mandag 7. mai 2007

Christian Scriver: Sjelens høyhet - Mat. 16, 26. Preken.

Christian Scriver:
Sjelens høyhet
og verdighet med hensyn til dens gjenløsning.


3. preken i første del av Sjeleskatten.

(Oversatt etter den danske utgaven av 1888, oversatt fra tysk i 1741, med overskrifter og nummer.)Fornorsking i 2006, ved NDH.

Tekst: Mat. 16,26.

1. Innledning med Rom. 10, 12. Guds rikdom under bønnens fattigdom.

Herren vår Gud kalles rik av sin apostel, idet han sier at Han er rik nok for alle som påkaller ham. Rom. 10,12. De troendes bønn er mange ganger meget fattig, og i den største nød kan det arme hjerte neppe tilveiebringe noen få sukk. Ja, ikke sjelden består påkallelsen bare i en indre lengsel og skuen opp til Gud, Salm 34,6, liksom et barn som ikke kan tale og skriker i sin hjerteangst om hjelp med et bedrøvet blikk på sine foreldre.

Men Gud viser seg dog rik for alle som kaller på ham. Vårt hjerte er liksom en flaske med en trang hals, som det nå og da flyter noen dråper ut av. Gud derimot opplater hele skatt av miskunnhet og gir oss rikelig å nyte alle ting. Han gjør langt mer enn vi kan be og forstå. 1. Tim. 6, 17; Ef. 3,20. Ofte ber vi slett ikke – for vi forstår ikke hva som er tjenlig for oss-, og Gud gjør mer enn det vi ber om, slik det er med små barn som ennå ikke vet hvorledes og hva de skal be om og likevel daglig erfarer Guds overflødige godhet.

Ofte forstår vi det vel, men ber likevel ikke, som man ser hos oss gamle som ofte har så mye å gjøre med det timelige, at vi derfor glemmer å be rett av hjertet og mener at vår omsorg, tanke og virksomhet skal gjøre saken klar. Gud har imidlertid tålmodighet med vår skrøpelighet og gjør likevel alt så forunderlig og herlig over all forventning, at vi må tilstå at han har gjort langt mer enn vi har bedt om og forstått.

2. To slag av Guds rikdom. 1: For oss: Skatter i naturens rike.

Men vi vil betrakte Guds rikdom noe nærmere. Gud er rik enten for oss eller for seg selv. For oss har han forskjellige skatter og stor rikdom. For det første er himmel og jord hans med alt som er i dem. Jorden hører Herren til og hele dens fylde, Salm 24,1. Sølvet hører meg til; gullet hører meg til, sier Herren Sebaot. Alle dyrene i skogen hører meg til, dyrene på berget i tusen tall. Meg hører jorden og dens fylde til, sier han. Hag. 2,8; Salm 50, 10.11.

Satan talte som en djevel skal tale, da han sa om verdens rikdom og herlighet: Den er meg gitt, og jeg gir den til hvem jeg vil, Luk. 4,6, all den stund Gud ikke gir ham makt til å skalte og valte med de timelige goder som han vil, og all den stund han ingen makt har over det, med mindre den Høyeste gir ham det av rettferdige og hellige årsaker. Er det Gud som eier alle skatter, så må han jo også kunne forsørge sine barn, som ber ham om et stykke brød, og følgelig bør de heller ikke være bekymret for det, men stole på sin rike, himmelske Far, som ikke vil forsømme eller forlate dem.

Likevel må de lære å være fornøyd med det de får og være tilfreds med Guds utdeling og hans ledelse (beskikkelse). For han er ofte nødt til å holde sine kjæreste barn nede og gi lite her i verden og ikke gjøre dem rike, for at de ikke skal bli overdådige og fattige på sjelen.

3. Nådens rike.

Videre har Gud åndelig rikdom med mange slags nåde, gaver og goder, som han gjør sjelen rik med. Slik er det sagt at han er rik på godhet, tålmodighet og langmodighet, og en overveldende rikdom på nåde, Ef. 1, 7; 2, 7. Å ja, Gud må sannelig være rik på godhet, nåde og langmodighet! For selv om vi synder mye og på mange måter, så blir han likevel ikke trett av å forbarme seg. Hos oss er mye synd, men hos ham mye forlatelse, Jes. 55, 7. Skjønt han daglig tilgir mange synder, så blir hans nådeskatt ikke uttømt.

Men vi finner nåde så ofte som vi søker den med et botferdig hjerte, og for andre, som kommer etter oss og på samme måte begjærer den, vil der heller ikke mangle noe. Her er Kristi uransakelige rikdom, som den hellige apostel sier at han hadde fått den nåde å forkynne menneskene den, Ef. 3. Timelig rikdom og verdslige skatter har min Jesus ikke hatt og har heller ikke begjæret dem. Men derimot er han rik på kjærlighet, godhet, vennlighet og saktmodighet. Han er rik på rettferdighet, visdom og hellighet. Han er rik på fred, glede og trøst i Den hellige Ånd. Han er rik på alle slags nådegaver som han deler ut blant de hellige, nemlig tro, kraft, frimodighet, visdom m.m. Å, Herre Jesus, la også meg få del i denne rikdom, så begjærer jeg ikke mer. Gjør meg rik på min sjel, så har jeg nok her og i all evighet.

4. I herlighetens rike.

Og endelig har Gud en himmelsk rikdom. Hvor stor er ikke din godhet, som du har gjemt for dem som frykter deg! De blir rikelig mettet av det gode i ditt hus, og av dine gleders strøm gir du dem å drikke, Salm 31,20; 36,9. Vær trøstige, dere kristne sjeler. Hele Guds himmel tilhører oss. Vel har vi ennå ikke det vi engang skal få. Men vi har retten og adgangen til alle Guds skatter og saligheter. Vi er4 liksom små barn. Vi har arve-og eiendomsrett til hele himmelen og til vår bror og forløser Jesu Kristi frelse. Men vi kan ikke oppnå å eie og nyte det fullt ut før den tid som Faderen har bestemt. Så la oss da ikke si at vi er fattige. For vi er rike i Gud, og himmelen er vår.

5. Guds egen rikdom.

Alt er da Gud rik, men for oss. Ham selv med all sin nåde, godhet, kjærlighet, allmakt, rettferdighet og salighet tilhører oss. Men hva består så han egen rikdom i, den han har for seg selv? Jeg vet intet som Gud skulle tilegne seg selv alene uten menneskenes sjel. Menneskene mener de er rike når de eier mye sølv og gull, mange perler, edelstener og annet gods. Gud er derimot rik når han eier mange sjeler som erkjenner ham som sin Gud og nyter hans gode gaver i troen.

Og likesom menneskene attrår etter gull og skatter og søker ivrig og omhyggelig å bevare dem, slik attrår Gud sjeler. Han søker dem med brennende kjærlighet og hjertelig troskap. Han bevarer dem og vurderer dem høyere enn alt annet. Sannelig, intet menneske i verden vil gjøre så mye for de timelige goder, som Gud har gjort og ennå gjør for sjelens skyld. Gud sendte sin Sønn til verden, ikke for å samle gull og sølv, ikke for å innta et kongerike, men for å frelse syndere, 1. Tim. 1, 15. Jeg finner heller ikke noen steder at den Herre Jesus har tilegnet seg timelige ting. Revene har huler og fuglene under himmelen har reir, men Menneskesønnen har ikke noe han kan helle sitt hode til, Mat. 8, 20. Han attrår det heller ikke.

