Billy Graham taler i Oslo.

Billy Grahams tale

på Ullevoll i Oslo 3. juli 1955. Apg. 17, 15ff.

Eg høyrde talen og møtet på NRK og noterte det eg kunne. Det var eigentleg lett. For Graham brukte korte setningar og tolken brukte tid på å omsetja. Ein Frelsesoffiser var ein svært god tolk.

Talen:

Kristi kors er porten inn til himmelen. Det er den eneste løsning. Paulus drog ut på reiser og forkynte evangeliet om Jesus Kristus, og han kom også til Aten. Det var verdens hovedstad på den tid. Her så han noe som forferdet ham, han så synd – mye synd. Han så avguder av alle slag. Bibelen lærer at Gud hater avguder. Gud er mer enn kjærlig. Gud hater synd, mest avguderi. Avguderi er den største synd. Det er avgudsdyrkelse i alle land, i England, Amerika og Norge. Vi lager ikke avguder med hendene våre, men vi har avguder. Våre avguder er ikke av tre eller metall, men vi har avguder. Mange tror på Gud, men er altfor opptatt med andre ting. Du bruker lenger tid til å lese din avis, enn å lese i Bibelen. Du bruker lenger tid til å gå på Kina enn i bønnekroken. Du har tid til alt annet, men du har ikke tid for Gud. Det er avguderi. Gud hater avguderi, dette er den verste synd. Bibelen lærer at avguderi fører til død. Folket i Aten dyrket avguder. Men Paulus talte om den levende Gud. Folket i Aten søkte fornøyelser. De lo av tanken på at Gud var rettferdig. Det er mange slike her i dag. Vi ler av Gud. Det er noen her i dag som ler og smiler av Gud. Vi har ikke tid for Gud. Vi trenger ikke Gud. Før et menneske kan komme inn i Guds rike, må det ydmyke seg. Ydmyke seg selv. Gud tar ikke hensyn til noen. Bare i ydmykhet kan en komme til Gud.

Nå begynner folk igjen å tro at Gud er til. I Aten kom Paulus til et alter der det stod: «Til en ukjent Gud.» Nå er jeg kommet for å fortelle om denne Gud. Mange tror på Gud, men de kjenner ikke Gud. Han er ikke ved din side og hjelper. Han lever ikke i din sjel. Han er ikke din hjelper hver dag. Han lever ikke i din sjel. Du tror på Gud. Man kan ikke tilintetgjøre seg selv. Bibelen lærer at sjelen har en sykdom. Sjelen skal utelukkes fra Gud på grunn av denne sykdom. Denne sykdom er synd. Gud gav oss de ti bud. Bryt dem og du vil dø. Alle har vi brutt budene, vi er alle syndere. Men synd er noe mer enn dette.

Guds ære er Kristus. Synden har satt et skille mellom sjelen og Gud. Gud kan ikke ha synd, han vil ikke ha synd. Denne synd er det som har satt et skille mellom deg og Gud, mellom din sjel og Gud. Hva skal vi så gjøre med dette? Kristus Jesus kom for dette. Han kom for å bringe forlik mellom deg, din sjel og Gud. Du lengter etter fred, lykke og glede i livet. For å finne det, griper noen til sterke drikker, eller andre ting for å finne det. De vil aldri finne den! – Hvorfor? – Fordi sjelen er skapt i Guds bilde. Og derfor kan intet annet en Gud tilfredsstille sjelen. Den finner ikke fred noen steder. Noe må gjøres. – Er det noe som kan helbrede synd? For sykdom får man en sprøyte eller vaksine. Er det noen sprøyte, vaksine eller noen medisin for synd?

Jesus Kristus kom for dette. Han er den sprøyten eller vaksinen som hjelper mot synd. Han ble tornekronet og døde på korset. I det øyeblikk led Jesus Kristus for oss. Og der han henger har han den ene hånd opprakt til Gud, og den andre strekker han ned til menneskene. Han danner et bindeledd mellom Gud og mennesket.

Han stod opp igjen fra graven. Han lever, han lever nå. Halleluja! Han er tilstede her i dag. Og her kan han tilgi synd. Men han vil gjøre noe mer enn det. Han kan gi deg et nytt hjerte, en ny natur. Du blir et nytt menneske. Og Jesus kan røre ved ditt liv i dag. Du kan få den vaksinen som helbreder synd. Men han gjør enda noe mer for oss. Han tar oss opp i sin familie, vi får eie barnekårets rett. Han gir oss evig liv. Vår sjel går til himmelen.

Men dette er ikke nok. Gud har gjort sitt, frelsesverket er ferdig ved Kristus. Men hva er det vi skal gjøre? Omvende oss. Dette er en ordre, et bud fra Jesus. Det var Jesus som sa det. Har du omvendt deg? Er der tvil i din sjel? Du må erkjenne at du er en synder, det er ikke lett. Mange er gode mennesker, men er fremdeles syndere. Kom nå fram. Stå opp fra din plass, fa synden. Men omvendelse er noe mer. Du skal vende deg bort fra synden. Det vil koste deg noe. Men du må forvandles. Er du rede til at Kristus kan forvandle deg?

Kristus kom. Han kan! Når du forlater stadion her, vil Kristus følge deg. Du må motta Kristus i ditt hjerte. Mange tror på Kristus. Men det er ikke nok, du må motta ham. På flyplassen i New York står et fly klar til start for London. Startsignal går, og de roper at flyet skal gå. Men jeg står og prater med noen andre. Jeg går ikke om bord. Jeg skulle vært med, men jeg går ikke om bord. Til slutt går flyet, men jeg er ikke med. Det er ikke nok å tro på Gud (at der er en Gud), du må motta ham.

Jeg vil be deg om å ta imot Kristus i dag. Du må leve for Kristus hver dag, på kontoret, arbeidsplassen, på fabrikken etc. Du må sette ut i livet de kristne prinsipper. Les Bibelen hver dag. Les den. Gud vil tale gjennom den. Be, og han vil svare deg. Vitne. Vinne andre med. Noe mer: Gå inn i en menighet, vær trofast. Er du rede til å ta imot Kristus? Du må gi ditt liv til Kristus nå. Du ser kanskje: Jeg forstår ikke alt i Bibelen. Ved tro skal vi se det, og ta imot Kristus.  Ved tro.

Det er hva du har å gjøre. Han vil gi deg alt med seg. Satan vil skape vanskeligheter. Du blir et nytt menneske. Paulus ble også det. Noen vil spotte dette. Mange smiler også i dag. Og noen vil utsette saken, vente. Og det er en farlig stilling. Men noen vil svare ja og ta imot Kristus. – Vil du gjøre det i dag? Nå er det din anledning. Kom fram. Det er et vitnesbyrd. Vær stille, kom i ærbødighet.

(Og de kom. Mange kom!)

Sven Foldøens taler

Om Foldøens taler.

 

  Lekpreikaren Sven Foldøen talte på møte i Rennesøy, Rogaland i minst 2 månader i 1943. I ei preikebok kan me fylgja han dag for dag. Han noterer tekst for kvart møte og  skriv ned første del av talen. Han hadde for vane å leggja notatboka att på benken og tala fritt. Så heldt han fram også etter det han hadde skrive. Denne gongen ambulerte han frå bygd/gard til gard.

  Denne gongen var han mest på Sørbø, men også på Hanasand og Vikevåg.

  Den første talen som er notert er på Hanasand 11. januar 1943. Teksten var Salme 34, vers 1-9. Og lydde det denne januarkvelden midt under krigen: (litt modernisert språk)

  «Det er kommet for meg å si litt om dette. Det ser ut til at frelse og lovprisning hører sammen. Og det er naturlig. Når man er i nød og noen roper til Gud på nødens dag, da hører Herren bønnen og utfrir. Det er det samme hvem det er og hvordan han er som håper. Denne elendige ropet og Herren hører. Og det var vår opplevelse at Gud hørte og svarte. Og vi er enige om at ingen nød kan være større og verre enn sjelenøden. At vi går fortapt og ikke noen utvei til å bli berget, og så tenke på at vi måtte være i Helvede i alle evigheter. Det bringer nød i sjelen.

  Men det under skjedde at jeg og dere fikk oppleve svar fra Gud og vi fikk fred.

  Da er det naturlig at man priser Gud for hans store nåde, for hans godhet og kjærlighet. At han kunne ta seg av oss og frelse oss fra døden og syndens grusomme makt. Det står at de så hen til ham og strålte av glede.

  Og det var ikke bare første gang vi var i nød at Gud fridde oss ut, men vi kan komme i nød og vanskeligheter. Og vi har kommet i samme nød som før, og ved å rope til Gud så har han hørt og utfridd. Vi fikk svar fra Gud. Men vi fikk svar på den måte at han viste oss til det Jesus hadde gjort. Vi så hen til ham. Og vi fikk svar. For mitt øye strålende i natten stod, og jeg så Guds Sønn sitt hode bøye osv.

