15. Kristendom, av Ø. Andersen

15 av 28. Flere følger av menneskets syndefall.
Skal vi nå sammenfatte følgen av menneskets fall i synd, så kan vi i korthet si det slik: Mennesket har mistet sitt gudsbilde. Altså gudsbilledligheten i mennesket er ødelagt. Det betyr ikke at mennesket opphører å være et personvesen. Mennesket er fremdeles skapt til å være i samfunn med Gud, men har etter det vi har hørt ingen evne lenger til å leve i dette samfunn.

Med dette er også døden kommet inn i verden, som vi tidligere har nevnt. Videre er lidelsen kommet inn i verden. Den har vi ikke sagt meget om, vi antydet den så vidt tidligere. Lidelsen er at hele skaperverket er lagt under forgjengeligheten for menneskets synds skyld. Vi lser om det i Rom. 8, at skaperverket er lagt under forgjengelighet, ikke godvillig, men etter hans vilje som la det under den. Det var i håp om at også skapningen skal bli frigjort fra forgjengelighetens trelldom til Guds barns frihet.

Lidelsen
Altså er hele skapningen under trelldom på grunn av menneskets synd, sier Guds ord. Det vil si at det følger lidelse med alle ting. Arbeidet er blitt tungt, fullt av møye og besvær. Det hadde vel ikke vært det hvis synden ikke var kommet inn i verden. Og meget annet kunne sies. Sykdommen er kommet inn i verden som følge av menneskets synd. Kort sagt: lidelsen i alle dens former.

Nå betyr ikke det at et menneske som er særlig plaget med sykdom er et spesielt syndig menneske. Nei, vi ser at Gud bruker syndens følger til velsignelse for oss mennesker. Og så underlig det høres, så bruker Gud lidelsen mange ganger på sine troende for å hjelpe dem i deres helliggjørelse, og for å gjøre dem desto mer brukbar for seg i sitt rike.

Vi ser at Gud bruker synden til velsignelse for den som tror på ham. Men syndens følger blir en forbannelse for dem som ikke tror.

Nå skal vi ikke si så meget mer om syndens følger, annet enn føye til at gjennom det setter Gud en grense for hvor langt menneskene kan gå i sin synd. Mennesket kan ikke, slik som vilkårene nå er blitt, fritt ut leve etter sitt eget tykke, uten å måtte ta konsekvensene av det. Og det skal vi takke Gud for.

Hvis mennesket hadde kunnet synde fritt, uten at det kom noe etterpå, uten konsekvenser, uten at det ble vanskeligheter, farer, lidelser, eller noe ondt av det som det måtte lide for, da ville vel intet menneske på jorden noen gang ha blitt frelst. Da ville synden tatt overhånd, og da ville helvete ha utviklet seg her uten at noen kunne ha stoppet det. Men fordi lidelsen er kommet inn i verden, blir det en begrensning. Og lidelsen har mye større betydning enn vi aner.

Vi ser også Guds allmakt på den måten, slik som tingenes tilstand nå er blitt, at når det onde får utfolde seg lider det nederlag. Det onde kan ikke utfolde seg, uten at det går ut over det onde. Gud griper ikke inn og stopper det onde, men hans allmakt viser seg på den måten at når det onde får utfolde seg, taper det sin kraft.

Det beste eksempel på det er Jesu kors. Da fikk satan gå til fullt angrep på Jesus. Det var ingen hemninger, intet som stoppet, alt annet fikk liksom sammensverge seg da han døde på korset. Resultatet var at Satan led nederlag og Jesus seiret. Vi vet ut fra Guds ord at dyret – antikrist – får hele Satans makt til sin disposisjon. han går til angrep på Guds menighet med hele djevelens makt, uten at Gud griper inn og stopper det før i det siste.

Han skal forkorte de trengselsdagene, står det, for de utvalgtes skyld. Men ellers får Satan utfolde sin makt overfor Guds menighet, med det resultat at Satan lider nederlag gjennom det, og Guds menighet seirer definitivt til slutt. Således ser du at det onde har sin oppgave, og det går ikke lenger enn Gud vil. Ingen og intet, kan sette seg opp mot Gud. Han er fullstendig suveren.

Frelsen
Når vi nå har sett på synden og syndens følger, og den situasjon som mennesket er kommet i på grunn av sin synd, da kommer jo spørsmålet for alvor: Hvor er frelsen? Hvor går veien ut av dette uføret? Og det skal vi nå gå over til å se litt nærmere på.

