23. Kristendom, av Ø. Andersen.

23 av 28. Evangeliet.

I dette kapitlet skal vi først og fremst ta opp spørsmålet: Hva er evangeliet? Vi leser fra Rom. 1, 16-17: For jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, både for jøde først og så for greker. 17 For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro. Som det står skrevet: Den rettferdige av tro, skal leve.

Hva er evangeliet?

Vi skal først si et par ord om hva det ikke er. Evangeliet er ikke hvilken som helst trøstelig tale om Guds nåde. Mange tror at bare det blir talt om nåde, så er det et evangelium. Men det tale si dag om Guds nåde på en svært uansvarlig måte. Det tales som om Gud ikke skulle ta det alvorlig med synd, som om det ikke var så farlig at vi hadde syndet, som om menneskene bare kunne komme og si: Jeg har dessverre gjort galt, og så skulle alt være i orden. Man tenker så fullstendig almenn-menneskelig om Guds nåde, og tenker ikke på at det er Gud, den hellige, sanndrue, fullkomne, evige og allmektige Gud vi har å gjøre med.

Det er et alvorlig ord, men meget treffende sagt av Rosenius: Utallige er de mennesker som med en eller annen trøst på Guds nåde er gått inn i den evige fortapelse. Det må ikke bli slik med deg som hører på, eller meg som bærer ordet fram, at vi skulle trøste oss med noe som vi kaller Guds nåde, og som i virkeligheten ikke har det minste med evangeliet i Guds ord å gjøre.

Det er alvorlig med våre synder, og vi må frelses fra våre synder. Det sier Guds ord meget klart. Og du hører i det jeg leste fra Rom 1 at evangeliet og frelse hører nøye sammen. Evangeliet er altså noe mye mer enn en alminnelig, jeg kunne si almennreligiøs tale om Guds nåde.

Videre vil jeg få understreke at evangeliet heller ikke er hvilken som helst tale om Jesus. Nå tenker jeg ikke på vranglære, jeg tenker ikke på dem som forkynner en annen Kristus, som Guds ord advarer mot. At det er galt er sikkert nok. Det skjønner alle som har det minste kjennskap til Bibelen.

Det som er mer alvorlig og mer farlig for oss, er at det går an å si mange ting om Jesus som i og for seg er bibelsk og sant etter Guds ord. Likevel blir det ikke evangeliet fordi det blir løsrevet fra den sammenheng det står i i Guds ord. Da gir det et feil bilde av Jesus og hvordan han er kommet til verden.

Det går an å tale om Jesus som et forbilde, vårt ideal som mange ynder å si det. Jeg er ikke særlig begeistret for ordet idealisme, for all idealisme forutsetter at mennesket i bunn og grunn er godt. Derfor blir all idealisme i virkeligheten kristendommens verste fiende. Men likevel er det en bibelsk sannhet i og for seg at Jesus også er vårt forbilde, og jeg vil si for min del at han er mitt eneste forbilde. Dere skal gjøre som jeg har gjort, sier Jesus ved en anledning, da han vasket disiplenes føtter. Jeg har gitt dere et forbilde.

Videre kan der sies meget om det Jesus har gitt oss i Bergprekenen. Han har forkynt hvordan kristenlivet er, hvordan det skal leves, hva den sanne rettferdighet i kristenlivet går ut på og meget annet. Ofte blir det fremstilt som om hovedsaken for Jesus var å holde Bergprekenen, og i den hara vi i en sum hva kristendom er.

Dette er IKKE evangeliet, med en tykk strek under ordet ikke. En slik tale om Jesus fører aldeles på avveier. Et menneske kan se på disse tingene, og til tross for at de i og for seg er riktige, farer de totalt vill og går fortapt. – Derfor må vi tilbake til vårt spørsmål: Hva er evangeliet?

Det er åpenbaringen av Guds frelsende kjærlighet, har vi tidligere sagt. Og jeg vil legge vekt på ÅPENBARINGEN, det at Gud virkelig får vise oss sin frelsende kjærlighet. Men jeg vil si noe mer konkret om det ut fra Guds ord. Evangeliet er et budskap om en bestemt person, merk deg det, en bestemt person. Ikke en hvilken som helst Jesus, men en bestemt person, Guds egen Sønn som er blitt menneske.

Vi har talt om det tidligere her, og da var vi meget nøye med å få frem at Jesus Kristus er Gud-mennesket. Og du husker vi la vekt på å få frem, at Gud ikke tok bolig i et menneske, men han BLE et menneske!

Jesus Kristus er sann Gud. Jesus Kristus er sant menneske. Jesu Kristi gjerninger er på en og samme tid Guds gjerninger og våre gjerninger. Det prøvde vi å presisere nøye, og vi gjentar det her. Det er budskapet om denne bestemte person som må frem, så sant det skal bli evangeliet. Og der ikke dette kommer frem, blir det ikke evangelium i bibelsk forstand.

Videre – denne bestemte person har fullført ganske bestemte kjensgjerninger til vår frelse. Han tok på seg ansvaret for oss, og han kom i vårt sted. Du husker vi presiserte også dette da vi talte om Jesu person. Han var i vårt sted, og ble behandlet etter det vi hadde fortjent, for at vi til gjengjeld skulle få komme i hans sted, og bli behandlet etter det som han har fortjent.

