10. Kristendom, av Ø. Andersen.

10 av 28. Kultur.

Vi har før sagt at gudbilledligheten er tredobbel. Det er den gudbilledligheten som vi kaller religiøs, det vil si at mennesket er skapt til samfunn med Gud. Og den er sosial, at mennesket er skapt som mann og kvinne til å leve i ekteskap. Og så er det den vi kaller kulturell, det vil si at mennesket er skapt til å være herre over jorden på Guds vegne.

(3) Umiddelbart etter skapelsen har Gud lagt jorden under menneskene, og menneskene får dirkete befaling om å underlegge seg jorden og bruke naturlovene. Dette uttrykket å bruke naturlovene er ikke et bibelsk uttrykk, men det er et uttrykk som alle forstår i dag.

Arbeidet med jorden og alt som følger med det, er nødvendig for at mennesket skal være seg selv som menneske. Det er ikke bare det å ha et levebrød – det er særlig blitt aktuelt etter at synden kom inn i verden – men vi ser at mennesket er skapt til å legge jorden under seg også før syndefallet. Det hører altså med til selve Guds skaperplan, og det er det som er så viktig for oss i denne sammenheng.

Det betyr at mennesket må ha et arbeid for å være menneske og utvikle sin karakter og være det som det skal være etter guds vilje. Arbeidet er noe gudgitt, noe gudbestemt. Det trenger vi å være oppmerksom på i dag. Etter syndefallet er arbeidet forbundet med lidelse. Det var det ikke før synden kom inn i verden. Da var det fullkommen harmoni, da var ikke jorden vanskelig å dyrke, da bar den ikke torner og tistler, da var det ikke tungt og vanskelig å arbeide, og det frembød ikke den motstand som vi nå møter der man arbeider med jorden.

Men vi ser altså, at selv om lidelsen kom inn på grunn av menneskets synd, så har arbeidet vært der like fra begynnelsen. Og det sier hvordan Gud vurderer arbeidet. Vi trenger særlig å være oppmerksom på det i dag, fordi tendensen går i retning av å ringeakte arbeidet. Det gjelder å få kortere og kortere arbeidstid, gjøre minst mulig og ha mest mulig fri.

Og det ser man som en lykke for mennesket. Sannheten er at dette vil føre ulykke med seg for mennesket. Arbeidet er en velsignelse, arbeidet gir glede, det gir livsinnhold, det gir mening med livet, og det hjelper mennesket til å være menneske. Ved å forsømme arbeidet, eller ved å ringeakte det, blir menneske umenneske. Det er noe vi trenger å være oppmerksom på i dag.

Sammenholder vi nå dette at mennesket er skapt til å leve i samfunn med Gud, til å leve i ekteskap, skapt til å dyrke og arbeide med jorden, så får vi et fullstendig uttrykk for gudbilledligheten. Og med det skal vi gå et skritt videre.

Da Gud hadde skapt alt, så han at det var såre godt, sier Guds ord. Det ordet som er brukt for ”godt” på hebraisk, betyr egentlig det som svarer til sin hensikt.

Det svarte til Guds hensikt, til Guds skaperplan, for det står at Gud så at det var godt. Etter hvert som skapelsen skrir frem, er det som Gud tar et overblikk og konstaterer at alt stemmer med hans plan. Alt svarer til det han hadde tenkt, alt var i fullkommen harmoni.

Alt har han skapt skjønt i sin tid, står det i Ordspråket. Det onde og stygge var ikke der, ingen disharmoni, intet ondt, intet som skjemmer, intet som skaper ulykke, intet som bryter ned – intet slikt var det til å begynne med. Alt var slik som Gud hadde tenkt det. Mennesket selv var syndefritt. Mennesket var ennå ikke fullkomment, det var skapt til utvikling. men det var syndefritt, det var et Guds plan.

For at mennesket nå skulle utfolde seg i samfunn med Gud, gav Gud mennesket et forbud, 1. Mos. 21, 17: Treet til kunnskap om godt og ondt må du ikke ete av, for den dag du eter av det skal du visselig dø. Mennesket fikk et forbud, og du skal merke deg et forbud som det selv ikke kunne forstå hvorfor det skulle overholdes. Hadde det vært en giftplante, hadde Gud kunnet si at treet var skadelig. Da hadde mennesket egeninteresse av å holde forbudet.

Men her er et tre til kunnskap om godt og ondt, et tre som i og for seg kom til å virke noe som Gud hadde tenkt med mennesket, og som mennesket i alle tilfelle skulle ha. Dette fikk mennesket forbud mot å ete av, og dette er et forbud som mennesket ikke kan forstå hvorfor det skal overholdes. Mennesket skulle lære å være lydig FOR GUDS SKYLD. Det er poenget her.

Det skulle ikke ha noen egeninteresse av det, så langt mennesket selv kunne se. Men det skulle lære å holde forbudet for Guds skyld. Mennesket ble med andre ord stilt på en lydighetsprøve.

Spør vi hvorfor, så kan vi vel ikke svare fullkomment på det. Men en ting er temmelig innlysende, at forbudet har mennesket fått for å få anledning til å utfolde seg i samfunnet med Gud. Mennesket måtte stilles på en prøve, nettopp fordi det skulle utvikle seg. Og hadde mennesket bestått den prøven, ville det på erfaringens vei lært å skille mellom godt og ondt – uten å falle i synd.

Nå kom det ikke til å gå slik, som vi straks skal se. Men det er tydelig Guds plan med dette forbudet, at mennesket skulle få anledning til å utvikle seg. Og så har nok Guds plan vært den at mennesket i samfunn med Gud og ved å følge de livslover som Gud hadde gitt i og med sitt skaperverk, skulle modnes. Det skulle bli fullkomment til slutt, for så å gå over fra den jordiske til den himmelske og fullkomne tilværelse uten å dø og uten noen disharmoni. Menneske skulle gå over fra å ha det jordiske legeme til å få det himmelske herlighetslegeme. Det var en overgang som ville ha vært helt naturlig hvis synden ikke var kommet inn i verden.

Det er tydelig at dette har vært Guds plan med menneske, og til dette er altså mennesket skapt. Men slik gikk det ikke. Da kommer det store spørsmålet for oss: Hvordan er det onde kommet inn i verden? Hva er egentlig det onde? Det skal vi ta opp i neste kapittel.