Men når Han kunne vinne en sjel, så glemte han både mat og drikke, Joh. 4, 6f; v. 31f. Slik glemte han også til slutt seg selv og gav sitt kostbare blod til en gjenløsningsbetaling for sjelene. Og av dette kan vi igjen slutte oss til hvor høyt vi må akte den edle sjel. Dette vil vi nå noe nærmere overveie. Må Gud hellige og velsigne vår betraktning for den Herre Jesu skyld! Amen.

Tekstens forklaring.

6. Jesus kan verdsette sjelen.

Når man vil vite om en ting har verdi, må man ikke forhøre seg hos uvitende og uerfarne folk. Et ulærd menneske vet ikke å vurdere en kostbar og sjelden bok. Bonden forstår ikke å bedømme et kunstferdig maleri eller en statue hogget ut i stein. En håndverker forstår seg ikke på edelsteiner og perler. Det er fortalt at da hertug Karl av Burgund med tilnavnet den stolte, var falt i slaget ved Nancy sammen med mange andre, fant en soldat Karls kostbare diamant blant flere andre ting. Men da soldaten ikke forstod å vurdere den, solgte han den for en gylden (noen kroner).

Slik er det også når vi vil vite hva menneskets sjel er verd, og hvor høyt den bør aktes, da må vi ikke spørre verdens barn og de kjødelige. Vi kan ikke verdsette dette klenodiet (skatt). De kjenner ikke seg selv. Men la oss lære det av den Herre Jesus. Han sier, at den er mer verd enn hele verden. Ja, han vet ingen ting blant alle jordiske ting, som et menneske kan gi som løsepenge eller gjenløsningspris for sin sjel.

7. Framstilling: Sjelens verdighet av Kristi gjenløsning. I. Hans fødsel og fornedrelse for våre sjeler.

Det skal nok nå være umaken verd at vi ennå en gang overveier sjelens høye pris og uforgjengelige verdi, nemlig ved å betrakte hva Guds evige Sønn har talt, gjort og lidd for vår skyld. La oss 1) se på hans hellige fødsel og omstendighetene ved den. Han er kommet fra himmelen til verden og har senket seg ned i vår elendighet, som vi synger: ”Du edle gjest, velkommen vær! Meg synder hadde du så kjær, kom i min armod ned til meg. Jeg aldri kan fulltakke deg.”

Dykkere og perlefiskere går noen ganger til bunns i havet på flere meters dyp for ålete etter perler, liksom også bergmannen ofte går flere hundre meter ned i jorden og de mørke gruvene for å grave etter gull, sølv og andre metaller, fordi slike ting har stor verdi blant menneskene. Hvor høy verdi må ikke da menneskets sjel ha i himmelen, siden den Herre Jesus for dens skyld ikke har spart seg selv, men ville fornedre seg så dypt og stige ned i den himmelske elendighets bitre hav”

8. Gud ble menneske for oss.

Det er merkelig hvorledes evangeliet taler om hans fødsel: Maria fødte sin sønn, dem førstefødte, Luk. 2, 7. Guds Sønn, den Høyestes Sønn, kongen, hans rike skal det ikke være ende på, som det himmelske sendebud sier, var jomfru Marias Sønn. I hennes liv og gjennom hennes blod fikk han i sannhet den menneskelige natur og ble slik hennes virkelige og naturlige sønn. Så har da Guds evige, enbårne sønn ikke forsmådd jomfruens liv.

Skriften kaller morslivet et lønnlig eller skjult sted og sammenligner det med et dyp i jorden der Gud på underlig og kunstferdig vis virker mennesket. Salm 139,15. I denne lønnlige krok, i dette dyp er Guds Sønn steget ned, og det av ingen annen grunn enn for å søke etter sjeler. For ettersom sjelens besmittelse og fordervelse allerede begynner i morslivet, så har den Herre Jesus også der villet begynne å arbeide på dens renselse og frelse. Og dette underfulle barn ble født i en stall. De lærde har bemerket at denne stall har vært en temmelig dyp hule, hogget ut i en klippe og innrettet for husdyrene. Hva gjør da dette guddommelige barn i en mørk hule?

Han søker menneskesjeler. Jeg må her tenke på den lignelsen han selv har fortalt der han sammenligner seg med en kvinne som har mistet en penning og tenner et lys og søker med flid til hun finner den, Luk. 15, 8. Når man har tapt noe, så må man ikke skamme seg ved å søke endog i de skitneste kroker. Slik har Guds Sønn gått fram med sjelen. Dersom man i en kongsgård ikke bare så de fornemste tjenerne løpe hit og dit og søke med flid, men endog prinsen selv med et lys stige ned i kjelleren og gå inn i stallene og andre steder der han ellers aldri pleide å komme, og søke omhyggelig etter noe med største iver, måtte man da ikke slutte at de savnet en meget kostbar skatt som det var meget maktpåliggende å beholde? Slik også når man ser kongenes konge stige ned i jordens dyp for å søke og frelse menneskesjeler, må man da ikke herav nødvendigvis slutte at Han akter dem for å være en meget kostbar skatt?

9. Han bodde iblant oss.

Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss, sier den disippel som Jesus elsket, Joh. 1, 14. Guds evige Sønn ville bo en tid synlig blant menneskene, tale og være blant dem. Jeg tror at man kan forklare dette med et bilde av en kjøpmann som på grunn av sin handel reiser til fremme land langt borte og oppholder seg en tid mellom ukjente og ofte endog barbariske og ukristelige folk for å drive sine forretninger og søke vinning. Også Guds evige Sønn er blitt en kjøpmann.

Likesom man anvender lignelsen om den barmhjertige samaritan (Luk. 10, 33) både riktig og fruktbart om Ham, slik lar det seg også anvende om Ham det han sier om en kjøpmann som søkte etter gode perler og som, da han fant en meget kostbar perle, solgte alt det han hadde og kjøpte den, Mat. 13, 45-46. Denne edle kjøpmann har nå en tid bodd og vandret blant menneskene i den bedrøvelige, onde verden, og hans kjøpmannskap gikk ut på å vinne sjeler som han verdsatte høyere enn alle perler. På grunn av dem har han gitt avkall på alt og til slutt gav han sitt dyrebare blod for dem. Denne kjøpmann er selv kostbar og uvurderlig. Løsepengen kan ikke oppveies med all verdens gull, og følgelig må den vare det gjelder her – menneskesjelene – ha en høy pris i himmelen.

10. Han var Gud i sitt legemes tempel.

Den hellige apostels uttrykk (Ordet bodde iblant oss) lar seg også forklare ved Det gamle testamentes tabernakel eller templet i Jerusalem. Da Gud ville ære høyt sitt folk som han hadde utvalgt til et eiendomsfolk framfor alle folk på jorden, så reiste han opp en bolig iblant dem og beviste at han var herlig for dem ved mange store og underlige gjerninger. Derfor sier han: ”Jeg vil sette min bolig midt iblant dere, og jeg skal aldri forkaste dere (selv om dere er et syndig og skrøpelig folk, så vil jeg dog ikke føle avsky for dere og ikke forsmå dere). Jeg vil vandre midt iblant dere (jeg vil omgås med dere som en kjærlig og fortrolig venn; Jeg vil være om dere og hos dere, hellige dere, velsigne, lede, regjere og bevare dere og i all nød være ved hånden og hjelpe dere). Jeg vil være deres Gud, og dere skal være mitt folk” (3. Mos. 26, 11-12).