Evangeliet er et budskap om det store plassbytte der Guds Sønn kom i vårt sted og ble behandlet som om han var oss, for at vi ved troen skulle komme i hans sted og bli behandlet som om vi var han. Bare hvor ordet om stedfortrederen kommer frem, kommer evangeliet til uttrykk. Hvis ikke evangeliet om stedfortrederen kommer der, så kommer ikke evangeliet der i det hele tatt.

Vi har tidligere stanset ved ordet om dette, og skal ikke gjenta det nå. Vi konstaterer bare at evangeliet er ikke en almennreligiøs tale om Guds nåde hen i det blå, men det ganske bestemte budskapet om Jesu person og Jesu stedfortredergjerning. Og jeg vil gjerne ha understreket: budskapet om at Jesus Kristus Guds Sønn gjorde våre gjerninger. Han gjorde ikke sitt, men han gjorde vårt, for at vi skulle bli frelst.

Dette evangelium er en Guds kraft til frelse. Her betyr frelse det å nå målet i det fullkomne Guds rike. Det er altså ikke bare det å bli frelst, men det innbefatter alt som jeg trenger etter at jeg er blitt en kristen, for å leve som kristen, og jeg kunne gjerne si å dø som en kristen.

Det innbefatter å være det som jeg skal være som en kristen, og få lov å tjene min Herre og frelser her i tiden og nå målet i hans fullkomne rike. Alt dette er evangeliet, sier Guds ord. Det er ikke småting.

I evangeliet åpenbares Guds rettferdighet av tro. La du merke til hvordan jeg leste det, da jeg siterte Rom. 1, 17. I det åpenbares, det vil si det samme som avsløres, Guds rettferdighet av tro til tro. Det er Guds rettferdighet av tro, ikke av gjerninger. Guds rettferdighet er en rettferdighet som han gir oss. Det er ikke noe vi skal prestere eller få til. Det er ikke noe som Gud først må virke gjennom oss, men noe som han gir oss ved troen.

Og der hvor dette budskapet lyder, der fører det også til tro. Og så slutter Rom. 1, 17 med å konstatere at den som tror på Jesus, kommer til å leve. Dette ordet kan oversettes på to måter, uten at jeg skal komme inn på det i dag. Men jeg vil bare peke på at det som har betoning ved Rom. 1, 17 er ordet leve. Den som tror på Jesus kan nemlig ikke dø, han kommer til å leve. Det står med den avgjørende betoning der. –

Med dette har vi da sett på hva loven er. At loven krever fullkommenhet, at loven kan vi bare oppfylle med hjertet, ikke med våre gjerninger, at overfor loven holder vi ikke mål noen av oss, og ikke minst har vi presisert at så lenge mennesket er loven noe skyldig, kan han ikke få tilgivelse hos Gud.

Videre har vi prøvd å presisere at evangeliet er dette bestemte budskap om Guds Sønn, som er blitt menneske og har gjort våre gjerninger til frelse, tatt dommen for våre synder og gjort oss fri.

Ut fra dette er det nå vi skal gå litt videre og prøve å se på: Hva er omvendelse? Hva er tro? Hva er rettferdiggjørelse? Hva er det å bli født på nytt? Osv. Til sist skal vi ta opp spørsmålet: Hva er et hellig liv?

Det første vi skal ta opp gjelder Guds kall. Gud kaller et menneske til frelse. Guds kall kommer til oss, og merk deg: Gjennom ordet om Jesus. Guds kall betyr: Kom som du er! Kom til din Frelser! Det kommer med dette løftet av Jesus: Den som kommer til meg, vil jeg ingen lunde støte ut. Det er uttrykk for Guds kall i lignelsen om kongesønnens bryllup. Det er et budskap som sendes ut til menneskene, uten å spørre hvem de er, eller hva de har gjort, eller hvor de kommer fra.

Kom til bryllupet! Og du hører nettopp i denne lignelsen om kongesønnens bryllup, at det å være verdig er det samme som å ta imot innbydelsen. Det å være uverdig, er at de sier nei til det av en eller annen grunn. Av dette hører du at Guds kall hører inn under evangeliet. Kom til Jesus, alt er ferdig, alt er gjort. Det var Guds mening at der dette kallet lyder, skulle menneskene ta imot med det samme de fikk høre det.

Og her vil jeg understreke noe meget viktig. Det er ingen ting i veien for at hvem som helst som hører dette kallet, kan bli frelst. Det kan skje der og da, med det samme han hører kallet og tar imot det.

Du som leser dette nå, om du ikke er en kristen, du hører at Gud har sendt et kall til menneskene. Kallet kommer også til deg. Kom til Jesus, alt er ferdig,. Kom! Det som skal gjøres, det har han gjort. Kom til Jesus, og du er frelst. Du kan her og nå bli frelst ved å ta imot dette.

Det er vranglære å sette opp for menneskene noe de må være og gjøre, noe Gud må utrette i dem, før de tar imot kallet. Alle kan høre kallet og bli frelst. Men dessverre, det er bare få som gjør det. De fleste av oss tenker, og slik har det nettopp vært med meg, at nå må jeg bli annerledes, nå må jeg prøve å slutte med det som er galt. Jeg må begynne å gjøre Guds vilje. Jeg kan ikke komme slik som jeg er nå osv.

Og så begynner den fortvilede kampen under loven. Og dette skal vi tale mer om neste gang.