. Hvorledes skulle den Herre Jesus kunne forakte, ringeakte, glemme og forlate det som han har kjøpt så dyrt med sitt blod? Hvorledes skulle de troende være ringe for ham, han som har lidd så mye for dem. Hvorledes skulle han akte det lite som alltid har vært dyrebart for ham?

37. Gud ser alltid på de fattige.

En diamant eller en annen edelstein kan falla av en fyrstes eller fyrstinnes hånd og bli borte i et hull eller i støv og slam. De vet ikke lenger hvor det er blitt av og blir til slutt nødt til å slutte å lete etter det. Men en troende sjel kan aldri falle i en slik elendighet, armod, fornedrelse og forakt, at Jesus sikke ser den. Den kan ikke støtes bort eller forkastes, slik at hans hjerte ikke er vendt mot det.

Når du elendige sjel sitter i din ensomhet og sukker og gråter i en krok, da er det langt fra at Jesus ikke akter på deg. Han teller endog dine tårer og skriver opp dine sukk i sin bok. Da sier han: Er ikke Efraim (den kjære sjel) min dyrebare sønn (som jeg har betalt mye for og kjøpt med mitt dyrebare blod) og et barn som jeg har mye glede av (et barn som er min høyeste glede og lyst, min kjæreste lekefugl som trøster meg). For jeg tenker ennå ofte på det som jeg har talt (og lovet i mitt ord), derfor brister mitt hjerte for ham, så jeg må forbarme meg over ham.

38. Jonas under Kikajontreet. Jon. 4, 20.

Til dette hører også med rette det Herren vår Gud sier til profeten Jonas, da han var vred over kikajontreet som hadde tørket. Du har medynk med kikajontreet, som du ikke har hatt noe strev med og ikke har fått til å vokse – det ble til på en natt og ble ødelagt på en natt. Skulle da ikke jeg ha medynk med Ninive, den store byen. Jonas 4, 10.

Se hvor kraftig Gud overbeviser sin tjener om at han med urette er misfornøyd med at Ninive blir spart når folket omvender seg. For, sier han, du ynker deg over at en plante visner som du ikke har hatt noe arbeid med. Da kan du ikke ta det ille opp at jeg ikke vil ødelegge en by der det finnes mange tusen sjeler som jeg har skapt og oppholdt og forsørget til i dag. Slik må Jesus også si: Når et menneske har medynk med en visnet plante, skulle ikke jeg ha medynk med en sjel som jeg har arbeidet så mye med og har kostet meg så mye strev? All verdens planter kan ikke betale det.

Derfor må alle bedrøvede tanker bort, de vekker mishag og tvil i oss til Herren Jesus og den elskverdige Gud. Gud kan ikke forakte en sjel selv om det bor i et sykt og elendig legeme. Den er omgitt av sorg og bedrøvelse og er forkatet i verden. Den blir likevel en sjel som er forløst med Guds Sønns blod. Elendigheten kan ikke holde Frelserens kjærlighet tilbake, men drar den mer til seg. Det er slik en mor tar seg av et sykt barn med kjærlighet og pleier det. Kommer jeg inn i et hus der det er et sykt barn, da vil jeg sikkert finne moren ved barnets seng. Slik er det også med Jesus, jeg vet at jeg møter ham aller først hos de elendige og trøstesløse sjeler.

39. III. Bruk: Omsorg for andres sjeler er nødvendig.

Til slutt følger av denne betraktning at vi skal holde våre egne sjeler høyt i pris og verdighet, og særlig de sjeler som er betrodd oss til vårt tilsyn. Jeg ser ikke hvorledes jeg kan anbefale noen bedre enn når jeg sier, at den er kjøpt med Guds Sønns dyrebare blod. Dersom dette ikke beveger Ordets tjenere, lærerne i skolen, ledere og myndigheter, foreldre, husfedre-og mødre til å ha ivrig tilsyn med de sjeler de er betrodd, da vet jeg ikke hva jeg ellers skal gjøre. Vil vi forsømme og ringeakte det som Jesus har kjøpt oss så dyrt og skaffet oss med slik møye? Vil vi ikke holde det verdt å ha omsorg for dem som han har strevet for til blodig sved, ja til selve døden?

Sanne må den være et uforstandig menneske som kan omgås lettvindt med så dyrebare og kostelige ting! Likevel må han også vite at Guds Sønn skal kreve det av hans hender, det som gikk fortapt på grunn av hans svikt.

40. Fremmede dyr akter man jo høyt.

Et ufornuftig dyr er jo ofte kjært og holdt i ære for en venns skyld. Det fortelles at Don Johan av Østerrike, som var sønn av keiser Karl V, hadde en gammel unyttig hund som alltid lå på en silkepute brodert med gull, og som fikk de beste retter og til og med sin egen tjener som skulle pleie ham godt. Alt dette skjedde fordi han hadde fått den som gave fra kongen i Spania, Filip II.

Når en hund fikk så mye godt for sin forrige herres skyld, vil det ikke da sømme seg for oss å gjøre godt mot mennesker for Herren Jesu skyld. Han har jo elsket alle så høyt og betrodd dem til oss? Å, Herre Jesus, du sjelevenn! Lær oss å forstå hva en sjel er, for vårt kjød og blod er altfor uforstandig til å sette rett pris på denne skatten og dens verdi.

Deg være takk for all din møye, kjærlighet og troskap som du har ofret for våre sjeler! Min sjel, lov Herren og glem ikke det gode som han har gjort mot deg. Salme 103, 2. I Jesu navn. Amen.

---------

lørdag 5. mai 2007

Christian Scriver - om sjelen

Han var fødd i 1629 og døydde 1693 i Tyskland. Han var fødd 8 år etter Johan Arndt's død, og begge høyrde formelt til ortodoksi-tida i kyrkjesoga. Mest kjend er Scriver nsfor si store bok "Sjele-skatt". Det er ei lang og djuptpløyande avhandling om kristenlivet. Her skal me ta nokre korte utdrag av den, samt noko av ei fullstendig preik. Sjå elles bloggen "gudsfolket" med mini-biografiar.

Sjele verdi
Av Christian Scriver

Rike foreldre pynter ofte sine barn på det staseligste og gir f. eks. barnet et kostbart halsbånd på eller lignende, - men ettersom det er et barn, forstår det ikke å vurdere sitt smykke, men lar seg lett fralure det av bedragerske mennesker for et eple eller en ubetydelighet, eller det legger seg i sølen med det.
Og slik har det dessverre gått til iblant menneskene fra Adam av og inntil denne dag. Gud hadde på det herligste prydet de første mennesker og iført dem hellighet og rettferdighet – Han hadde påhengt dem sitt eget bilde og utstyrt dem med stor herlighet. Men de lot seg lokke av Satans list, lot seg berøve sitt smykke, lot seg overtale til skammelig å bytte bort og forspille sitt gudsbilde for en frukt.
Og denne art kleber dessverre ennå ved det fordervede menneskehjerte, slik at de, selv etter det sure og tunge arbeid, Guds Sønn har hatt med å fornye og gjenopppreise dem, akter sin sjel ringe og setter den lettsindig på spill.

Søk det som er der oppe!
Av Christian Scriver

Når man har åndelige sysler fore, så skal man i det vise den iver og flid som det sømmer seg i ting som angår det evige. Man skal si til seg selv: Vel, mitt hjerte! Hittil har vi hatt mye bekymring og møye i timelige og forgjengelige ting; nå er tid for at vi også tenker på det evige. Her timelig, hisset evig – rett deg etter det!
Vi må ha tid til å dø; så la oss også ta oss tid til å forberede oss gudelig til døden. Hva nytter det, om vi samler mye gods, som ikke kan følge med oss ut av verden og som ikke kan være til noe gagn for vår sjel? ”Slik samler de seg en skatt og legger en god grunnvoll for fremtiden, for at de kan gripe det sanne liv” (1 Tim. 6,19).
Hva vil det hjelpe oss, om vi har vunnet hele verden, men tar skade på vår sjel? Tred tilbake, dere timelige bekymringer og jordiske tanker! Forstyrr meg ikke i min lønnlige samtale med min Gud! Jeg har høyviktige ting å tenke på og avhandle, nemlig min sjel, min salighet, evigheten; la meg i fred den stund jeg er beskjeftiget med det! osv.

Jeg vil oppriktig råde dere til, at dere blir riktig hovmodige og akter dere selv og deres sjel riktig høyt. Deres sjel er en fyrstedatter. Men hva samfunn har en prinsesse med kokkepiker og den edle sjel med de jordiske og forgjengelige ting, især med lave kjødelige lyster?
Da kongeverdigheten over trærne engang ble tilbudt oljetreet, fikentreet og vinstokken (Dom. 9,8 flg.), svarte de: Skulle jeg forlate min olje, min sødme og min most og gi meg til å svaie over trærne?
Så mye mer bør da vi si, når Satan og verden oppfordrer oss til noe som ikke sømmer seg for våre sjeler og strider imot deres høye adel: Skulle jeg forlate min herlighet, dette at jeg er et Guds barn, Hans eiendom, Hans tempel og bolig, og velge forfengeligheten i stedet? Skulle jeg selge min førstefødselsrett for en rett linser? (1 Mos. 25,31flg.). Skulle jeg gjøre den store ondskap å synde mot Gud (og min sjel)? Skulle jeg ta Kristi lemmer og gjøre dem til skjøgens? Det være langt fra! (1 Kor. 6,15). Når et eller annet kommer for dere, som verden akter høyt og som Satan vil bruke som lokkemat for å fange deres sjeler, så si: Hva er forgjengeligheten imot evigheten? Å, når jeg kunne innplante dette hellige ”hovmod” dypt i deres hjerter, så dere akter alle jordiske ting imot deres sjeler som gråsteiner imot de største perler og som et glasstykke imot en edel diamant1

Om en hedning ved navn Themistokles, en tapper helt i Aten, forteller historien, at da han engang så en kostbar gullkjede, som hørte til krigsbyttet, ligge på jorden, sa han til sin tjener: ”Ta du det opp; for du er ingen Themistokles;” – som om han ville si: Jeg har allerede nok i mitt berømte navn og behøver ikke slike ting.
Hvor mye mer skulle ikke vi kristne, som av Guds nåde er himmelfyrster og salighetens arvinger, stormodig forakte alle verdslige ting i sammenligning med vår sjel og ikke holde dem så mye verd at vi på noen som helst måte skulle ville forsynde oss for deres skyld!
La oss freidig si: Ta du det, verden, og behold det; jeg er en kristen og har bedre skatter, som min sjel finner glede i.

Og endelig tjener dette til deres sjelers bevarelse, at dere unndrar dere for verdslig selskap og ikke har noe unødig samkvem med dem som bare er jordisksinnet. Verden den djevelske fuglefangers fangstplass (Slm. 91,3); dens lyst og gjøglebilder er lokkematen, som den fanger sjelene med; lokkefuglene er de slette selskaper.
Vil dere nå ikke bli besnæret og fanget, så fly disse; la dere ikke forlede av deres kvitring og piping (deres lystige spillopper, deres pussige innfall, deres skjemt og spill og tidsfordriv). De vil bare under latter og spøk føre dere inn i den evige gråt og tenners gnissel.
Den ene glød antenner den annen, og en ung saftig grein som kommer i ilden sammen med tørr ved, begynner å brenne.
Med sannhet sier den gudfryktige Thomas a Kempis om det: ”En andektig sjel vokser og forbedres i taushet og stillhet i Den Hellige Ånds ro. Der lærer den Skriftens hemmeligheter; der finner den tårekildene, som den hver natt tvetter seg med, for at den kan bli så mye mer kjent og fortrolig med sin skaper, jo mer den har avsondret seg fra verdens larm. Den som trekker seg tilbake fra denne verdens vennskap og selskap, til ham nærmer Gud seg med sine hellige engler. Det er bedre å være skjult og å sørge for sin sjel enn å gjøre underverker og ikke skjøtte sin salighet. Å gå sjelden ut og å fly de ryggesløse, slette og dårlige selskaper er priselig (ja også høyst nødvendig) for et gudfryktig menneske. – Når spasertimen er forbi, så bringer du ikke annet med deg hjem enn en besværet samvittighet og et atspredt hjerte. For på en glad utgang følger ofte kummerfull inngang, på en munter kveld ofte en sorgfull morgen. Slik går all kjødelig glede søtelig inn; men til sist biter og dreper den:” osv.

Guds frelsesvilje!
Av Christian Scriver

Et under er det, at mennesket kan forelske seg så svært i dette møysommelige syndeliv, så han for det meste bare ugjerne og mismodig forlater det. Han søker sin glede i dets forfengelighet og bitterhet, likesom fiskene i det beste sjøvann. Så blind har synden gjort ham, at han anser møysommeligheten som herlighet og gleder seg i sine bånd og lenker – ganske imot Guds bestemmelse, som nettopp av den grunn blander så mange gjenvordigheter i dette liv, for at vi skal innse, hvilken elendighet synden har styrtet oss i, og for at vi skal bekymre oss desto mer om den himmelske hjelp og lengte etter et annet og bedre liv.

Hvem vil du tro?
Av Christian Scriver

Hvor liten pris setter dere (spotteren og den vantro) ikke på deres sjel, den som den Herre Jesus har foretrukket fremfor hele verden og alt som er i den! Om dere og deres arme sjeler kan man vel si, som skrevet står: ”Hvor du er falt ned fra himmelen, du strålende stjerne, du morgenrødens sønn!” (Jes. 14,12).
Dere har deres forbilde i den fortapte sønn, som lettsindig forlot sin Fars hus og ved svir og fråtseri brakte det dit hen, at han ble en svinehyrde (Luk. 15, 13. 15).
Å, hvor tung og skrekkelig vil ikke deres fordømmelse bli! For har ikke hedningene noen unnskyldning, ettersom de holder sannheten ned i urettferdighet” (Rom. 1, 18.20), og ettersom de demper naturens lys og ikke følger det, hvordan skal det da gå dere, som bærer dere verre ad enn hedningene, motsier Den Hellige Ånd som taler i Ordet, og i gjenstridighet ikke vil se og tro, det Gud selv lærer og med mange undergjerninger har stadfestet, hva all verden tror, og hva så mange tusen hellige, gudfryktige mennesker ved Den Hellige Ånds vitnesbyrd har funnet å være sant og beseglet med sitt liv og blod?

Vokt dere nå, dere kristne sjeler, for denne giftige damp som er steget opp ifra avgrunnen og nå til dags har oppfylt så mange hoder og hjerter! Verg dere daglig med bønnen, og be Gud, at Han vil forhindre, at ugudelige, kjødelige og vellystige tanker fester seg eller slår røtter i deres hjerter.
Sky slike menneskers selskap; for de er som de rasende hunder, som ikke bare forgifter og dreper med sine bitt, men også med sin ånde, sin fråde og sitt spytt.
”Bevar ditt hjerte fremfor alt du bevarer, for livet utgår fra det. Hold deg fra svikefulle ord, og la falske lepper være langt fra deg. La dine øyne se bent frem. Bøy ikke av til høyre eller til venstre!” (Ordsp. 4, 23-25).

Sett Guds sannhet imot djevelens løgn og hold det for en satanisk tale, når noen sier: ”Har Gud virkelig sagt?” (1 Mos. 3,1), - er det også sant, at Gud har sagt og åpenbart dette og hint? – er det også sant, at sjelen er udødelig, at det er en ytterste dom, et helvete, en himmel?
Slik har djevelen talt fra begynnelsen, og slik taler han ennå. Den første gang skjulte han seg i en slange; nå bor han i gudsfornekterne, som ofte er store og høyvise folk i verden. Han byder de enfoldige sin gift og sin vederstyggelighetssuppe, ikke i skitne leirkar, men i gullbeger (Åp. 17,4).
La dere ikke villede og blende av det; la dere heller ikke ved spotternes mengde føre bort fra den himmelske sannhet.
Ettersom så mange nå for tiden drikker av vederstyggelighetens kalk og fra Kristi etterfølgere kommer Hans spottere, så tenk dere, at Han også sier dere: ”Vil også dere gå bort?” og svar med freidighet: ”Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige!” (Joh 6, 67-69).
Se, her står på den ene side Jesus, den evige sannhet, og alle hellige Guds menn, drevet av Den Hellige Ånd, alle Hans blodvitner og bekjennere, alle gudfryktige hjerter, førstegrøden av Guds skapninger (Jak. 1,18), verdens kjerne, de edleste sjeler, av hvis ord og gjerninger man klart kan spore, at Guds Ånd bor i dem, - de står på den ene side og vitner, at sjelen er en edel skapning, at den er udødelig, at all verdens rikdom, ære og vellyst er for intet å regne imot den, og at tapet av den ikke kan lignes med noe i verden.
På den annen side står løgnens far og en mengde ugudelige, kjødeligsinnede, gjerrige, urettferdige, ukyske, urene mennesker, hvis Gud er mammon og buken, brennemerket i sin samvittighet, med besmittede og syndbetyngede sjeler og sier: Sjelen er et pust, en vind, som oppstår og forgår med legemet; man skal bruke dette liv og søke sin del i de verdslige ting, ettersom det ikke er noe å håpe på utenfor dem.
Hvem vil dere nå tro, og med hvem vil dere ta parti? Jeg tviler ikke på, at dere jo vil ta parti med den Herre Jesus, i hvis munn det ikke ble funnet svik (1 Pet. 2,22).

Sjelens udødelighet
Av Christian Scriver

La oss bruke denne lære om sjelens udødelighet til vår trøst og glede. Også av det lærer vi å kjenne Guds ubegripelige godhet, som har beredt oss til Hans evige barmhjertighetskar.
Han trenger vel ikke til oss annerledes enn brønnen trenger til et spann som den kan fylle med vann, eller som det fulle morsbryst til et barn som kan suge det. Han har villet ha sjeler som Han kunne gjøre delaktige i sin salighet; apostelen kaller Ham ”den Salige og alene Mektige… Han som alene har udødelighet og som bor i et lys dit ingen kan komme” (1 Tim. 6,15-16).
Men Han har ikke villet være salig uten oss; Han har av nåde også gitt vår sjel udødeligheten, slik at Han kunne la den nyte Hans evige herlighet og forklare og opplyse den med sitt uforgjengelige lys.
”Gud bestemte oss ikke til vrede, men til å vinne frelse ved vår Herre Jesus Kristus” (1 Tess. 5,9).
Slik har da først vår udødelige sjel og deretter også det gjenoppvakte og forklarede legeme et evig og salig liv å vente hos Gud, og dette er nok til å forsøte all dette bedrøvelige livs bitterhet.
”Vår trengsel er kortvarig og lett, og virker for oss en evig fylde av herlighet i overmål på overmål. Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige varer en kort stund, men det usynlige er evig” (2 Kor. 4,17-18).
Må vi derfor klage her med Job over vår sjels lidelser: ”Jeg vil tale i min ånds trengsel, jeg vil klage i min sjels bitre smerte” (Job 7,11), - med David: ”Min Gud! Min sjel er nedbøyd i meg” (Slm. 42,7), - med den Herre Jesus: ”Min sjel er bedrøvet inntil døden!” (Mt. 26,38), så vet vi likevel og tror, at Gud vil frelse vår sjel fra døden, tørke tårene av våre øyne og bevare vår fot for å gli. Vi vet, at vår trengsel og elendighet skal opphøre, men vår sjel bestå, og likesom denne er udødelig og uforgjengelig, slik skal den også lykksaliggjøres med en uforgjengelig, usmittelig og uvisnelig arv i himlene (1 Pet. 1,4).
Når en fattig pike ved et fordelaktig giftermål kommer til stor ære og rikdom her i livet, så priser vel alle henne lykkelig; men det er likevel bare, som alt her i verden, noe forgjengelig og ubestandig; i døden må hun likevel forlate det hele, om de flyktige goder ikke allerede forut har forlatt henne.
Når derimot sjelen er forent med Kristus og har fått del i Hans herlighet, så behøver den i all evighet ikke å frykte for noen forandring mer; den lever, elsker og priser sin skaper evinnelig; den dør ikke, og dens glede visner ikke.
Gud skje takk, som av blott og bar nåde har gjort vår sjel skikket til udødelighet og salighet! Han være ære i all evighet! Amen.