Dette var imidlertid bare et forbilde på Jesus Kristus, hans legeme var et tempel, som guddommens fylde bodde i (Joh. 2, 19. 21; Kol. 2, 9). Slik har nå Gud bodd blant menneskene, ikke i en forgjengelig bolig, men i sitt kjød og har bevist at han er herlig blant dem ved så mange under av sin kjærlighet, allmakt og visdom, at vi mennesker ikke kunne få større ære enn denne, og av det er det innlysende nok hvilken høy verdi vår sjel har i hans øyne. ”Herre, hva er et menneske, at du kjenner ham, er menneskebarn at du akter på ham”, Salm 144,3.

11. Han åpenbarte seg for hyrdene.

Men at det var menneskenes sjeler som lå den Herre Jesus så tungt på hjerte, det ble straks åpenbart da han kom inn i verden. Kjærligheten lar seg ikke skjule lenge. Da Jakob var kommet til Mesopotamia og fikk se sin slektning Rakel, veltet han ikke bare steinen fra brønnen og gav dyrene hennes vann. Men han kysset henne også og gråt av glede. 1. Mos. 29, 10-11. Da menneskevennen Jesus kom til verden og neppe var født, måtte hans engler straks forkynne det for hyrdene for at de kunne skynde seg til hans krybbe. Hyrdene ble fylt av glede da de til slutt så han som skulle bli til trøst for alle hedninger og en herlighet for Israels folk.

Og Herren Jesus gledet seg ved hyrdene og deres tro, og det var hans første glede i verden da han så mennesker han skulle frelse. Skriften sier vel ikke at de gudfryktige hyrdene gav ham noe kyss. Men det er likevel rimelig at synet av dette salige barn hadde tent dem slik at de ikke kunne holde seg fra å kysse det. Og jeg holder for at han gjerne lot dem gjøre det, for at han kunne legge sin kjærlighet til menneskene for dagen og i denne førstegrøde liksom kysse alle mennesker. Det står heller ingen steder at disse stakkars folk kom med gaver da de kom til det underfulle garnet. Men det er rimelig at de på østerlandsk vis hadde tatt noe med seg. Likevel, Jesusbarnet hadde nok i dem selv. Deres hjerte, deres sjeler var den kjæreste gave for ham. Med den var han godt tilfreds.

12. (2) Han åpenbarte seg for de vise fra Østerland.

Det var ikke nok med dette. Men en spesiell underfull stjerne måtte også forkynne det for de vise i Østerland, for at også de kunne komme til ham. Det var spådd om han: Det er for lite at du er min tjener til å gjenreise Jakobs stammer og føre den frelste rest av Israel tilbake. Så vil jeg da gjøre deg til et lys for hedningefolkene, for at min frelse må nå til jordens ende, Jes. 49, 6. Se her Guds store kjærlighet til menneskene! Det var for lite i hans øyne at han kalte det store Israels folk til sitt rike. Frelsen måtte også tilbys alle hedninger. Slik var også Jesu hjerte. Det var ikke nok for ham at han så førstegrøden av jødene ved sin krybbe.

Han måtte også dra hedningene til seg. De opplot vel sine skatter for ham og gav ham gull, røkelse og myrra. Men den beste og kjæreste gave for ham var likevel deres hjerter og sjeler. Det tok han imot med stor glede som førstegrøden av alle de hedninger som skulle bli frelst ved hans dyre fortjeneste. La de små barn komme til meg og hindre dem ikke, sa han da han var blitt mann. Mark. 10, 14. Jeg synes jeg hører at han roper fra sin krybbe da han ennå var et lite barn: La menneskene komme til meg og hindre dem ikke. For det er for deres skyld jeg er kommet til verden og blitt menneske.

13. Han åpenbarte seg for Simeon.

Det samme merker man da han ble framstilt i templet. Den gamle Simeon som hadde ventet og lengtet så lenge etter Israels trøst, kom drevet av Den hellige Ånd inn i templet da de kom med Jesusbarnet dit. Da gikk det med den gamle mannen som med et dyr som har tørste i lang tid. Når det nemlig kommer til en frisk kilde, stikker det munnen dypt ned i den og drikker så begjærlig som om det ville tømme den på en gang. Han ser ikke bare den som han så lenge og så inderlig har ønsket å se. Men han tok ham også på armene sine og priste Gud og ønsket nå intet mer enn å fare herfra i fred. Det er et vakkert bilde på den tro som tilegner seg Jesus, som det ikke var noen i hele verden som vedkom ham.

Den har også nok i Jesus og begjærer intet mer i himmelen eller på jorden enn å eie og beholde ham. Slik som Simeon den gang var så vel til mote som aldri før, og likesom han følte en glede som han ikke hadde følt i hele sitt liv, slik kan jeg vel si at Jesus neppe har ligget i armene på den gamle mannen. Og det var slik selv om noen hadde bydd ham hele verden i bytte for dette barnet som han holdt i armene, og for den rett han i troen hadde til det, så hadde avslått det. For dette var igjen en prøve på det mange hundre tusen mennesker i framtida ville gjøre, nemlig å omfavne ham med sine trosarmer, inneslutte ham i sine hjerter og anse ham som sin høyeste skatt.

Mens nå Simeon holder all verdens edleste klenodie i armene sine og liksom viser det fram for alle med glede, nærmer også den gamle Anna seg. Det skjer for at man ikke skulle tro at kvinnene var utelukket fra en slik glede. Og hun begynner å prise Gud og tale til alle om hans kjærlighets store og underlige gjerninger. Så mange som mulig må se at det lille barnet helt fra begynnelsen var omringet av mange sjeler som han kunne frelse. For det står skrevet: Min store lyst var hos menneskenes barn, Ordpr. 8, 31.

14. Han levde for vår sjels skyld.

Men vi vil gå videre og 2) ved at betrakte hans hellige liv og levnet forsøke å vise hvor høyt den Herre Jesus har aktet sjelene. Jeg vil ikke kunne ta med alt, men vil bare gjøre som en som kommer i en haug og bare plukker og tar med noen få blomster. Da han i sitt tolvte år ble funnet i templet midt blant lærerne, der han hørte på dem og spurte dem ut, er han for meg som et ungt tre som tidlig gleder gartneren og med blomster og frukt. Livsens tre blomstret tidlig, og om jeg som menneske tør tale så dristig om min Jesus, så ser denne hendingen i templet ut for meg som at han tilkjennegir sin indrelige lengsel etter å kunngjøre for verden sin himmelske Fars vilje.

Og det er å rense den rene lære fra fariseernes tillegg og vise menneskene himmelens og nådens åpne dør og gi de sjeler som hungrer etter nåden en forsmak på sin trøstefulle og gode lære. Det synes som om han allerede da bar på de tanker han senere uttalte: Jeg er kommet for å kaste (en kjærlighets- ild (mellom Gud og mennesker) på jorden (ved evangeliet), og hvor gjerne ville jeg ikke at den allerede var tent! Men jeg må døpes med en (blod-) dåp, og hvor frykter jeg ikke (hvor ønsker jeg ikke, hvor lengter ikke mitt hjerte), til den blir fullbrakt!

15. Han lot seg friste av Djevelen.

Da han tiltrådte sitt hellige embete, ble Jesus ført av Ånden ut i ørkenen for å fristes av djevelen, Mat. 4,1f. Hva gjør så Jesus i ørkenen? Han forbereder seg ved bønn og faste til sin hellige gjerning, som angikk menneskenes sjeler og deres frelse. Og han begynner her med å overvinne sjelefienden ved sitt guddommelige ord og sin guddomskraft, for at hans troende i fremtiden desto mer frimodig kunne motstå djevelens listige angrep.

Deretter vandrer han ved den galileiske sjø, Mat. 4, 18, ikke for å fiske eller for å more seg, men for å velge medarbeidere som ved hans Ånds kraft kunne hjelpe ham med å fange sjeler. Derfor sier han: Følg etter meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere, v. 19. Han vandrer gjennom hele Jødeland og nærmer seg noen ganger hedningenes grenser. Han underviser alle steder, gjør undergjerninger og sparer ingen møye når han bare kan vinne, opplyse, omvende og frelse sjeler.

16. Den kanaaneiske kvinne.

Fortellingen om den kanaaneiske kvinne er merkelig. Jesus gikk bort og drog til Tyrus og Sidon, sier evangelisten, Mat. 15,21; Mark. 7, 24. Hvorfor? Dels for å hvile seg noe fra arbeidet (slik som Markus antyder), men dels også, som de lærde fortolkere helt rett bemerker, for å gi et bevis på sin lengsel etter hedningenes omvendelse og la sitt lys trenge inn også deres mørke. Denne gang hadde han særlig denne kvinnen for øye som søkte hans hjelp mot djevelens raseri. Derfor kommer han henne nu i møte på halvveien, som man sier, og nærmer seg grensene til hennes fedreland, for at hun ikke skulle behøve å reise langt for å søke ham. For en slik anledning til å vinne en sjel ville han ikke slippe fra seg.

Ikke mindre fin er det som skjedde med den samaritanske kvinne. Jesus var trett av reisen, sier Johannes (Joh. 4, 6). Da satte han seg ved brønnen, det var den sjette time (den varme middagstimen). Her tilkjennergir apostelen at vel var Frelseren matt og trett av reisen, full av svette og støv og til og med hungrig og han tørstet. Derfor hadde disiplene gått til byen for å kjøpe mat, v. 8. Ikke desto mindre da denne kvinnen kom, glemte han alle vansker og gjorde seg møye med å undervise henne om sin person og sitt embete for å frelse hennes sjel og for gjennom henne også å vinne andre.

Og da hans disipler senere ville nøde ham til å ete, fikk de til svar: Min mat er å gjøre hans vilje som har sendt meg, og å fullføre hans gjerning, v. 34. Men hans himmelske Faders vilje og den gjerning han selv var betrodd, var at han skulle frelse sjelene og gjøre dem salige. Se her, dere kristne hjerter, hvor kjær en sjel er for den Herre Jesus! Aldri var han så trett, at han unnlot å gjøre noe arbeid og besvær for å vinne den. Han glemte både mat og drikke, når han bare kunne hjelpe menneskene til frelse.

17. Nikodemus. (Joh. 3.)

Nikodemus kom om natten og ble ikke bortvist. Den dyrebare Frelser kunne han største rett til å beklage seg over at man forstyrret hans nattero. Han hadde jo anstrengt seg hele dagen med preken og stadig arbeid. Men det gjorde han ikke. Her var det en sjel som det var om å gjøre for ham å¨hjelpe, og han ville gjerne våke en natt for å vinne ham. Han tilbrakte også andre netter i bønn. Og særlig i den siste natt han levde gjord ehan ikke noe annet enn å sørge for menneskenes sjeler. Han stred og svettet blodig og bad.

Da han på sin reise gikk gjennom Jeriko, var han omgitt av en stor skare folk. Og overtolleren Sakkeus ville gjerne se ham. Derfor steg han opp i et morbærtre. Jesus kjente straks i sitt hjerte hva denne synderen begjærte og sa til ham: Skynd deg og stig ned, for i dag skal jeg være i ditt hus. (Luk. 19, 1ff.) Mange av de som stod omkring ham, var forundret og knurret over det fordi han gikk inn til en syndig mann. Men han lot seg ikke bli avskrekket, men gledet seg over at han hadde vunnet en sjel og sa: Menneskesønnen er kommet for å søke det som var fortapt og frelse det.

Å, Herre Jesus! Hvilken trøst er dette at du ikke forsmår syndere eller deres shus og hjerte! Ta inn også hos meg! Du vet at min arme sjel lengter hjertelig etter deg!

18. Tomas.

Det som skjedde med Tomas etter oppstandelsen, er kjent. (Joh. 20, 24ff) Han var en av de tolv apostlene, og Jesus åpenbarte seg for denne ene villfarne sjel. Mens alle de andre var der, talte han spesielt til Tomas og viste ham sine sår og naglegap og formante ham til å tro. Herren gjør det som han vil ha det: rekk din finger hit og se mine hender. Og rekk din hånd hit, legg den i min side, og vær ikke vantro, men troende.

Ser du nå, du kristne hjerte, at den Herren Jesus ikke uten årsak har sammenlignet seg med en hyrde som har hundre sauer. Og dersom han mister ett av dem, forlater han de andre en stund i ørkenen og går etter den ene til han finner det.

En perlesnor gikk i stykker for en jomfru, og perlene ble spredt hit og dit. Hun søkte lenge til hun fant alle igjen og tapte ikke en av dem. Når en høne savner en av sine kyllinger og hører den pipe langt borte, da står hun stille og gir den et tegn ved å kakle høyt til den kommer tilbake.

Slik er Jesus. Han er menneskenes venn, og slik er hans hjerte. Slik er min elskede, slik er min venn, Jerusalems døtre. Høys. 5, 16.

19. Han ville lære alle (han var begjærlig etter å lære alle).

Dette er også merkelig at vår gode Frelser noen ganger gikk offentlig fram og kalte med høy røst menneskene til seg: Kom til meg alle dere som strevet og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile. Mat. 11, 28. De lærde holder for at ved denne innbydelse har synderinnen vært der. Hun fikk mot til å komme til ham og tvettet Jesus føtter med sine tårer og tørket dem med håret sitt.

Et lignende eksempel finner vi da Jesus ropte ut på løvsalsfestens siste og største dag: Hver den som trøste, han komme til meg og drikke. Joh. 7, 37. Det ser ut til at hans hjerte ble brennende ved synet av en stor flokk mennesker. Han kunne ikke skjule sin inderlige lengsel etter å frelse sjeler. Han så hvorledes jødene var mer opptatt av den forfengelige lyst og legemlige drikk enn for det åndelige. Derfor tilbyr han dem sin fylde, nåde over nåde. Joh. 1, 16. For han er den rette livsens kilde.

20. Han var saktmodig og mild.

Jeg vil ennå tilføye noe til denne beskrivelse at den herre Jesus har vært så nådig og mild. Han ville ikke tilføye noen den minste skade og fordervelse, selv om det var hans største og verste fiende. Etter sin guddommelige rettferdighet og makt kunne han gjort det. Da disiplene hans bad ham av en utidig nidkjærhet om å la ild falle end fra himmelen over samaritanene fordi de hadde nektet ham herberge, anklaget han dem og sa: ”Menneskesønnen er ikke kommet for å ødelegge menneskeliv, men for å frelse”, Luk. 9, 56. Det er som om han ville si: Jeg vil heller aldri komme under noe tak, men bli natten over under en fri og åpen himmel så lenge jeg vandrer her på jorden, enn at en eneste sjel skulle gå fortapt for min skyld.

Det samme sier Chrystomus at man aldri leser om Jesus at han virkelig har straffet og ødelagt et menneske. Men fordi verden skal vite at han hadde makt til å dømme og straffe, har han forbannet et fikentre som var uten frukt slik at det straks visnet. Han viste også et eksempel på sin makt da han drev Gadarenernes svin i døden. Mat. 8, 32.

21. III. Hans lidelse og død for oss.

Jesus lar oss også betrakte (c) sin hellige lidelse og død. Her skal vi lære hvor høyt han har aktet menneskets sjel. Tiden nærmet seg mer og mer da han skulle gå fra denne verden til Faderen. Slik som han hadde elsket sine som var i verden, så elsket han dem inntil enden. Den evige øvsteprest skulle gå inn i det aller Helligste for å åpenbares for Guds åsyn for oss. Da bar han sitt folks navn på sitt hjerte.

