mandag 18. juni 2007

C. O. Rosenius: Den fortapte sønn - og gleden

C. O. Rosenius:

Luk 15.

Mange går med spørsmål om hva kristendom er. Hva er den ekte glede og den sanne lykke? Og hvordan kan jeg finne den? Her har Bibelen gode svar, bl. a. i denne liknelsen av Jesus. Først en parafrase:

To brødre

Deretter fortalte han dem en tredje liknelse: En mann hadde to sønner. Den yngste sa til faren en dag: Jeg vil ha min del av eiendommen nå, i stedet for å vente til du dør. Og faren gikk med på å dele det han eide mellom sønnene sine.

Noen få dager senere pakket den yngste sønnen alt han eide og reiste til et annet land. Der sløste han bort alle pengene sine på selskap og prostituerte. Da pengene var oppbrukt, ble det stor hungersnød i landet, og han begynte å sulte. Han talte med en bonde og fikk jobb hos ham med å stelle grisene. Gutten ble så sulten at han spiste av grisematen. Det var ingen som gav ham noe annet.

Da han endelig kom til sans og samling, tenkte han med seg selv: Hjemme hos far har til og med arbeidsfolket nok mat, ja, de har overflod. Og her holder jeg på å dø av sult! Jeg vil gå hjem til min far og si: Far, jeg har gjort galt både mot himmelen og mot deg, og jeg er ikke lenger verdig til å være din sønn. Vær så snill å la meg få være en arbeidsmann hos deg.

Så drog han hjem til sin far. Mens han enda hadde lang vei igjen, så faren at han kom, og han ble fylt med kjærlighet og medlidenhet. Han sprang mot ham, omfavnet og kysset ham.

Sønnen sa til ham: Far, jeg har gjort galt mot himmelen og deg, og jeg er ikke verdig til å være din sønn….

Men faren sa til tjenerne: Skynd dere! Hent de fineste klærne vi har i huset og ta dem på ham. Og la han få en juvelring på fingeren og sko på føttene. Slakt gjøkalven. Vi må feire dette med en stor fest. For denne min sønn var død og er vendt tilbake til livet. Han var tapt og er funnet. Så begynte festen.



Hva sa broren?

- Imens var den eldste sønnen ute på markene og arbeidet. Da han kom hjem, hørte han musikk fra huset, og han spurte en av tjenerne hva som foregikk.

Din bror er kommet hjem, ble det sagt, og din far har slaktet den beste kalven og laget til en stor fest for å feire at han er kommet uskadd hjem igjen.

Den eldste broren ble sint og ville ikke gå inn. Da kom hans far ut til ham og bad ham inn. Sønnen svarte: Alle disse årene har jeg arbeidet hardt for deg og aldri en eneste gang nektet å gjøre noe som du bad meg om. I alle disse årene har du ikke gitt meg så mye som en ung geit som jeg kunne bruke til fest sammen med vennene mine. Men da denne sønnen din kom tilbake etter å ha brukt opp pengene på utskeielser, så feirer du det med å slakte den fineste kalven vi har på gården.

Hør, gutten min, sa faren til ham, du har alltid vært hos meg, og alt jeg har er ditt. Men det er rett å glede oss og holde fest nå. For han er din bror, og han var død og er kommet tilbake til livet. Han var tapt og er funnet igjen.

*****

Vi vil nå høre Kristus selv tale. Vi vil samle oss omkring ham en dag som han i ord og gjerning ga svar på de viktigste av de spørsmålene som en vakt synder går med. Og finnes det noen vi heller skulle høre i slike spørsmål, enn Kristus selv?

Det er godt å høre når en erfaren kristen taler om slikt. Enda bedre er det å høre en apostel, som taler med den myndighet han har fått fra Herren. Men aller best er det å høre Herren selv, han som skal dømme på den ytterste dag. Gud være lovet fordi vi har anledning til å høre ham!

Så samler vi oss omkring ham en dag da "alle tollere og syndere" kom til ham. Vi leser om det i Lukas kap. 15.



Tollere og syndere nå?

Men finnes det i dag noen som har det slik som tollere og syndere den gangen? Ja, det er det. "Jeg må alltid tenke på min synd," slik sukker alltid noen, som går med en hemmelig byrde på hjertet sitt. "Å, jeg er en stor synder! Jeg er så ulykkelig, jeg kan aldri bli kvitt syndene mine. Jeg kjenner jo Herrens vilje, og likevel gjør jeg stikk imot den så mange ganger. Så lettsindig er jeg."


En annen sukker tungt: "Jeg er en forherdet synder! Jeg er aldeles død. Jeg ser synden, men jeg angrer den ikke. Kunne jeg bare angre synden, så tror jeg nok Gud kunne tilgi det meste av den.


Men jeg er så steinhard og død, at det finnes intet håp. Kunne jeg bare be riktig, var jeg bare mer sønderknust og redd for synden - men hjertet mitt er ganske fullt av hykleri. Kort sagt: Jeg kan aldri få nåde, slik som jeg er!"


Men så kommer det en tredje mann. Han er ikke i nød for sin egen del, han behøver ingen trøst. Han kan ikke fatte en slik skrekkelig klaging. Og så sier han til stakkerne: "Synd? Hykleri? En skulle la være å synde, så ble en ikke så ulykkelig. En skulle våke litt mer alvorlig. En skulle gi litt bedre akt på Herrens lov, så lærte en nok snart å angre."


En annen, som har litt mer lys, sier: "Bare ikke tap motet! Fortsett å be! Så skal nok Gud gi deg både sorg over synden og seier over den.Vokt deg bare så du ikke går raskere fram enn Guds Ånd, ta ikke trøst til deg før han har fullført sin renselse med deg.


Han som har begynt en god gjerning, vil selv fullføre den. Han skal krone din botskamp med seier. Og da, ja da kommer den salige stunden da du får tro og ta imot Kristi fortjeneste."


Kom, slik du er!

Men så opplever disse rådgiverne en stor forskrekkelse. Stikk imot deres råd går den stakkars synderen hen og vender seg til Jesus slik som han er! Uten å ha opplevd noen seier, midt i all sin elendighet kommer han til Jesus, og får så ta imot frelsen og gleden i Kristus. Han får en ny sang: "Gud være takk som har gitt oss seier, den seier som Kristus vant!"


Å, da blir de kloke menneskene mektig forferdet. Da begynner de å klage om forførelse og lettvindthet og et løst evangelium. Nei, det går ikke så fort å komme til troen, mener de. Nå har de selv prøvd i mange år, men enda tør de ikke si at de er frelst. Og så skulle disse menneskene komme til troen med alle sine synder, og bli salige og fullkomne med en gang!


Slik knurrer de, enda den stakkars synderen bare priser Kristus og ikke seg selv, - enda han ikke er blitt mer slurvet med livet sitt, men tvert imot nå har fått virkelig kraft til et hellig liv.


Teksten vår forteller nå om hvordan fortapte syndere finner nåde. Den taler om den glede og fred og den nye kraft til et hellig liv som de får. "Nå vel, alle dere som tørster, kom til vannene! Og dere som ingen penger har, kom, kjøp og et, ja kom, kjøp uten penger og uten betaling vin og melk!" Jes. 55,1.


Her er himmelens port, her er det godt å være. Her hører vi vår Herre Kristus tale selv, og vi får se hvordan han tar imot syndere.


Men en skal vokte seg for å lese eller høre dette med et kaldt og likegyldig sinn. Hunger og tørst må en ha! For de mette og rike lar Herren gå bort med tomme hender. Og får en ikke nytte av å lese et slikt stykke som dette, så har en enda mindre å vente andre steder.


Når en leser en slik tekst, da burde en be med Paulus om at "vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Far, må gi dere visdoms og åpenbarings Ånd til kunnskap om seg, og gi deres hjerter opplyste øyne, så dere kan forstå hvilket håp han har kalt dere til, hvor rik på herlighet hans arv er blant de hellige…. og være i stand til å fatte hva bredde og lengde, høyde og dybde her er, og at dere må kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap" (Ef. 1 og 3).


Tre liknelser

Først vil vi se på den sammenheng som de tre herlige liknelser står i, og grunnen til at Herren fortalte dem.

Alle tollere og syndere kom til Jesus. Herren tok så nådig imot dem at de skriftlærde og fariseerne "knurret" over det og sa: "Han tar imot syndere og eter med dem!" Da svarte Jesus med å fortelle om den tapte sauen, det tapte pengestykket og den tapte sønnen.


Han sa ikke: Nei, jeg tar ikke imot syndere. Han slo det tvert imot fast og gjorde rede for hvorfor han handlet slik. Han gjorde klart at han ikke bare tar imot syndere.


Han fortalte i alle tre liknelser at han søkte etter dem og løp dem i møte. Ja, han sa til og med at det ble glede i Himmelen for Gud og hans engler over en eneste synder som kom hjem igjen.


Og til slutt gir han oss et bilde av fariseerne og knurringen deres. Han forteller nemlig om den eldste broren, som stod utenfor og var misnøyd med far sin fordi denne gjorde så alt for mye vesen av "denne sønnen din som ødslet bort formuen din sammen med skjøger".


Her ser du høyden og dybden, bredden og lengden av Kristi kjærlighet! Her innbys fattigfolk til gjestebud! Men de rike og sterke, som ennå ikke har kjent synden som en tung byrde, de sier som Israels barn i ørkenen: Vår sjel vemmes ved denne usle maten.


Men de skal få oppleve en dag da de blir svake og motløse, - da synker de sammen i fortvilelse fordi de ikke eier den trøsten som nå synes å være så overflødig, og som de ikke bryr seg om.

Men her finnes noen usle syndere som - etter hva de selv mener - ikke fortjener noen trøst. For de kan aldri leve slik som de burde. Og her finnes store syndere, som har fryktelige ting på samvittigheten. De fortjente virkelig å bli fordømt.


Og her finnes uhelbredelige, fordervede hjerter, som aldri kan bli oppriktige og alvorlige, som aldri kan bli knust og begynne å be rett.


Hør, alle dere toldere og syndere! Dere er tapte sauer, tapte sønner og døtre! Men hør her av Kristi egen munn at det er nettopp slike folk han leter etter! Og han leter etter dem akkurat så fortapte som de er - før de ennå er blitt bedre. Loven sier at "hver sak skal stå fast ved to eller tre vitners ord".


Og her har vi tre vitner på denne trøstefulle sannhet. Først vitner Kristi egne gjerninger om det. For grunnen til at fariseerne knurret var jo den at han tok så nådig imot tollere og syndere. Her kan jeg se med mine egne øyne at Kristus virkelig tilgir syndere - store syndere, som hadde virkelige synder på samvittigheten.


Tollerne var alminnelig kjent for sitt dårlige liv, og særlig var de kjent for opptrekkeri og fantestykker når de skulle kreve toll av folk. Ordet "syndere" er her betegnelsen for folk som var beryktet for alle slags synder og laster.


Disse to ordene dekker alt som fantes av skrap og avskum i folket. Da kan jeg vel se tydelig at Kristus virkelig tar imot de verste syndere som finnes. Gjerningene hans vitner om det, her og over alt ellers i hele Skriften, helt fra verdens begynnelse.

