Christian Scriver - om sjelen

Han var fødd i 1629 og døydde 1693 i Tyskland. Han var fødd 8 år etter Johan Arndt's død, og begge høyrde formelt til ortodoksi-tida i kyrkjesoga. Mest kjend er Scriver nsfor si store bok "Sjele-skatt". Det er ei lang og djuptpløyande avhandling om kristenlivet. Her skal me ta nokre korte utdrag av den, samt noko av ei fullstendig preik. Sjå elles bloggen "gudsfolket" med mini-biografiar.

Sjele verdi
Av Christian Scriver

Rike foreldre pynter ofte sine barn på det staseligste og gir f. eks. barnet et kostbart halsbånd på eller lignende, - men ettersom det er et barn, forstår det ikke å vurdere sitt smykke, men lar seg lett fralure det av bedragerske mennesker for et eple eller en ubetydelighet, eller det legger seg i sølen med det.
Og slik har det dessverre gått til iblant menneskene fra Adam av og inntil denne dag. Gud hadde på det herligste prydet de første mennesker og iført dem hellighet og rettferdighet – Han hadde påhengt dem sitt eget bilde og utstyrt dem med stor herlighet. Men de lot seg lokke av Satans list, lot seg berøve sitt smykke, lot seg overtale til skammelig å bytte bort og forspille sitt gudsbilde for en frukt.
Og denne art kleber dessverre ennå ved det fordervede menneskehjerte, slik at de, selv etter det sure og tunge arbeid, Guds Sønn har hatt med å fornye og gjenopppreise dem, akter sin sjel ringe og setter den lettsindig på spill.

Søk det som er der oppe!
Av Christian Scriver

Når man har åndelige sysler fore, så skal man i det vise den iver og flid som det sømmer seg i ting som angår det evige. Man skal si til seg selv: Vel, mitt hjerte! Hittil har vi hatt mye bekymring og møye i timelige og forgjengelige ting; nå er tid for at vi også tenker på det evige. Her timelig, hisset evig – rett deg etter det!
Vi må ha tid til å dø; så la oss også ta oss tid til å forberede oss gudelig til døden. Hva nytter det, om vi samler mye gods, som ikke kan følge med oss ut av verden og som ikke kan være til noe gagn for vår sjel? ”Slik samler de seg en skatt og legger en god grunnvoll for fremtiden, for at de kan gripe det sanne liv” (1 Tim. 6,19).
Hva vil det hjelpe oss, om vi har vunnet hele verden, men tar skade på vår sjel? Tred tilbake, dere timelige bekymringer og jordiske tanker! Forstyrr meg ikke i min lønnlige samtale med min Gud! Jeg har høyviktige ting å tenke på og avhandle, nemlig min sjel, min salighet, evigheten; la meg i fred den stund jeg er beskjeftiget med det! osv.

Jeg vil oppriktig råde dere til, at dere blir riktig hovmodige og akter dere selv og deres sjel riktig høyt. Deres sjel er en fyrstedatter. Men hva samfunn har en prinsesse med kokkepiker og den edle sjel med de jordiske og forgjengelige ting, især med lave kjødelige lyster?
Da kongeverdigheten over trærne engang ble tilbudt oljetreet, fikentreet og vinstokken (Dom. 9,8 flg.), svarte de: Skulle jeg forlate min olje, min sødme og min most og gi meg til å svaie over trærne?
Så mye mer bør da vi si, når Satan og verden oppfordrer oss til noe som ikke sømmer seg for våre sjeler og strider imot deres høye adel: Skulle jeg forlate min herlighet, dette at jeg er et Guds barn, Hans eiendom, Hans tempel og bolig, og velge forfengeligheten i stedet? Skulle jeg selge min førstefødselsrett for en rett linser? (1 Mos. 25,31flg.). Skulle jeg gjøre den store ondskap å synde mot Gud (og min sjel)? Skulle jeg ta Kristi lemmer og gjøre dem til skjøgens? Det være langt fra! (1 Kor. 6,15). Når et eller annet kommer for dere, som verden akter høyt og som Satan vil bruke som lokkemat for å fange deres sjeler, så si: Hva er forgjengeligheten imot evigheten? Å, når jeg kunne innplante dette hellige ”hovmod” dypt i deres hjerter, så dere akter alle jordiske ting imot deres sjeler som gråsteiner imot de største perler og som et glasstykke imot en edel diamant1

Om en hedning ved navn Themistokles, en tapper helt i Aten, forteller historien, at da han engang så en kostbar gullkjede, som hørte til krigsbyttet, ligge på jorden, sa han til sin tjener: ”Ta du det opp; for du er ingen Themistokles;” – som om han ville si: Jeg har allerede nok i mitt berømte navn og behøver ikke slike ting.
Hvor mye mer skulle ikke vi kristne, som av Guds nåde er himmelfyrster og salighetens arvinger, stormodig forakte alle verdslige ting i sammenligning med vår sjel og ikke holde dem så mye verd at vi på noen som helst måte skulle ville forsynde oss for deres skyld!
La oss freidig si: Ta du det, verden, og behold det; jeg er en kristen og har bedre skatter, som min sjel finner glede i.