  På den måte fikk vi oppleve utfrielsen og frelsen. Men dette med at takke Gud og love og prise ham, det er felles for oss alle. Opphører det, da er det ute med vår forbindelse med Gud. Men det å komme i tvil og mørke – hvorfor skjer det? Det ser ut til at skje for at6 vi skal oppleve nye ting fra Gud. Og hvorfor kommer vi i trengsel? For at vi skal oppleve å se Guds frelse. Og slik tror jeg vi får oppleve hele livet igjennom. Det veksler med tvil og mørke og trengsel og nød, og med lovsang og takk og tilbedelse.

  Og vil du som ikke er frelst rope til Herren, skal du få oppleve at Herren hører og svarer. Men du kunne rope nå med en gang. Og roper du av hjerte, skal du få svar.Herren hører. Jeg undres på at du ikke nå er både trett og lei av å tjene synden og djevelen, og å gå på den breie vei. Det er forferdelige utsikter du har for evigheten.

 

xxx

Odeberg: Om GT.

Det gamle testamentet i lys av det nye.
Av Hugo Odeberg.

Del I av III.
(Heftet s. 1-8.)

(Dette heftet ble gitt ut av Karmel-instituttet i 1947. Øivind Andersen på Fjellhaug skrev om heftet: ”Det er gledelig å se hvordan nyere svensk teologi vender tilbake til Bibelen. Denne likke boken av professor Odeberg er intet mindre enn epokegjørende. Hadde en slik bok av en teologisk professor utkommet hos oss i dag, ville den vakt den største oppsikt. – Professor Odeberg går helt og fullt inn for det syn som er det rådende i vårt troende lekfolk. Vår stilling til og vårt syn på det Gamle Testamnetet må ene og alene bestemmes ut fra Jesus og apostlenes syn på det. Og på en glimrende måte klarlegger han hvordan Jesus påberoper seg å være den som taler i GT. Det taler ikke bare om ham, men han er GT’s talende ”Jeg”. – Jeg anbefaler boken til alle norske kristne til et grundig studium. Professor Odeberg er ikke bare en grunnlærd teolog; han fører også et glimrende språk.”)

Når man vil ha rede på hvorledes det Nye Testamente ser på det Gamle Testamentet, kan man gå ut ifra nesten hvilket som helst kapittel i NT. For NT’s syn på GT lyser igjennom over alt.

Her vil vi gå ut fra et kapittel i et av evangeliene, som gir oss et særlig skarpt og tydelig bilde både av Jesu stilling til GT og urmenighetens eller de første kristnes syn. Det er Lukas kap. 24. Det fortelles jo der om to disipler som noen dager etter Jesu død var på vei til Emmaus og samtalte med hverandre om det som hadde hendt med Jesus.

De gikk der i stor forundring og grublet. De forstod ikke hva som hadde hendt og kunne ikke finne noen forklaring. Så hender det ifølge beretningen at den Oppstandne selv kommer og slår følge med dem, og på deres spørsmål begynner han å forklare hva som er skjedd med ham. Og det er nå straks meget betegnende at Frelseren selv, den Oppstandne, som etter evangeliene er historiens sentrum og som derfor av seg selv skulle kunne gi beskjed om hva som helst, han forklarer ikke engang seg selv eller det som er hendt med ham på annen måte enn ved å henvise til GT. Han sier ikke: ”Her er jeg selv og jeg skal nå gi dere beskjed om hva som har hendt med meg og hemmeligheten ved det.”

Han henviser heller ikke til det han selv har forutsagt eller lært, mens han vandret på jorden. Han har, skulle vi kunne si, ingen egne ord, som ikke beror på GT. Han som av evangeliene betraktes som den absolutte Sannhetens sog Kunnskapens konge, han griper ikke til egne ord, ikke engang når han skal forklare med egne ord: seg selv. Men han går til GT.

Nå må vi legge merke til hvorledes han begynner sin forklaring av det som er skjedd med ham. Han begynner med å bebreide disiplene at der dårer og senhjertede til å forstå alt det som er skrevet i Loven og profetene, dvs. det vi kaller GT. Han bebreider dem således at de ikke vurderte GT høyt nok.

Nå vet vi at de som hørte til Jesu første disipler, var meget mer fortrolig med GT enn de kristne nå. De hadde under hele sin oppvekst hørt GT bli forelest og gjennomgått i synagogegudstjenesten. De hadde lært det fra barndommen, de leste daglig av Davids salmer og i profetenes skrifter.

28. Kristendom, av Ø. Andersen.

28 av 28. Seier over synd.

I dag er vi kommet til den siste leksjonen i denne rekken. Da skal vi fortsette med det vi nevnte i forrige leksjon, nemlig hvordan en kristen kan få seier over synd. Vi skal ta utgangspunkt i Rom. 6, 1-14:

Sist talte vi om det å være en kristen, det vil si leve som en kristen, det vi kaller helliggjørelse. Det er at Jesus mer og mer får makt og innflytelse over oss, at Jesus mer og mer får utfolde sitt liv gjennom oss, og at det gamle menneske tilsvarende taper sin innflytelse over oss. Da blir det en ny fred, en ny måte å være på, fordi det er blitt et nytt innhold i oss.

Dette fører med seg nye forhold på alle måter, i tankegang, i følelsesliv, tenkemåte, væremåte, hvordan vi er overfor våre medmennesker, og hvordan vi er på alle områder i vårt liv. I denne sammenheng melder også spørsmålet seg om seier over synd.

Det svar som Bibelen rent prinsipielt gir på spørsmålet om seier over synd, er at det skjer ved å se på Jesus. Vi tror vi skal gå og vente på kraft, og be Gud om kraft og så få den. Når vi så har fått kraften skal vi bruke den mot fristelser, mot det gamle menneske og så seire. Resultatet blir at den som er av sannheten ber og ber og kommer til kort. Det hele resulterer i at fristelser og det gamle mennesket tar overhånd, til tross for at en erkjenner at en ingen ting kan av egen kraft, og det er bare Guds kraft som må hjelpe en.

Feilen er den, som vi også har antydet i forrige kapittel: I kampen mot synden går en en annen vei enn den Guds ord anviser, en kjemper med andre midler enn Guds ord har gitt oss å kjempe med. Når det er spørsmål om seier over synd, svarer Bibelen ganske enkelt at det skjer ved å se på Jesus. Tidligere har vi sitert Hebr 12,1-2: Så la oss derfor, da vi har en så stor sky av vitner omkring oss, legge av alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss, og løpe med tålmodighet i den kamp vi har foran oss, 2 med blikket festet på Jesus, han som er troens opphavsmann og fullender. For å oppnå den glede som ventet ham, led han tålmodig korset, uten å akte vanæren, og har nå satt seg på høyre side av Guds trone.

Hvordan skjer det? Ved å se på Guds ord.. Og her er det nå vi skal lese Rom 6,1-14: Hva skal vi da si? Skal vi bli ved i synden for at nåden kan bli dess større? 2 Langt derifra! Vi som er døde fra synden, hvordan skulle vi ennå leve i den? 3 Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? 4 Vi ble altså begravet med ham ved dåpen til døden, for at likesom Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, så skal også vi vandre i et nytt liv. 5 For er vi blitt forenet med ham ved en død som er lik hans død, så skal vi også bli det ved en oppstandelse som er lik hans oppstandelse. 6 Vi vet at vårt gamle menneske ble korsfestet med ham for at syndelegemet skulle bli tilintetgjort, så vi ikke lenger skal være slaver under synden. 7 For den som er død, er rettferdiggjort fra synden. 8 Men døde vi med Kristus, da tror vi at vi også skal leve med ham. 9 For vi vet at etter at Kristus er oppreist fra de døde, dør han ikke mer. Døden har ikke lenger noen makt over ham. 10 For sin død, den døde han én gang for synden, men sitt liv, det lever han for Gud. 11 Slik skal også dere regne dere som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus. 12 La derfor ikke synden herske i deres dødelige legeme, så dere lyder dets lyster. 13 Still heller ikke deres lemmer til rådighet for synden, som våpen for urettferdighet. Men framstill dere selv for Gud som de som av døde er blitt levende, og by deres lemmer fram som rettferdighetens våpen for Gud. 14 For synden skal ikke få herske over dere, for dere er ikke under loven, men under nåden.

Her hører vi at vi er forenet med Jesus ved troen på ham, at vi er døpt til ham, og så skal vi få seier over det gamle menneske. Du merker her at en kristen har det gamle menneske i seg, han blir ikke kvitt det mens han er her i verden. Når det står i v. 6 at syndelegemet skal bli til intet, betyr ikke det at du blir kvitt det. men det betyr at det blir maktløst, det mister sitt herredømme over oss.