Summen av hele evangeliet er dette: Jesus tar imot syndere. Men her er et annet vitne som vitner det samme: Jesu fiender. Fariseerne ville visst ikke si noe godt om ham, de ønsker ikke å si noe som kunne trøste syndere. Men fiendtlige som de var imot Jesus, så sier de likevel noe som for oss er det herligste evangelium: "Denne mann tar imot syndere og eter sammen med dem."


De som er redd for at Jesu venner kanskje sier for mye godt om ham, de må da i hvert fall tro fiendene hans! Også de sier: Han tar imot syndere.


Og for det tredje vitner hans egne ord aller mest herlig om dette. Å, for en trøst! Hvem skulle jeg ha mest tillit til i denne sak som betyr mest for meg i mitt forhold til Gud - skulle jeg ikke tro mest på Gud selv? Her får jeg se Gud inn i hjertet, her får jeg se hva for tanker han har om oss.


Jesus ser på de groveste syndere, "tollere og skjøger", og så sier han: "Jeg ser på dem som tapte sauer, et pengestykke som er mistet, ja som tapte og bortkomne barn, som jeg har sørget over!


Jeg er så glad i dem at jeg gjør som en mann som har hundre sauer og har mistet ett av dem. Han går fra de nittini som er i sikkerhet, og leter etter det han har mistet, til han finner det.

Og når jeg har funnet sauen min, slår jeg det ikke og driver det ikke foran meg. Nei, jeg legger det på mine skuldre med glede og bærer det hjem til hjorden.


Og så sier jeg til mine venner: Gled dere med meg, for jeg har funnet sauen min, som jeg hadde mistet.

Jeg er som en kvinne som har ti penninger (drakmer) - det var arbeidslønn for mange dager for henne. Har hun mistet ett av dem, tenner hun straks lys og feier golvet og leter etter den ene penningen som er borte.


Slik har jeg også arbeidet for menneskesjelene. Jeg regner hver enkelt av dem som en lønn for mitt arbeid. Jeg vil ikke miste en eneste av dem.


Ja, jeg er som en far som hadde to sønner. Den ene blir til stor sorg for meg. Han vil ikke leve hjemme hos meg så jeg kunne oppdra han. Han går bort til et fremmed land og sløser bort arven sin i et utsvevende liv.


Men han kommer i nød. Han kommer så langt ned at han ikke har andre å være sammen med enn grisene, og likevel får han ikke ete seg mett på grisemat.


Da kommer han til seg selv, begynner å tenke på fars hus, der arbeidsfolkene har mat nok.Og så står han opp for å gå til sin far. Og mens han ennå er langt borte, ser faren ham og kjenner ham igjen. Far kjenner det så underlig om hjertet. Han blir ung igjen, og synes synd på gutten.


Han kan ikke tenke på alt det gale gutten har gjort, men sier til seg selv: Han er jo min Benoni, men smertes sønn, som jeg er død for i en dødskamp som er hardene enn Rakels. 1. Mos. 35,18. Jeg må forbarme meg over ham! Og så løper han mot ham, faller ham om halsen og kysser ham. Han kler ham i de fineste klærne og steller til en stor fest for ham.


Så glad er jeg i syndere, sier Herren, et slikt hjerte har jeg for tollere og skjøger! Her kan du igjen se høyden og dybden av Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap.


- Så snart Kristus i ord og gjerning har vist sitt inderlige hjertelag mot syndere, så viser han oss straks etterpå hvilken vei vi må gå for å få del i hans store nåde. Han visste godt hvor nødvendig det var.


Mange meninger

All forkynnelse av evangeliet blir til ingen nytte hvis en ikke får grei beskjed om hvordan og når en kan få del i nåden.

Folk må få høre om frelsens orden og om hvordan synderen blir omvendt. For ellers vil noen forstå nåden slik at alle trygge og ubotferdige mennesker kan føle seg sikre. Andre vil tenke at alle vakte og elendige blir stengt ute fra nåden.


Den ene taler om botskampen, som kommer foran troen (Mark. 1,15; Luk 24,27), som om den var det samme som helliggjørelse. De tror at all synd må overvinnes før en kan få nåde hos Gud.

En annen innbiller seg at bare en er i nød for sin synd, så er det omvendelse god nok. Og da mener han at han er frelst, selv om denne anger og tro ikke fører til et nytt liv.


Den ene taler om gjenfødelsen etter bestemte regler og forskrifter som må følges til punkt og prikke. Han vil at den som er født av Ånden skal vite hvor hen vinden blåser (Joh. 3,8) før en får tro seg frelst.


En annen mener at alt det som er religiøst og fromt, det er salig og godt. En trenger ikke undersøke om det er den omvendelse og den tro som Skriften taler om.


Her er et virvar av meninger blant folk om veien til Gud. Derfor kan vi være glad for at Jesus selv har vist oss veien til Guds nåde. Men dette vil være særlig godt å høre for en sjel som er bekymret for sin frelse. Et slikt menneske gjør ofte hele evangeliet til intet for seg, når han spør:


”Hvem er det som sier alt dette? Kristi kjærlighet kjenner jeg, nåden og forsoningen har jeg greie på. Men alt dette vet jo de fortapte også, der de ligger i sin pine.


Alle er forløst, men ikke alle blir frelst og salig for det. Her finnes en betingelse som vi må oppfylle. Visste jeg bare om jeg hadde den rette omvendelsen og troen, så skulle jeg nok tro at Gud kunne tilgi meg og de verste syndere.”


Men la oss da se hvordan Kristus selv svarer på alle slike spørsmål. Han har gitt oss liknelsen om den tapte sønnen, og der har han med levende farger gitt oss et bilde av hvordan en synder omvender seg og kommer til troen - og det som kommer etterpå. Må Gud gi oss øyne å se med, og forstand så vi kan fatte det.


To sønner

Han sier: ”En mann hadde to sønner.”

Hvorfor nettopp to? Og hva betyr disse to sønnene?

De er bilde på to slags mennesker som alltid finnes i kirken. Det var to slags mennesker omkring Jesus også. Skal vi forstå en liknelse, må vi alltid tenke over hva som hadde skjedd før han fortalte den. Og denne gang kom det en flokk elendige, fortapte syndere til Jesus.


Og så stod det en annen flokk der. Det var folk som mente de ikke var så fortapt som de andre. Derfor knurret de fordi Herren tok så nådig imot disse elendige menneskene.

Det er grunnen til at Jesus forteller om den eldste sønnen som var misfornøyd fordi far hans var så god mot gutten som kom hjem. Selv mente han at han aldri hadde gjort mot fars bud.

Disse to sønnene betyr altså: Den store, lettsindige flokken av mennesker innen kirken - og den egenrettferdige flokken som også finnes i kirken.


Men snart har vi også en tredje person i liknelsen: Sønnen som er kommet hjem igjen, han som har fått nåde og blitt levende igjen. Der evangeliet blir forkynt og noen kommer til troen, der finnes alltid disse tre.


Det er derfor hele kristenheten vi har et bilde på her. Først alle de lettsindige, de som vender Gud ryggen. For det andre de som er omvendt og har fått nåde. Og for det tredje de egenrettferdige.


Den første flokken er verdslig og uåndelig. De to andre er religiøse - og likevel aldeles forskjellige. Disse tre flokkene finnes til alle tider og i alle verdens land der Kristi evangelium blir forkynt. Og de finnes i alle kirkesamfunn og retninger.


Den fortapte sønnen

Men nå vil vi følge den ulykkelige, tapte sønnen.

Sønnen tok sin arv og dro langt bort til et fremmed land, og der sløste han bort sin eiendom i et utsvevende liv. Det er lett å forstå hva dette betyr. Det taler om hvordan et menneske går bort fra Gud og blir et verdens barn, mister den nåde han fikk i dåpen og blir ganske død i sine synder.


Det er ikke nødvendig å leve et lastefullt liv for å komme langt bort fra Gud. Det dårlige livet blir det først tale om senere, v. 15. Nei, en kan være et utmerket medlem av samfunnet, redelig, ordentlig og gavmild - og likevel være ”levende død” og ”uten Gud i verden”.


Vi skal merke oss de ordene som Herren bruker om den tapte sønnen. Det første er at han dro langt bort til et fremmed land. Det står ikke at han gjorde noen forbrytelse.

Nei, han fòr langt bort - til et fremmed land. Og så var han borte fra sin far. Et verdens barn er alltid borte fra Gud så lenge han ikke blir gjenfødt, selv om han av naturen er det frommeste menneske i hele verden.


Borte er han likevel - selv om han bøyer kne ved Herrens alter. For Herren sier om slike: Dette folk ærer meg med leppene, men hjertet deres er langt borte fra meg.

Det andre ordet var at han sløste bort sin eiendom. Han skuslet bort barnekåret hos Gud, den Hellige Ånd vek fra hans hjerte. Han mistet alt det som Kristus kjøpte oss med sitt blod og som et menneske får i dåpen. Han var igjen helt og holdent i djevelens vold, og lå i den elendighet som er følgen av Adams fall.


Da Adam falt, ble Guds bilde borte, og det ble menneskets natur å elske synden og det som forgår. De vendte seg bort fra Gud. Dette er menneskets natur akkurat like bestemt som snøen og isen er kald og ilden er varm.


Når mennesket er gått bort fra Gud og har sløst bort arven sin, så er det straks denne naturen som regjerer. ”Han var død,” sa Herren om den tapte sønnen. Død! I legemlig forstand var han nok levende, men han var åndelig død, død for Gud og alt det åndelige.


Han var fra seg selv

Herren antyder også at han var fra seg, for senere heter det at han kom til seg selv (slik står det i den greske teksten). Ja, et menneske som lever borte fra Gud er sannelig borte fra den rette bruk av sansene. Det kunne en nevne nok av klare eksempler på hvordan alminnelige mennesker innretter seg overfor den åndelige verden.


Er du ikke fra deg selv, du som tror at Gud er til stede over alt, og som likevel gjør slikt som du aldri ville våge å gjøre hvis du så en engel i rommet? Er du ikke fra deg selv, du som tror at Guds egen Sønn er blitt menneske, vår egen bror, - og som likevel aldri har vært så glad over dette som over en fattigslig jordisk gave?


Er ikke hjertet åndelig dødt, når en kan snakke hele dagen om jordiske ting og ikke si et ord om frelseren? Det hjertet er fullt av, det taler munnen. Men her er det så mange eksempler at det ikke går an å nevne dem.


Men å leve uten Gud i verden blir til sist for tomt og ondt. Tenk å sovne inn for natten uten Gud - og være uten Gud når en arbeider og hviler, uten Gud i glede som i sorg! Å, for et tomt og ulykkelig liv.


Sjelen er gått ut fra Gud og bestemt for livet i Gud. Derfor blir det tomt når en lever uten ham. Det taler Jesus videre om i liknelsen når han sier: ”Og da han hadde satt alt over styr, ble det en svær hungersnød i det landet. Og han begynte å lide nød.”


Men hva gjorde han så? Her ser vi overgangen fra et pent og pyntelig, verdslig liv - til et liv i grov synd og last. På den måten prøver en tom sjel å døyve all ettertanke og søke erstatning for livet i Gud.


Han holdt seg til en av borgerne i det landet, og han sendte ham ut på sine marker for å gjete svin.

For en fornedrelse! Her sitter en rik manns sønn, langt borte fra fars rike, lykkelige hus, i et fremmed land. De gode klærne hans er slitt og er som filler omkring han. Sulten og tom sitter han bak en ubarmhjertig herres uthus og ser på svinene som roter og grynter.


Hvordan er en synder?

Slik har en synder det når han har gått bort fra sin himmelske far, sier Jesus. Han er bestemt til å være sammen emd Gud og hans engler. Han skulle være prydet med Kristi rettferdighets skinnende drakt. Han skulle ha Herrens Hellige Ånd i hjertet sitt - og så blir han i stedet fornedret til å bli onde djevlers trell.

”Han ønsket å fylle sin buk med de skolmer som svinene åt. Og ingen gav ham noe.” Synderen finner ikke den tilfredsstillelse han søker, ikke om han lever aldri så fritt etter sine lyster. Han får saktens smake på svinematen, men han får ikke ”fylle” seg, dvs. han får ingen tilfredsstillelse. Han blir bare enda mer

ulykkelig og tom i sitt indre.


Men denne nøden førte til at han måtte tenke seg om, sier Herren. ”Da kom han til seg selv og sa: Hvor mange leiefolk hos min far har overflod av brød, men jeg setter livet til her av sult. Jeg vil stå opp og gå til min far!”


Her er det mange ting å legge merke til. Det er underlig at ikke Herren taler om at faren sendte bud etter ham. Han sier ikke noe om ordet, som jo først og fremst kan vekke opp en synder. Heller ikke sier han noe om hvordan Ånden kaller på oss.

Men det kommer av at hensikten hans her bare var å vise forskjellen mellom grove syndere og fariseere. Han sa til fariseerne: ”Tollere og syndere kommmer inn i Guds rike før dere.”


Og når han skulle vise grunnen til det, så nevnte han ikke det som var felles for alle, nemlig ordet og Åndens kall.

Han tar bare fram det som var forskjellen mellom dem. Nemlig at fariseerne var leiefolk, som hadde mat i overflod, dvs. de hadde nok i sitt eget arbeid og sin egen rettferdighet. Tollerne derimot var tapte sønner i det fremmede landet. De kjente sin nød og var derfor snare til å ta imot ordets kall.


Men ellers har Kristus sagt klart og tydelig: ”Ingen kan komme til meg uten at Faderen drar ham.” Skal et menneske bli født på nytt, så må Ånden få bruke ordet og gjøre sin gjerning i sjelen.

Syndens gru, lemelig nød, plutselig dødsfall i familien, - alt slikt svarer til den nøden i det femmede landet som her er nevnt. Slike ting bruker Herren til å vekke syndere opp til å begynne å tenke seg om.


Men hjertet blir ikke født på nytt ved slike ting. Det er nok av folk som søker trøst i religionen når sorgene kommer og håpet brister. Men sanne kristne blir disse folk ikke, før ordet får vekke i dem en annen sorg, som er dypere enn all annen: Bedrøvelsen etter Guds sinn som virker omvendelse til frelse som ingen angrer.


Derfor sier Herren her at den tapte sønnens sorg egentlig var denne: ”Far, jeg har syndet mot Himmelen og for deg, og er ikke lenger verdig til å kalles din sønn.”


Han kom til seg selv

Men la oss gå tilbake til teksten. Herren sier: ”Da kom han til seg selv.” Før hadde han vært fra seg selv. Vi har før talt om at slik er det med den klokeste og beste, så lenge de er borte fra Gud. I alle andre ting kan de være kloke og omtenksomme.

Men i åndelige ting er de ganske blinde, og enda tror de at de er svært klarsynte nettopp i de spørsmålene. Men etter at de er blitt omvendt, sitter de og undrer seg: Hvor har jeg hatt tankene mine, hvor har jeg hatt øynene og ørene mine, siden jeg ikke har sett og forstått dette før nå?”


Men etter at den tapte sønn var kommet til seg selv, var det meget bittert for ham å tenke seg om. Han sa: ”Hvor mange leiefolk hjemme hos min far har ikke brød i overflod, og jeg setter livet til her av hunger!”


Her sitter jeg i et fremmed land, langt borte fra mitt hjem, sammen med svinene, og får enda ikke fylle meg med svinemat.


Hjemme hos far har tjenestefolkene nok mat, og jeg som er sønn og arving, går til grunne her av sult.

Jeg vil stå opp og gå tilbake til far, og så vil jeg si til ham: ”Far, jeg har syndet mot Himmelen og for deg. Jeg er ikke verdig lenger til å kalles din sønn. La meg få være som en av dine leiefolk.”


Legg merke til at han enda hadde den tro og tillit som ligger til vår natur. For vi tror gjerne at når en bare omvender seg grundig og kommer angrende og sønderknust hjem til far, så får vi nåde. Det er den første trøsten som alle vakte griper til. I vekkelsens første tid har de mange ganger stor trøst i å tenke på sin anger og sitt forsøk på å leve et nytt liv.


Nettopp en slik trøst var det denne gutten grep til: ”I min fars hus har tjenestefolkene mat nok, men jeg setter livet til her av sult.” I et vakt menneskes munn lyder det omtrent slik: Her går jeg som en trell under satan og lystene.


Men jeg er da ennå et menneske, jeg er eslet til noe større enn dette usle trelleliv. Jeg har jo enda en Far i Himmelen!

Ja, jeg har en kjærlig Frelser, som har kjøpt meg dyrt og som en gang i dåpen har tatt meg i armene sine. Og nå er jeg så langt borte bare på grunn av mine synder.


Hva har jeg fått av alle disse syndene? Ikke noe annet enn tomhet og ulykke. Hvor lykkelige de må være som er Guds venner! Jeg vil stå opp og gå til min Far. Jeg vil omvende meg og få et sønderknust hjerte.


Og så vil jeg be ham om nåde, men ikke bare om nåde, jeg vil be om å få bli en virkelig, sann tjener for ham, så han ikke må forkaste meg.


Se, på denne måten blander en sammen anger og egenrettferdighet. Noen vil kanskje spørre: Finnes det egenrettferdighet hos en sjel som er forferdet og nedslått over sine synder?


Å jo. Bedre står det ikke til med Adams barn. Om det er aldri så smått stell med oss, vil vi gjerne dekke oss med egenrettferdighetens fikenblad. En vil ikke komme fram for Gud aldeles naken og fortapt. Det skal vi snart se i Herrens egne ord når han taler om en synders omvendelse.

Men først vil Herren vise oss noen tegn på at en omvendelse er ekte.


Ekte omvendelse

Det har ikke så mye å si at gutten klaget over sin synd. For alle mennesker vet at en skal kjenne og angre den. Mange ubotferdige mennesker lider også veldige samvittighetskvaler, men blir likevel aldri omvendt.


Nei, det første tegnet på at en omvendelse er ærlig finner vi her: ”Jeg er ikke lenger verdig til å kalles din sønn. La meg få være som en av dine leiefolk.”


Merk deg det! Han vil heller gå i tungt arbeid som tjenestegutt hjemme hos far enn å være i syndens fremmede land. Han vil ta tjeneste hos sin far og bli fast knyttet til ham.


Det er mange mennesker som kommer til Gud og ber om nåde og trøst og fred for sine urolige hjerter, når syndene begynner å trykke dem. Men de vil ikke bli hans for alltid.

De vil ikke forsake og lide noe for Herrens skyld. De vil så å si ha fars brød ut til det fremmede land, der hvor de lever. I hans tjeneste vil de ikke være.


Men i en sann omvendelse er det annerledes. Da vil den vakte bli et helt nytt menneske for livet. Da vil han bli Herrens trell, og er ikke redd for det han må gå gjennom, bare han kan få være Herrens for alle tider.


Han sier av hjertet: Koste hva det koste vil, bare jeg får høre Herren til. Og sannelig, går ikke omvendelsen så dypt at alt annet i hele verden blir smått mot det å få bli en sann kristen, så er det noe som mangler.


En annen sak er det at ”mennesket i denne nød tar på seg mer enn han noen gang kan utføre,” som Luther sier. Men det er likevel hans ærlige hensikt.


Og det må bli slik med ham at han gjerne vil gå gjennom hva det skal være, bare han får nåde. Den som har fått dette alvor, klager likevel gjerne over at han ikke er ærlig nok, han kjenner kulde og likegyldighet i hjertet sitt.


Herren sier videre: ”Og han stod opp og gikk til sin far.” Her har vi det andre beviset for at en omvendelse er oppriktig. Hør! Det ble ikke bare til tanker og ord og fortsetter. Det ble virkelig gjerning av det.


Tør du ennå holde gode miner til slett spill, du som bare hører og tenker og kanskje snakker om omvendelse og tro?

Skal det aldri bli alvor med deg? Du driver og hykler for Herren og for din egen sjel. Du sier du vil ha nåde - og så vil du leve i dine kjæreste synder! Du vil ha nåde, du vil ikke gå til grunne sammen med verden. Men du vil likevel fortsette å leve sammen med verden. Du vil være verdens venn!


Kristus vet godt forskjell mellom å tenke og tale - og å handle. Han lar seg ikke spotte. Her er mange som lider under synden, men de holder fast på den likevel.


De er lei av verden og alt dens vesen, men fortsetter likevel å være verdens slaver så lenge de lever. De får aldri kraft til å vende ryggen til verden.

Men disse folk skal merke seg èn ting. De har ikke fått den sanne troen. ”For alt det som er født av Gud, seirer over verden. Og dette er den seier som har seiret over verden: vår tro” (1. Joh. 5,4).


Egenrettferdighet

Vi taler her om hvordan sønnen hadde det mens han ennå bare var vakt, før han var kommet til troen, før han var omfavnet av far og kledd med rettferdighet og styrke. Og se, enda kunne han ikke leve rolig i det fremmede landet hos svinene.

Kraft til et hellig liv hadde han ennå ikke, den fikk han først senere da han fikk sko på føttene. Likevel tvang nøden ham til å forlate det fremmede landet. En ser jo også at sjeler som er virkelig vakt, de forlater verden endog før de kommer til troen. Nøden tvinger dem til det.


Og selv om du ikke har kraft til alt som må gjøres, så er ikke det så farlig, bare du har fått et stikk i hjertet slik at du ikke kan slå deg til ro før du finner fram til det sanne livet.

Men å slå seg til ro underveis, det er farlig. Tenker en at det går nok bra, jeg er snart en kristen om jeg ikke alt er blitt det - så blir en aldri en kristen. Nei, Herren sier: Han stod opp og gikk.

Denne redelighet og oppriktighet er prisverdig. Men så kommer det en farlig tilbøyelighet og blander seg borti. Og får ikke den Hellige Ånd lede den vakte på rett vei, så vil denne tilbøyeligheten gjør ham til en fariseer.


Mennesket ligner en full mann som aldri kan gå rett på veien. Han sjangler fra den ene kanten til den andre. Enten vil han leve trygg og sorgløs i synden, eller også vil han frelse seg selv. Kristus har ikke glemt denne tilbøyeligheten hos oss.

Han forteller at den tapte sønnen tenkte ved seg selv hvordan han skulle si når han kom hjem: ”Jeg har syndet mot Himmelen og for deg, - men la meg få være som en av dine leiefolk.”


Merk deg dette! Om han bare hadde sagt dette da han kom hjem, så hadde det bare vært et uttrykk for at hjertet hans var sønderknust. Men nå tenkte han ut dette der borte i det fremmede landet.


Det viser at han selv la stor vekt på sin egen ydmykhet og bønn. Ja, han trodde at den var nødvendig for å bevege far til å tilgi.

Men dette er egenrettferdighet. Han kunne ikke tro at far på forhånd var vennlig stemt mot ham. Han trodde at han først måtte ”tjene opp” det han skyldte. Han måtte tilby seg å arbeide som gårdsgutt.


Og for det andre trodde han at han måtte komme svært ydmyk. Bønn og sønderknuselse, det må vel gjøre inntrykk på far, tenkte han. Han mente det sikkert oppriktig. Men når han kunne gå og tenke slik, så viser det at han trodde det var nødvendig for å gjøre far vennlig stemt.


Her kan du se, Jesus vet hvordan vi er. Han har tatt imot mange tusen tapte sønner, så han vet hvordan vi har det. Han har sett utallige vakte sjeler, som har bøyet seg i støvet og tenkt at de skulle gjøre inntrykk på ham fordi de var ydmyke.

Pleier ikke alle vakte, ja til og med mange troende, å sukke og tenke: Å, bare jeg kunne angre synden og be slik som rett var! Så skulle jeg tro at Gud kunne tilgi de verste synder. Men jeg er så hard og kald, at det er uråd å tenke at Gud kan tilgi meg.

Det er noe godt og verdifullt i dette. Her er en redelig og sunn og naturlig frykt for selvbedrag og falsk trøst. Men egenrettferdigheten stikker fram samtidig, når en tror at Gud skal bli nådig mot oss bare vi blir så og så sønderknust og ber så og så mye. Vi burde jo forstå at angeren og sønderknuselsen ikke er nødvendig for Guds skyld - bare for vår skyld. Den skal ikke bevege Guds hjerte, den skal bevege vårt hjerte.


Den skal ikke skaffe oss rom i Guds hjerte, den skal skaffe Gud rom i vårt hjerte. Den skal ikke gjøre Gud skikket til å ta imot folket, den skal berede Herren et velskikket folk. Men vi skal siden tale om angeren og hvor stor den må være.


Og så henger egenrettferdigheten seg fast i tjenesten. ”La meg få være en av dine tjenere.” Det vil si: Bare jeg nå kunne vise troskap mot Herren! Bare jeg nå kunne få kraft til å kjempe mot synden og være from og hellig i hele min ferd.


Kunne jeg bare bli en virkelig kristen! Så skulle jeg tro at Gud kunne være nådig mot meg. Men hvordan kan han ellers være det?


Se, slik kjemper alle redelig oppvakte sjeler for å opprette sin egen rettferdighet. De vil så nødig komme til Kristus som aldeles fortapte syndere.


Men la oss nå videre se hvordan det går, når det går rett for seg.

Vi har alt sette to bevis på at en omvendelse er oppriktig ment. Det første var at gutten heller ville gå gjennom hva det skulle være, enn å være borte fra sin far. Det andre var at han ikke bare tenkte og snakket, men han handlet. Han stod opp og gikk -.


Han kunne ikke omvende seg

Nå kommer det tredje tegnet på en sann omvendelse. Og det består i at gutten aldri nådde helt fram på omvendelsens vei. Han ble aldri så full av bønn og ydmykhet som han hadde foresatt seg. Mens han ennå var langt borte, kom far ham i møte med sin nåde.


Og nå er vi kommet fram til det som er selve hemmeligheten med en sann omvendelse. Liknelsen om den tapte sønn er ikke en fortelling om noe som virkelig er hendt en gang. Den er en liknelse som Kristus har laget for å gi oss et bilde av det han ville legge oss på hjertet.


Ellers hadde han kunnet si: Da sønnen endelig kom fram og var ferdig med å gråte og be for seg, da syntes far hans synd i ham - osv.


Nei, slik går det aldri når det går rett for seg. Herren sier: Da han ennå var langt borte, så hans far ham, og han fikk inderlig medynk med ham. Han løp ham i møte, falt ham om halsen og kysset ham.


Merk deg dette: Langt borte! Det er et ord for dem som er fattige i ånden. For de klager alltid over at de er så langt borte fra det de burde være. Ikke kan de angre, ikke kan de be, ikke kan de bli så sønderknust som de burde være. Nei, de er så langt borte!


Det finnes noen som sier: Jeg har angret, bedt og omvendt meg slik som ordet sier. Og så, da jeg fant at min omvendelse svarte til det som ordet krevde, da visste jeg at tiden var inne til å tro og ta imot nåden.


De som sier slik burde her våkne opp og forstå at deres omvendelse er et narrespill. Hvorfor det? Hvorfor er ikke slikt en sann omvendelse? Fordi den er stikk imot det Skriften sier om lovens sanne virkninger, se Rom. 7,7ff. Lovens hensikt er en helt annen. Rom. 5,20.


Da han ennå var langt borte, står det. Husk hva det står om tolleren i templet: Han stod langt borte og slo seg for sitt bryst.

Hemmeligheten er denne: De som får omvendelsen så fint til, så de kan angre, be og forbedre seg så mye de vil, de har aldri sett Moses inn i ansiktet.


De har aldri kjent de krav som loven stiller til det innvortes menneske. De har tatt loven helt utvortes, og slått seg på noen religiøse skikker og utvortes gjerninger, et fromt liv og religiøs virksomhet, slikt som mennesker kan makte.

Og når de følte at ikke alt var som det skulle være med dem, så trøste de seg med at ”ingen er fullkomne”. Og så lot de alle vanskeligheter bli liggende. Et gjenfødt hjerte har de ikke bekymret seg om.


De har med andre ord pruttet med loven og brutt brodden av den, de har selv gjort seg opp en mening om hvor from en behøver å være. Målestokken har enten vært deres egne meninger eller andre overfladiske kristnes leveregler og forbilder. Og den målestokken gjorde sånn akkurat passe, så de kunne makte den.


Å, de har dristet seg til å flytte grensesteiner som den Hellige Ånd har satt opp! Og grunnen er at deres vekkelse aldri fikk gå dypt nok.


Den som er blitt vakt opp av Guds Ånd, og som siden lar målet stå der hvor Gud har satt det, - den som tar Guds lov slik som den er - han kommer aldri til å si at han har nådd målet og har greidd å omvende seg grundig nok. Nei, han vil nok heller si: Å, jeg er så langt borte!


Nå er det èn sak å si dette med munnen. En helt annen sak er det når det blir erfart og opplevd som sannhet. Da kommer en ofte i en forferdelig nød. Jeg ser at Gud har rett til å stille sine krav.


Jeg besluttet meg til å leve som Gud vil, men makter det ikke. Jeg ber Gud om hjelp, men det blir bare verre. Synder som jeg før knapt visste om, tar nå makten fra meg. Rom.7,7-15.

Jeg burde da i det minste bli forferdet, men jeg er ofte lettsindig og selvsikker. Jeg burde i det minste be alvorligere, men nei, da flyr tankene bort.


Og selv om jeg er syndig og svak, så burde jeg likevel våke og kjempe alvorlig mot det onde. Men i stedet faller jeg ofte for den første fristelsen. Dette er forferdelig! Jeg vil bryte meg selv i stykker for å bli annerledes, men jeg er den samme likevel.

Jeg flyr til Guds ord, men ordet er tørt og smaker som treflis. Jeg går til alters, men blir bare dobbelt ulykkelig. Jeg må frykte for at Gud har overgitt meg til et sinn som intet duger, at jeg ikke hører til Guds utvalgte, eller at jeg har gjort synd mot den Hellige Ånd.


Å, hvor hardt det er. For en kamp på liv og død, før et egenrettferdig menneske kommer gjennom den trange porten og vil finne seg i å overgi seg til Guds barmhjertighet i Kristus og la seg løfte opp i hans favn akkurat så død og kald som en er. Nei, en vil endelig føle seg from og levende, innen en tar imot tilgivelsen.


Andre kommer lettere inn gjennom porten. Det kan være forskjellige grunner til det. Men alle bekjenner de: Jeg fikk nåde da det var som verst med meg. Da blir nåden virkelig nåde, da kommer den som en salig overraskelse.


Da sier en ikke: Jeg omvendte meg slik som en skal og må, og så visste jeg at jeg hadde rett til å tro.

Nei, da sier en tvert imot: Jeg så at jeg var langt borte, jeg trodde at jeg ikke hadde noen rett til å tro. Jeg prøvde å bli mer ydmyk og sønderknust. Men da kom Herren med evangeliets ord og trøstet meg før jeg visste av det.


Er det ikke slik vi leser i ordet? Da han ennå var langt borte, så hans far ham … og han løp ham i møte, falt ham om halsen og kysset ham.


Forskjellen på sann og falsk tro

Her kan du se forskjellen mellom en tro som en har laget seg selv og en tro som Gud har virket. En tro som en har laget seg selv, - det er en tro som jeg tar meg til, når jeg synes at jeg er beredt og verdig til det.


En tro som Gud virker, det er den som kommer av evangeliet, nettopp da når jeg er mest uverdig.

Og når vi ser på disse tre tegnene på en sann omvendelse, da kan vi se hvor stor og dyp syndenøden må være.

Syndenøden er for liten, hvis det ennå er noe i verden som er mer dyrebart enn Guds nåde. Det er for lite sorg over synden hvis du bare snakker om å omvende deg, men ikke lar det bli til handling.


Vekkelsen og kjennskapet til synden er heller ikke som den skal være hvis du ikke blir til skamme når du prøver å omvende deg. Lykkes omvendelsen helt storartet, finner du trøst i din egen omvendelse, da har du ikke fått den rette syndenød.

Men er det slik med deg at du heller vi gå gjennom hva det skal være enn å være borte fra Gud, og kommer du på den måten i strid med det onde i deg - en strid som fører til at du blir syndig og ulykkelig så du får en lukket munn - se, da kan loven ikke utrette noe mer.


Da vil Gud ikke at du skal være ulykkelig lenger. Da er det bare en ting som kan gi liv og salighet, og det er Guds rikes nåde.


Møtet mellom far og sønn

Men la oss se på det salige møtet mellom far og sønn. ”Men da han ennå var langt borte, så hans far ham, og han fikk inderlig medynk med ham. Han løp ham i møte, falt om halsen og kysset ham.”


Da far fikk se den tapte sønnen komme, han som han hadde sørget slik over, da brant farshjertet så han ikke holdt det ut. Han kunne ikke vente til han kom helt fram. Han løp ham i møte og falt ham om halsen og kysset ham.


Og mens sønnen kommer gående med trette, vaklende skritt, så løper far hans. Synderen kan aldri bli så ivrig etter å få nåde, at ikke Gud er enda ivrigere etter å gi nåde.


Her blir ikke sagt et bebreidende ord. Et uverdig liv hadde sønnen levd. Han hadde ringeaktet sin far, sløset bort arven, levd i grove laster.