Og endelig tjener dette til deres sjelers bevarelse, at dere unndrar dere for verdslig selskap og ikke har noe unødig samkvem med dem som bare er jordisksinnet. Verden den djevelske fuglefangers fangstplass (Slm. 91,3); dens lyst og gjøglebilder er lokkematen, som den fanger sjelene med; lokkefuglene er de slette selskaper.
Vil dere nå ikke bli besnæret og fanget, så fly disse; la dere ikke forlede av deres kvitring og piping (deres lystige spillopper, deres pussige innfall, deres skjemt og spill og tidsfordriv). De vil bare under latter og spøk føre dere inn i den evige gråt og tenners gnissel.
Den ene glød antenner den annen, og en ung saftig grein som kommer i ilden sammen med tørr ved, begynner å brenne.
Med sannhet sier den gudfryktige Thomas a Kempis om det: ”En andektig sjel vokser og forbedres i taushet og stillhet i Den Hellige Ånds ro. Der lærer den Skriftens hemmeligheter; der finner den tårekildene, som den hver natt tvetter seg med, for at den kan bli så mye mer kjent og fortrolig med sin skaper, jo mer den har avsondret seg fra verdens larm. Den som trekker seg tilbake fra denne verdens vennskap og selskap, til ham nærmer Gud seg med sine hellige engler. Det er bedre å være skjult og å sørge for sin sjel enn å gjøre underverker og ikke skjøtte sin salighet. Å gå sjelden ut og å fly de ryggesløse, slette og dårlige selskaper er priselig (ja også høyst nødvendig) for et gudfryktig menneske. – Når spasertimen er forbi, så bringer du ikke annet med deg hjem enn en besværet samvittighet og et atspredt hjerte. For på en glad utgang følger ofte kummerfull inngang, på en munter kveld ofte en sorgfull morgen. Slik går all kjødelig glede søtelig inn; men til sist biter og dreper den:” osv.

Guds frelsesvilje!
Av Christian Scriver

Et under er det, at mennesket kan forelske seg så svært i dette møysommelige syndeliv, så han for det meste bare ugjerne og mismodig forlater det. Han søker sin glede i dets forfengelighet og bitterhet, likesom fiskene i det beste sjøvann. Så blind har synden gjort ham, at han anser møysommeligheten som herlighet og gleder seg i sine bånd og lenker – ganske imot Guds bestemmelse, som nettopp av den grunn blander så mange gjenvordigheter i dette liv, for at vi skal innse, hvilken elendighet synden har styrtet oss i, og for at vi skal bekymre oss desto mer om den himmelske hjelp og lengte etter et annet og bedre liv.

Hvem vil du tro?
Av Christian Scriver

Hvor liten pris setter dere (spotteren og den vantro) ikke på deres sjel, den som den Herre Jesus har foretrukket fremfor hele verden og alt som er i den! Om dere og deres arme sjeler kan man vel si, som skrevet står: ”Hvor du er falt ned fra himmelen, du strålende stjerne, du morgenrødens sønn!” (Jes. 14,12).
Dere har deres forbilde i den fortapte sønn, som lettsindig forlot sin Fars hus og ved svir og fråtseri brakte det dit hen, at han ble en svinehyrde (Luk. 15, 13. 15).
Å, hvor tung og skrekkelig vil ikke deres fordømmelse bli! For har ikke hedningene noen unnskyldning, ettersom de holder sannheten ned i urettferdighet” (Rom. 1, 18.20), og ettersom de demper naturens lys og ikke følger det, hvordan skal det da gå dere, som bærer dere verre ad enn hedningene, motsier Den Hellige Ånd som taler i Ordet, og i gjenstridighet ikke vil se og tro, det Gud selv lærer og med mange undergjerninger har stadfestet, hva all verden tror, og hva så mange tusen hellige, gudfryktige mennesker ved Den Hellige Ånds vitnesbyrd har funnet å være sant og beseglet med sitt liv og blod?

Vokt dere nå, dere kristne sjeler, for denne giftige damp som er steget opp ifra avgrunnen og nå til dags har oppfylt så mange hoder og hjerter! Verg dere daglig med bønnen, og be Gud, at Han vil forhindre, at ugudelige, kjødelige og vellystige tanker fester seg eller slår røtter i deres hjerter.
Sky slike menneskers selskap; for de er som de rasende hunder, som ikke bare forgifter og dreper med sine bitt, men også med sin ånde, sin fråde og sitt spytt.
”Bevar ditt hjerte fremfor alt du bevarer, for livet utgår fra det. Hold deg fra svikefulle ord, og la falske lepper være langt fra deg. La dine øyne se bent frem. Bøy ikke av til høyre eller til venstre!” (Ordsp. 4, 23-25).