Det første som vi nå kommer til er at Gud sender sin egen Sønn til verden. Gud har i sitt eget råd, før han skapte himmel og jord, fattet en rådslutning om hva han ville gjøre når mennesket falt i synd. Dette Guds evige råd, sier Skriften, har han fattet i kjærlighet hos seg selv. Det går ut på å frelse menneskene. Og i dette Guds evige råd har Gud bestemt at hans egen Sønn skal bli menneske.

Dette har han forutsagt allerede fra begynnelsen av. Det er underlig å se, alt i den første preken som er holdt for falne syndere her på jorden, den er holdt av Gud selv om kvelden på syndefallets dag for Adam og Eva. Der forkynner Gud dem om denne frelsen. 1. Mos. 3, 15.

Der heter det: Kvinnens ætt skal knuse slangens hode. Det er forutsagt at en skal komme, født av en kvinne. Kvinnens ætt betyr i denne sammenheng et enkelt individ, født av en kvinne. Han skal komme, og skal gjenopprette det som synden har ødelagt. Dette løftet blir gjentatt gjennom Det Gamle Testamentet. Så står det at da tidens fylde kom, sendte Gud sin Sønn, født av en kvinne. Gal. 4, 4.

Med det kommer vi til det store spørsmålet:

Hvem er Jesus?

Hva er det som er skjedde i og ved at Jesus er kommet til verden? Guds ord svarer meget klart på det. Det som skjer er at Gud selv lar seg føde inn i menneskeslekten.

Det er også et ord som er trengt svært tilbake i dag. Ja, det blir sagt like ut at det har ikke så mye å si om man tror Jesus er født av en jomfru eller ikke, altså om Gud har grepet inn i menneskeslekten eller ikke. Og dermed har man uten videre, på forhånd, fornektet Jesus.

Det er ikke noe menneske som kunne frelse menneskeslekten. Hvis ikke Gud grep inn, kunne ikke menneskeslekten bli frelst. Og hele vår frelse beror på at alt det som Guds ord sier om Jesus er sant. Er det sant, da er der frelse for oss mennesker i ham. Er det ikke sant, da er det ikke frelse for et eneste menneske på jorden!

Derfor er det meget nødvendig for oss nå å stanse litt for dette. Hva betyr Guds Sønns komme til verden? Her svarer Guds ord hos profeten Jesaja 7: En jomfru skal bli fruktsommelig og føde en sønn. I Det Nye Testamentet hører vi at Gud griper inn på den måten, at en kvinne blir fruktsommelig ved Den Hellige Ånd. Det skjer ved et budskap fra Gud, som blir brakt henne ved engelen Gabriel.

Gjennom dette budskapet skjer det en unnfangelse i hennes liv. Det skjer en virkelig unnfangelse, uten manns medvirkning, gjennom Guds eget ord, gjennom det budskapet hun fikk ved en engel. Å bortforklare det, det er å bortforklare selve sannheten om Jesu person.

Og du skal legge merke til at dette går igjen gjennom alle skriftene i NT. Stundom blir det sagt at det er bare to steder i NT som taler om at Guds Sønn ble menneske. Nei, langt ifra!

Vi ser det f. eks. i begynnelsen av Romerbrevet. Der talet apostelen om Guds Sønn, som er kommet av Davids ætt etter kjødet, og det er han som er godtgjort å være Guds Sønn i velde ved oppstandelsen fra de døde. Og vi kunne nevne det ene stedet etter det andre.

Jeg har allerede sitert Gal 4, 4 hvor det står at da tidens fylde kom, sendte Gud sin Sønn, født av en kvinne. Kommer Guds Sønn til verden, født av en kvinne, da ligger det i sakens natur at han ikke kan ha noen jordisk far. Guds Sønn kan la seg føde som et menneske her i verden. Han kan gjennomgå hele utviklingen fra å være foster i mors liv inntil døden, men han kan ikke ha en jordisk far. For da var han ikke Guds Sønn.

I Johs kap. 1 heter det: I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hps Gud, og Ordet var Gud. Og Ordet ble kjød. Her hører du at Gud tar ikke bolig i et menneske, men det er Gud selv som blir menneske. Og hva dette innebærer skal vi stanse nærmere for neste gang.