Og nå er det glemt alt sammen, glemt og begravd! Uren og fornedret er sønnen, men far faller om halsen på ham, gråter tårer som kommer like fra det kjærlige farshjertet.

Han kysser sønnen i glede over å få omfavne dette barnet som han hadde sørget slik over.


Nå må vi glede oss. For denne min sønn var død og er blitt levende. Han var tapt og er funnet, sier han.

Nå kommer den beste kledningen fram, og ring til fingeren hans og sko på føttene. Og nå skal gjøkalven fram, og det blir fest og glede i huset! Men ikke et eneste bebreidende ord.

Det er den beste kledningens skyld. Kristi rettferdighet skjuler all synd.


La oss aldri glemme at her taler Kristus om seg selv og om oss. Her lar han oss få se hva for et hjertelag han har overfor syndere. Dette gjelder deg og meg.


Å, da kan jeg jo være så glad som om jeg alt var i himmelen! For da vet jeg jo helt sikkert hvordan Herren tenker i den saken som er den aller viktigste for meg.

Da ser jeg hvordan Gud tar imot meg. Og når det er tale om Gud, hvem skulle jeg da heller tro enn Gud selv? Finnes det noen i himmelen eller på jorden som vet bedre beskjed om Herrens sinnelag, enn Kristus selv?


Og her ser jeg at om jeg er eller har vært like elendig og syndig som denne sønnen - en frafallen fra Gud, et syndig menneske, en som ikke greier å omvende seg riktig - så er det likevel en glede for Gud og hans engler om jeg bare vil ta imot nåde.

Og da kan jeg ikke miste motet! Bort med all sorg og fortvilelse! Herren har selv sagt dette!


Sønnens bekjennelse

Vi vender oss til teksten igjen. Far har omfavnet gutten sin. Og så kommer han fram med sin anger og bekjennelse: ”Far, jeg har syndet mot himmelen og for deg. Jeg er ikke lenger verdig til å kalles din sønn.”


Fars omvendelse og fars kjærlighet har ikke gjort ende på syndserkjennelsen! Nei, angeren har aldri vært så dyp og bitter som nå. Nåden er så stor, at jeg ser synden enda motbydeligere enn før. Var ikke Gud så nådig, da hadde mitt hjerte ikke kjent synden så tung.


Men at min himmelske Far er så nådig i sitt hjerte mot meg fortapte syndeslave, det bryter mitt hjerte ganske i stykker. En tar feil om en tror at nåden og troen gjør slutt på alt som heter anger over synden.


Tvert imot! Nåden og troen gjør synden enda mer motbydelig.

Det virker også en øm og fintmerkende ånd, som ser sin venn inn i øynene. Og da føler en synden tydeligere enn før. Troens livssamfunn med Frelseren virker en større syndserkjennelse enn før. Men nå er det ikke lenger trellens frykt, nå er det barnets tro og sorg.


Legg merke til at sønnen nå lot være å si: ”La meg få være som en av dine leiefolk.” Fars barmhjertighet hadde gitt ham håp om noe bedre enn å være gårdsgutt.


Det ser også ut til at bekjennelsen hans ble avbrutt av fars ord om den beste kledningen. For nettopp mens sønnen taler om sine synder, gir far beskjed om å ta fram den beste kledningen.

Denne kledningen var svaret på syndsbekjennelsen.

”Far, jeg har syndet mot himmelen og for deg,” sa gutten. Far svarte ikke noe på det. Han bare snudde seg mot tjenerne og bad dem ta fram den beste kledningen.


Det var som han ville vise at denne bekjennelsen ikke var nødvendig for å gjøre ham barmhjertig. Han hadde alt ferdig en drakt som skulle skjule alt sammen.


Den beste kledningen

Nå vil vi se på ordene om kledningen. Her vil vi finne noe som er så vidunderlig at vi aldri i evighet får takket vår kjære Herre nok. Når vi skal se på disse ordene, må vi be inderlig: Herre, hjelp oss! Åpne øynene våre!


De fleste og beste bibeltolkere er enige om at disse ordene om kledning og ring osv. ikke er tilfeldige. De har en åndelig betydning. Det skal vi tale om nå.


Hva er det Kristus sikter til når han legger disse ordene i farens munn? Bær fram den beste kledningen. Det var den mest uverdige sønn i huset som skulle prydes med den.

Det ble størst glede over den dypest falne når han kom hjem. Sier ikke Guds evangelium alltid det?


”Der synden ble stor, ble nåden enda større.” Om du er ”den største av alle syndere”, vil Gud ”først vise sin langmodighet på deg”. 1. Tim 1. ”For at du skal komme din ferd i hu og skamme deg og ikke mer opplate din munn for din skams skyld, når jeg tilgir deg alt det du har gjort, sier Herren.” Esek. 16, 63. ”Du får av Herrens hånd dobbelt for alle dine synder.” Jes. 40, 2. ”Nåde over nåde.” Joh. 1, 16.


”For at du skal komme din ferd i hu og skamme deg, sier Herren.” Tenk hvor den tapte sønnen måtte skamme seg når han fikk den beste kledningen, han som visste med seg selv at han hadde sløst bort arven og levd et dårlig liv!

Han som var mest uverdig av alle, skulle få den største nåde!

Gud har alltid lyst til å bruke sin nåde til å få synderne til å skamme seg. Det er det kjæreste han ser, når synderen kommer i en salig forlegenhet over å få så stor en nåde, han som er så uverdig en synder.


De som hadde stått ledige på torvet hele dagen og bare arbeidet en time, de fikk en gave av vingårdens herre, da de innrømmet sin skam. Men de som hadde båret dagens byrde og hete, de fikk ingen gave. De fikk akkurat det de hadde fortjent. Og da de knurret, ble de irettesatt og vist bort.


Tolleren ble rettferdiggjort framfor den andre, enda han med god grunn skammet seg slik over sine synder at han ikke torde løfte øynene sine. En slik ordning har Gud fastsatt, fordi han vil ydmyke Adams stolte slekt.


Det er ingen tvil om at alle de gaver som den tapte sønnen fikk, skal være bilder på åndelige gaver. Og hva kan han da mene med ”den beste kledningen”?


De troende vet det godt. De er flinke til å skjønne det når de leser teksten. Gid de var like flinke til å tro, og til aldri å glemme denne herlige skrud! Men vi vil likevel nevne noen skriftsteder som kaster lys over den herlige kledningen.


Kristi rettferdighets kappe

Herren åpnet et øyeblikk himmelens port for Johannes. Framfor Lammets trone så han en stor skare som ingen kunne telle, kledd i side, hvite klær. En av de eldste spurte ham: Hvem er de som er kledd i de hvite kjortler, og hvor er de kommet fra?


Johannes ville ikke svare. Han sa bare: Herre, du vet det. Da sa denne himmelens borger: ”Dette er de som kommer ut av den store trengsel, og de har tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod. Derfor er de for Guds trone.” Åp. 7, 14f.

Merk først ordene: De kommer ut av den store trengsel. Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler. Men det er bare en trengsel som er et kjennetegn på den salige skaren.

Og det er den som driver menneskene til Lammets blod, og som blir stillet bare ved å tvettes i dette blod.


Men en kledning som er gjort hvit i Lammets blod, hva annet er det enn frelsen i Jesu blod, som blir tilregnet oss? Den beste kledning er ikke noe annet enn Kristi rettferdighets kappe. Jes. 61, 10.


I Sak. 3 sier Herren om Josva: ”Er ikke denne mannen her en rykende brann, revet ut av ilden?” Men Josva var kledd i skitne klær der han stod for engelens åsyn. (Engelen er Kristus, paktens engel, for det er han som tar bort synder.)

Og engelen sa til dem som stod foran dem: Ta de skitne klær av ham! Og til ham selv sa han: ”Se, jeg tar din misgjerning bort fra deg og klær deg i høytidsklær.”


Her har vi den tapte sønnen igjen! Han var en brann som var revet ut av ilden, han stod i skitne klær for Herren. Hva var de skitne klær for noe? Og hva fikk han i stedet for dem? Se, jeg tar din misgjerning bort fra deg og klær deg i høytidsklær.

Mitt blod utgytes til syndenes forlatelse, har Kristus selv sagt. Og når han her i korte ord vil nevne de store gaver som vår himmelske Far gir en sønn som kommer tilbake, var det naturlig at han først ville nevne den aller største gaven, forsoningen i hans blod. For den er jo grunnlaget for hele nådestanden, den er grunnen til alle andre gaver som sønnen nå skulle få.


Skriften taler riktignok om to slags åndelig kledsdrakt. I Kol. 3 heter det f. eks.: ”Dere er Guds utvalgte, hellige og elskede! Ikle dere da inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, saktmodighet og tålmodighet.”


Men dette er ikke den beste kledningen. Det er ikke den høytidsdrakten en må ha på om en skal stå for kongens ansikt. Det er Guds barns hverdagsdrakt, som de skal leve i for mennesker.

Men her er det tale om den beste kledningen, den som skjuler syndene og som kan bestå for Gud.


Her har vi da den største og viktigste gaven, den som gjør oss verdige for Gud. Her er den store hemmeligheten i nådens rike.

Her er grunnen til den forunderlige nådestand som de troende lever i, slik at ingen synd blir tilregnet dem, enda synden alltid henger ved dem.


De er alltid velbehagelige for Gud. Skriften kaller dem hellige. De lever i et nåderike som er veldig over gjerningene slik som himmelen er høy over jorden. Tross alle sine feil er de alltid rettferdige for Gud.


Alt dette har sin grunn i den kledningen som vi ikke kan se, men som alltid er skinnende ren for Gud.

Men for en jammer det er at vi aldri kan holde troens øye rettet på denne herlige skrud. Alltid skal vi glemme den, og i stedet bare se på våre egne klær, bare på oss selv og vår egen rettferdighet. Om ikke for annet, så er denne nød så stor at en kunne ønske å få fare herfra snart.


Ved Adams fall er hjertet vårt så fordervet, at vi ikke bryr oss om alt det Gud sier, så sant vi ikke kan se det for våre øyne.

Fordi den beste kledningen ikke finnes hos oss og kan sees på oss, fordi den består i Kristi rettferdighet, så er det omtrent som den aldri var til. Og så lever vi som om det ikke fantes noen Kristus og noen rettferdighet fra Gud.


Slik kan vårt onde hjerte og djevelen gjøre alt det til løgn som Gud har forkynt oss gjennom mange vitner.

Disse vitner taler samstemmig om den kostelige kledningen. Hos Jesaja sier den troende sjel: ”Jeg vil glede meg i Herren, min sjel skal fryde seg i min Gud. For han har kledd meg i frelsens drakt, i rettferdighetens kappe har han svøpt meg.” Jes 61,10.


Hos Esekiel sier Herren til bruden: ”Jeg vasket deg med vann og skyldte blodet av deg og salvet deg med olje. Jeg kledde deg med fargerike klær og hadde sko på deg av takasskinn, og jeg bandt fint lin om deg og hyllet deg i silke … Og du ble overmåte fager.” Esek. 16,9ff. Og Johannes sier: ”De har tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod.”


Og Kristus selv sier: ”Ta fram den beste kledningen og ha den på ham.

Se denne lysende rad av vitner! Se hva de alle vitner med en munn. Men det betyr ingen ting. Vårt onde hjerte gjør alt sammen til løgn, - så snart som vi ikke kan se noe herlig hos oss selv.


Ja, det er jammerlig. En kunne ønske å bli forløst fra et slikt fordervet hjerte, som gjør Gud til en løgner og som stadig tar fra oss den gleden som vi skulle ha med rette.


En ferdig kledning

Guds evangelium taler over alt om denne kledningen. Derfor vil vi nå slutte. Men først skal vi legge merke til enda to ting i teksten. Faren sier: Ta fram den beste kledningen!

Han sier ikke: Sy en kledning. Og enda mindre sier han at sønnen skulle få tøy til å sy en kledning.


Nei, ta fram kledningen! Den var ferdig på forhånd, før sønnen kom.


Ja, det er en dyrebar lærdom. Kristi rettferdighet står ferdig for enhver. Den venter bare på synderen, om han vil komme og la seg kle i den.


Paulus sier: ”Vi ble forlikt med Gud ved hans Sønns blod, da vi var fiender - mens vi ennå var syndere”. Rom 5,10.8. Og videre: ”Gud var i Kristus og forlikte verden med seg selv.” Merk deg det - hele verden. Ikke bare dem som er omvendt!

Luther taler om sofistenes falske drøm. De mener at Kristi rettferdighet skal være en inngydt nåde, Kristi hellighet og dyder som Ånden virker i oss.


Ja, det er et fint mesterstykke av djevelen. Her vil han ta fra oss all den nytte vi kan ha av Kristi rettferdighet! Nei, det er sant nok: At Kristi herlighet blir virket i oss, det er en fortreffelig gjerning av Ånden.


Men det er ikke den rettferdighet som kan bestå for ham som har øyne som ildsluer. Nei, den beste kledningen, den som kan bestå for Gud, er Kristi egen rettferdighet.


Den har han fullbyrdet her på jorden, og en fortapt synder får den for intet når han i troen vender seg til Jesus.

Kledningen består i dette at Kristus ble født under loven og ble gjort til synd for oss - at han var, gjorde og led for oss alt det som vi skulle ha vært, gjort og lidt.


Når vi tar imot dette i troen, så blir det vår eiendom, aldeles som om vi selv hadde vært, gjort og lidt det som loven krever.

Apostelen sier: ”Vi har gjort det klart for oss: Når en er død for alle, så har de alle dødd.” For ”han som ikke visste av synd, ble gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle bli rettferdige for Gud." 2. Kor. 5. Derfor skal de kalle ham "Herren, vår

rettferdighet". Jer. 23,6. Merk deg dette stedet!


Kristus svettet blod. Det er min anger over synden, og den gjelder! Hans hjerte ble gjennomboret - det er mitt rene hjerte. Hans godhet, kjærlighet, bønn osv. er min godhet, min kjærlighet og min bønn.

Kristi rettferdighet er ferdig - og venter på oss, helt siden den stund da han ropte: "Det er fullbrakt!"


Vi skal merke oss en ting til. Det ordet i grunnteksten som er oversatt med "kledning", betyr egentlig en lang, fotsid drakt, en stola. En slik lang kledning var for det første et kjennetegn på frie, ansette personer. Og de syndere som er kledd i Kristi rettferdighet, er i sannhet høytstående folk for Gud. De er kongesønner, Kristi brødre og medarvinger.


Men vi legger også merk til at den lange, side kjortelen skjuler også føttene. Rettferdighetens kappe dekker også over vår daglige vandring. Luther sier: "Kristi rettferdighet gjør både oss selv og vårt liv velbehagelig for Gud."


Det finnes kristne som aldri er riktig glad, enda de elsker Herren og vil høre ham til. For de tar anstøt av sitt eget liv, som er så fullt av feil.


De sier: Kunne jeg bare leve slik som det sømmet seg for en kristen, så skulle jeg nok tro at all min synd er tilgitt. Men det er så fullt av feilgrep i mitt liv.


Kjære venn! Det er så leit at det er så. Men hva er synd egentlig for noe? Er det ikke feil i livet og svikt i det å leve som en kristen? Hva nytte hadde vi av Kristi rettferdighet, hvis ikke den kunne dekke over alle våre feil?


Ingen synd blir tilregnet en kristen så lenge han er i Kristus. Salig er den mann som Herren ikke tilregner synd, sier Skriften. Det står ikke: Den mann som ikke har synd, men: Den mann som Herren ikke tilregner synd.


Den side kjortelen skjuler føttene mine. Kristi rettferdighet gjør både meg selv og livet mitt velbehagelig for Gud.


Ring og sko

Vi kan fatte oss i korthet når det gjelder ringen, skoene og gjøkalven. Kjenner vi bare den beste kledningen, lever vi bare i troen på Kristi rettferdighet, så følger alt dette andre av seg selv.


Det er ordet om Kristi rettferdighet som troen egentlig lever av.

Ringen var hos romerne tegnet på en fribåren mann. Den viste at han var sønn og ikke trell. Hos grekerne var ringen tegn på at en var rik og stod høyt i samfunnet.


Fra gammelt av har ringen vært brukt til å forsegle med. Derfor har de gamle mest tolket ringen som Åndens vitnesbyrd og Åndens besegling, 2. Kor. 1,22. I Rom. 8,15f får vi høre alt om ringen: "Dere fikk jo ikke trelldommens ånd, så dere igjen skulle frykte.


Men dere fikk barnekårets Ånd som gjør at vi roper: Abba, Far! Ånden selv vitner sammen med vår ånd at vi er Guds barn. Men er vi barn, da er vi også arvinger."


Den som selv har fått ringen, han vet om dette. Den som ikke har fått Åndens vitnesbyrd, han må vokte seg for å være likeglad med den sak. Men han må også vokte seg for å lete etter den i følelsene, før han er kommet til tro på det vitnesbyrdet som Gud har vitnet om sin Sønn.


Sko på føttene. Med føttene siktes det til vår vandring, vårt liv. En går alltid bedre med sko enn uten. Skoene er da her tegnet for den nye kraften til helliggjørelse som en får når en er blitt viss på at en er et Guds barn.


David sier: "Dine buds vei vil jeg løpe. For du frir mitt hjerte fra angst." Salme 119,32. Legg merke til rekkefølgen: Først kledningen, så ringen (Åndens vitnesbyrd), og så sko (kraft til et nytt liv).


Gjestebudet - gledesfesten - er delvis lett å forstå. Den er en fest som blir holdt i glede over ham som er kommet hjem. Den benådede synderen er glad. Jesus sier: Om noen åpner døren, så vil jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham, og han med meg.


Det er naturlig at en gleder seg når en er revet som en brann ut av ilden, når en er kledd i Kristi rettferdighet og har fått samfunn med Frelseren. Var det ikke ennå noe av mørke omkring troen, så måtte vi dø av glede.


Noen troende - og da helst de som har vært i dypt mørke - får også smake slike uutsigelige ting og blir så velsignet av de rike gaver i Guds hus, at det er så vidt deres jordiske hytte kan tåle det.


Men her deler Gud ut slik som han vil. Den ene får smake mye av denne glede, en annen mindre. Bare èn ting er nødvendig: At Kristus blir mitt hjertes høyeste glede.


Og så blir det glede i himmelen over en synder som kommer hjem. La oss ete og være glade! For denne min sønn var død og er blitt levende igjen, var tapt og er funnet.


Så stor en kjærlighet har Gud! Det er så stort at vi har vanskelig for å tro det. Vi tror gjerne ikke mer enn at han tilgir oss syndene våre og i sin nåde gjør oss til sine barn. Høyere har vi vondt for å gå i vår tro på Guds kjærlighet.


At vi arme fortapte syndere kan være til glede for Gud og hans engler, nei det får vi ikke inn i hjertet.

Men Herren har jo selv sagt det! Vi burde bøye oss for hans sannhet i tilbedelse og si: For Gud er ingen ting umulig. Han kan også ha et slikt hjerte! Himmel og jord skal forgå, men hans ord skal ikke forgå.


Og han sier med tydelige ord i alle tre liknelsene at det blir glede for Gud og hans engler når en synder omvender seg.


Sønnen som var hjemme.

Når vi har lest liknelsen om den tapte sønnen som kom hjem igjen, har vi enda et meget viktig stykke igjen av Luk. 15. Den som ikke gir akt på det som står her, har bare fått et halvt bilde av Kristi rike på jorden.


Den som vil få et sant og helt bilde, må lese Jesu ord helt ut og grunne på dem under bønn til Gud, mens han prøver seg selv.


Herren sier:

"Men den eldste sønnen hans var ute på marken. Da han gikk hjemover og nærmet seg huset, hørte han spill og dans. Han kalte til seg en av tjenerne og spurte hva dette kunne være.

Han sa til ham: Din bror er kommet, og din far har slaktet gjøkalven fordi han fikk ham frisk tilbake.


Da ble han harm og ville ikke gå inn. Men faren gikk ut og talte vennlig til ham. Men han svarte og sa til sin far: Se, i så mange år har jeg tjent deg, og aldri har jeg gjort imot ditt bud. Men meg har du aldri gitt et kje så jeg kunne glede meg med vennene mine.

Men da denne sønnen din kom, han som ødslet bort formuen din sammen med skjøger, da slaktet du gjøkalven for ham!

Men han sa til ham: Barn, du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt!

Men nå skulle vi fryde oss og være glade, for denne din bror var død og er blitt levende, var tapt og er funnet."


Hvem er den eldste sønnen?

Hva kan dette være? Hva er det Kristus vil lære oss med et slikt tillegg til fortellingen om den tapte sønnen?

Det er noe her som er rart. Han taler om fars eldste sønn. Og far sier til ham: Barn, du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt. - Er da ikke den eldste sønnen et Guds barn?

Men legg på den annen side merke til hva som blir sagt om ham. Han ble vred da han fikk høre om den nåden som hans tapte bror hadde fått. Han ville ikke gå inn og være glad sammen emd de andre.

Og til sist sa han til far sin at han aldri hadde gjort imot fars bud, og enda hadde far aldri gjort noe for å glede ham.

Ja, sammenlignet med den gleden som den yngste broren fikk oppleve, hadde han ikke fått så mye som et kje, sammenlignet med en kalv.

Hva kan Kristus mene med en slik fortelling?

Måtte Herren få sin hensikt med noen av oss som leser dette! Herren er en mester til å forme ordene slik at de kan gripe fatt i og gjennombore de selvsikre hjertene.

Den førstefødte

Her taler han om den førstefødte sønnen som var hjemme i huset hos far. Han eide alt det som far hadde. Likevel var han slik innstillet at han påberopte seg sin egen fortjeneste. Han hadde aldri hatt noen glede, sa han.

Og så knurret han over at hvor synden ble stor, der ble nåden enda større.

Det er noe tvetydig i disse ordene. For de er rettet mot folk som står i en tvetydig stilling - og det er det fine og skarpe i Kristi ord på dette sted.

Ordene hans er rettet mot folk som selv er dypt overbevist om at de er sønner. Folk som arbeider og tjener far trutt og trofast, og som tror at de av den grunn er hans rette arvinger.

Men i hjertet sitt er de i virkeligheten slik som Herren selv sier. Ordene her minner om når Herren taler om grener på ham som ikke bærer frukt og ikke blir renset, men får vokse vilt og til sist blir brent. Joh. 15.

Og vi må tenke på fortellingen om mannen som var kommet med i bryllupet (dvs. i nådens rike på jorden). Han sa ikke nei til innbydelsen slik som de andre, han ryddet alle hindringer til side og kom til bryllupet. Likevel ble han kastet ut i i mørket utenfor - for han hadde ikke bryllupsklær. Mat. 22.

Sammenhengen som denne liknelsen står i, viser oss at Kristus her taler om fariseerne og de skriftlærde. Jesus fortalte liknelsen fordi fariseerne knurret fordi han tok imot tollere og syndere. "Han tar imot syndere og eter med dem," sa de.

Derfor slutter fortellingen med at far eter med den gutten som var kommet hjem, og at den eldste knurret over dette. Den misfornøyde gutten er derfor først og fremst fariseerne.

Men her er det noe som mange har undret seg over. Kan Jesus sikte på en falsk åndelighet når han kaller dem sønner? "Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt," sier faren. Kunne han snakke slik hvis ikke gutten var et bilde på et Guds barn?

Vi har alt for en del svart på dette. Den hellige Gud lar seg ikke holde for narr. Når ikke hyklerne vil høre når han taler til dem med enkle, tydelig ord, da snakker han nettopp slik til dem. Vi har merkelige eksempler på dette i 1. Kong. 22 og 2. Kong. 8,7ff.

For det andre er det en gammel og god måte å argumentere på i en diskusjon, at en i øyeblikket godtar motpartens utgangspunkt, for så å vise motpartens dårskap og slå ham med hans egne våpen. Da sier en altså i øyeblikket ikke det en mener, men det motsatte.

Kristus snakket ikke her med fariseerne om hva de egentlig var for Gud. Han vil bare si: La så være at dere er de nittini sauene, som aldri er blitt tapt og som "ikke trenger omvendelse".

La så være at dere er sønner som alltid har vært hjemme hos far, og som har tjent ham trofast.

Men dere er sinte fordi far viser nåde mot den broren som falt! Dere roser dere selv og klandrer far, og mener at han ikke har gjort rett mot dere! Er dette sann gudsfrykt?

Men nå vil vi anvende dette på oss selv. Eller er det kanskje bare i Juda land at slikt har forekommet? Er det bare den første halvparten som passer her hos oss, ikke den andre halvparten?


Det er jo den rene ubotferdighet å tyde Herrens ord på andre og ikke ta dem til seg selv. Det viktigste av alt når en hører Guds ord, det er å ta dem til seg selv.

Det er ikke bare en og annen blant oss som svarer til den eldste sønnen. Nei, hans like finnes det mange av blant dem som er ivrige i sin gudsfrykt, og det både blant lek og lærd, i fin form og i grovere form. Ingen må være for trygg!


Det ligger oss i kjøtt og blod å være egenrettferdige og fornøyd med seg selv, når vi for Herrens skyld har utført eller opplevd noe mer enn andre. Det ligger så altfor godt til rette for oss å hykle for seg selv og ta det lett med alt det onde i vårt indre.


Det er færre av dem som har gått igjennom syndenødens og den uforskyldte nådens trange port slik som den yngste sønnen, slik at de nå er blitt ydmyket, men hviler salig i Fars armer.

Vi bør derfor legge nøye merke til det Herren sier om den eldste sønnen.


Hvem er han?

Herren sier først at han var ute på marken da den stakkars bror hans kom hjem og fikk nåde hos far. Allerede dette har noe å si oss. Denne slags åndelighet vil nemlig helst være opptatt med ytre ting.


Han vil helst være "ute på marken", opptatt med utvortes tjenester og utvortes skikker.

Herren pekte ofte på dette trekk hos fariseerne. Ofte er det ikke bedre hos oss. Noen er så langt ute på marken at de bare tenker på å gjøre godt for andre. De er opptatt med religiøse og velgjørende institusjoner, med misjon og avholdsarbeid.

Men selv har de aldri gått inn gjennom den trange porten. De har aldri blitt riktig fortapt i seg selv og salige i Jesus.


Nei, da de ble vakt, vendte all deres iver seg utad, til en uavlatelig tjeneste. "Se, i så mange år har jeg tjent deg."


Andre har gått et stykke videre på omvendelsens vei. De arbeider på seg selv, men mest med utvortes ting. De arbeider med å seire over gjerningssyndene. Har en stjålet, så vil en nå ikke stjele lenger. Har en drukket, skal det nå være slutt med drikken osv.

Og så begynner de å leve et pent og stille liv, ber til Gud og hører Guds ord. Men hjertet og tankene, og alt det onde der inne, det har de ingen bekymringer for!


De har nok lest at en må ta Guds dom inn over seg og ta imot Guds nåde som en fattig synder. Men de har ikke erfart og opplevd det selv. Dere renser beger og fat utenpå, men innvortes er de fulle av rov og all urenhet, sier Herren.


Men skal en ikke seire over syndene? sier du. Skal en ikke gjøre noe godt for sine medmennesker? Herren sier: "Dette skulle gjøres, og det andre ikke forsømmes."

Gir du bare først og fremst akt på hjertet og på ditt indre, så vil all utvortes virksomhet komme som kronen på en brud.


Men vi må være ærlige! Er vi virkelig omvendt? Er vi blitt helt fortapt i oss selv og salige i Kristus? Ellers er all den ytre fromheten og virksomheten som en stjålen æreskrans til en skjøge.


- Da den eldste sønnen fikk høre at hans bror var kommet hjem og at han nå frydet seg over den nåde han hadde mottatt, da "ble han harm og ville ikke gå inn".

Tenk, han ble like fram sint. Det er tydelig å se at det er Kain som stikker fram. Det er aldeles merkelig med den vrede og bitterhet som Kains slekt føler mot troens barn, som priser nåden.

De har lettere for å tilgi verden all dens ugudelighet og være sammen med verdens barn, enn å trives sammen med dem som bare priser Gud for den uforskyldte nåden og er ivrige for troens rettferdighet.


Hva kommer dette av?


Det kan kanskje være at nådens barn også har sine feil, la være at de er ensidige og legger for liten vekt på loven. Men det var likevel ikke et slikt "evangelisk" parti som korsfestet herlighetens Herre!


De elsker jo i ethvert fall Kristus og priser hans navn, mens verden tramper både loven og Kristi blod under føttene.

Derfor er det vanskelig å gi noen helt naturlig forklaring på det hat som "de kainske helgener" føler mot troens barn. De er så bitre mot dem at de går omkring og sier alt mulig stygt om dem.

Den eldste broren la ikke fingrene imellom når han snakket om bror sin.

Jesus forteller at gutten "sløste bort alt han eide" i det fremmede landet.


Men i den eldstes munn blir det til at han hadde "ødslet bort formuen din sammen med skjøger".


Slik gjør Kain den dag i dag. Han sier alt mulig ondt om Abel, og tar alt i verste mening når det gjelder ham. Men vi skal snart se hva det kommer av.


Far gikk ut til sin eldste sønn som var så sint, og bad ham komme inn og være glad han også. Men da svarte han: "Se, i så mange år har jeg tjent deg, og aldri har jeg gjort imot ditt bud. Men meg har du aldri gitt et kje så jeg kunne glede meg med vennene mine. Men da denne sønnen din kom, han som ødslet bort formuen din sammen med skjøger, da slaktet du gjøkalven for ham!"


Tre kjennetegn

Her er det tre ting å legge merke til. Vi ser først den grove egenrettferdigheten. For det andre legger vi merke til hans ord om at han aldri hadde hatt noen gledesfest. Og for det tredje ser vi hvor bitter han var over den overstrømmende nåde hans bror hadde fått.


Den egenrettferdige

Det første er selve grunnen til alt sammen. I liknelsen om arbeiderne i vingården viser Kristus at det var grunnen til knurringen og misnøyen der også. "Disse siste har bare arbeidet en time, og du stiller dem likt med oss, vi som har båret dagens byrde og hete!" Mat. 20.

I fortellingen om den tapte sønnen talte vi om et kjennetegn på en sann omvendelse. Vi fikk se at en aldri blir fornøyd med sin egen omvendelse om alt er som det skal være.


Her kan vi se hvor viktig dette kjennetegnet er. Kristus sier i Mat. 5 at Gud dømmer etter hjertets skjulte tanker og begjæringer. For når en vakt sjel kan bli fornøyd med sin egen omvendelse, kommer så ikke det av denne falskhet i ånden, som bare tar hensyn til så mye av Herrens krav som en selv vil?


Jo, feilen er at en bare slår seg på noen ytre gjerninger, noen religiøse regler og skikker, men glemmer å se på hjertet.


En glemmer lovens åndelige krav. Herren vil vi skal elske ham av hele vår sjel, av hele vårt hjerte. Herren ser det slik at den som blir vred på sin bror uten grunn, han har gjort et drap.

Men dette bryr slike sjeler seg ikke noe om. Det er ikke gudsfrykt for deres øyne. Enten har de aldri vært virkelig vakt, eller også har de sovnet inn og nøyer seg med noen gudfryktige gjerninger.


Og da blir en snart fornøyd med sin egen omvendelse. Da legger en merke til alt det gode en selv gjør, og legger ingen brett på det en forsømmer.


Da sier en: "Se, i så mange år har jeg tjent deg." Eller vi som vet at det hører med å angre, vi sier kanskje: "Vi har båret dagens byrde og hete, vi har angret synden, vi har kjempet og bedt og angret, vi har vendt oss bort fra synden osv."


Nå er vel kanskje mange så opplyst at de ikke uttrykker seg så grovt. Men i hjertet bor likevel samme tilbøyeligheten.


Hvis en har fått et dypere inntrykk av Herrens hellighet, hvis en har fortsått hvordan en må angre, da sier en aldri: Nå har jeg gjort det.


Da sier en: Jeg er langt borte. Kort sagt, den som snakker mest frimodig om disse ting, han har selv prøvd minst av dem. Den som har prøvd virkelig alvorlig, han skammer seg over å snakke om det.


Den tapte sønnen har ikke annet å fortelle om for sin egen del enn synd og skam. Men bror hans sier: "Jeg har alltid tjent deg."


Ingen glede

Og videre sier han: "Men meg har du aldri gitt et kje så jeg kunne glede meg med vennene mine." Hva betyr dette?


Jo, gjøkalven var jo bilde på den glede, fryd og fred som den tapte sønnen fikk. Da må det her være tenkt på noe slikt: "Jeg har aldri opplevd noen slik glede og salighet, enda jeg har arbeidet så lenge og så trofast i din tjeneste, far!"


Det er i virkeligheten så sant som det er sagt. Vi skal legge merke til dette her.

Den som lever i en slik omvendelse og en slik fromhet at han er fornøyd med seg selv, han får aldri den visshet om nåden som benådede syndere får, han opplever aldri en slik fred og glede i den Hellige Ånd slik som de.


Han kan være sikker og trygg i sin sak. Men hva "fred og glede i den Hellige Ånd" er for noe, det vet han ikke. Han har aldri smakt noe slikt. For her er det et sant ord: "Men der synden ble stor, ble nåden enda større."


Den salige omfavnelse som den tapte sønnen fikk, den kan aldri trellen få, han som har regnskap med far over gitt og mottatt. Nei, der blir det alltid kulde og død og en hemmelig frykt.

Gå inn i en krets av virkelige trellesønner, så skal du ikke få høre noe om gleden i Kristus og hans nåde. Du vil møte det naturlige menneskes vesen - eller i bedre øyeblikk en alvorlig samtale om hvordan vi skal leve, hvordan vi med Guds hjelp skal følge Kristus og hvordan vi skal gjøre noe godt.


Men er det glede en skal ha, så må en i de kretser vende seg annet steds hen. Da må en søke verdens forfengelige gleder, - eller kanskje glede seg i noe en har gjort og utrettet selv.

Og hele tiden hører du hvor misfornøyd de er over den yngste brorens glede i nåden.


Tredje del

Og her er tredje delen av den eldste sønnens klagesang: "Men da denne sønnen din kom, han som ødslet bort formuen din sammen emd skjøger, da slaktet du gjøkalven for ham."

Det er på en måte ikke underlig at han var forbitret. For tenk, her har et menneske i mange år strevet alvorlig på å leve et gudfryktig liv etter Herrens hellige lov.


Han har tvunget seg selv til å forsake verdens og kjøtets lyster, mens andre levde i dem uten hemninger. Han har regnet det for helt sikkert at han på denne veien omsider skulle oppleve den store nåde å ta imot Guds nåde og frelsen i Kristus.


Og så kommer det en tapt sønn, en som hele sitt liv har levd i synden uten hemninger. Nå kommer et slikt menneske langt om lenge til sannhets erkjennelse og får kjenne Guds rettmessige vrede - og begynner så å søke Guds nåde.


Og se, på kort tid vinner han fram til glede og fred. Syndene hans er så store i hans øyne at han ikke våger å tenke på noen godtgjørelse. Nei, han faller ned for Gud og ber om nåde, og så blir han overrasket av fars kjærlighet, så langt borte som han var.


Han begynner å prise Kristi frelse, han fryder seg over nåden og barnekåret. Kan en undre seg over at en annen kan synes at dette er selvbedrag og dessuten frekkhet av verste slag?

Nei, nå må den eldste sønnen virkelig klage: "Jeg har vært vakt i mange år. Jeg har søkt Gud og hans ord og prøvd å leve et annet liv. Jeg har villet komme til troen på rett vis, etter saliggjørelsens orden. Og enda kan jeg ikke rose meg av å være et 'Guds barn', slik som disse 'troende' skryter av. Men skal de bli salige, så håper jeg og å bli det."


Eller de sier: "Går det så fort og lett å få arven tilbake, så kunne jeg også ha sløst bort min arv blant skjøger. Jeg har speket kroppen min mens andre levde fritt i synden. Og nå vil de komme og bli salige før meg osv."

Kan ikke slikt gjøre en mann "vred"? Vers 28. Ingen skal undres over det. Men hva kan vi stille opp mot den store Herren? Han gjør som han vil. Mat. 20,15. Det er nå en gang hans evige råd, at syndere skal bli frelst av bare nåde.


Men når en ser på denne underlige nådens husholdning, da kan en ikke undre seg over at alle "fornuftige" mennesker blir forskrekket oven en slik nådelære - så lenge som de selv ikke har smakt evangeliets kraft.

De må jo synes at den åpner døren for all slags ugudelighet, og at den ringeakter loven og lærer folk opp til å synde på nåden.


Det er ikke så rart at Paulus fikk mange spørsmål som han måtte svare på: "Skal vi leve i synden, for at nåden skal bli dess større?" Rom. 6. Og i kap. 3,8: Noen spotter oss og sier at vi lærer: La oss gjøre det onde, for at det gode skal komme av det. Og i vers 31: Opphever vi så loven ved troen? Langt derifra! Vi stadfester loven.


Lovløshet?

Ja men, vil nå kanskje noen spørre, hender det aldri at de evangeliske går for langt på sin side? Hender det ikke at de kommer bort i en antinomistisk villfarelse?

Jo dessverre, både kirkehistorien og erfaringen vitner om at noen tror de har gjort en velsignet oppdagelse. En skulle ikke preke lov og formaninger, bare evangeliet.

Den villfarelsen er ofte kommet på den uskyldige måten at en først har gjort en salig erfaring om evangeliets kraft til å gi liv og Ånd - mens loven bare senker sjelen dypere i vannmakt og død.

Og så begynner en å tenke: Hvorfor skal vi preke loven, som bare slår i hjel? Både Skriften og erfaringen vitner jo om at det bare er evangeliet som gir liv. Derfor vil vi bare forkynne evangeliet.

Det er sørgelig når ellers opplyste og bedende sjeler faller i den villfarelsen. Den gir først rom for lastene, og dernest gir den gjerningshelgenene en kjærkommen anledning til å triumfere og beskylde alle evangeliske for samme vranglære.

Dessuten vil den i lengden komme til å gjøre stor skade i deres ånd som hyller den. For der hvor loven ikke lenger får lov til å tukte og døde, der kan heller ikke evangeliet lenger få gi liv og kraft.

De har ikke forstått at evangeliet bare kan gi liv der hvor loven døder. Legen og legemidlet er ikke kjært og dyrebart lenger enn det er sykdom i huset. Men "av loven kommer syndens erkjennelse".


Som enfoldige barn

De gjør akkurat som enfoldige barn. Når de ser at flisene brenner mye bedre enn de tykke vedtrærne, så tror de at det er best å fyre bare med fliser.

Og det er sant nok. Det brenner kraftig, - men i lengden blir det ikke mye varme i rommet på den måten.

I lengden duger det ikke å forkynne evangeliet på den måten at en utelater loven og formaningene. Slik gjorde ikke Kristus og apostlene. Det finnes neppe et eneste kapittel i Skriften som ikke er saltet med lov og formaning.

Derfor er det dårskap når noen tror at de nå i denne siste tid har funnet opp en bedre måte å preke på enn den som Skriften taler om: "I hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag." "Hele Skriften (merk: Hele Skriften) er inspirert av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet." 2. Tim. 3,16.

Vi skal merke oss: Det evangelium som Kristus og Paulus forsvarer mot gjerningshelgenene, det er ikke et evangelium som utelukker loven. Tvert imot, ingen har satt fram loven så strengt og høyt som den Herren Kristus, han som her vender seg mot den tapte sønnens bror.

Ingen forkynner loven så strengt som en rett forkynner, som vet å bruke loven som tuktemester til Kristus.


Broderstrid

Nei, den gamle striden - som alltid dukker opp igjen på nytt - den kommer egentlig av selve evangeliets innhold. Og den ytrer seg i den måten en anvender og bruker loven og evangeliet på.

Hovedspørsmålet er ikke en gang hvor mye loven skal forkynnes og hvor mye evangeliet. Det kan være forskjellig etter som tilhørerne trenger det og Ånden driver til det. Nei, hovedsaken er hvordan en bruker loven og evangeliet.

En skal forkynne nåden for syndere når de er mest uverdige. Men de rettferdige, som kanskje har levd et virkelig godt liv, skal en forkynne dommen over, når de tror at de ikke behøver omvende seg.

Dette er alltid et anstøt for de vantro. De har dess vanskeligere for å skjønne det som jo Herren også krever rettferdighet og fordømmer synden.

Disse evangeliske sannheter står klart og tydelig å lese i Bibelen. Likevel kommer gjerningshelgenene i den største forlegenhet når de skal forkynne denne læren. Det blir en ynkverdig ugreie av alt sammen.

Det skal være lov og det skal være evangelium, det vet de. Men hvordan disse skal forkynnes, nei det ligger i mørke. Lov og evangelium blir blandet sammen slik at begge deler blir gjort til intet.

De blander noe av nåden inn i loven, slik at ingen behøver miste sin gamle selvtillit helt. Og så blander de lov inn i nåden, slik at ingen som er fattig i ånden kan få mot til å tro at han er frelst.

På den måten holder de alltid sjelene i uvisshet og trelldom. Sjelen skal alltid leve i anger og sorg over synden, sier de. Men aldri har de greie på hvor stor og dyp angeren må være. Det kan ingen vite etter deres mening.

Men vil så sjelen straks gripe Kristus i troen, så skriker de opp. Da er det fare på ferde. Da tror de at en vil komme til å miste all syndserkjennelse.

De vet ikke at lov og anger har et eneste mål, nemlig å drive sjelen til Kristus. Og de forstår ikke at en er frelst og salig når en er kommet til ham. Og hvis en vakt sjel bryter igjennom og kommer til troen, får ringen og gjøkalven, da blir den eldste broren vred og sier at det ikke går riktig for seg.

Ja, dette var fortellingen om den eldste sønnen. Religiøse folk som aldri har vært helt borte fra nåden (den eldste gutten hadde alltid vært hjemme hos far), men som heller ikke noen gang virkelig er kommet til nåden - det er den eldste sønnen.

Og her har vi grunnen til den gamle broderstriden som har rast helt fra Kains og Abels dager, og som skal fortsette til tidenes ende. Kain var den førstefødte, han ofret like mye som Abel. Likevel hadde Gud bedre behag i Abels offer.

Da ble Abel så vred at han slo sin bror i hjel. I Hebr. 11,4 heter det: "Ved tro bar Abel fram for Gud et bedre offer enn Kain. Ved den fikk han vitnesbyrd om at han var rettferdig."

Ismael og Isak, Esau og Jakob er også brødrepar som har noe å lære oss. Når grunnen til en strid er slik, da skal en aldri forsøke å bilegge striden. Det kan ikke bli fred og samfunn på annen måte enn at den eldste sønnen omvender seg.

Men hvordan skal den yngste sønnen forholde seg overfor den eldste? Se på faren, hva gjorde han? Han gikk ut og talte vennlig til ham. Han brukte ingen harde ord - han bad ham bare komme inn og være med i gledesfesten.

Men samtidig viste han også - saktmodig, men med klare ord - hvor full av ondskap han var. Så må den sønn som var tapt, men har fått nåde, enda mer vise mildhet og ydmykhet.

Den som har opplevd så stor en nåde, at han er blitt et Guds barn, så fortapt som han var i seg selv, han skulle være så ydmyk og takknemlig, at han gjerne skulle la de misnøyde brødrene trampe på ham. Utålmodig og stolt må han ikke være.

Gud være lovet for dette herlige kapitlet! Her har Gud latt oss få se ham inn i hjertet. Vi kan ikke annet enn glede oss over det vi der ser - hvor uverdige vi enn er i oss selv. Han har vist frelsens orden, så vi aldri skal være i tvil om hvordan en sjel kommer til troen. Og han har vist oss den striden som alltid reiser seg omkring Kristus, så vi ikke skal bli overrasket når vi støter på den.

Ja, måtte Guds Ånd stadig bedre få forklare Lukas 15 for oss! Og måtte han alltid holde oss fast i denne nåde og sannhet! Amen.