Fra Budskabet,Nr. 3 – 2008. Av Hans Erik Nissen.(Hentet fra Nyt-i-natten, dansk.) (Oversatt til norsk av NDH.)
Herlighetsforkynnelsen er som et virus, som ikke kjenner landegrenser. Som en influensaepidemi har dens smitte bredt seg i den evangeliske kristenhet.
Noen kirker, organisasjoner og bevegelser er hardere angrepet enn andre, men symptomene finnes overalt. Sykdommen setter sine spor i form av en åndelighet, som virker umiddelbart dragende og først etter noen tid avslører at den bygger på sand og ikke på den grunnvold, som er lagt.
Herlighetsforkynnelsen faller ikke umiddelbart i øynene som vranglære, fordi den sier så mye rett.
Den lever av Guds gode gaver: glede, fellesskap, lovsang, tjeneste, nådegaver og evangelisasjon. Den har syn for sider av det bibelske budskap, som har vært fortrengt.
Herlighetsteologien retter også relevante spørsmål til stivnet lutherdom og rosenianisme, der dogmatikken mer eller mindre er blitt et intellektuelt regnestykke, og dens åndelige puls blir stadig svakere.
Det ulykkelige er imidlertid at det liv herlighetsteologien spør etter, ikke er livet i spenningsfeltet mellom lov og evangelium, men langt på vei en oppblomstring av den religiøsitet, som alle mennesker eier som en medfødt gave i kraft av skapelsen.
En avgrunnsdyp forskjell.
Luthers livshistorie sier oss hva forskjellen er på religiøsitet og kristendom.
Så lenge Luther var den fromme, alvorlige og ydmyke munk som nidkjært tjente Gud, var han æret og aktet av den katolske kirke, men da han ble født av Guds levende og blivende ord, evangeliet, så den katolske kirke i ham en fiende av den kristendom den hadde tro for. Derfor søkte den med alle midler å lukke munnen på ham.
Det som skjedde var at Luther ble frelst fra herlighetsteologien til korsteologien.
Han gikk fra et åndelig liv, hvor det dypest sett var hans egen religiøsitet og åndelighet som var i sentrum, til et åndelig liv hvor korset og dets virkning gjennomtrengte alt.
Det kom noe helt nytt inn i hans hjerte, og det ble bestemmende for alt, som han talte og skrev.
Hans erkjennelse av forsoningen ble både sentrum og en sentrifugalkraft i såvel erkjennelse som livsførsel. Han ble den Paulus som ikke ville vite av annet enn Jesus Kristus og ham korsfestet.
Jesu eksempel.
Jesu skildring av fariseeren og tolleren er skarpt om sann åndelighet, kors og herlighet. De hører begge til menigheten og lever begge et åndelig liv i bønn.
De vet begge at Herren er i sitt tempel, og der hvor han er ønsker de også å være.
Men bare den ene møter Gud. Det blir et knusende møte. Det gjør det alltid når en synder skal fram for den Helliges åsyn. Men bare på den måte kan det også bli et frelsende møte.
Gud gir de to menn det de hver for seg ber om.Den ene fikk nåde, den andre fikk ingenting. Han hadde ikke behov for noe, og derfor bad han ikke om noe.
Han var en av de rike Laodikea-kristne med takk og lovprisning som grunntone i livet med Gud. Sannheten om ham var at han var ynkverdig, blind og naken, men han visste det ikke. Han kom ikke for å få noe, men for ennå engang å bekrefte for seg selv hvor godt det var å være kristen!
Det gir mening, glede og harmoni og frelser fra låg selvfølelse.
Hos tolleren finner vi den frelsende kraft. Hans kristendom dreier sig om noe helt annet enn fariseerens. Han er en nådekristen, for hvem nåden ikke er teori, men fører til et hellig liv, hvor det ikke alene dreier seg om ytre hellighet.
I et sant kristenliv åpnes øynene for hvor elendig man er, og troen øves ved gjennom hele livet å be frelsesbønnen: Gud vær meg synder nådig.
I templet får fariseeren ikke noe møte med Gud. Han møter bare seg selv.Tolleren derimot møter den Hellige. Et slikt møte gjør synden levende og føder bønn som kommer fra hjertedypet. Han opplever seg selv så langt nede, at det bare dreier seg om en eneste ting: nåde. Men han gikk hjem som rettferdig. Slik er Gud!
