6. Kristendom, av Ø. Andersen.

6. Om Skapelsen.

Her skal vi ta utgangspunkt i Hebr. kap. 11, 3: Ved tro skjønner vi at verden er skapt ved Guds ord, så det en kan se, ikke er blitt til av det synlige. Merk deg de ordene: Ved tro skjønner vi. Det kunne stå som en overskrift over alt på det åndelige området. Men her er det altså brukt, som du ser, om det å skjønne at verden er kommet i stand ved Guds ord.

Bibelen gir ikke naturvitenskap, den er ikke uttrykk for naturforsking. (Det er det man pleier å kalle den religiøse siden ved saken som Bibelen legger fram.) Det vil si at de skal forstå at der er en personlig Gud som har skapt alle ting, og det skjønner vi ved tro, ved tillit til det som står skrevet. Og det går frem at det som sies, er ikke blitt til av det synlige.

Det er i virkeligheten ikke noen motsetning mellom naturvitenskap og Bibelen, hvis man holder seg til det man skal holde seg til. Men naturvitenskapen opphøyer ofte det de har kommet frem til som en livsanskuelse. De gjør en religion ut av sin forsking. Og de mener da at alt som sees er blitt til ut av en urselle. Det er ikke rom for en personlig Gud.

Her er det at Guds ord kommer og sier meget klart at det som sees, er blitt til av det usynlige. Det ser ut som om Bibelen – eller Gud – har tenkt på det syn som er moderne i dag, at man skal hevde at alle ting kommer fra det som er synlig. Og de skal tilbakeføre alt til en prosess, helt upersonlig, en naturprosess.

Nei, sier Bibelen. Her er en levende Gud som har skapt alle ting. Det kan ikke menneskene skjønne uten ved tro på ham. Og dette er det Bibelen begynner med å fremstille i de to første kapitlene i første Mosebok, det som er skapelsesberetningen.

I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden, står det. Og jorden var øde og tom. Det står med betoning. Av dette går det klart frem: Gud har et jordisk skaperverk, og han har et himmelsk skaperverk. Men det som skal fortelles om i skapelsesberetningen, er den jordiske side ved skaperverket. Den himmelske side, den blir ikke fremstilt i skapelsesberetningen. Det blir bare konstatert at Gud også har skapt himmelen.

Med himmelen tenkes da på engler og alt det som vi mennesker ikke ser og derfor ikke forstår, uten gjennom de glimt vi får her og der i Bibelen. Det eksisterer et slikt himmelsk skaperverk. Men ved sin måte å framstille det på, har skapelsesberetningen allerede gjort oppmerksom på at det er den jordiske side ved skaperverket det her er tale om.

Dette er ganske viktig! Vi vet fra Bibelen at det finnes en hel himmelsk verden, men vi får like klart vite at skapelsen av denne er der ikke fortalt om. Du skjønner at Bibelen forteller ikke alt som kan fortelles. Det er ikke for naturvitenskapens skyld, eller for historiens skyld, eller for å få med alt som er skjedd, Bibelen forteller.

Nei, den forteller det vi trenger å vite for å skjønne at verden er kommet i stand ved Guds ord. Og ut over det blir det ikke sagt noen ting.

Det er som sagt den jordiske side ved skaperverket som skapelsesberetningen fremstiller. Til den jordiske side hører da hele universet, altså himmelen som vi sier i dagligtale, og hele dette store universet som ingen grenser har i virkeligheten. Det hører med til den jordiske side ved skaperverket, og det er antydet hvordan det er blitt til i skapelsesberetningen.

Denne skapelsesberetningen går til og med kap. 2. Og da skal du merke deg at der er ikke, som det ofte blir sagt, to skapelsesberetninger. Man påstår at der er en skapelsesberetning i kap. 1 som går fram til kap. 2, 4. Så kommer en ny beretning fra kap. 2, 5 og ut kap. 2. Og disse skapelsesberetningene er ikke bare forskjellige, men man sier endog at de står i strid med hverandre. Nei, det er der ikke tale om. Når du leser fra kap. 2, 4 og utover, så ser du at det er ikke begynt å vokse ennå på jorden. Gud har ikke latt det regne på jorden, ingen ting er ennå spiret frem.

Og så hører vi at Gud lar det regne på jorden, og at det begynner å spire frem. Men da forstår du at det forutsetter at det er skapt. Det er ikke en skapelsesberetning i og for seg. Men det er et nærbilde av noe av det som er omtalt i sin alminnelighet i kap. 1. Og dette nærbilde er det vi får i kap. 2. Og alt som sies der har med menneskets skapelse å gjøre, og står der for at vi skal forstå hvem og hva mennesket egentlig er.

Selve skapelsesberetningen får vi da i kap. 1, og så suppleres den av dette nærbilde i kap. 2. Til sammen utgjør disse to kapitlene en enhet. En skapelsesberetning. Kap 1 fremstiller at alt er skapt av Gud. Det første han skaper er lyset, og så kommer det i tur og orden.

Det er seks skapelsesberetninger som er omtalt der. Man har spurt: Hva betyr disse dagene? Er det å forstå slik at Gud har skapt alt på seks døgn? For å kunne svare på det, må vi se hvordan ordet dag brukes i sin alminnelighet i Det gamle Testamentet (og for den saks skyld også i det nye). Vi oppdager snart at ordet DAG er et vanlig uttrykk for et tidsavsnitt, for en periode.

Det mest tydelige eksempel på det har vi i apostelen Paulus’ språkbruk når han sier: Se nå er den velbehagelige tid, se nå er frelsens dag. Og ordet dag betyr der hele tidsrommet fra Jesu oppstandelse til hans gjenkomst. Der er det altså karakterisert som en dag i nytestamentlig språkbruk.

Vi ser også ordet dag brukt på samme måte i profetien: På den dag vil jeg oppreise Davids falne hytte. Og det sikter til den nye pakts tid. Vi har ordet dag brukt om hele påsken flere steder, ikke bare om en bestemt dag i påsken, men hele høytiden i dens sammenheng. Og jeg kunne nevne mange andre eksempler. - Det naturlige er å oppfatte ordet dag i skapelsesberetningen som uttrykk for et tidsavsnitt, en epoke uten at vi kan si det minste om hvor lang eller kort den har vært.

[Vi gjør oppmerksom på at det er ulike meninger om dette spørsmålet, også blant konservative kristne. Og vil vil være varsomme med å dømme andre. Bibelen sier ingen ting om hvordan vi skal tolke ordet "dag" her.]

Det som disse dagene uttrykker, er en bestemt planmessighet i Guds skaperverk. Det går liksom i etapper. Og det er naturlig å se at gangen i den likner meget på det vi i alminnelighet får høre om hvordan alle ting skal være blitt til.

Men jeg understreker igjen, det er ikke naturvitenskap vi har i skapelsesberetningen. Det er det vi trenger for å kunne forstå at Gud har skapt alle ting ved sitt ord, og ikke minst for å kunne forstå menneskets vesen.

Og med det skal vi gå over til å se litt nærmere på skapelsen av mennesket. Først hører vi i 1. Mos. 1 at Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem.

Det er altså noe ganske særskilt merd mennesket. Det innledes med at Gud sier: La oss gjøre menneske i vårt bilde. Det er en planlegging, det er et råd som Gud har fattet med seg selv som han setter i verk nå. Det skal vi se nærmere på i neste kapittel.