Sett Guds sannhet imot djevelens løgn og hold det for en satanisk tale, når noen sier: ”Har Gud virkelig sagt?” (1 Mos. 3,1), - er det også sant, at Gud har sagt og åpenbart dette og hint? – er det også sant, at sjelen er udødelig, at det er en ytterste dom, et helvete, en himmel?
Slik har djevelen talt fra begynnelsen, og slik taler han ennå. Den første gang skjulte han seg i en slange; nå bor han i gudsfornekterne, som ofte er store og høyvise folk i verden. Han byder de enfoldige sin gift og sin vederstyggelighetssuppe, ikke i skitne leirkar, men i gullbeger (Åp. 17,4).
La dere ikke villede og blende av det; la dere heller ikke ved spotternes mengde føre bort fra den himmelske sannhet.
Ettersom så mange nå for tiden drikker av vederstyggelighetens kalk og fra Kristi etterfølgere kommer Hans spottere, så tenk dere, at Han også sier dere: ”Vil også dere gå bort?” og svar med freidighet: ”Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige!” (Joh 6, 67-69).
Se, her står på den ene side Jesus, den evige sannhet, og alle hellige Guds menn, drevet av Den Hellige Ånd, alle Hans blodvitner og bekjennere, alle gudfryktige hjerter, førstegrøden av Guds skapninger (Jak. 1,18), verdens kjerne, de edleste sjeler, av hvis ord og gjerninger man klart kan spore, at Guds Ånd bor i dem, - de står på den ene side og vitner, at sjelen er en edel skapning, at den er udødelig, at all verdens rikdom, ære og vellyst er for intet å regne imot den, og at tapet av den ikke kan lignes med noe i verden.
På den annen side står løgnens far og en mengde ugudelige, kjødeligsinnede, gjerrige, urettferdige, ukyske, urene mennesker, hvis Gud er mammon og buken, brennemerket i sin samvittighet, med besmittede og syndbetyngede sjeler og sier: Sjelen er et pust, en vind, som oppstår og forgår med legemet; man skal bruke dette liv og søke sin del i de verdslige ting, ettersom det ikke er noe å håpe på utenfor dem.
Hvem vil dere nå tro, og med hvem vil dere ta parti? Jeg tviler ikke på, at dere jo vil ta parti med den Herre Jesus, i hvis munn det ikke ble funnet svik (1 Pet. 2,22).

Sjelens udødelighet
Av Christian Scriver

La oss bruke denne lære om sjelens udødelighet til vår trøst og glede. Også av det lærer vi å kjenne Guds ubegripelige godhet, som har beredt oss til Hans evige barmhjertighetskar.
Han trenger vel ikke til oss annerledes enn brønnen trenger til et spann som den kan fylle med vann, eller som det fulle morsbryst til et barn som kan suge det. Han har villet ha sjeler som Han kunne gjøre delaktige i sin salighet; apostelen kaller Ham ”den Salige og alene Mektige… Han som alene har udødelighet og som bor i et lys dit ingen kan komme” (1 Tim. 6,15-16).
Men Han har ikke villet være salig uten oss; Han har av nåde også gitt vår sjel udødeligheten, slik at Han kunne la den nyte Hans evige herlighet og forklare og opplyse den med sitt uforgjengelige lys.
”Gud bestemte oss ikke til vrede, men til å vinne frelse ved vår Herre Jesus Kristus” (1 Tess. 5,9).
Slik har da først vår udødelige sjel og deretter også det gjenoppvakte og forklarede legeme et evig og salig liv å vente hos Gud, og dette er nok til å forsøte all dette bedrøvelige livs bitterhet.
”Vår trengsel er kortvarig og lett, og virker for oss en evig fylde av herlighet i overmål på overmål. Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige varer en kort stund, men det usynlige er evig” (2 Kor. 4,17-18).
Må vi derfor klage her med Job over vår sjels lidelser: ”Jeg vil tale i min ånds trengsel, jeg vil klage i min sjels bitre smerte” (Job 7,11), - med David: ”Min Gud! Min sjel er nedbøyd i meg” (Slm. 42,7), - med den Herre Jesus: ”Min sjel er bedrøvet inntil døden!” (Mt. 26,38), så vet vi likevel og tror, at Gud vil frelse vår sjel fra døden, tørke tårene av våre øyne og bevare vår fot for å gli. Vi vet, at vår trengsel og elendighet skal opphøre, men vår sjel bestå, og likesom denne er udødelig og uforgjengelig, slik skal den også lykksaliggjøres med en uforgjengelig, usmittelig og uvisnelig arv i himlene (1 Pet. 1,4).
Når en fattig pike ved et fordelaktig giftermål kommer til stor ære og rikdom her i livet, så priser vel alle henne lykkelig; men det er likevel bare, som alt her i verden, noe forgjengelig og ubestandig; i døden må hun likevel forlate det hele, om de flyktige goder ikke allerede forut har forlatt henne.
Når derimot sjelen er forent med Kristus og har fått del i Hans herlighet, så behøver den i all evighet ikke å frykte for noen forandring mer; den lever, elsker og priser sin skaper evinnelig; den dør ikke, og dens glede visner ikke.
Gud skje takk, som av blott og bar nåde har gjort vår sjel skikket til udødelighet og salighet! Han være ære i all evighet! Amen.