En kristen har altså sitt gamle menneske i seg, og det må han regne med. Dette gamle menneske kan heller ikke forbedres. Men seier over synden gjør at vi kommer til å løses fra det gamle menneskes makt og innflytelse. Og merk deg at det skjer ved vårt forhold til Jesus, og BARE ved det.

Hvordan skal jeg få oppleve det, spør du. Og her vil jeg gå like til v. 6 og peke på det som står der: Da vi jo vet dette (egentlig: da vi jo erkjenner dette). Her er ikke tale om en viten, en teori. Her er tale om et budskap som vi hører og som vi tar imot, et virkelig personlig kjennskap som et menneske får når han hører Gud forkynner noe og selv tar imot det som blir han forkynt.

For at vi skal få seier over det gamle menneske, er det noe Gud må få forkynne oss og gjøre bruk av. Og der ligger selve hemmeligheten til å bli løst fra det gamle menneskes makt og herredømme. Hva er da dette, spør du. Hør nå her: Da vi jo erkjenner dette, at vårt gamle menneske ble korsfestet med ham. Gud forkynner deg at ditt gamle menneske ble korsfestet med Jesus.

Da Jesus døde, døde egentlig vi – i Guds øyne. Gud gjorde seg egentlig ferdig med oss på Golgata kors. Professor Odland sier: På Golgata kors ble syndens makt prinsipielt brutt ved Jesu død. Hvis vi forstår hva han mener, så er det meget godt sagt. Da Jesus døde, da døde du. Er du klar over det? Det er dette apostelen taler om når han sier: Jeg er korsfestet med Kristus, jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg (Gal. 2, 20).

Ja, sier du, men det er jo så fullt av synd i meg, jeg kjenner det onde, jeg fristes til å være sløv og kald. Jeg kjenner meg dø og likegyldig, jeg har ulyst til Gud og ulyst til å lese Guds ord. Og jeg kjenner lyst til fristelse og synd og meget annet.

Ja, dette er sant, for alt dette sitter i ditt gamle menneske, og jeg skal si deg (som jeg forresten har sagt før) at ditt gamle menneske er intet mindre enn Gud-fiendtlig, og kommer aldri til å bli noe annet. Det ser du i Rom. 8, 7. Du skal ikke vente noe annet av deg selv enn dette.

Men du som sier det, nå skal du høre: Guds ord sier til noen: Dere er jo død, og deres liv er skjult med Kristus i Gud (Kol. 3, 3). Hvordan var de menneskene? I v. 5 i samme kapittel, altså to vers nedenfor, står det: Så død da deres jordiske lemmer, utukt, urenhet, ondlyst og havesyke som er avgudsdyrkelse. Og litt lenger nede står det: Lyv ikke mot hverandre, brødre osv.

Det er sterke formaninger som i hvert fall viser at de som dette er skrevet til er alt annet enn syndfrie. Apostelen vet hvordan det er, han vet hva slags formaninger de trenger, og han gir dem disse formaningene. Men samtidig sier han til dem: Men dere er jo døde, og deres liv er skjult med Kristus i Gud.

Nå sier jeg til deg som leser dette: Du er jo død, og ditt liv er skjult med Kristus i Gud! Det du er i deg selv, det ble korsfestet med Kristus på Golgata kors. Visselig er det ennå ikke dødt i deg, det er sikkert nok. Men likevel ble det korsfestet med Jesus og du er død i Guds øyne. Og Skriften sier du er død og ditt liv er skjult med Kristus i Gud. Du har altså et liv i Kristus og som du eier like sikkert som det du tror på ham.

Men du kan ikke se og føle eller kjenne dette livet, det er ikke sansbart for dine sanser ennå. Men det står i Kol. 3, 4: Når Kristus, vårt liv, åpenbares, da skal også dere bli åpenbart med ham i herlighet. Nå gjelder det at du tar dette til etterretning og gjør bruk av det. Da kommer du til å oppleve det som står videre i Rom. 6, 6: Syndelegemet ble til intet.

Som jeg sa nettopp betyr syndelegemet, det gamle menneske i deg. Det mister sitt herredømme, sin avgjørende innflytelse over deg, selv om du ennå har det i deg så vi ikke mer skal tjene synden. Vel er synden i oss, men den kommer ikke til å utfolde noe herredømme. Vi kommer tvert om til å herske over den, og ikke den over oss. Vi kommer ikke til å tjene synden.

Dette kommer av at jeg eier Jesus. Jesu død er min død. Jesus døde min død, og Jesus er selv mitt liv.

Og for å gjøre det kort går vi like til v. 11 i Rom. 6: Slik skal også dere regne dere som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus. Begge deler er altså i Kristus Jesus. Ordet regne (før akte) dere står også i Rom. 4: Vi er tilregnet rettferdighet uten gjerninger, det vil si av Gud, vi som tror på Jesus. Vi er tilregnet det vi ikke er. Hadde vi vært det, behøvde vi ikke å bli tilregnet det.

Og vi er ikke tilregnet synd. Altså: Det som vi er, det er vi fraregnet. Hvis vi ikke hadde vært slik, da hadde vi ikke behøvd å bli fraregnet det. Det som altså gjør oss til kristne, det som gjør oss til Guds barn og rettferdige i Guds øyne, er at Gud tilregner oss det som Jesus er og har gjort. Og så tilregner han oss ikke det vi selv er og har gjort. Med tanke på vårt liv som kristne, blir vi bedt om å gjøre det samme, kap. 6.

For å få seier over synden blir vi bedt om å regne oss selv slik som Gud regner oss. Han regner oss ikke etter det vi er i oss selv, men etter Jesus. Så blir vi bedt om å regne oss som døde i forhold til synden og levende i forhold til Gud, og begge deler i Jesus, fordi jeg er død med Jesus, og jeg levere med Jesus. Jesus døde min død og har vært mitt liv, begge deler har jeg i Ham. Dette vil Gud at jeg skal regne med.

Men merk deg hvor nøyaktig Guds ord sier dette. Guds ord sier ikke at du skal akte synden i deg for død. For den er ikke død, og det vet du. Du skal tvert om erkjenne og bekjenne slik som den er. Men du skal akte DEG SELV som død i forhold til ditt gamle menneske. Du skal si til deg selv, når du kjenner deg kald og død og tom, når du kjenner ulyst til Gud eller du kjenner lyst til det som du vet er Gud imot. Da skal du si til deg selv: Dette har Jesus kjøpt meg fri fra, dette er mitt gamle menneske. Dette var det jeg ble korsfestet fra med Jesus. I Ham er jeg allerede avdød fra dette som nå ikke er dødt i meg.

Så vil jeg akte meg som død fra dette, og så vil jeg prise Gud for at jeg har et liv i Guds egen Sønn, og for at dette er mitt egentlige og rettmessige liv. Jesus er jo blitt meg. Han gikk så helt og fullt i mitt sted at han faktisk er blitt meg. Det er Luther som sier det på den måten. Dog er vi forskjellige, det er sant. Men han gikk så helt og fullt i vårt sted, og Jesus er virkelig ditt liv. Og det er dette Gud ber deg å regne med.

Prøv nå når fristelsen kommer, å akte deg død for den fristelsen, regn deg som levende for Gud i Jesus. Vent ikke noe annet enn det som er galt av deg selv, og regn med at Jesus er alt det du trenger. Han er selve ditt liv. Og det er ditt eget rettmessige liv, selv om du ikke er i stand til å føle det.

Du skal regne deg, sier Gud, som levende for Gud i Jesus Kristus. Prøv det! Det går ikke så lett å prøve det, det blir en kamp, men denne kamp kaller Guds ord for troens gode strid. Den kampen som vi er så tilbøyelige til å kjempe ut for oss selv, blant annet ved å be Gud om kraft og slike ting. Den vil jeg karakterisere som egenrettferdighetens dårlige strid.

Men det å akte seg som død for synden, men levende for Gud i Kristus, det er etter Guds ord troens gode strid. Det kan bli temmelig kampfullt, men jeg kan si deg det, ikke bare ut fra Guds ord, men også ut fra personlig erfaring, at når jeg får akte meg død for synden og levende for Gud i Jesus, da får ikke synden tak i meg.

Det er underlig, men da kommer Jesus meg så nær, og da skjer det som står videre i Rom. 6. Jeg får lov å by meg frem for Gud, som den som fra døde er blitt levende og mine lemmer som rettferdighets våpen for Gud.

Det er en stor hemmelighet her, forstår du. Ikke vent på noen ting, ikke vent på å bli annerledes. Regn deg slik som Guds ord sier, og som vi nettopp har talt om, og by så dine lemmer frem for Jesus mens du har det slik som du har det. Så skal du se noe merkelig. Det onde får ikke tak i deg, og isteden kommer Jesus til å bruke deg. Det er helt sikkert.

Dine lemmer blir akkurat det som Guds ord sier i denne sammenheng, rettferdighets våpen. Du blir aktiv i kampen mot det onde, og du blir meget brukbar i Herrens tjeneste. For Herren selv lever i deg, og det er Herren selv som gjør sine gjerninger gjennom deg.

På den måten kommer ikke synden til å herske over oss. Du la merke til det jeg sa i forbindelse med det jeg leste fra Rom. 6, 14. Det står en fremtidsform der, det står ikke i bydeform: Synden kommer ikke til å herske over dere, dere er jo ikke under loven, men under nåden.

Så lenge du strir med deg selv, kommer synden til å herske. Så lenge du venter på kraft, kommer også synden til å herske. Men når du akter deg som død i forhold til deg selv og levende i Jesus, mister det gamle menneske taket på deg. Det gamle menneske klarer ikke det at du akter deg som død for det, og så kommer Jesus til å leve i deg.

Nå kan vi få lov til å sammenfatte alt i dette ordet, som jeg gjerne vil få slutte med som min egen personlige bekjennelse: Gal 2,20 Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og gav seg selv for meg.
Amen.

26-27. Kristendom, av Ø. Andersen.

26 av 28. Gjenfødelse og kristenliv.

I dag skal vi se litt nærmere på det å leve som en kristen. Da må vi først si et par ord om gjenfødelsen. Hva er det egentlig?

Det er for å si det kort som det går frem av Guds ord, at det er det samme som å komme til troen. Og her står vi med det samme som vi har sett før, omvendelse, tro, rettferdiggjørelse, og nå gjenfødelse – det er forksjellige betegnelser på en og samme sak, sett fra forskjellige syndvinkler: nemlig det at et menneske blir en kristen.

Blant de mange Guds ord vi nå kunne ta frem når vi skal snakke om gjenfødelsen, er ikke minst et som vi finner i 2. Pet. 1, 3-4: Ettersom hans guddommelige makt har gitt oss alt som tjener til liv og gudsfrykt, ved kunnskapen om ham som har kalt oss ved sin egen herlighet og kraft, 4 og gjennom dette har gitt oss de største og mest dyrebare løfter, for at dere ved dem skulle få del i guddommelig natur, etter at dere har flyktet bort fra fordervelsen i verden som kommer av lysten,

Legg merke til at her er tale om en kunnskap om Jesus, og i denne kunnskapen er det gitt oss alt som tjener til liv og gudsfrykt. Det kunne jo meget godt ha stått at vi har fått alt som tjener til liv og gudsfrykt i Jesus. Det ville være bibelsk, og det er sagt mange steder i Guds ord.

Men her står det ikke akkurat på denne måten. Her står det at det er ved kunnskapen om Jesus at vi har fått alt som tjener til liv og gudsfrykt. Og i denne kunnskapen har vi fått de største og dyreste løfter, for at vi ved disse løftene skal få del i guddommelig natur.

Hva betyr det at selve kunnskapen er nevnt?

Det betyr at Guds ord kommer til oss, jeg kunne nesten si i et ganske bestemt teoretisk budskap, men dette budskap er ikke bestemt til å være teori. Det kommer et ganske bestemt budskap, om en ganske bestemt person, som har fullført ganske bestemte kjensgjerninger til vår frelse. Det har vi talt om tidligere i disse leksjonene.

Mange er tilbøyelige til å si: Ja, men det er jo bare kunnskap, det er jo bare noe jeg vet. Det skal du vokte deg vel for å si., Sannheten er at den egentlige virkelighet er i Ordet. Når vi taler i vår daglige tale, skjelner vi mellom våre ord og det som vi snakker om. Om jeg nevner en ting, for eksempel en blyant, så er mitt ord en ting og blyanten en annen ting.

Men slik er det ikke med evangeliet. Evangeliet ert ikke en ting og Jesus noe annet. Evangelie-kunnskapen er ikke en ting og det som den forkynner noe annet. Men her er det slik at selve virkeligheten kommer til oss gjennom kunnskap. Det er dette Guds ord legger så stor vekt på, når det er spørsmål om at et menneske skal bli født på ny.

Jesus kommer til oss med hele sin frelse i et bestemt budskap. Kunnskapen er ikke en ting og Jesus og frelsen noe annet, men selve frelsen kommer i en bestemt kunnskap. Det er om dette apostelen sier at han akter kunnskapen om Jesus Kristus så meget verd at han akter alt annet for skarn. Skarn er det som vi til daglig kaller for søppel. Så du skjønner det er et sterkt uttrykk han bruker, når han sier at alt er å regne for skarn mot kunnskapen om Jesus Kristus.

Du skal altså ikke si at det er bare kunnskap, det er bare noe jeg vet. Men du skal bruke det som du vet. Du skal ta det til deg, du skal holde deg til det. Da kommer du gjennom det som du vet om Jesus, eller for å si det ennå bedre: det som Gud forkynner deg gjennom Jesus, til å bli født på ny, hvis du ikke allerede er blitt det på forhånd.

Gjennom ordet om Jesus kommer du i forbindelse med de største og dyreste løfter. I denne kunnskapen, som vi nå peker på, har Gud gitt oss store gavebrev – ordet løfte betyr nemlig gavebrev. Gavebrev betyr at de som mottar dem, de mottar det som gavebrevet lyder på. De mottar Jesus selv, de mottar barnerett hos Gud, arverett, de mottar Jesu rettferdighet og hellighet, de mottar kort sagt alt det som Jesus er og har gjort, alt det som, Jesus Guds egen Sønn, gjelder for i himmelen. Alt det mottar et menneske som gave fra Gud i løftene. Derfor kommer han gjennom løftene til å bli et nytt menneske. Han får del i guddommelig natur. Slik blir et menneske født på ny.

Det var jo dette Jesus henviste Nikodemus til også, da han spurte hvorledes dette skulle skje – nemlig at han skulle bli født på ny. Da henviste Jesus til det som skulle skje på Golgata kors om at Moses opphøyet slangen i ørkenen, og de som så på kobberslangen skulle leve. Således skulle Menneskesønnen opphøyes, for at hver den som tror på ham skal ha evig liv.

Dette kommer av like sikkert som synden har ført døden med seg, like sikkert fører Jesu soning det evige liv med seg. Det å komme i forbindelse med Jesu fullbrakte verk er det som virker gjenfødende på oss.

Gjenfødelsen er definert slik i våre bekjennelsesskrifter: Det er å bli gitt troen i hjertet. Og det er, som vi har sitert fra Fil. 2, ikke av oss selv, det er en Guds gave. Nøyaktig står det slik: Av nåde er dere frelst, og det er ikke av dere selv, det er en Guds gave.

Som vi også før har vært inne på, ser dere altså at Ordet skaper tillit til Jesus i hjertet. Bokstavelig blir da troen inngitt i hjertet. Og det å få troen inngitt i hjertet, er akkurat det samme som å bli født på ny.

Når dette skjer hos et menneske, har det også del i guddommelig natur, og da begynner et helt nytt liv i et menneske. Konklusjonen blir da: Spør du hva gjenfødelse er, så svarer Guds ord: Det er det samme som at du kommer til troen på Jesus, få ditt hjerte rettet på Ham.

Så spør du hvordan skjer gjenfødelsen, så svarer Guds ord: Det skjer gjennom ordet om Jesus. Gud har gitt oss en kunnskap om ham som kalte oss ved sin egen herlighet og makt. Og i denne kunnskap har han gitt oss de største og dyreste løfter, for at vi ved dem skal få del i guddommelig natur.

Du hører at dette er meget enkelt, det er så enkelt at du behøver ikke å fare vill. Det kan hende at du som hører på meg ikke fatter så meget av hva kristendom egentlig er, men du skjønner godt det som jeg sier nå. Du hører om Jesus, du fortsetter å høre om Jesus, du legger merke til hva Bibelen forteller deg om Jesus, hva han har gjort for deg, hvordan han har fullbyrdet det ansvar som egentlig hviler på deg, for at du skal være fri.

Du hører at Jesus i ditt sted og på dine vegne har oppfylt hele loven, det vil si alle dine plikter overfor Gud, hvordan Jesus har gjort godt igjen det som du har forbrutt og forsømt. Dette skjønner du, gjør du ikke? Ja, hør nå dette, og hør det om igjen og om igjen, og hvis du hører og tar dette til deg, så kommer ditt hjerte til å rettes på Jesus. Det er selve ordet om Jesus som gjenføder deg.

Jeg skal gi deg et godt, konkret eksempel fra Apostlenes gjerninger (kap. 10). Det var en from mann som fryktet Gud med hele sitt hus, og som gav almisser til folket og ba alltid til Gud. Men han var ikke født på ny. Han sendte bud til Peter. Han ville først ikke komme. Men Herren gav Peter en åpenbaring om at han skulle gå til denne mannens hus, til tross for at han var en hedning, og forkynne Guds ord.

Så kommer Peter, og hva gjør han? Han begynner å fortelle ut fra Guds ord i Det gamle testamentet hva Gud har lovt, og hvordan alt det som i profetene og salmene var lovt, og som nå er blitt oppfylt i Jesus Kristus. Og så kommer han til et punkt i talen hvor han sier slik: Han, Jesus, gir alle profetene det vitnesbyrd, at hver den som tror på ham får syndenes forlatelse ved hans navn.

Da Peter sa det, skjedde det noe. Det står nemlig i det følgende vers: Mens Peter ennå talte disse ord falt Den Hellige Ånd på alle dem som hørte ordet. Der satt de og hørte om Jesus, og så gikk det et lys opp for dem. Ja, men Jesus har jo frelst oss, Det er jo Han som har gjort det. Gud har jo gitt oss evig liv i sin Sønn. Jesus har jo tatt bort våre synder.

Du skal høre Guds ord om Jesus, slik at dette går opp for ditt hjerte. Den dagen du med ditt hjerte tror dette, så du kan si med sannhet at nå er ditt hjerte blitt rettet på Jesus, da er du født på ny, og da begynner et helt nytt liv i deg. Da har du del i guddommelig natur, og da begynner for alvor det som vi kaller å leve som kristen.

Jeg har prøvd å stanse litt ekstra for dette i dag, fordi det er så mange i dag som er med i kristent arbeid og ikke har opplevd disse ting. De er med, de har bestemt seg for å ville være kristne, og det mener de da altså oppriktig. Men de har aldri riktig sett Jesus, de har aldri riktig fått hvile i ham, det har aldri riktig gått opp for deres hjerte hvem Jesus egentlig er og hva de har i ham.

Alt dette kan hvem som helst få oppleve, bare de gjør bruk av den kunnskap vi begynte å snakke om i denne leksjonen. Og nå forstår du hvor verdigfull den er. Det er altså en kunnskap som Gud har gitt oss, og som vi ved å stadig bruke, ta den til oss, da kommer vi til å oppleve å få del i guddommelig natur. Så sier jeg da lykke til, til deg som har hørt dette og gjør bruk av det. Da begynner et helt nytt liv også for deg.

Det heter at Jesus Kristus bor ved troen i våre hjerter. Vi som er kommet til troen på Jesus, vi eier ham. Troen forener oss med Jesus. Vi har også vært inne på det før, og da prøvde jeg å understreke, at det som du tror på, det har du. Det har vi forresten lært allerede i barnelærdommen.

Nå skal vi ut fra dette se litt nærmere på hva det er å leve som kristen. Og med det kommer vi da til spørsmålet om selve helliggjørelsen. Det første vi da skal ta opp er spørsmålet: Hva er helliggjørelse? Og det skal vi begynne neste kapittel med.


27 av 28. Helliggjørelse.

I dag skal vi ta opp spørsmålet: Hva er helliggjørelse? Med helliggjørelsen tenker vi ofte på Guds verk med en kristen etter omvendelsen. Men for nå å være nøyaktig må vi nevne at det er brukt på to måter i Bibelen. Helligelsen eller helliggjørelse er egentlig det samme ord i grunnteksten. Det brukes for det første om hele frelsen.

Ordet hellig eller helliggjøre er brukt om alt det som skal til, fra det å bli en kristen, innbefattet å leve som en kristen, med alt det som Gud skal bruke et menneske til, like inn til det å nå målet i det fullkomne Guds rike. Slik er det f. eks. brukt i Hebr. 2, 11, hvor det står at både den som helliggjør og de som helliggjøres er alle av en. Det kunne vi godt si med vår daglige tale: Både den som frelser og de som frelses er alle av ne.

Men det er ikke den måten vi helst tenker på det, når vi snakker om helliggjørelse på den måten som vi gjør her. Ordet helliggjørelse brukes også om det som skjer i en kristen etter at han er blitt omvendt til Gud. Og slik har vi det f. eks. i 1. Tes. 5: Han selv, Fredens Gud, hellige dere helt igjennom, og gi at deres ånd, sjel og legeme må bevares fullkomne og ulastelige ved vår Herren Jesu Kristi komme. Der er det sagt til troende mennesker, og der er det nok først og fremst sagt om det som Gud skal virke og utrette i dem, etter at de er blitt kristne.

Hva er altså helliggjørelse? Nå tenker vi på Guds gjerning i en kristen etter omvendelsen. Mange vil umiddelbart svare: Det må vel være at Gud gjør oss hellige. Det stod jo også det i ordet jeg siterte fra 1. Tes. 5: han selv, fredens Gud, hellige dere helt igjennom.

Imidlertid er ikke det svaret helt korrekt. Det kan være riktig. Jeg vil si, det kan være riktig etter Guds ord, men faktum er at det også kan bli meget galt. Derfor må vi se litt nærmere på dette spørsmålet, eller mer nøye: Hva er helliggjørelse?

Og da vil jeg ta utgangspunkt i det siste kapittel i Bibelen: Åpenb. 22, 11: La den som gjør urett, fremdeles gjøre urett, og den urene fremdeles bli uren, og den rettferdige fremdeles gjøre rettferdighet, og den hellige fremdeles bli helliggjort.

Her hører vi at det som et menneske er, det kommer det til å bli. Den som er ond blir ond, den som er uren blir uren, den som er rettferdig kommer til å bli helliggjort. Sannheten etter Guds ord er nettopp: Intet menneske kan bli helliggjort uten at han først er blitt hellig. Det overser mange når de tar opp dette spørsmålet om hva helliggjørelse er. Det kan bare skje med dem som først er blitt hellige.

Men hvordan skjer da det, hvordan blir et menneske hellig? Der svarer Guds ord ganske enkelt. Jeg siterer uten å gå nærmere inn på det. For det går så tydelig frem av det som vi har talt om i tidligere leksjoner. Jesus sier i sin øvsteprestlige bønn (Johs 17): Jeg helliger meg for dem, for at også de skal være helliget i sannhet. Vi blir altså hellige fordi han har helliget seg for oss.

Og om det står det i Hebr. 10, 10-14: Ved denne vilje er vi blitt helliget ved at Jesu Kristi legeme ble ofret én gang for alle. 11 Og hver prest står daglig og gjør tjeneste og bærer mange ganger fram de samme offer, de som aldri kan bortta synder. 12 Men Jesus har båret fram ett eneste offer for synder, og har deretter for alltid satt seg ved Guds høyre hånd. 13 Nå venter han bare på at hans fiender skal bli lagt til skammel for hans føtter. 14 For med ett offer har han for alltid gjort dem fullkomne som blir helliget.

Du hører her at vi blir helliget ved Jesu Kristi stedfortredergjerning. Jesus har gått i vårt sted, han har helliget seg for oss, han har tatt bort våre synder, han har oppfylt loven og gjort hele Guds vilje, for at vi skal bli helliget ved det han har gjort en gang for alle med ett offer. Det betyr at vi blir hellige ved omvendelse og tro, akkurat slik som vi har talt om det i de foregående leksjonene.

I forrige leksjon talte vi om å få del i guddommelig natur, og vi pekte på at den som hører ordet om Jesus, slik at hans hjerte blir rettet på Jesus, han får Guds liv inn i sitt hjerte.

Hellig betyr egentlig å være i samfunn med Gud, når det er brukt om et menneske. Om ting brukes det om å være innviet til Guds bruk. Når det brukes om Skriften, betyr det å være inspirert av Guds Hellige Ånd. Når det brukes om mennesker, betyr det altså å være i samfunn med Gud og gjennom det å være til Guds disposisjon og tjeneste.

Hellig – det er å komme i samfunn med Gud, det er jeg for at jeg har hørt om Jesus og tatt imot ham, ved omvendelse og tro er jeg blitt et hellig menneske. Det er den eneste måten at et menneske kan bli hellig på. Den som gjennom omvendelse og tro er blitt hellig, han helliggjøres.

En kunne da si at helliggjørelsen er veksten av det nye sinn, som fødes i oss ved troen på Jesus. Helliggjørelse er at det gamle menneske som bor i oss, stadig skal miste makt og innflytelse over oss, og at det nye sinn stadig skal vokse i oss og sette mer og mer preg på oss. Eller vi kunne si det slik: Helliggjørelse er at Jesus stadig får mer og mer makt og innflytelse over oss, at det skal bli mer og mer tydelig at Jesus bor ved troen i våre hjerter, at Han og ikke vårt selvliv, skal være det som bestemmer vårt liv og vår ferd.

Vi har fått det så klart uttrykt av Jesus selv i hans tale om vintreet og grenene (Johs 15): ”Bli i meg, så blir jeg i dere. Likesom grenen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare når den blir i vintreet, således heller ikke dere, uten at dere blir i meg. Den som blir i meg og jeg i ham, han bærer meget frukt, for uten meg kan dere slett intet gjøre,” sier Jesus. Vi blir i ham, så blir han i oss. Der har vi jo helliggjørelsen i en sum.

Dette betyr at vi er kalt til å leve et helt nytt liv. Men for å forstå dette, må vi være klar over at det er to naturer i en kristen. Vi har vår gamle, medfødte natur. Den er som den alltid har vært, den er ond og gudfiendsk, som vi skal se litt mer på siden. Men vi må være klar over at den har vi i oss også etter at vi er blitt kristne.

Så har vi fått et nytt sinn. Og det som karakteriserer det nye sinn som vi har fått, er at det både er av Gud og som Gud. Dette nye sinn setter sitt preg på den som har det, hvis det får lov å råde. Og det er det vi er kalt til i vårt daglige liv, at dette nye sinn og ikke vårt gamle medfødte menneske, skal råde.

I Gal 5 kommer dette til uttrykk på en særskilt måte. Det står om de to naturer i en kristen, det vil si det gamle menneske, det begjærer mot Ånden, og Ånden mot kjødet. Disse to står hverandre imot så dere ikke skal gjøre det dere vil. Meningen er altså at vi skal gjøre det Jesus vil, vi er kalt til å leve til hans ære.

Vi er ikke kalt til urenhet, sier Guds ord, men til helliggjørelse. Vi er ikke kalt til å leve for oss selv, men til å leve for ham. Og i 2. Kor. 5, 15 står det at vi som lever, skal ikke leve for oss selv, men for Ham som er død og oppstanden for oss.

Hvordan skal jeg komme til å leve for Ham?

Med dette kommer jeg inn på det mest aktuelle spørsmål for hver ærlig kristen. Det er så meget ondt i meg, hvordan skal jeg få seier over meg selv, hvordan skal jeg få seier over min synd, hvordan skal jeg komme til å leve til Guds ære? Ja, det er viktige spørsmål, og nå skal vi se litt på hva Guds ord sier om dem.

Først må vi si et par ord om hvordan det ikke går til å få seier over synd. Men nå skal du merke deg, at nå vil jeg ikke tale om uærlige mennesker. Jeg vil ikke nå tale om slike som bekjenner seg som kristne uten å være det. Heller ikke vil jeg tale om kristnesom glir inn i en uærlig kamp mot synden. For det fører bare bort fra Jesus, og det sier seg selv at en uærlig kamp er ingen kamp. Det kan ikke føre til noe resultat. Om en f. eks. vil kjempe mot syndens følger, men ikke mot syndens lyst, så er det en uærlig kamp. Det nytter ikke.

Heller ikke om en vil kjempe mot alle synder, unntagen den som en særlig ligger under for, eller er glad i. Det nytter heller ikke. Det er som om man skulle forsvare en festning med hull i muren, og ingen står vakt der hullet er. Da går jo fienden inn der, og tar festningen innenfra.

Det å kjempe mot syndens følger, men ikke mot syndens list, eller å kjempe mot alle mulige synder unntagen den man er glad i, det vil jeg karakterisere som uærlig kamp. Og jeg sier med en gang at det fører en kristen bort fra Jesus. Det er ikke mer å si om det.

Helt annerledes er det med dem som kjemper ærlig, og likevel synes det er umulig å få seier over seg selv og over sin synd. Der er det to viktige kjensgjerninger vi må peke på først. Det ene er at du kommer aldri til å bli kvitt det onde i deg, så lenge du er her i verden. Jeg husker hvordan jeg i mine unge dager ba Jesus: Kan du ikke ta fra meg dette. Jeg kjente min treghet og ulyst til Gud, treghet i bønn, og lyst til slike ting som jeg visste var imot Gud. Og så ba jeg: Herre, kan du ikke ta det fra meg, kan du ikke la meg bli kvitt det.

Og jeg fikk det svar fra Herren, at det kunne han nok, men da måtte han ta meg bort fra legemet og hjem til seg. Den dagen vi er borte fra legemet og hjemme hos Herren, skal vi bli kvitt det. Men så lenge jeg var her i verden, så ville jeg ikke bli kvitt det ond ei meg. Det ble klart for meg ut fra Guds ord.

Videre må vi si at det onde i oss kan heller ikke bli godt. Du skjønner mange ber på den måten. De ber Gud om å hellige det gamle menneske i seg. De skjønner ikke selv at det er det de holder på med. Men i virkeligheten ber de Gud om å gjøre det onde godt, og uten å skjønne det vil de at Gud skal helliggjøre det gamle menneske. Men du forstår, den kampen er på forhånd dømt til å mislykkes.

Det onde i oss kan ikke bli godt, og du hører det når jeg sier det på denne måten: Egoisme kan ikke bli kjærlighet, hovmod kan ikke bli ydmykhet, urenhet kan ikke bli renhet. Og slik kunne jeg holde på. Her vil jeg få henvise deg til Guds et ord, som er sagt om og til frigjorte kristne. Du finner det i Rom. 8, 7: Kjødet, det vil si det gamle menneskes, attrå er fiendskap mot Gud. Det er ikke Guds lov lydig, men så fortsetter det: Kan heller ikke være det. Du skjønner altså at helliggjørelse er ikke at det ond ei oss skal bli godt. Men det skal skje på en helt annen måte. Og det skal vi ta opp neste gang, om Gud vil.

25. Kristendom, av Ø. Andersen

25 av 28. Troen på Jesus

Vi har pekt på at et menneske mister troen på seg selv når loven får virke slik som den skal på ham. Da innser jeg ikke bare at jeg er en synder som har gjort galt, men jeg ser at jeg er fullstendig fortapt. Jeg ser at jeg står for Guds ansikt, jeg har ikke en eneste unnskyldning, og jeg har ikke noe håp om meg selv.

Nå vet du at i denne tid når disse ting virker på hjertet, så kommer også Gud samtidig med andre ord. Det blir jo ikke bare loven som virker, slik som vi har nevnt før. Samtidig får vi av og til noen glimt av Jesus. Og gjorde vi ikke det, ville vi vel aldeles fortvile når vi opplevde disse ting. Men du skal merke deg at det er Guds hensikt at vi skal miste troen på oss selv. Det er meningen at vi skal miste enhver unnskyldning.

Så er spørsmålet: Hva er da utveien? Det skal vi se nærmere på nå. Da må vi lese noen ord fra Johs 3. Dette har du lest mange ganger, men jeg sier ikke at du kjenner det godt. Jeg må innrømme at jeg kjenner det ikke selv, slik som jeg gjerne ville kjenne det.

Joh 3,14-18: Og likesom Moses opphøyet slangen i ørkenen, slik skal Menneskesønnen bli opphøyet, 15 for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv. 16 For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv. 17 For Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham. 18 Den som tror på ham, blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn.

Vi leser også det siste verset i kapitlet: Joh 3,36 Den som tror på Sønnen, har evig liv. Men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham. Samtidig leser vi i Rom. 10, 11: Hver den som tror på ham, skal ikke bli til skamme.

Du hører her om troen på Jesus, og den som tror på Jesus, han kommer til å bli frelst. Jeg nevnte at vi har mistet troen på oss selv, og der står vi anklaget og dømt og har ingen utvei med oss selv. Da kommer Gud og forkynner i sitt ord at nettopp fordi vi er slik som vi er og som Gud har vist oss, sendte han sin egen Sønn til verden. Han sendte Jesus til verden for at han skulle ta den dommen vi ellers måtte ha tatt.

Og her bruker Jesus en anskuelsesundervisning i Johs 3, 15, der han sier: ”Liksom Moses opphøyet slangen i ørkenen.” Der lå folket under dødsdom, de hadde fortjent å dø og var også døende. Da skulle Moses sette kopperslangen på et kros [en stang], og de som så på den skulle leve. Og det skjedde. Slik er det Jesus, Menneskesønnen, skal henges på et kors, og de som tror på ham skal leve. Dette bruker Jesus som en anskuelsesundervisning for oss.

Dette viser hva det er som frelser den som ikke har noe håp. Husk på, og det vil jeg gjerne ha understreket for deg, dette ordet er for dem som det ikke er noe håp for. Du som ser at det ikke er noe håp for deg, du skal høre dette ordet. Det var derfor Jesus kom, fordi det ikke var noe håp for deg. Du som er dømt og anklaget i din samvittighet av synd og brist og svik og løgn og hykleri, du skal vite at det var derfor Gud sendte sin Sønn til verden, fordi vi holder ikke mål etter Guds hellige lov.

Jesus holdt mål. Jesus gjorde våre gjerninger, det har vi talt om tidligere. Jesus ble behandlet som om han var oss, husker du vi sa. Og det var for at vi, så sant vi vender om å tror på ham, skal få bli behandlet som om vi var ham. Nå kommer dette budskapet til deg i dag, og særlig til deg som har mistet troen på deg selv. Nå kommer dette budskapet og sier: Den som tror på Sønnen har evig liv. Med det er vi kommet inn på hva frelsende tro egentlig er.

Frelsende tro, det er ikke at du får det til å tro. Spørsmålet er ikke om du tror at du skal få det til å tro eller hva du ellers vil kalle det. Spørsmålet er: HVEM tror du på, hva tror du på, hva setter du din lit til? Legg merke til at det som er frelsende tro i Det Nye Testamentet og i det gamle heter å trå PÅ. Det er å sette sin lit til, stole på, og jeg er glad i det uttrykket som de gamle brukte: Fortrøste seg på.

Det er et sterkt ord. Den frelsende tro er å sette sin lit til Jesus, komme til ham, stole på ham, regne med ham. Det er ofte nyttig å se hva Bibelen sier om troen, den frelsende tro, der hvor den ikke akkurat kaller det å tro. Vi har mange slike ord, f. eks. Salme 37, 40: ”Herren hjelper dem og utfrir dem, han utfrir dem fra de ugudelige og frelser dem fordi de har tatt sin tilflukt til ham.”

Du hører et tredobbelt løfte om hjelp, utfrielse og frelse. Og hva skal der til fra vår side? Jo, svarer Guds ord: Fordi de har tatt sin tilflukt til ham. Å ta sin tilflukt til Jesus er frelsende tro.

I Johs 6 sier Jesus: Den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri noensinne tørste. Å komme til Jesus og tro på Jesus er to uttrykk for en og samme sak. I Johs 1, 12 står det: Alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. Her hører du det igjen: at å ta imot Jesus og tro på Jesus er to uttrykk for en og samme sak.

Når du hører at Jesus er gått til ditt sted, og du hører det slik at du begynner å registrere hva det inneholder: Jesus tok din dom, Jesus fridde deg med sitt blod fra det som du ellers måtte svare for overfor Gud, du hører det slik at nå begynner ditt hjerte å fatte tillit til det, da har du frelsende tro.

Jeg kan ikke komme det nærmere når jeg skal prøve å si hva frelsende tro er, enn å karakterisere det som hjertets rettethet på Jesus. Der har du kjennetegnet på en kristen: Hjertets rettethet på Jesus. Når en kristen gleder seg, så takker han Jesus, spontant og umiddelbart, før han har tenkt seg om. Han gjør det ikke fordi han skal, men nesten som en refleks takker han Jesus.

Er han i en vanskelighet, så er han hos Jesus med den, er det noe som står på, før han har tenkt seg om så er han hos Jesus, treffer han et menneske han skal tale med, så er han hos Jesus og taler med han om det menneske før han har tenkt seg om. Om det ikke blir sagt med ord, så er han der med sine hjertesukk. Og slik kunne jeg nevne i alle ting.

Hva viser det? Det viser nettopp hjertets rettethet på Jesus, det viser en frelsende tro.

Nå sier Guds ord at den som på denne måten har sitt hjerte rettet på Jesus, han eier Jesus. Ved troen på Jesus har du Jesus. Vi har lært det allerede i vår barnelærdom: Det som du tror på, det har du. Nettopp slik hører du det i Johs 3, 36: Den som tror på Sønnen, har evig liv. Det er et underlig ord, som jeg er meget glad i. I 1. Johs 5, 10 heter det: Den som tror på Guds Sønn, har vitnesbyrdet i seg selv.

Altså, den som tror på Jesus, har i seg selv, til odel og eie, det vitnesbyrdet som Gud har vitnet om sin Sønn. Og vil du vite hva for et vitnesbyrd det er, så står også det like nedenfor i v. 11: Dette er vitnesbyrdet at Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i hans Sønn. Den som har Sønnen, han har livet!

Hører du det, du som har mistet troen på deg selv? Omvendelsen er at ditt hjerte begynner å bli rettet på Jesus. Og nå kan vi begynne å definere litt nærmere.

Frelsende tro er altså hjertets rettethet på Jesus. Omvendelsen er at et menneske begynner å tro på Jesus. Hvis du en gang vil ta for deg en bibelbok og slå opp på ordet omvendelse og på ordet tro, så skal du oppdage at det at et menneske begynner å tro på Jesus, det er det samme som at et menneske omvender seg.

Omvendelsen hører ikke inn under loven. Omvendelsen er ikke det som vi til å begynne med trodde den var: At nå må jeg bli annerledes, nå må jeg slutte med det som er galt, nå må jeg begynne å gjøre det som er rett, nå må jeg innrette meg slik at jeg holder mål for Gud. Kort sagt: Nå må jeg bli annerledes. Dette er ikke omvendelse, det fører oss bare inn under loven, som vi før har sagt. Og det er meningen at vi skal miste troen på oss selv.

Men i det øyeblikk et menneske vender seg til Jesus og begynner å tro på ham, er det skjedd en virkelig omvendelse. Pontoppidan sier, og det har han fra de gamle lutherske teologene med reformatorene selv i spissen, at omvendelsen består egentlig i to kjensgjerninger. Den ene er boten, og den andre er troen. Med det mener Pontoppidan, og det er helt i samsvar med Guds ord: boten er at vi innser og erkjenner sannheten om oss selv slik som den er, at vi bekjenner våre synder og taler ut med Jesus om akkurat hvordan vi er.

Troen er at vi vender oss til Jesus for å stole på det som Guds ord og løfter sier om ham. Der hvor et menneske erkjenner sannheten om seg selv og begynner å sette sin lit til Guds ords løfte om Jesus Kristus og det han har fullbrakt, der er det skjedd en virkelig omvendelse. Der er et menneske blitt en kristen, der har et menneske tatt imnot Guds kall til frelse. Fra det øyeblikket du setter din lit til Jesus, har du mottatt ham.

Det går også frem av det ordet vi siterte fra Johs 1, 12: Alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. Dette har jeg nevnt før, og jeg understreker det på nytt med vilje. Der hører du at det å ta imot Jesus og det å begynne å sette sin lit til Jesu navn, det er akkurat det samme. Den som begynner med å sette sin lit til Jesu navn, han tar imot Jesus.

Og så lenge du setter din lit til Jesu navn, har du et hjerte som er åpent for Jesus.

Nå har vi altså sett på hva tro er, hva omvendelse er, og jeg slutter med å si: Gjenfødelsen er akkurat det samme. Gjenfødelsen består i at et menneske kommer til troen. Du ser altså at omvendelse, tro og gjenfødelse er ikke uttrykk for forskjellige kjensgjerninger. Det er den ene og samme kjensgjerning fra forskjellige synspunkt, karakterisert fra forskjellige synspunkt, og alt sammen beror på at et menneske vender seg til Jesus og setter sin lit til Ham.

I neste leksjon skal vi gå over til å se på det å leve som en kristen.

24. Kristendom, av Ø. Andersen.

24 av 28. Kampen under loven.

Sammenhengen i det vi taler om her er dette: Når Gud sender ut sitt kall til å ta imot frelsen i Jesus Kristus, er der ingen ting i veien for at hvert eneste menneske som hører dette kallet kan ta imot det umiddelbart. Det er ikke satt opp noen som helst betingelse for å komme til Jesus. Så snart innbydelsen lyder, kan mennesket der og da ta imot det som de hører og bli frelst.

Men det gjør ikke de fleste av oss. Det kommer som regel av at vi ikke har mistet troen på oss selv på forhånd. Og i stedet for å ta imot kallet, tenker vi: Jeg må bli annerledes, jeg kan ikke være som jeg er, nå må jeg begynne å ta det alvorlig med Guds vilje, kort sagt: Det kan ikke fortsette på denne måten. Og så begynner kampen med loven under loven. Det skal vi se nærmere på nå.

Vi skal lese fra Rom 7,7-13 Hva skal vi da si? Er loven synd? Langt derifra! Men jeg kjente ikke synden uten ved loven. For begjæret hadde jeg ikke kjent dersom ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære! 8 Men synden benyttet seg av budet og vakte alle slags begjær i meg. For uten lov er synden død. 9 Jeg levde en gang uten lov. Men da budet kom, våknet synden til live. 10 Jeg derimot døde. Og det viste seg at budet, som skulle være til liv, ble til død for meg. 11 For synden benyttet seg av budet og dåret meg og drepte meg ved det. 12 Så er da loven hellig, og budet hellig og rettferdig og godt. 13 Har da altså det som er godt, voldt meg døden? Langt derifra! Men synden gjorde det, for at den skulle vise seg som synd, ved at den benyttet det som er godt, til å føre død over meg. Ved budet skulle synden bli overmåte syndig.

Her hører vi hvordan det går når et menneske møter loven. Og for å få en oversikt over det som dette avsnittet inneholder, vil jeg sammenfatte det i tre stadier. Loven virker i og for seg det samme på alle mennesker. Lovens virkning er bare en. Likevel får den forskjellig virkning på de forskjellige mennesker, fordi de forskjellige mennesker stiller seg så forskjellig til loven. Og som sagt for å gjøre det kort og lettere å huske, skal vi sammenfatte det i tre stadier.

(1) Det første er det som apostelen karakteriserer med disse ordene: Uten lov er synden død. Jeg levde en tid uten lov, sier han. Det er mange mennesker som vet at Gud er rettferdig, men de har aldri møtt Gud som en hellig Gud. De kan se sin synd, uten at de får noen større vanskelighet av det. De sier som så at vi kan da be om tilgivelse, og Gud vil vel tilgi oss for Jesu skyld. Og så får vi gjøre så godt vi kan, vi får innrette vårt liv som det er best mulig for oss.

Gud vet vel det at vi holder ikke mål, vi er ikke fullkomne. Men så får vi be om tilgivelse for det som vi ikke greier, og Gud kan da ikke forlange mer enn vi er i stand til. Dette er å leve uten lov! Dette er veien til fortapelsen! Og på den veien går mange mennesker i dag. På denne veien var også apostelen i tiden før han møtte Jesus.

Når han sier at han levde uten lov, betyr det på ingen måte at han ikke hadde kjennskap til den. Han kunne jo hele Det gamle Testamentet utenat, og like fra sin tidligste barndom hadde han kjennskap til loven, både dens bud og forbud. Selv sier han at han menneskelig sett var ulastelig etter loven. Ingen kunne sette fingeren på et eneste punkt i hans liv og si at han hadde sviktet. Guds ord motsier aldri dette hos Paulus.

Likevel var Paulus til denne tid ikke noen god mann, og han gjorde med alle sine lovgjerninger ikke en eneste god gjerning. Tvert om var han en morder som fnyste av vold og mord mot de kristne. Og han unnså seg ikke for å ta deres liv hvis han mente det var nødvendig. Som en så treffende har sagt: Fariseerne ble onde i sitt forsøk på å være gode.

Det gjaldt Paulus, og det gjelder også mange mennesker i dag. Noen lever i åpenbare synder, andre prøver å gjøre lovgjerninger. Men de har det til felles at de kjenner ikke loven, og synden er som død for dem. De tror de kan leve med Gud på denne måten, og vet ikke sannheten om seg selv. Dette blir annerledes når vi kommer til det som jeg vil karakterisere som det andre stadium.

(2) Da budet kom, sier Paulus. Det er et meget godt uttrykk. Da ble jeg truffet, sier vi. Det er ikke mange synder Gud behøver å peke på i vårt liv, før vi blir truffet. Det kan være EN synd. Når et menneske er vakt, når det hører evangeliet og kallet til omvendelse, og det begynner å tenke med seg selv at nå må jeg bli annerledes, da blir de gjerne truffet av Gud.

Og etter at et menneske er truffet, blir det aldri mer det samme som før. Enten bøyer et menneske seg, og da begynner en helt ny utvikling i det menneskes liv. Eller han motsår det, og da vet han senere at han har stått imot sannheten. Han vil siden gå med den bevissthet i sin samvittighet at han var kalt av Gud. Gud hadde møtt ham og vist ham sannheten. Men han ville ikke bøye seg.

Den som bøyer seg, kommer altså inn under det jeg kaller det andre stadium. Det kan vi best karakterisere ved en stadig voksende erkjennelse av hva synd egentlig er, en voksende erkjennelse av hvem jeg egentlig er og hva jeg er.

Apostelen sier som du hørte i ordet fra Rom. 7: Jeg levde en tid uten lov, men da budet kom – da livnet synden opp, står det egentlig i grunnteksten. Da budet kom, da kom det liv i synden. For synden tok anledning av budet og dåret – det vil si narret og bedrog meg – og drepte meg ved det.

Vi tar oss sammen og sier til oss selv: Nå må jeg ta det alvorlig med Guds vilje, nå må jeg bli annerledes, og så setter vi vår vilje bak. Og nettopp det av vi setter vår vilje bak, gir en ganske stor frimodighet til å begynne med, og en er også mange ganger frimodig i sine vitnesbyrd, ikke minst overfor eldre kristne som en synes taler så altfor meget om sin skrøpelighet og at en kommer til kort.

Nei, nå gjelder det å ta det alvorlig, nå gjelder det å være en hundre prosent kristen. Nå skal man innrette seg etter Guds ord, nå skal man gjøre det som Gud påbyr, og så skal man la være å gjøre det som Guds ord forbyr.

Men det varer ikke lenge før man oppdager at man ikke greier det. Det er gjerne det første. Men det stanser nok ikke med det. Når man ikke greier det, så oppdager man at det er fordi motivene bak ikke er så gode likevel. Når det kommer til stykket så oppdager jeg at jeg har lyst til synd, jeg vil faktisk synde.

Det begynner å gå galt med kampen mot synd, det er som om synden tar anledning av budet, bokstavelig slik som det står. I stedet for at jeg skulle bli bedre, så går det meg ille. Og jeg begynner å få se inn i et hjerte som slett ikke er så ærlig. Det er så mye småfusk, så mye uredelighet, jeg er så innvortes frynset. Jeg holder ikke mål, jeg blir fratatt enhver unnskyldning, og der står jeg.

Jeg som begynte og trodde jeg skulle gjøre det så godt, jeg står der med mine forsøk fullstendig dømt og anklaget. For det har ikke bare mislyktes så fullstendig for meg, men jeg ser at bakom er det en ond vilje. Det er simpelthen gudsfiendskap i meg. Jeg ser noe som jeg aldri har sett før. Og etter som dette går, kjenner jeg hvor hard, kald, likegyldig og upåvirkelig jeg er.

Resultatet er at etter kortere eller lengre tid står jeg overfor Gud dømt og anklaget og har ingen ting å unnskylde meg med. Og det verste er at jeg vet ikke hvordan dette skal ende, for jeg ser ingen utvei og ingen fremtid. Dette karakteriserer altså det andre stadium.

Og som du hører av det jeg sier, så er der en enda større erkjennelse av hvem og hva man egentlig er i seg selv. Her blir dessverre mange stående. Ordet får ikke føre dem lenger, og det kommer av at de ser ikke riktig evangeliet slik som de skulle samtidig med at de opplever disse tingene.

Når kvelden kommer, ber de om tilgivelse for sin synd, og de sier til Gud at nå må du hjelpe meg til å bli bedre i morgen. Og så tenker de med seg selv at nå må jeg våke og be og ta meg sammen. Og da håper de på at de ved Guds kraft skal det bli bedre med dem. Men neste kveld er de like elendige.

Stadig heter det: siden, siden, siden engang skal det vel bli bedre med meg. Det er jo nettopp det den arme sjel ikke kan begripe, sier Rosenius, at det er jo nettopp det den ikke har i sin makt å våke og be og ta seg i vare og bli gudfryktig. Ja, at vi ikke en gang har det i vår makt å styre våre tanker, at vi ikke en gang kan tenke noe av oss selv, men at Kristus må gjøre alt for å frelse det fortapte. Og med det kommer jeg til det som jeg vil karakterisere som det tredje, det egentlige stadium, det som loven tar sikte på og skal utrette.

(3) Jeg må innse at det er ikke stoff i meg som Gud kan gjøre noe utav. Like siden oldkirken har det vært brukt et bilde her. Det er brukt av en av kirkefedrene, og det er brukt av Ludvig Hope. Det er om snekkeren som arbeidet med et råttent materiale. Snekkeren kan være dyktig nok, verktøyet godt, han legger sin kraft på det. Men jo mer han arbeider, desto mer kraft legger han på det, og desto fortere går det i stykker. Alt sammen fordi materialet svikter. Jeg husker det var slik med meg, da jeg opplevde dette første gang. Og jeg har opplevd det mange ganger siden. Det er det med deg og med meg som vi ikke så til å begynne med: Det finnes ikke stoff i oss. Det er noe som ikke Gud en gang kan gjøre, det er noe som er umulig for loven fordi den er maktesløs ved kjødet – det gamle menneske som er i deg og meg. Og det som er Guds hensikt når vi kjemper på denne måten, er å få oss til å innse at alt er forbi med oss.

Når har loven gjort sin gjerning, spør du, og jeg svarer: når du har mistet troen på deg selv. Det innbefatter at du har mistet troen på at Gud kan gjøre noe ut av deg etter dine naturlige forutsetninger. Det er ikke bare at du ikke kan noe av egen kraft, men det hjelper ikke en gang om du får Guds kraft. Det er ikke noe stoff i deg som holder. Du mister troen på deg selv, og da forstår du at da kan evangeliet for alvor få vise oss hva vi har i Jesus. Og det skal vi gå over til i neste kapittel.