Han bekymret seg også mer og mer for dem enn for seg selv. Det ser vi blant annet da nattverden ble innstiftet. Der har han gitt oss en evig påminnelse om sin kjærlighet, som vi senere skal tale mer om og forklare, om Gud vil. I Getsemane lå han på sitt ansikt og kjempet så hardt at svetten var som blod på ham og falt i dråper mot jorden. Hvorfor gjorde han det, om det ikke var for vår sjel?

Han ble så overveldet av angst og bedrøvelse at han sa: Min sjel er bedrøvet inntil døden. Alt dette gjorde han for å fylle vår sjel med evig glede.

Dernest er det også spesielt merkelig at han i denne sin tunge og harde strid tre ganger kommer til sine disipler og oppmuntrer og taler til dem. Jeg vet meget godt at dette også hadde andre årsaker. Likevel har noen gudfryktige læreres tanker behaget meg meget. Han mener at han kom så titt igjen til for å betrakte dem og i dem alle mennesker. Slik så han for seg deres frelse og dermed oppmuntret han seg selv til å ta på seg den lidelse som nå nærmet seg.

22. Han vil omvende Judas.

Men da forræderen Judas kom sammen med de som skulle gripe ham, da skal man gi akt på hvorledes denne sjelevenn har vist seg mot ham. Man mener at det har vært hans skikk og bruk når disiplene hadde vært borte fra ham en tid, at han da skal ha tatt imot dem med et kyss for dermed å vise sin store kjærlighet og vennlighet mot menneskene. Dette visste også forræderen, og han hadde derfor gitt fienden et kyss til tegn. Skjønt den allvitende herre visste om denne ondskapen, hindret han likevel ikke at det skjedde. Han talte meget beveget til ham: Min venn, hvorfor er du her? Judas, forråder du Menneskesønnen med et kyss? Det er som om han vil si: Å, Judas! Hva gjør du? Jeg har av kjærlighet gitt deg mange kyss. Vil du nå misbruke denne min vennlighet til et ugudelig forræderi? Besinn deg og tenk på hvorfor du er kommet hit.

Det er ingen tvil om at han gjerne ville redde denne arme sjelen. Han ville gjerne bringe dette elendige menneske som en gjerrighetsdjevel hadde forblindet, inn til omvendelse igjen. Det er kjent hva som skjedde med Peter, og hvorledes Herren med et sørgmodig og kraftig blikk fikk minne ham om hans store fall.

En from lærer sier om dette: Kjære Frelser, hadde du ennå tid til dette da du stod for en urettferdig og blodtørstig dom som et lam, omgitt av ulver. Du så intet uten en forsmedelig død, og dog så du etter et menneske som svor og forbannet seg på at han ikke kjente deg! Ja, det handlet om en sjel som Jesus ikke kunne forsømme og forakte.

23. Hvorfor dør han på korset?

Da han nå ble dømt til døden, er det også verd å tenke på at han blant alle andre dødsmåter, måtte dø på korset. Han ville være opphøyd fra jorden, for å kunne dra alle til seg. Han ville dø mellom himmel og jord for å vise at var mellommannen mellom Gud og mennesker. Han ville dø med utstrakte armer for å vise at han var villig til å omfavne de sjeler som kom til ham. Han ville ta imot forskjellige sår og slag på sitt hellige legeme for at de kunne være våre sjelers klipper og huler der vi kunne søke tilflukt i nødens tid.

I kjærlighet har han utøst sitt hellige blod som betaling for å forløse våre sjeler. For man kunne ikke kjøpe dette klenodiet med sølv eller gull eller alle verdens skatter. Det måtte være Guds eget blod for å frelse oss fra evig fortapelse. Han har smakt heledes angst for å frelse våre sjeler derfra.

24. Han omvender røveren.

Men framfor alle ting skal vi merke oss dette: Den Herre Jesus mens han hang på korset og hans siste var nær, da omvendte han den ene røveren. Han frelste hans sjel og gav ham Paradiset. Slik viste han at ingen sjel er for ringe, og ingen kommer for sent når den bare kommer med en sann tro og trolover seg med ham.

Her må jeg vel igjen rope ut: Herre Jesus! Kunne du i dødens angst være bekymret for et menneske som hele sitt liv ikke hadde bekymret seg for deg og forarget deg med så mange store synder? Men det var likevel en udødelig sjel, og hans frelse var en stor glede for deg midt i dødens bitterhet.

Og endelig overgir den dyrebare Frelser sin sjel i sin himmelske Faders hender og oppgav sin ånd. Dette er sannelig ikke skjedd så mye for hans egen skyld. For han var alltid i Faderen og Faderen i ham. Men det var for vår skyld. For det han taler, gjør og lider på korset, det gjør han som den nye pakts øvsteprest og en offentlig embetsmann i stedet for sine troende. Før har han bedt for dem og vist seg for sin himmelske Far som et fullkomment forsoningsoffer for dem alle. Slik overgir han med sitt siste sukk alle sjeler som henger ved ham i troen, i hans hender og overeleverer dem i hans forvaring som et meget kostbart betrodd gods.

Med dette har Herren ville binde alle sine hellige sjeler og overlevere dem til sin far i sikker forvaring. Og slik ville han vise sin kjærlighet mot sjelene i begynnelsen av sitt liv og midt i livet og i slutten. Han er død, oppstått og for til himmelen som en sjelevenn. Og dette blir han også i all evighet. Det kan vi tale mer om hvis tiden tillater det, og det er nødvendig.

25. I. bruk: Formaning til å akte sjelen høyt.

Av alt dette kan vi se at vår sjel er et klenodie av stor og høy verdi, som vi nå har vist. Her kan jeg ikke la være å formane alle kristne sjeler, at de holder seg til det som Gud og Herren Jesus selv holder dem for. Og de må passe godt på seg selv. De hellige Guds menn har ikke funnet noe kraftigere beveggrunn til å formane menneskene til den sanne gudsfrykt, enn det som skjedde i Kristi forløsningsverk: Kristi kjærlighet (som han elsket oss med og har bevist med sitt blod og sin død) tvinger oss, sier den hellige Paulus, idet vi har gjort det klart for oss: Når en (nemlig Kristus) er død for alle (mennesker), da er de alle døde (de bør dø fra verden, seg selv og synden. Det er forklart i det følgende): Derfor døde han for alle, for at de som lever, ikke skal leve for seg selv, men for ham som er død og oppstått for dem. 2. Kor. 5, 14-15.

Et annet sted sier han: Dere er dyrt kjøpte. Derfor pris Gud i deres legeme og i deres ånd som hører Gud til. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg … han som elsket meg og gav seg selv for meg. Og dette stemmer med Peters ord når han sier: For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller gull, dere ble kjøpt fri fra deres dårlige ferd som var arvet fra fedrene, men med Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam.

26. Syr. 7,29-30. Sjelen er Kristi brud.

Tenk nå alltid på dette, kjære menneske! Og vær ikke lettsindig og sett dette klenodie i fare, du som er gjenfødt ved Guds Sønns blod. Ær din far av hele hjertet og glem ikke, sier en vis huslærer, og glem ikke hvor sur og vanskelig du har vært for din mor. Og tenk på at du er avlet av dem, og hva kan du gi dem igjen for det de har gjort mot deg? Hvorfor skulle jeg ikke tale til en kristen med lignende ord og si: Ær din gjenløser av hele ditt hjerte og glem ikke hvor sur og vanskelig du har vært mot ham. Og hva kan du gi ham igjen for det han har gjort mot deg?

Sjelen er Guds Sønns brud. Og for henne har han i nesten 34 år tjent og arbeidet her i verden og til slutt skaffet han henne frelse ved en blodig kamp og bitter død. Og hva er det da for en ugudelig lettsindighet, når bruden vender seg til fremmed kjærlighet og lever med Satan i synden?

En jomfru bør bevare sitt hjerte kyskt og usmittet så lenge hun ikke er forlovet. Men hvor meget mer må hun ikke da gjøre det når hun har gitt noen sitt ekteskapsløfte? På samme måte skal også vår sjel med rette ha skrekk og avsky for alle synder, fordi den er trolovet med en så høy person, nemlig Guds Sønn. Den er Jesu Kristi eiendom, som han har kjøpt for en høy pris, og som han elsker som sin egen sjel. Hvorledes kan den da uten stor utakknemlighet hengi seg til fienden?

27. Vi må være faste mot våre åndelige fiender.

Derfor nå min kristne venn! Når verden med sin kjærlighet smigrer for deg, og Satan vil lokke deg til å synde, da skal du si med et glad og mandig hjerte: Hva? Jeg? Et Guds barn som er gjenfødt med Kristi dyre blod og frelst fra Satans og syndens herredømme, skulle jeg frivillig hengi meg på ny under hans åk?

Skulle jeg trampe på Guds Sønn med mine føtter, og ringeakte paktens blod som jeg er helliget med? Skulle jeg i vemmelig lyst og forgjengelig glede ødelegge det som min Jesus i sin blodige sved og dødskamp har kjøpt? Skulle jeg i stedet for Guds Sønns rene og hellige kjærlighet velge den urene verdens kjærlighet? Det være langt fra!

Hva er da dette, mitt kjød, som du forlanger av meg? Skal jeg bytte, la himmelen fare og ta imot helvete? Skal jeg forlate nådens pakt som jeg har med Gud ved Jesus, og henge ved verden og synden. Det betyr: fra å være Jesu brud skal jeg bli en djevels hore. Forbannet være alt det som vil rive meg løs fra min Gjenløser og vende meg fra ham! Min Jesus vil jeg ikke slippe! Slik skal det være i all evighet.

28. Middel: 1. Betraktning av Kristi fødsel.

For å bli sterk i dette hellige forsett, vil det være meget gagnlig for deg at du ofte leser gjennom Jesu hellige livs-og dødshistorie, og tenker vel på den og særlig det som årets tider og høytider gir deg anledning til. I julehøytiden skal du ta ham som et vakkert barn i dine armer og trykke ham til ditt hjerte og holde mange skjulte hjertesamtaler med ham i den stille ensomheten og gudfryktig andakt.

Da kan du stige ned i den mørke stallen der frelseren ble født, sette deg i ånden og troen ved hans krybbe og si: Hvem er du lille barn? Og han svarer: Jeg er kjærligheten og din sjelevenn. Hva er da dette for et hus og sted som du er i? Og han sier: Det er kjærlighetens bolig og skole. Og hvor kommer du fra? Jeg kommer fra himmelen, fra den evige kjærlighets vugge. Hvorfor er du så kommet, og hva godt bringer du med deg? Han svarer: Jeg er kommet for å elske dere, mennesker! Jeg bringer med meg et hjerte, fullt av ren og guddommelig kjærlighet. Hva ønsker du da, og hav kan vi gjøre for deg? Intet annet enn å ta imot min kjærlighet med glede og elske hverandre innbyrdes.

Deretter skal du fortsette å si: Du yndige, kjære barn! Hvor elskelig er du for meg! Hvor høyt jeg setter deg og hvor mye jeg holder av deg! Du ble gitt meg fra himmelen. Dersom hele verden med all sin lyst, prakt, herlighet og all sin rikdom ble gitt meg, da var intet av det meg så kjært. For hva skulle jeg gjøre med verden uten deg? Og hva kunne all forfengelighet gagne meg, dersom jeg ikke hadde deg? Jeg vitner i min sjel at dersom jeg ikke hadde deg og hele verdens skatter og herligheter var mine, ville jeg gjerne gi dem bort om jeg kunne kjøpe deg. For jeg vil bare eie deg og din kjærlighet.

Å Jesus, Jesus. Hvor stor og dyrebar er ikke din fødsel og komme til verden for meg. Verden akter ikke din fattigdom og fornedrelsen og spotter din krybbe, dine fattige klær og kluter, din stall og din ringe anseelse. Men for meg er alt dette derimot langt kjærere enn mange tusen stykker gull og sølv. For du var jo rik, men ble fattig for min skyld, for at du kunne gjøre meg rik i min arme og fattige sjel.

29. Åp. 4, 11.

Jeg vitner for deg, kjære Herre Jesus, at dersom all verdens kongekroner og septer tilhørte meg, da ville jeg gjerne legge dem ned for dine føtter og din krybbe og si med de hellige i himmelen: Herre, du er verdig til å ta prisen, æren og styrken. Men jeg har ikke noe av alt dette, derfor gir jeg deg det jeg har, nemlig mitt hjerte og min sjel.

Dette klenodie kan jeg ikke kjøpe for alt det gull og sølv som denne verden kan romme. For hva skulle det hjelpe meg dersom jeg tapte min sjel? Men deg vil jeg dette klenodie for intet og vitner igjen for deg at jeg heretter ikke lenger vil si at min sjel tilhører meg, men at den tilhører deg, Herre Jesus! Heller ikke skal kjærlighet eller lyst eller sorg og bedrøvelse skille meg fra deg og din kjærlighet.

Min hele livstid vil jeg deg
Ei av min tanke savne.
Jeg vil deg alltid, som du meg,
Med kjærlighet deg favne.
Mit hjertes liv og lys er du,
Og når mitt hjerte bliver knust,
Skal du mitt hjerte blive.
Jeg vil med deg, min ros så from,
Fra nå av til din eiendom
I evighet få eie.

30. II. Å betrakte lidelsen.

I fastetiden kan du ta for deg med andektig betraktning flittig gjennomgå stykke for stykke historien om din Frelsers bitre lidelse og død. Se på ham hvorledes han på Oljeberget i hagen ligger på sitt hellige ansikt. Hvorledes han vrir og snur seg som en orm for Guds vrede. Se hvor han sukker under syndens byrde. Det var for din skyld han tok det på seg og hadde slik sjeleangst, at den blodige sved sprang ut på han og falt i dråper ned til jorden.

Da kan du si slik: Skulle jeg elske synden som lå så tungt på min Jesus? Skulle det være en glede for meg, det som bedrøvet min Frelser slik? Er det handlet slik med min Frelser for andres skyld, hva skulle ikke skje med meg ved å sette hans kjærlighet til side? Jeg ville da samle en mengde forsettlige synder.

Skjer dette med det grønne tre, hva vil det da bli med det tørre? Å, Jesus. For din blodige kamps skyld, hjelp meg å kjempe mot synden og overvinne den, slik du har seiret.

Se videre på ham der han ble pisket i Pilatus’ hus. Kjære, hvilke ris og pisker er det Jesu legeme blir hudstrøket med? Det var for syndens skyld han måtte tåle og utstå dette og all annen angst. Synden er i begynnelsen lik de friske mai-trær eller bjørkegreiner som lukter godt så lenge de er grønne. Men så snart de tørker og det grønne lauvet visner og faller av, blir de et hardt ris. Tenk nå på, kjære kristen sjel, om du vil piske din Frelser på nytt og la den guddommelige og evige vrede komme over deg.

31. Karl 5.

Jeg finner i historien til den berømte tyske keiser Karl den femte, at han etter katolsk skikk og bruk ofte pisket seg selv. Hans sønn, kong Filip den andre av Spania, har gjemt denne pisken som var farget og overstrødd med farens blod. Det var et kostelig klenodie for ham, og i sin dødsstund gav han den til sin sønn, kong Filip den tredje.

Bevar du kristne sjel i ditt hjerte ved stadig å minnes de ris og pisker som er farget med Jesu dyrebare blod. Vis dem til ditt syndige kjød og tving det slik så ofte du får lyst og kjærlighet til synden.

32. Å betrakte korsfestelsen.

Betrakt ham også når han henger på korset og blør i hel. Jeg mener at et eneste blikk i sann tro og andakt på den korsfestede Frelser, er nok til å dempe syndelysten. I Florence i Italia hendte det at en from munk bodde i nabolaget til en ukysk kvinne. Han ønsket å lede henne fra den onde vei til den Herre Jesus. Her brukte han denne måten: Han fikk en til å male et bilde av den korsfestede Jesus i en sørgelig tilstand. Det så ut som et speil og han hengte det utenfor vinduet som kvinnen kunne se fra sitt hus, og står ofte framfor det som om han ville se ansiktet sitt i speilet. Det merket hun og ble forundret over at en hellig mann så ofte så seg i speilet. En gang lo hun av ham der han stod, tok han speilet og vendte det og med alvorlig mine lot henne se bildet av Jesus med et nedrøvet og sørgmodig ansikt. Slik ville han minne henne om at hun måtte tenke på Jesu kjærlighet og ikke glemme hvor stor umak og møye det hadde kostet ham å forløse henne. Hun måtte se hvor ille hun gjorde når hun såret ham med sine store synder.

Over dette uventede syn ble kvinnen så beveget at hun bad om å få speilet av munken og besluttet seg til å ikke bruke noe annet speil, og å leve et rent og gudfryktig liv. Ser du nå, kristne sjel, hva et syn på den korsfestede Herre Jesus makter! Beflitt deg derfor på å holde ham fram for ditt syndige kjød, så ofte det tilskynder deg til synd.

33. Nytten av dette.

Slike og flere andre betraktninger tjener til å holde Jesu Kristi kjærlighetsild ved like i vår sjel. Der denne ild er i sin fulle glød og kraft, vil den fortære kjødets syndige lyster. En gudfryktig sjel som rett tenker gjennom sin Frelsers kjærlighet som han har vist med sitt blod og sin død, tennes opp igjen av ivrig gjenkjærlighet, og vil heller gjøre og lide alle ting enn å avvike fra den troskap som han skylder Jesus.

Imidlertid er han hjertelig bedrøvet over at det bare er så få som brenner med slik nidkjærhet. De fleste er bare kalde og full av forakt. De tenker ikke på hva det er at den evige Guds Sønn er kommet fra himmelen for å frelse oss, og at han har frelst menneskene ved sin bitre lidelse og død. Jeg har kjent enkelte gudfryktige mennesker som hører trosbekjennelsen som brukes i de evangelisk-lutherske kirker. Men de kan nesten aldri synge dette uten å bli sterkt beveget og får tårer i øynene: Av Jomfru Maria er han den evige Guds Sønn lik Gud Fader i makt og ære, et sant menneske ved den hellige Ånd i troen for oss som var fortapt. De sa: Hva slags ubegripelig kjærlighet er det som vi aldri har hørt om før, at Gud er blitt menneske for menneskenes skyld.

Og tenk om en kunne tro det av hele hjertet og takk Gud av hele vår sjel! Men hvor mange er det som har et slikt sinn? For de fleste er det noe dagligdags som de har hørt titt og ofte, og derfor rører det dem ikke mer. Luther sier: Det er som når en bonde hører at ei høne har lagt et egg.

34. Årsaken til denne synd.

Derfor er det slik nå at folk i verden nå ikke akter verken Jesus og hans kjærlighet og dyrebare blod, og heller ikke sin sjel som den dyre skatt, men gir alt sammen lett bort som om den ikke var kjøpt med en høy pris, men bare for noen skillinger. Det er dessverre så klart og åpenbart at vår Frelser har grunn til å rope med profeten: ”Hør, dere himler, og lytt til, du jord. For Herren taler: Barn har jeg oppfødd og fostret, men de har satt seg opp mot meg.” Jes. 1, 2. Jeg har elsket dem så høyt at jeg har kjøpt dem med mitt blod og ved mye strev gjort dem til min eiendom. Men de har forlatt meg og henger ved fienden!

Ve det syndige folk, et folk tynget av misgjerning, ætlinger av ugjerningsmenn, vanartede barn! Jes. 1, 4. Tenk godt på dette, du kristen-menneske! Tenk på det du hører og leser, og prøv deg – hva gruppe hører du til? Har du før satt en skammelig låg pris på din sjel? Begynn så i dag å sette pris på og bevare dette klenodium, som det sømmer seg etter dens verdighet og høyhet. Vandre forsiktig og gjør deg umak med å holde din sjel usmittet for brudgommen.

Framfor alt vær omhyggelig i bønnen og bed Frelseren at han med sin makt vil bevare og frelse denne sin eiendom. Det har kostet ham mye, og vil ikke at dette lammet som han har kjøpt med sitt blod, skal rives ut av hans hånd.

Å, Herre Jesus! Du er m in sjels beste trøster og eneste skatt! Når jeg tenker på hvor lettferdig mitt kjød er, Satans mange slags list og garn, verdens mangfoldige forargelser og den store fare som omgir meg alle steder, da blir jeg ofte redd og tenker som disiplene: Hvem kan da bli frelst? Mat. 19, 25.

Likevel gleder jeg meg over at min sjel tilhører deg mer og mer, for du har kjøpt den som din eiendom med ditt dyre blod. Det som nå er ditt kan du nok beskjære og bevare mot Satans makt og hele verdens ondskap.

Så vil jeg ikke lenger si at min sjel er min. For dersom den var min, da måtte jeg tusen ganger tape den. Den er din og skal bli din i evighet. Du, min gjenløser, skal nok se til hvorledes du skal lede det som er ditt. Du har selv kjøpt det og vil lede det gjennom alle farer til saligheten. Jeg vil ikke tale om hvilke midler og veier du må bruke og heller ikke foreskrive deg det. Jeg er vel tilfreds bare min sjel blir bevart og frelst.

35. II. bruk: Gud og Jesus er de fattiges trøst.

Av denne betraktning kommer også en kraftig trøst for alle gudfryktige og bedrøvede sjeler. De møter ofte korset. Når de ser at verden forakter og spotter dem, kommer ofte slike tanker som om også Gud foraktet og den herre Jesus hadde glemt dem og ikke ville se dem. Når de sitter i et lite, ringe hus og kjemper med armod og fattigdom, søker de glede og lindring i tårene. De tenker at verden ikke har noe godt å si om dem og heller ikke vil det. Da tror de at Gud heller ikke vil, men har glemt dem eller forkastet dem i sin vrede m.m.

Men dere kristne sjeler! Døm ikke etter det utvortes og heller ikke etter verdens og dine egne dommer. Den meste elendige og foraktede i verden er ofte det kjæreste og mest verdifulle for Gud.

Jesus er som en kjøpmann. Han pakker og bevarer sine kostbare ting i vanlig og dårlig papir. Og Jesu kjæreste venner er ofte skjult og kledd i en tigger-kappe eller omgitt av så mye forsmedelse, forakt, fattigdom og elendighet at et vanlig menneske ikke kjenner dem. Jesus selv var fattig da han var på jord. Og ved sitt kors og død er han foraktet av folket og spottet av menneskene som en orm. Men han var ikke mindre sin Fars kjæreste Sønn, til glede for englene og forskrekkelse for djevelen – og hele verdens Frelser. Slik går det også med de troende.

Selv måtte han ta til takke med en stall og en mørk hule da han kom til verden. Men han mistet likevel ikke den herlighet han hadde i seg selv. Slik må også hans etterfølgere være. Men de blir hans eiendom hvor de er og beholder Guds barns herlighet ved utvelgelsen som de fikk ved Kristi blod. En perle og en diamant er alltid kostbar, selv om den er falt under bordet og ligger i støvet. Det som verden ofte holder for et knust glass eller et ødelagt kar som man kaster ut av døren på gaten der det ødelegges helt, det er et ærens kar for Gud og redskap for hans barmhjertighet og nåde.

36. Den salige Luther har oversatt Salme ti vers 14 slik: De fattige overgir det til deg. Den latinske bibelen oversetter slik: Den fattige er helder seg til deg, eller overblitt til deg (lat.: derelictus). Verden velger først det rikeste, mektige, prektige, høye og fornemme framfor Gud. Dette elsker og akter den høyt.

Slik blir det ingen ting igjen til Gud uten de elendige, fattige, forlatte, trøstesløse, ringe og fornedrede. Disse tar han imot med glede som en far i sin omsorg og verner dem. Men det er på disse han viser sin allmakt, visdom, godhet og nåde. Derfor har han den største ære når han gjør noe stort for dem. Så kan da ingen blant de troende om han er aldri så elendig og foraktet av verden, være foraktet og glemt av Gud.

Skulle Gud forkaste de ringe sjeler som han fra evighet av har utvalgt seg i Kristus? Skulle Gud dømme som verden dømmer etter det ytre? Har ikke alle tiders erfaring lært oss at han utvelger det som er dårlig i verden, det som er skrøpelig, lavt, foraktet ikke noe. Hvorledes skulle den Herre Jesus kunne forakte, ringeakte, glemme og forlate det som han har kjøpt så dyrt med sitt blod? Hvorledes skulle de troende være ringe for ham, han som har lidd så mye for dem. Hvorledes skulle han akte det lite som alltid har vært dyrebart for ham?

37. Gud ser alltid på de fattige.

En diamant eller en annen edelstein kan falla av en fyrstes eller fyrstinnes hånd og bli borte i et hull eller i støv og slam. De vet ikke lenger hvor det er blitt av og blir til slutt nødt til å slutte å lete etter det. Men en troende sjel kan aldri falle i en slik elendighet, armod, fornedrelse og forakt, at Jesus sikke ser den. Den kan ikke støtes bort eller forkastes, slik at hans hjerte ikke er vendt mot det.

Når du elendige sjel sitter i din ensomhet og sukker og gråter i en krok, da er det langt fra at Jesus ikke akter på deg. Han teller endog dine tårer og skriver opp dine sukk i sin bok. Da sier han: Er ikke Efraim (den kjære sjel) min dyrebare sønn (som jeg har betalt mye for og kjøpt med mitt dyrebare blod) og et barn som jeg har mye glede av (et barn som er min høyeste glede og lyst, min kjæreste lekefugl som trøster meg). For jeg tenker ennå ofte på det som jeg har talt (og lovet i mitt ord), derfor brister mitt hjerte for ham, så jeg må forbarme meg over ham.

38. Jonas under Kikajontreet. Jon. 4, 20.

Til dette hører også med rette det Herren vår Gud sier til profeten Jonas, da han var vred over kikajontreet som hadde tørket. Du har medynk med kikajontreet, som du ikke har hatt noe strev med og ikke har fått til å vokse – det ble til på en natt og ble ødelagt på en natt. Skulle da ikke jeg ha medynk med Ninive, den store byen. Jonas 4, 10.

Se hvor kraftig Gud overbeviser sin tjener om at han med urette er misfornøyd med at Ninive blir spart når folket omvender seg. For, sier han, du ynker deg over at en plante visner som du ikke har hatt noe arbeid med. Da kan du ikke ta det ille opp at jeg ikke vil ødelegge en by der det finnes mange tusen sjeler som jeg har skapt og oppholdt og forsørget til i dag. Slik må Jesus også si: Når et menneske har medynk med en visnet plante, skulle ikke jeg ha medynk med en sjel som jeg har arbeidet så mye med og har kostet meg så mye strev? All verdens planter kan ikke betale det.

Derfor må alle bedrøvede tanker bort, de vekker mishag og tvil i oss til Herren Jesus og den elskverdige Gud. Gud kan ikke forakte en sjel selv om det bor i et sykt og elendig legeme. Den er omgitt av sorg og bedrøvelse og er forkatet i verden. Den blir likevel en sjel som er forløst med Guds Sønns blod. Elendigheten kan ikke holde Frelserens kjærlighet tilbake, men drar den mer til seg. Det er slik en mor tar seg av et sykt barn med kjærlighet og pleier det. Kommer jeg inn i et hus der det er et sykt barn, da vil jeg sikkert finne moren ved barnets seng. Slik er det også med Jesus, jeg vet at jeg møter ham aller først hos de elendige og trøstesløse sjeler.

39. III. Bruk: Omsorg for andres sjeler er nødvendig.

Til slutt følger av denne betraktning at vi skal holde våre egne sjeler høyt i pris og verdighet, og særlig de sjeler som er betrodd oss til vårt tilsyn. Jeg ser ikke hvorledes jeg kan anbefale noen bedre enn når jeg sier, at den er kjøpt med Guds Sønns dyrebare blod. Dersom dette ikke beveger Ordets tjenere, lærerne i skolen, ledere og myndigheter, foreldre, husfedre-og mødre til å ha ivrig tilsyn med de sjeler de er betrodd, da vet jeg ikke hva jeg ellers skal gjøre. Vil vi forsømme og ringeakte det som Jesus har kjøpt oss så dyrt og skaffet oss med slik møye? Vil vi ikke holde det verdt å ha omsorg for dem som han har strevet for til blodig sved, ja til selve døden?

Sanne må den være et uforstandig menneske som kan omgås lettvindt med så dyrebare og kostelige ting! Likevel må han også vite at Guds Sønn skal kreve det av hans hender, det som gikk fortapt på grunn av hans svikt.

40. Fremmede dyr akter man jo høyt.

Et ufornuftig dyr er jo ofte kjært og holdt i ære for en venns skyld. Det fortelles at Don Johan av Østerrike, som var sønn av keiser Karl V, hadde en gammel unyttig hund som alltid lå på en silkepute brodert med gull, og som fikk de beste retter og til og med sin egen tjener som skulle pleie ham godt. Alt dette skjedde fordi han hadde fått den som gave fra kongen i Spania, Filip II.

Når en hund fikk så mye godt for sin forrige herres skyld, vil det ikke da sømme seg for oss å gjøre godt mot mennesker for Herren Jesu skyld. Han har jo elsket alle så høyt og betrodd dem til oss? Å, Herre Jesus, du sjelevenn! Lær oss å forstå hva en sjel er, for vårt kjød og blod er altfor uforstandig til å sette rett pris på denne skatten og dens verdi.

Deg være takk for all din møye, kjærlighet og troskap som du har ofret for våre sjeler! Min sjel, lov Herren og glem ikke det gode som han har gjort mot deg. Salme 103, 2. I Jesu navn. Amen.

---------

Ingen kommentarer: