7. Kristendom, av Ø. Andersen

7. Mennesket blir skapt.

Vi sluttet forrige leksjon med å tale om at mennesket er skapt i Guds bilde, og vi henviste til 1. Mos. 1, 26-27. Vi skal gjenta det ordet: Og Gud sa: La oss gjøre menneske i vårt bilde, eller vår likning.

Dette at Gud skaper etter en bestemt plan, viser at mennesket står i en særstilling i Guds skaperverk. Mennesket er noe annet enn et høytstående dyr. Vi kan si med hel sikkerhet at mennesket har ikke utfoldet seg (utviklet seg) fra å være et lavtstående vesen til å bli menneske. Her sier Bibelen meget tydelig at det er skapt ved at Gud har grepet inn, skapt det og gjort det i sitt eget bilde.

Det vil aldri bli oppdaget noe såkalt mellomledd (missing link) mellom ape og menneske. Det er mange som har prøvd å finne det, og det er noen som påstår at de har funnet det. Men du kan være sikker på at noe slikt har man ikke funnet, og det kommer man heller ikke til å finne.

Det som gjør at menneske er en særskilt skapning, er nettopp likheten med Guds bilde (”gudbilledligheten”). Og når vi nå i denne leksjon skal se litt nærmere på hva det består i, så vil vi nevne at den er av to slag, eller det kan defineres på to måter.

For det første er det gudbilledligheten i sin alminnelighet, og for det andre kan vi omtale den litt mer spesielt.

(1) Når vi taler om dette i sin alminnelighet, tenker vi på at mennesket er skapt med et sjelelig og et åndsliv som er kvalitativt forskjellige fra dyrene. Av og til er dette uttrykt tredelt i Skriften: legeme, sjel og ånd. Av og til heter det bare legeme og sjel.

det som skiller mennesket fra dyrene er ikke det at de har legeme og sjel pluss ånd, mens dyrene bare har legeme og sjel. Nei, det er en stor misforståelse. Menneskets legemlighet er forskjellig fra dyrenes, og menneskets sjel er i høy grad forskjellig fra dyresjelen, for ikke å tale om menneskets ånd.

Der hvor det står sjel og legeme betyr det i virkeligheten akkurat det samme som der hvor det står ånd, sjel og legeme. Enten det er omtalt på en todelt måte eller en tredelt måte, så betyr det i alle tilfelle det samme i Bibelen.

Menneskets sjelelig er slik at menneske kan tenke, det kan motta inntrykk fra Gud osv. Og nøkkelordet til å forstå menneskets sjeleliv og åndsliv ligger i ordet person. Mennesket har et personliv, deri består gudbilleligheten rent generelt. Gud er person, han har personliv, og han har skapt mennesket med personliv.

Det finner du ikke hos noen annen skapning. Hva det betyr er ikke godt å definere, men du hører det med det samme vi nevner personliv. Dette er også tilfelle med englene, som vi ellers ikke kan si så meget om. Men vi vet at de er skapt med personliv. Men det er bare mennesket det er sagt om på denne måten: Gud skapte dem i sitt bilde, etter sin lignelse. Altså er mennesket skapt som en person, fordi Gud er en person. Og da sier det jo litt om hvorfor Gud har skapt mennesket. Han vil omgi seg med skapninger som han vil dele sin salighet og sitt liv med. Det var hensikten med å skape mennesket.

Menneskets skapelse er en handling i kjærlighet av Gud. Han skaper oss for intet, for sin egen skyld, og vil dele sitt liv med oss. Rent i sin alminnelighet kan vi altså karakterisere gudbilledligheten med ordet personliv.

(2) Men som jeg nevnte kan vi også si litt mer spesielt om menneskets gudbilledlighet, og da er det tre kjensgjerninger som kommer i forgrunnen. mennesket er skapt til samfunn med Gud. Det er den religiøse side ved gudbilledligheten. Mennesket er skapt som mann og kvinne. Det kan vi karakterisere som den sosiale side ved gudbilledligheten. Mennesket er skapt til å underlegge seg jorden. Det kan vi kalle den kulturelle siden ved gudbilledligheten. Og nå skal vi se litt på hver av disse.

a) Mennesket er altså skapt til å leve i samfunn med Gud.
Og nå skal du merke deg: Det å leve i samfunn med Gud er nødvendig for at mennesket skal være sant menneske. Det er ikke bare fordi vi trenger Gud, det er ikke bare fordi vi trenger å bli salige, vi trenger samfunn med Gud.

Men samfunn med Gud er nødvendig for at mennesket skal utfolde seg som menneske, og være det som det etter Guds plan og ide skal være. Hvis mennesket kommer bort fra Gud, og det skjedde jo i syndefallet, da ville ikke mennesket kunne makte å være sant menneske. Det er jo det vi ser altfor godt i dag rundt omkring i verden. Mennesket er en karikatur av det det skulle være, mennesket er ikke menneske. Og det kommer av at det ikke har samfunn med Gud.

Det å leve i samfunn med Gud er absolutt nødvendig for at mennesket skal være det Gud hadde tenkt med mennesket. Og det er dette vi tenker på når vi taler om den religiøse siden av gudbilledligheten. Bare i samfunn med Gud er vi oss selv, slik som vi skal være. Det var det første.

b) Mennesket er skapt som mann og kvinne.
Og legg merke til hvordan entall og flertall brukes i en og samme betydning i 1. Mosebok. Gud skapte mennesket i sitt bilde, i sitt bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem. Altså menneske i entall og flertall er mann og kvinne. Entall og flertall brukes her i en og samme betydning.

Gudbilledligheten kommer til uttrykk i at mennesket trenger å leve i ekteskap, i den del av tilværelsen som hører jordelivet til. Gud har ikke ment at vi skal være mann og kvinne i det fullkomne Guds rike. Det har Jesus sagt meget klart.

Dette hører til den jordiske side ved tilværelsen, i det fullkomne Guds rike skal vi være som englene. Der er der ingen kjønnsforskjell. Der er det ikke mann og kvinne lenger, det hører bare til denne siden.

Hvis vi kunne tenke oss at synden ikke hadde kommet inn i verden, da ville alle mennesker ha levd i ekteskap, i den jordiske del av sin tilværelse. Og så ville de gått over i den fullkomne, evige og salige tilværelse. De hadde fått sitt herlighetslegeme uten at det var noen død.

Døden er kommet inn som følge av synden. Men dette blir bare et tankeeksperiment, for det er umulig for oss å tenke oss hvordan det ville ha vært om synden ikke var kommet inn i verden. For den har dessverre kommet.

Men det som vi skal frem til her er at når det gjelder den jordiske side av vår tilværelse, er vi altså skapt som mann og kvinne. Og du skal merke deg at ekteskapet hører med til Guds plan med mennesket.

Ekteskapet er ikke en nødsforanstaltning, som er kommet i stand på grunn av menneskets synd. Ekteskapet hører med til selve menneskets vesen, og det å leve i ekteskap hører med til det å leve slik som gud har tenkt at mennesket skal. Dette skal vi komme nærmere tilbake til i neste kapittel.