Så langt jeg kan se tegner denne lignelse et avslørende bilde av dagens kristenhet. Ser vi tilbake på de forutgående årtier, har vi hatt kontakt med tallrike unge. Vi så dem til gudstjenester, møter, leir og stevner. De kom noen år, men i dag setter flertallet av dem ikke lenger sin fot i de sammenhenger hvor Guds folk samles.
Mange mener at grunnen til det er stivnede, ytre former og arbeider derfor intenst på å gjøre mangt og mye annerledes. Det hjelper en tid, man opplever tallmessig fremgang, men etter noen år begynner hverdagen å trenge seg på. I København var det først én kirke som var ”kirken”. Så ble det en annen. Nå er det en tredje. Folk kommer og går.
Det er ikke formene som er det avgjørende problem, men derimot at de fleste aldri ble ført inn i en kristendom hvor det blir et spørsmål om liv og død, og alltid på nytt å høre en forkynnelse, som tar alt mitt eget fra meg og gir meg alt med Kristus.
Herlighetsforkynnelsens kristendom brenner opp. Etter noen år sier den ikke lenger oss noge, og en følelse av å være utenfor sniker seg inn når man atter en gang synger de samme enkle sanger og kor på de oppløftende melodier.
I hver ny kristengenerasjon er det bare de unge som føres gjennom omvendelsens trange port, som bevares i Guds menighet. Det forstår de fleste ikke.
To slags herlighet.
Både fariseeren og tolleren opplever kristenlivets herlighet.Også fariseeren gjør det i kraft av Guds inngrep i sitt liv. Hans givertjeneste, faste, bøn og livsførelse er ikke noe vi for snart skal gjøre oss ferdige med. Her er han forbilledlig, og den som ikke går i hans spor, går glipp av mye velsignelse.
Allikevel er der noe som er helt galt: I virkeligheten er det hans kristendom som står i veien mellom ham og Jesus. Uten at han vet av det, er den en uigjennomtrengelig mur.
Han når aldri frem til Gud.
Hans kristendom er en religiøsitet, der han forholder seg til seg selv – ikke til Gud.
Derfor blir han aldri så fortapt, som man alene blir ansikt til ansikt med den Gud der ordene blir få. Derfor får han ikke bruk for ham som bor i det høye og hellige og hos den som er knust og nedbøyet i ånden.
Når den evangeliske kristenhet har mistet så mye av sin kraft, henger det sammen med herlighetsteologiens fremgang.Bevisst eller ubevisst unngår man det som verden umiddelbart reagerer på som dårskap og forargelse. Det ser man som en hindring når det gjelder å vinne mennesker.
Derfor nedtoner man det bibelske budskap om loven, synden, omvendelsen, gjenfødelsen, åndens fattigdom, nødvendigheten av at innrette seg etter Guds ord og holde Guds bud, det hellige liv og nei til verden.
I takt med dette fremhever man de sider av kristendommen som ikke-kristne umiddelbart kan forstå, og som ligger i forlengelse av det de mener at kristendom må være, hvis den skal si dem noe. Den skal hjelpe dem inn i et liv preget av harmoni, overskudd, frihet og glede.
Den nye begynnelse.
Veien til et sant og sunt åndelig liv er at korset gjenvinner sin kraft iblant oss. Skal det skje, må Kristus som korsfestet i langt høyere grad enn tilfellet et i dag, bli mal for våre øyne i forkynnelsen.Denne avtegning av den korsfestede må gå hånd i hånd med forkynnelsen av det budskap som skaber behov for Kristus som korsfestet.Det nytter ikke utelukkende å tale om Guds kærlighet til forherdede mennesker.
Vi må tale som Jesus taler.
Han kjenner sin Far som er ett med sitt ord i både lov og evangelium.
Jesus åpner himmelens port for de fortapte, men hvem har talt sterkere enn han har talt om Guds vrede og dom, helvetes ild, mørket, der de gråter og skjærer tenner og den lukkede dør.
Vendte mennesker seg bort i vrede? Ja.
Fant synderen veien, sannheten og livet? Ja.
Tenk på resultatet av denne forkynnelse og overvei i hvor høy grad den forkynnelse som du har lyttet til år etter år og svarer til den. Jeg frykter for at mange må si: også hos oss har herlighetsforkynnelsen langt på vei satt oss og våre behov i sentrum på bekostning av den forkynnelse som skaper åndelig hunger og tørst og gjør korset til både vårt hvilested og vårt blivested.
Men vi er ikke uten håp. Vi har en Gud som er begynnelsen som skapte i begynnelsen, og som begynner igjen!
------------------------
Afskrift: Lis J.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar