tirsdag 8. juli 2008

Odeberg: Om GT.

Det gamle testamentet i lys av det nye.
Av Hugo Odeberg.

Del I av III.
(Heftet s. 1-8.)

(Dette heftet ble gitt ut av Karmel-instituttet i 1947. Øivind Andersen på Fjellhaug skrev om heftet: ”Det er gledelig å se hvordan nyere svensk teologi vender tilbake til Bibelen. Denne likke boken av professor Odeberg er intet mindre enn epokegjørende. Hadde en slik bok av en teologisk professor utkommet hos oss i dag, ville den vakt den største oppsikt. – Professor Odeberg går helt og fullt inn for det syn som er det rådende i vårt troende lekfolk. Vår stilling til og vårt syn på det Gamle Testamnetet må ene og alene bestemmes ut fra Jesus og apostlenes syn på det. Og på en glimrende måte klarlegger han hvordan Jesus påberoper seg å være den som taler i GT. Det taler ikke bare om ham, men han er GT’s talende ”Jeg”. – Jeg anbefaler boken til alle norske kristne til et grundig studium. Professor Odeberg er ikke bare en grunnlærd teolog; han fører også et glimrende språk.”)

Når man vil ha rede på hvorledes det Nye Testamente ser på det Gamle Testamentet, kan man gå ut ifra nesten hvilket som helst kapittel i NT. For NT’s syn på GT lyser igjennom over alt.

Her vil vi gå ut fra et kapittel i et av evangeliene, som gir oss et særlig skarpt og tydelig bilde både av Jesu stilling til GT og urmenighetens eller de første kristnes syn. Det er Lukas kap. 24. Det fortelles jo der om to disipler som noen dager etter Jesu død var på vei til Emmaus og samtalte med hverandre om det som hadde hendt med Jesus.

De gikk der i stor forundring og grublet. De forstod ikke hva som hadde hendt og kunne ikke finne noen forklaring. Så hender det ifølge beretningen at den Oppstandne selv kommer og slår følge med dem, og på deres spørsmål begynner han å forklare hva som er skjedd med ham. Og det er nå straks meget betegnende at Frelseren selv, den Oppstandne, som etter evangeliene er historiens sentrum og som derfor av seg selv skulle kunne gi beskjed om hva som helst, han forklarer ikke engang seg selv eller det som er hendt med ham på annen måte enn ved å henvise til GT. Han sier ikke: ”Her er jeg selv og jeg skal nå gi dere beskjed om hva som har hendt med meg og hemmeligheten ved det.”

Han henviser heller ikke til det han selv har forutsagt eller lært, mens han vandret på jorden. Han har, skulle vi kunne si, ingen egne ord, som ikke beror på GT. Han som av evangeliene betraktes som den absolutte Sannhetens sog Kunnskapens konge, han griper ikke til egne ord, ikke engang når han skal forklare med egne ord: seg selv. Men han går til GT.

Nå må vi legge merke til hvorledes han begynner sin forklaring av det som er skjedd med ham. Han begynner med å bebreide disiplene at der dårer og senhjertede til å forstå alt det som er skrevet i Loven og profetene, dvs. det vi kaller GT. Han bebreider dem således at de ikke vurderte GT høyt nok.

Nå vet vi at de som hørte til Jesu første disipler, var meget mer fortrolig med GT enn de kristne nå. De hadde under hele sin oppvekst hørt GT bli forelest og gjennomgått i synagogegudstjenesten. De hadde lært det fra barndommen, de leste daglig av Davids salmer og i profetenes skrifter.

fredag 27. juni 2008

28. Kristendom, av Ø. Andersen.

28 av 28. Seier over synd.

I dag er vi kommet til den siste leksjonen i denne rekken. Da skal vi fortsette med det vi nevnte i forrige leksjon, nemlig hvordan en kristen kan få seier over synd. Vi skal ta utgangspunkt i Rom. 6, 1-14:

Sist talte vi om det å være en kristen, det vil si leve som en kristen, det vi kaller helliggjørelse. Det er at Jesus mer og mer får makt og innflytelse over oss, at Jesus mer og mer får utfolde sitt liv gjennom oss, og at det gamle menneske tilsvarende taper sin innflytelse over oss. Da blir det en ny fred, en ny måte å være på, fordi det er blitt et nytt innhold i oss.

Dette fører med seg nye forhold på alle måter, i tankegang, i følelsesliv, tenkemåte, væremåte, hvordan vi er overfor våre medmennesker, og hvordan vi er på alle områder i vårt liv. I denne sammenheng melder også spørsmålet seg om seier over synd.

Det svar som Bibelen rent prinsipielt gir på spørsmålet om seier over synd, er at det skjer ved å se på Jesus. Vi tror vi skal gå og vente på kraft, og be Gud om kraft og så få den. Når vi så har fått kraften skal vi bruke den mot fristelser, mot det gamle menneske og så seire. Resultatet blir at den som er av sannheten ber og ber og kommer til kort. Det hele resulterer i at fristelser og det gamle mennesket tar overhånd, til tross for at en erkjenner at en ingen ting kan av egen kraft, og det er bare Guds kraft som må hjelpe en.

Feilen er den, som vi også har antydet i forrige kapittel: I kampen mot synden går en en annen vei enn den Guds ord anviser, en kjemper med andre midler enn Guds ord har gitt oss å kjempe med. Når det er spørsmål om seier over synd, svarer Bibelen ganske enkelt at det skjer ved å se på Jesus. Tidligere har vi sitert Hebr 12,1-2: Så la oss derfor, da vi har en så stor sky av vitner omkring oss, legge av alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss, og løpe med tålmodighet i den kamp vi har foran oss, 2 med blikket festet på Jesus, han som er troens opphavsmann og fullender. For å oppnå den glede som ventet ham, led han tålmodig korset, uten å akte vanæren, og har nå satt seg på høyre side av Guds trone.

Hvordan skjer det? Ved å se på Guds ord.. Og her er det nå vi skal lese Rom 6,1-14: Hva skal vi da si? Skal vi bli ved i synden for at nåden kan bli dess større? 2 Langt derifra! Vi som er døde fra synden, hvordan skulle vi ennå leve i den? 3 Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? 4 Vi ble altså begravet med ham ved dåpen til døden, for at likesom Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, så skal også vi vandre i et nytt liv. 5 For er vi blitt forenet med ham ved en død som er lik hans død, så skal vi også bli det ved en oppstandelse som er lik hans oppstandelse. 6 Vi vet at vårt gamle menneske ble korsfestet med ham for at syndelegemet skulle bli tilintetgjort, så vi ikke lenger skal være slaver under synden. 7 For den som er død, er rettferdiggjort fra synden. 8 Men døde vi med Kristus, da tror vi at vi også skal leve med ham. 9 For vi vet at etter at Kristus er oppreist fra de døde, dør han ikke mer. Døden har ikke lenger noen makt over ham. 10 For sin død, den døde han én gang for synden, men sitt liv, det lever han for Gud. 11 Slik skal også dere regne dere som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus. 12 La derfor ikke synden herske i deres dødelige legeme, så dere lyder dets lyster. 13 Still heller ikke deres lemmer til rådighet for synden, som våpen for urettferdighet. Men framstill dere selv for Gud som de som av døde er blitt levende, og by deres lemmer fram som rettferdighetens våpen for Gud. 14 For synden skal ikke få herske over dere, for dere er ikke under loven, men under nåden.

Her hører vi at vi er forenet med Jesus ved troen på ham, at vi er døpt til ham, og så skal vi få seier over det gamle menneske. Du merker her at en kristen har det gamle menneske i seg, han blir ikke kvitt det mens han er her i verden. Når det står i v. 6 at syndelegemet skal bli til intet, betyr ikke det at du blir kvitt det. men det betyr at det blir maktløst, det mister sitt herredømme over oss.

En kristen har altså sitt gamle menneske i seg, og det må han regne med. Dette gamle menneske kan heller ikke forbedres. Men seier over synden gjør at vi kommer til å løses fra det gamle menneskes makt og innflytelse. Og merk deg at det skjer ved vårt forhold til Jesus, og BARE ved det.

Hvordan skal jeg få oppleve det, spør du. Og her vil jeg gå like til v. 6 og peke på det som står der: Da vi jo vet dette (egentlig: da vi jo erkjenner dette). Her er ikke tale om en viten, en teori. Her er tale om et budskap som vi hører og som vi tar imot, et virkelig personlig kjennskap som et menneske får når han hører Gud forkynner noe og selv tar imot det som blir han forkynt.

For at vi skal få seier over det gamle menneske, er det noe Gud må få forkynne oss og gjøre bruk av. Og der ligger selve hemmeligheten til å bli løst fra det gamle menneskes makt og herredømme. Hva er da dette, spør du. Hør nå her: Da vi jo erkjenner dette, at vårt gamle menneske ble korsfestet med ham. Gud forkynner deg at ditt gamle menneske ble korsfestet med Jesus.

Da Jesus døde, døde egentlig vi – i Guds øyne. Gud gjorde seg egentlig ferdig med oss på Golgata kors. Professor Odland sier: På Golgata kors ble syndens makt prinsipielt brutt ved Jesu død. Hvis vi forstår hva han mener, så er det meget godt sagt. Da Jesus døde, da døde du. Er du klar over det? Det er dette apostelen taler om når han sier: Jeg er korsfestet med Kristus, jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg (Gal. 2, 20).

Ja, sier du, men det er jo så fullt av synd i meg, jeg kjenner det onde, jeg fristes til å være sløv og kald. Jeg kjenner meg dø og likegyldig, jeg har ulyst til Gud og ulyst til å lese Guds ord. Og jeg kjenner lyst til fristelse og synd og meget annet.

Ja, dette er sant, for alt dette sitter i ditt gamle menneske, og jeg skal si deg (som jeg forresten har sagt før) at ditt gamle menneske er intet mindre enn Gud-fiendtlig, og kommer aldri til å bli noe annet. Det ser du i Rom. 8, 7. Du skal ikke vente noe annet av deg selv enn dette.

Men du som sier det, nå skal du høre: Guds ord sier til noen: Dere er jo død, og deres liv er skjult med Kristus i Gud (Kol. 3, 3). Hvordan var de menneskene? I v. 5 i samme kapittel, altså to vers nedenfor, står det: Så død da deres jordiske lemmer, utukt, urenhet, ondlyst og havesyke som er avgudsdyrkelse. Og litt lenger nede står det: Lyv ikke mot hverandre, brødre osv.

Det er sterke formaninger som i hvert fall viser at de som dette er skrevet til er alt annet enn syndfrie. Apostelen vet hvordan det er, han vet hva slags formaninger de trenger, og han gir dem disse formaningene. Men samtidig sier han til dem: Men dere er jo døde, og deres liv er skjult med Kristus i Gud.

Nå sier jeg til deg som leser dette: Du er jo død, og ditt liv er skjult med Kristus i Gud! Det du er i deg selv, det ble korsfestet med Kristus på Golgata kors. Visselig er det ennå ikke dødt i deg, det er sikkert nok. Men likevel ble det korsfestet med Jesus og du er død i Guds øyne. Og Skriften sier du er død og ditt liv er skjult med Kristus i Gud. Du har altså et liv i Kristus og som du eier like sikkert som det du tror på ham.

Men du kan ikke se og føle eller kjenne dette livet, det er ikke sansbart for dine sanser ennå. Men det står i Kol. 3, 4: Når Kristus, vårt liv, åpenbares, da skal også dere bli åpenbart med ham i herlighet. Nå gjelder det at du tar dette til etterretning og gjør bruk av det. Da kommer du til å oppleve det som står videre i Rom. 6, 6: Syndelegemet ble til intet.

Som jeg sa nettopp betyr syndelegemet, det gamle menneske i deg. Det mister sitt herredømme, sin avgjørende innflytelse over deg, selv om du ennå har det i deg så vi ikke mer skal tjene synden. Vel er synden i oss, men den kommer ikke til å utfolde noe herredømme. Vi kommer tvert om til å herske over den, og ikke den over oss. Vi kommer ikke til å tjene synden.

Dette kommer av at jeg eier Jesus. Jesu død er min død. Jesus døde min død, og Jesus er selv mitt liv.

Og for å gjøre det kort går vi like til v. 11 i Rom. 6: Slik skal også dere regne dere som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus. Begge deler er altså i Kristus Jesus. Ordet regne (før akte) dere står også i Rom. 4: Vi er tilregnet rettferdighet uten gjerninger, det vil si av Gud, vi som tror på Jesus. Vi er tilregnet det vi ikke er. Hadde vi vært det, behøvde vi ikke å bli tilregnet det.

Og vi er ikke tilregnet synd. Altså: Det som vi er, det er vi fraregnet. Hvis vi ikke hadde vært slik, da hadde vi ikke behøvd å bli fraregnet det. Det som altså gjør oss til kristne, det som gjør oss til Guds barn og rettferdige i Guds øyne, er at Gud tilregner oss det som Jesus er og har gjort. Og så tilregner han oss ikke det vi selv er og har gjort. Med tanke på vårt liv som kristne, blir vi bedt om å gjøre det samme, kap. 6.

For å få seier over synden blir vi bedt om å regne oss selv slik som Gud regner oss. Han regner oss ikke etter det vi er i oss selv, men etter Jesus. Så blir vi bedt om å regne oss som døde i forhold til synden og levende i forhold til Gud, og begge deler i Jesus, fordi jeg er død med Jesus, og jeg levere med Jesus. Jesus døde min død og har vært mitt liv, begge deler har jeg i Ham. Dette vil Gud at jeg skal regne med.

Men merk deg hvor nøyaktig Guds ord sier dette. Guds ord sier ikke at du skal akte synden i deg for død. For den er ikke død, og det vet du. Du skal tvert om erkjenne og bekjenne slik som den er. Men du skal akte DEG SELV som død i forhold til ditt gamle menneske. Du skal si til deg selv, når du kjenner deg kald og død og tom, når du kjenner ulyst til Gud eller du kjenner lyst til det som du vet er Gud imot. Da skal du si til deg selv: Dette har Jesus kjøpt meg fri fra, dette er mitt gamle menneske. Dette var det jeg ble korsfestet fra med Jesus. I Ham er jeg allerede avdød fra dette som nå ikke er dødt i meg.

Så vil jeg akte meg som død fra dette, og så vil jeg prise Gud for at jeg har et liv i Guds egen Sønn, og for at dette er mitt egentlige og rettmessige liv. Jesus er jo blitt meg. Han gikk så helt og fullt i mitt sted at han faktisk er blitt meg. Det er Luther som sier det på den måten. Dog er vi forskjellige, det er sant. Men han gikk så helt og fullt i vårt sted, og Jesus er virkelig ditt liv. Og det er dette Gud ber deg å regne med.

Prøv nå når fristelsen kommer, å akte deg død for den fristelsen, regn deg som levende for Gud i Jesus. Vent ikke noe annet enn det som er galt av deg selv, og regn med at Jesus er alt det du trenger. Han er selve ditt liv. Og det er ditt eget rettmessige liv, selv om du ikke er i stand til å føle det.

Du skal regne deg, sier Gud, som levende for Gud i Jesus Kristus. Prøv det! Det går ikke så lett å prøve det, det blir en kamp, men denne kamp kaller Guds ord for troens gode strid. Den kampen som vi er så tilbøyelige til å kjempe ut for oss selv, blant annet ved å be Gud om kraft og slike ting. Den vil jeg karakterisere som egenrettferdighetens dårlige strid.

Men det å akte seg som død for synden, men levende for Gud i Kristus, det er etter Guds ord troens gode strid. Det kan bli temmelig kampfullt, men jeg kan si deg det, ikke bare ut fra Guds ord, men også ut fra personlig erfaring, at når jeg får akte meg død for synden og levende for Gud i Jesus, da får ikke synden tak i meg.

Det er underlig, men da kommer Jesus meg så nær, og da skjer det som står videre i Rom. 6. Jeg får lov å by meg frem for Gud, som den som fra døde er blitt levende og mine lemmer som rettferdighets våpen for Gud.

Det er en stor hemmelighet her, forstår du. Ikke vent på noen ting, ikke vent på å bli annerledes. Regn deg slik som Guds ord sier, og som vi nettopp har talt om, og by så dine lemmer frem for Jesus mens du har det slik som du har det. Så skal du se noe merkelig. Det onde får ikke tak i deg, og isteden kommer Jesus til å bruke deg. Det er helt sikkert.

Dine lemmer blir akkurat det som Guds ord sier i denne sammenheng, rettferdighets våpen. Du blir aktiv i kampen mot det onde, og du blir meget brukbar i Herrens tjeneste. For Herren selv lever i deg, og det er Herren selv som gjør sine gjerninger gjennom deg.

På den måten kommer ikke synden til å herske over oss. Du la merke til det jeg sa i forbindelse med det jeg leste fra Rom. 6, 14. Det står en fremtidsform der, det står ikke i bydeform: Synden kommer ikke til å herske over dere, dere er jo ikke under loven, men under nåden.

Så lenge du strir med deg selv, kommer synden til å herske. Så lenge du venter på kraft, kommer også synden til å herske. Men når du akter deg som død i forhold til deg selv og levende i Jesus, mister det gamle menneske taket på deg. Det gamle menneske klarer ikke det at du akter deg som død for det, og så kommer Jesus til å leve i deg.

Nå kan vi få lov til å sammenfatte alt i dette ordet, som jeg gjerne vil få slutte med som min egen personlige bekjennelse: Gal 2,20 Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og gav seg selv for meg.
Amen.

26-27. Kristendom, av Ø. Andersen.

26 av 28. Gjenfødelse og kristenliv.

I dag skal vi se litt nærmere på det å leve som en kristen. Da må vi først si et par ord om gjenfødelsen. Hva er det egentlig?

Det er for å si det kort som det går frem av Guds ord, at det er det samme som å komme til troen. Og her står vi med det samme som vi har sett før, omvendelse, tro, rettferdiggjørelse, og nå gjenfødelse – det er forksjellige betegnelser på en og samme sak, sett fra forskjellige syndvinkler: nemlig det at et menneske blir en kristen.

Blant de mange Guds ord vi nå kunne ta frem når vi skal snakke om gjenfødelsen, er ikke minst et som vi finner i 2. Pet. 1, 3-4: Ettersom hans guddommelige makt har gitt oss alt som tjener til liv og gudsfrykt, ved kunnskapen om ham som har kalt oss ved sin egen herlighet og kraft, 4 og gjennom dette har gitt oss de største og mest dyrebare løfter, for at dere ved dem skulle få del i guddommelig natur, etter at dere har flyktet bort fra fordervelsen i verden som kommer av lysten,

Legg merke til at her er tale om en kunnskap om Jesus, og i denne kunnskapen er det gitt oss alt som tjener til liv og gudsfrykt. Det kunne jo meget godt ha stått at vi har fått alt som tjener til liv og gudsfrykt i Jesus. Det ville være bibelsk, og det er sagt mange steder i Guds ord.

Men her står det ikke akkurat på denne måten. Her står det at det er ved kunnskapen om Jesus at vi har fått alt som tjener til liv og gudsfrykt. Og i denne kunnskapen har vi fått de største og dyreste løfter, for at vi ved disse løftene skal få del i guddommelig natur.

Hva betyr det at selve kunnskapen er nevnt?

Det betyr at Guds ord kommer til oss, jeg kunne nesten si i et ganske bestemt teoretisk budskap, men dette budskap er ikke bestemt til å være teori. Det kommer et ganske bestemt budskap, om en ganske bestemt person, som har fullført ganske bestemte kjensgjerninger til vår frelse. Det har vi talt om tidligere i disse leksjonene.

Mange er tilbøyelige til å si: Ja, men det er jo bare kunnskap, det er jo bare noe jeg vet. Det skal du vokte deg vel for å si., Sannheten er at den egentlige virkelighet er i Ordet. Når vi taler i vår daglige tale, skjelner vi mellom våre ord og det som vi snakker om. Om jeg nevner en ting, for eksempel en blyant, så er mitt ord en ting og blyanten en annen ting.

Men slik er det ikke med evangeliet. Evangeliet ert ikke en ting og Jesus noe annet. Evangelie-kunnskapen er ikke en ting og det som den forkynner noe annet. Men her er det slik at selve virkeligheten kommer til oss gjennom kunnskap. Det er dette Guds ord legger så stor vekt på, når det er spørsmål om at et menneske skal bli født på ny.

Jesus kommer til oss med hele sin frelse i et bestemt budskap. Kunnskapen er ikke en ting og Jesus og frelsen noe annet, men selve frelsen kommer i en bestemt kunnskap. Det er om dette apostelen sier at han akter kunnskapen om Jesus Kristus så meget verd at han akter alt annet for skarn. Skarn er det som vi til daglig kaller for søppel. Så du skjønner det er et sterkt uttrykk han bruker, når han sier at alt er å regne for skarn mot kunnskapen om Jesus Kristus.

Du skal altså ikke si at det er bare kunnskap, det er bare noe jeg vet. Men du skal bruke det som du vet. Du skal ta det til deg, du skal holde deg til det. Da kommer du gjennom det som du vet om Jesus, eller for å si det ennå bedre: det som Gud forkynner deg gjennom Jesus, til å bli født på ny, hvis du ikke allerede er blitt det på forhånd.

Gjennom ordet om Jesus kommer du i forbindelse med de største og dyreste løfter. I denne kunnskapen, som vi nå peker på, har Gud gitt oss store gavebrev – ordet løfte betyr nemlig gavebrev. Gavebrev betyr at de som mottar dem, de mottar det som gavebrevet lyder på. De mottar Jesus selv, de mottar barnerett hos Gud, arverett, de mottar Jesu rettferdighet og hellighet, de mottar kort sagt alt det som Jesus er og har gjort, alt det som, Jesus Guds egen Sønn, gjelder for i himmelen. Alt det mottar et menneske som gave fra Gud i løftene. Derfor kommer han gjennom løftene til å bli et nytt menneske. Han får del i guddommelig natur. Slik blir et menneske født på ny.

Det var jo dette Jesus henviste Nikodemus til også, da han spurte hvorledes dette skulle skje – nemlig at han skulle bli født på ny. Da henviste Jesus til det som skulle skje på Golgata kors om at Moses opphøyet slangen i ørkenen, og de som så på kobberslangen skulle leve. Således skulle Menneskesønnen opphøyes, for at hver den som tror på ham skal ha evig liv.

Dette kommer av like sikkert som synden har ført døden med seg, like sikkert fører Jesu soning det evige liv med seg. Det å komme i forbindelse med Jesu fullbrakte verk er det som virker gjenfødende på oss.

Gjenfødelsen er definert slik i våre bekjennelsesskrifter: Det er å bli gitt troen i hjertet. Og det er, som vi har sitert fra Fil. 2, ikke av oss selv, det er en Guds gave. Nøyaktig står det slik: Av nåde er dere frelst, og det er ikke av dere selv, det er en Guds gave.

Som vi også før har vært inne på, ser dere altså at Ordet skaper tillit til Jesus i hjertet. Bokstavelig blir da troen inngitt i hjertet. Og det å få troen inngitt i hjertet, er akkurat det samme som å bli født på ny.

Når dette skjer hos et menneske, har det også del i guddommelig natur, og da begynner et helt nytt liv i et menneske. Konklusjonen blir da: Spør du hva gjenfødelse er, så svarer Guds ord: Det er det samme som at du kommer til troen på Jesus, få ditt hjerte rettet på Ham.

Så spør du hvordan skjer gjenfødelsen, så svarer Guds ord: Det skjer gjennom ordet om Jesus. Gud har gitt oss en kunnskap om ham som kalte oss ved sin egen herlighet og makt. Og i denne kunnskap har han gitt oss de største og dyreste løfter, for at vi ved dem skal få del i guddommelig natur.

Du hører at dette er meget enkelt, det er så enkelt at du behøver ikke å fare vill. Det kan hende at du som hører på meg ikke fatter så meget av hva kristendom egentlig er, men du skjønner godt det som jeg sier nå. Du hører om Jesus, du fortsetter å høre om Jesus, du legger merke til hva Bibelen forteller deg om Jesus, hva han har gjort for deg, hvordan han har fullbyrdet det ansvar som egentlig hviler på deg, for at du skal være fri.

Du hører at Jesus i ditt sted og på dine vegne har oppfylt hele loven, det vil si alle dine plikter overfor Gud, hvordan Jesus har gjort godt igjen det som du har forbrutt og forsømt. Dette skjønner du, gjør du ikke? Ja, hør nå dette, og hør det om igjen og om igjen, og hvis du hører og tar dette til deg, så kommer ditt hjerte til å rettes på Jesus. Det er selve ordet om Jesus som gjenføder deg.

Jeg skal gi deg et godt, konkret eksempel fra Apostlenes gjerninger (kap. 10). Det var en from mann som fryktet Gud med hele sitt hus, og som gav almisser til folket og ba alltid til Gud. Men han var ikke født på ny. Han sendte bud til Peter. Han ville først ikke komme. Men Herren gav Peter en åpenbaring om at han skulle gå til denne mannens hus, til tross for at han var en hedning, og forkynne Guds ord.

Så kommer Peter, og hva gjør han? Han begynner å fortelle ut fra Guds ord i Det gamle testamentet hva Gud har lovt, og hvordan alt det som i profetene og salmene var lovt, og som nå er blitt oppfylt i Jesus Kristus. Og så kommer han til et punkt i talen hvor han sier slik: Han, Jesus, gir alle profetene det vitnesbyrd, at hver den som tror på ham får syndenes forlatelse ved hans navn.

Da Peter sa det, skjedde det noe. Det står nemlig i det følgende vers: Mens Peter ennå talte disse ord falt Den Hellige Ånd på alle dem som hørte ordet. Der satt de og hørte om Jesus, og så gikk det et lys opp for dem. Ja, men Jesus har jo frelst oss, Det er jo Han som har gjort det. Gud har jo gitt oss evig liv i sin Sønn. Jesus har jo tatt bort våre synder.

Du skal høre Guds ord om Jesus, slik at dette går opp for ditt hjerte. Den dagen du med ditt hjerte tror dette, så du kan si med sannhet at nå er ditt hjerte blitt rettet på Jesus, da er du født på ny, og da begynner et helt nytt liv i deg. Da har du del i guddommelig natur, og da begynner for alvor det som vi kaller å leve som kristen.

Jeg har prøvd å stanse litt ekstra for dette i dag, fordi det er så mange i dag som er med i kristent arbeid og ikke har opplevd disse ting. De er med, de har bestemt seg for å ville være kristne, og det mener de da altså oppriktig. Men de har aldri riktig sett Jesus, de har aldri riktig fått hvile i ham, det har aldri riktig gått opp for deres hjerte hvem Jesus egentlig er og hva de har i ham.

Alt dette kan hvem som helst få oppleve, bare de gjør bruk av den kunnskap vi begynte å snakke om i denne leksjonen. Og nå forstår du hvor verdigfull den er. Det er altså en kunnskap som Gud har gitt oss, og som vi ved å stadig bruke, ta den til oss, da kommer vi til å oppleve å få del i guddommelig natur. Så sier jeg da lykke til, til deg som har hørt dette og gjør bruk av det. Da begynner et helt nytt liv også for deg.

Det heter at Jesus Kristus bor ved troen i våre hjerter. Vi som er kommet til troen på Jesus, vi eier ham. Troen forener oss med Jesus. Vi har også vært inne på det før, og da prøvde jeg å understreke, at det som du tror på, det har du. Det har vi forresten lært allerede i barnelærdommen.

Nå skal vi ut fra dette se litt nærmere på hva det er å leve som kristen. Og med det kommer vi da til spørsmålet om selve helliggjørelsen. Det første vi da skal ta opp er spørsmålet: Hva er helliggjørelse? Og det skal vi begynne neste kapittel med.


27 av 28. Helliggjørelse.

I dag skal vi ta opp spørsmålet: Hva er helliggjørelse? Med helliggjørelsen tenker vi ofte på Guds verk med en kristen etter omvendelsen. Men for nå å være nøyaktig må vi nevne at det er brukt på to måter i Bibelen. Helligelsen eller helliggjørelse er egentlig det samme ord i grunnteksten. Det brukes for det første om hele frelsen.

Ordet hellig eller helliggjøre er brukt om alt det som skal til, fra det å bli en kristen, innbefattet å leve som en kristen, med alt det som Gud skal bruke et menneske til, like inn til det å nå målet i det fullkomne Guds rike. Slik er det f. eks. brukt i Hebr. 2, 11, hvor det står at både den som helliggjør og de som helliggjøres er alle av en. Det kunne vi godt si med vår daglige tale: Både den som frelser og de som frelses er alle av ne.

Men det er ikke den måten vi helst tenker på det, når vi snakker om helliggjørelse på den måten som vi gjør her. Ordet helliggjørelse brukes også om det som skjer i en kristen etter at han er blitt omvendt til Gud. Og slik har vi det f. eks. i 1. Tes. 5: Han selv, Fredens Gud, hellige dere helt igjennom, og gi at deres ånd, sjel og legeme må bevares fullkomne og ulastelige ved vår Herren Jesu Kristi komme. Der er det sagt til troende mennesker, og der er det nok først og fremst sagt om det som Gud skal virke og utrette i dem, etter at de er blitt kristne.

Hva er altså helliggjørelse? Nå tenker vi på Guds gjerning i en kristen etter omvendelsen. Mange vil umiddelbart svare: Det må vel være at Gud gjør oss hellige. Det stod jo også det i ordet jeg siterte fra 1. Tes. 5: han selv, fredens Gud, hellige dere helt igjennom.

Imidlertid er ikke det svaret helt korrekt. Det kan være riktig. Jeg vil si, det kan være riktig etter Guds ord, men faktum er at det også kan bli meget galt. Derfor må vi se litt nærmere på dette spørsmålet, eller mer nøye: Hva er helliggjørelse?

Og da vil jeg ta utgangspunkt i det siste kapittel i Bibelen: Åpenb. 22, 11: La den som gjør urett, fremdeles gjøre urett, og den urene fremdeles bli uren, og den rettferdige fremdeles gjøre rettferdighet, og den hellige fremdeles bli helliggjort.

Her hører vi at det som et menneske er, det kommer det til å bli. Den som er ond blir ond, den som er uren blir uren, den som er rettferdig kommer til å bli helliggjort. Sannheten etter Guds ord er nettopp: Intet menneske kan bli helliggjort uten at han først er blitt hellig. Det overser mange når de tar opp dette spørsmålet om hva helliggjørelse er. Det kan bare skje med dem som først er blitt hellige.

Men hvordan skjer da det, hvordan blir et menneske hellig? Der svarer Guds ord ganske enkelt. Jeg siterer uten å gå nærmere inn på det. For det går så tydelig frem av det som vi har talt om i tidligere leksjoner. Jesus sier i sin øvsteprestlige bønn (Johs 17): Jeg helliger meg for dem, for at også de skal være helliget i sannhet. Vi blir altså hellige fordi han har helliget seg for oss.

Og om det står det i Hebr. 10, 10-14: Ved denne vilje er vi blitt helliget ved at Jesu Kristi legeme ble ofret én gang for alle. 11 Og hver prest står daglig og gjør tjeneste og bærer mange ganger fram de samme offer, de som aldri kan bortta synder. 12 Men Jesus har båret fram ett eneste offer for synder, og har deretter for alltid satt seg ved Guds høyre hånd. 13 Nå venter han bare på at hans fiender skal bli lagt til skammel for hans føtter. 14 For med ett offer har han for alltid gjort dem fullkomne som blir helliget.

Du hører her at vi blir helliget ved Jesu Kristi stedfortredergjerning. Jesus har gått i vårt sted, han har helliget seg for oss, han har tatt bort våre synder, han har oppfylt loven og gjort hele Guds vilje, for at vi skal bli helliget ved det han har gjort en gang for alle med ett offer. Det betyr at vi blir hellige ved omvendelse og tro, akkurat slik som vi har talt om det i de foregående leksjonene.

I forrige leksjon talte vi om å få del i guddommelig natur, og vi pekte på at den som hører ordet om Jesus, slik at hans hjerte blir rettet på Jesus, han får Guds liv inn i sitt hjerte.

Hellig betyr egentlig å være i samfunn med Gud, når det er brukt om et menneske. Om ting brukes det om å være innviet til Guds bruk. Når det brukes om Skriften, betyr det å være inspirert av Guds Hellige Ånd. Når det brukes om mennesker, betyr det altså å være i samfunn med Gud og gjennom det å være til Guds disposisjon og tjeneste.

Hellig – det er å komme i samfunn med Gud, det er jeg for at jeg har hørt om Jesus og tatt imot ham, ved omvendelse og tro er jeg blitt et hellig menneske. Det er den eneste måten at et menneske kan bli hellig på. Den som gjennom omvendelse og tro er blitt hellig, han helliggjøres.

En kunne da si at helliggjørelsen er veksten av det nye sinn, som fødes i oss ved troen på Jesus. Helliggjørelse er at det gamle menneske som bor i oss, stadig skal miste makt og innflytelse over oss, og at det nye sinn stadig skal vokse i oss og sette mer og mer preg på oss. Eller vi kunne si det slik: Helliggjørelse er at Jesus stadig får mer og mer makt og innflytelse over oss, at det skal bli mer og mer tydelig at Jesus bor ved troen i våre hjerter, at Han og ikke vårt selvliv, skal være det som bestemmer vårt liv og vår ferd.

Vi har fått det så klart uttrykt av Jesus selv i hans tale om vintreet og grenene (Johs 15): ”Bli i meg, så blir jeg i dere. Likesom grenen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare når den blir i vintreet, således heller ikke dere, uten at dere blir i meg. Den som blir i meg og jeg i ham, han bærer meget frukt, for uten meg kan dere slett intet gjøre,” sier Jesus. Vi blir i ham, så blir han i oss. Der har vi jo helliggjørelsen i en sum.

Dette betyr at vi er kalt til å leve et helt nytt liv. Men for å forstå dette, må vi være klar over at det er to naturer i en kristen. Vi har vår gamle, medfødte natur. Den er som den alltid har vært, den er ond og gudfiendsk, som vi skal se litt mer på siden. Men vi må være klar over at den har vi i oss også etter at vi er blitt kristne.

Så har vi fått et nytt sinn. Og det som karakteriserer det nye sinn som vi har fått, er at det både er av Gud og som Gud. Dette nye sinn setter sitt preg på den som har det, hvis det får lov å råde. Og det er det vi er kalt til i vårt daglige liv, at dette nye sinn og ikke vårt gamle medfødte menneske, skal råde.

I Gal 5 kommer dette til uttrykk på en særskilt måte. Det står om de to naturer i en kristen, det vil si det gamle menneske, det begjærer mot Ånden, og Ånden mot kjødet. Disse to står hverandre imot så dere ikke skal gjøre det dere vil. Meningen er altså at vi skal gjøre det Jesus vil, vi er kalt til å leve til hans ære.

Vi er ikke kalt til urenhet, sier Guds ord, men til helliggjørelse. Vi er ikke kalt til å leve for oss selv, men til å leve for ham. Og i 2. Kor. 5, 15 står det at vi som lever, skal ikke leve for oss selv, men for Ham som er død og oppstanden for oss.

Hvordan skal jeg komme til å leve for Ham?

Med dette kommer jeg inn på det mest aktuelle spørsmål for hver ærlig kristen. Det er så meget ondt i meg, hvordan skal jeg få seier over meg selv, hvordan skal jeg få seier over min synd, hvordan skal jeg komme til å leve til Guds ære? Ja, det er viktige spørsmål, og nå skal vi se litt på hva Guds ord sier om dem.

Først må vi si et par ord om hvordan det ikke går til å få seier over synd. Men nå skal du merke deg, at nå vil jeg ikke tale om uærlige mennesker. Jeg vil ikke nå tale om slike som bekjenner seg som kristne uten å være det. Heller ikke vil jeg tale om kristnesom glir inn i en uærlig kamp mot synden. For det fører bare bort fra Jesus, og det sier seg selv at en uærlig kamp er ingen kamp. Det kan ikke føre til noe resultat. Om en f. eks. vil kjempe mot syndens følger, men ikke mot syndens lyst, så er det en uærlig kamp. Det nytter ikke.

Heller ikke om en vil kjempe mot alle synder, unntagen den som en særlig ligger under for, eller er glad i. Det nytter heller ikke. Det er som om man skulle forsvare en festning med hull i muren, og ingen står vakt der hullet er. Da går jo fienden inn der, og tar festningen innenfra.

Det å kjempe mot syndens følger, men ikke mot syndens list, eller å kjempe mot alle mulige synder unntagen den man er glad i, det vil jeg karakterisere som uærlig kamp. Og jeg sier med en gang at det fører en kristen bort fra Jesus. Det er ikke mer å si om det.

Helt annerledes er det med dem som kjemper ærlig, og likevel synes det er umulig å få seier over seg selv og over sin synd. Der er det to viktige kjensgjerninger vi må peke på først. Det ene er at du kommer aldri til å bli kvitt det onde i deg, så lenge du er her i verden. Jeg husker hvordan jeg i mine unge dager ba Jesus: Kan du ikke ta fra meg dette. Jeg kjente min treghet og ulyst til Gud, treghet i bønn, og lyst til slike ting som jeg visste var imot Gud. Og så ba jeg: Herre, kan du ikke ta det fra meg, kan du ikke la meg bli kvitt det.

Og jeg fikk det svar fra Herren, at det kunne han nok, men da måtte han ta meg bort fra legemet og hjem til seg. Den dagen vi er borte fra legemet og hjemme hos Herren, skal vi bli kvitt det. Men så lenge jeg var her i verden, så ville jeg ikke bli kvitt det ond ei meg. Det ble klart for meg ut fra Guds ord.

Videre må vi si at det onde i oss kan heller ikke bli godt. Du skjønner mange ber på den måten. De ber Gud om å hellige det gamle menneske i seg. De skjønner ikke selv at det er det de holder på med. Men i virkeligheten ber de Gud om å gjøre det onde godt, og uten å skjønne det vil de at Gud skal helliggjøre det gamle menneske. Men du forstår, den kampen er på forhånd dømt til å mislykkes.

Det onde i oss kan ikke bli godt, og du hører det når jeg sier det på denne måten: Egoisme kan ikke bli kjærlighet, hovmod kan ikke bli ydmykhet, urenhet kan ikke bli renhet. Og slik kunne jeg holde på. Her vil jeg få henvise deg til Guds et ord, som er sagt om og til frigjorte kristne. Du finner det i Rom. 8, 7: Kjødet, det vil si det gamle menneskes, attrå er fiendskap mot Gud. Det er ikke Guds lov lydig, men så fortsetter det: Kan heller ikke være det. Du skjønner altså at helliggjørelse er ikke at det ond ei oss skal bli godt. Men det skal skje på en helt annen måte. Og det skal vi ta opp neste gang, om Gud vil.

25. Kristendom, av Ø. Andersen

25 av 28. Troen på Jesus

Vi har pekt på at et menneske mister troen på seg selv når loven får virke slik som den skal på ham. Da innser jeg ikke bare at jeg er en synder som har gjort galt, men jeg ser at jeg er fullstendig fortapt. Jeg ser at jeg står for Guds ansikt, jeg har ikke en eneste unnskyldning, og jeg har ikke noe håp om meg selv.

Nå vet du at i denne tid når disse ting virker på hjertet, så kommer også Gud samtidig med andre ord. Det blir jo ikke bare loven som virker, slik som vi har nevnt før. Samtidig får vi av og til noen glimt av Jesus. Og gjorde vi ikke det, ville vi vel aldeles fortvile når vi opplevde disse ting. Men du skal merke deg at det er Guds hensikt at vi skal miste troen på oss selv. Det er meningen at vi skal miste enhver unnskyldning.

Så er spørsmålet: Hva er da utveien? Det skal vi se nærmere på nå. Da må vi lese noen ord fra Johs 3. Dette har du lest mange ganger, men jeg sier ikke at du kjenner det godt. Jeg må innrømme at jeg kjenner det ikke selv, slik som jeg gjerne ville kjenne det.

Joh 3,14-18: Og likesom Moses opphøyet slangen i ørkenen, slik skal Menneskesønnen bli opphøyet, 15 for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv. 16 For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv. 17 For Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham. 18 Den som tror på ham, blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn.

Vi leser også det siste verset i kapitlet: Joh 3,36 Den som tror på Sønnen, har evig liv. Men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham. Samtidig leser vi i Rom. 10, 11: Hver den som tror på ham, skal ikke bli til skamme.

Du hører her om troen på Jesus, og den som tror på Jesus, han kommer til å bli frelst. Jeg nevnte at vi har mistet troen på oss selv, og der står vi anklaget og dømt og har ingen utvei med oss selv. Da kommer Gud og forkynner i sitt ord at nettopp fordi vi er slik som vi er og som Gud har vist oss, sendte han sin egen Sønn til verden. Han sendte Jesus til verden for at han skulle ta den dommen vi ellers måtte ha tatt.

Og her bruker Jesus en anskuelsesundervisning i Johs 3, 15, der han sier: ”Liksom Moses opphøyet slangen i ørkenen.” Der lå folket under dødsdom, de hadde fortjent å dø og var også døende. Da skulle Moses sette kopperslangen på et kros [en stang], og de som så på den skulle leve. Og det skjedde. Slik er det Jesus, Menneskesønnen, skal henges på et kors, og de som tror på ham skal leve. Dette bruker Jesus som en anskuelsesundervisning for oss.

Dette viser hva det er som frelser den som ikke har noe håp. Husk på, og det vil jeg gjerne ha understreket for deg, dette ordet er for dem som det ikke er noe håp for. Du som ser at det ikke er noe håp for deg, du skal høre dette ordet. Det var derfor Jesus kom, fordi det ikke var noe håp for deg. Du som er dømt og anklaget i din samvittighet av synd og brist og svik og løgn og hykleri, du skal vite at det var derfor Gud sendte sin Sønn til verden, fordi vi holder ikke mål etter Guds hellige lov.

Jesus holdt mål. Jesus gjorde våre gjerninger, det har vi talt om tidligere. Jesus ble behandlet som om han var oss, husker du vi sa. Og det var for at vi, så sant vi vender om å tror på ham, skal få bli behandlet som om vi var ham. Nå kommer dette budskapet til deg i dag, og særlig til deg som har mistet troen på deg selv. Nå kommer dette budskapet og sier: Den som tror på Sønnen har evig liv. Med det er vi kommet inn på hva frelsende tro egentlig er.

Frelsende tro, det er ikke at du får det til å tro. Spørsmålet er ikke om du tror at du skal få det til å tro eller hva du ellers vil kalle det. Spørsmålet er: HVEM tror du på, hva tror du på, hva setter du din lit til? Legg merke til at det som er frelsende tro i Det Nye Testamentet og i det gamle heter å trå PÅ. Det er å sette sin lit til, stole på, og jeg er glad i det uttrykket som de gamle brukte: Fortrøste seg på.

Det er et sterkt ord. Den frelsende tro er å sette sin lit til Jesus, komme til ham, stole på ham, regne med ham. Det er ofte nyttig å se hva Bibelen sier om troen, den frelsende tro, der hvor den ikke akkurat kaller det å tro. Vi har mange slike ord, f. eks. Salme 37, 40: ”Herren hjelper dem og utfrir dem, han utfrir dem fra de ugudelige og frelser dem fordi de har tatt sin tilflukt til ham.”

Du hører et tredobbelt løfte om hjelp, utfrielse og frelse. Og hva skal der til fra vår side? Jo, svarer Guds ord: Fordi de har tatt sin tilflukt til ham. Å ta sin tilflukt til Jesus er frelsende tro.

I Johs 6 sier Jesus: Den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri noensinne tørste. Å komme til Jesus og tro på Jesus er to uttrykk for en og samme sak. I Johs 1, 12 står det: Alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. Her hører du det igjen: at å ta imot Jesus og tro på Jesus er to uttrykk for en og samme sak.

Når du hører at Jesus er gått til ditt sted, og du hører det slik at du begynner å registrere hva det inneholder: Jesus tok din dom, Jesus fridde deg med sitt blod fra det som du ellers måtte svare for overfor Gud, du hører det slik at nå begynner ditt hjerte å fatte tillit til det, da har du frelsende tro.

Jeg kan ikke komme det nærmere når jeg skal prøve å si hva frelsende tro er, enn å karakterisere det som hjertets rettethet på Jesus. Der har du kjennetegnet på en kristen: Hjertets rettethet på Jesus. Når en kristen gleder seg, så takker han Jesus, spontant og umiddelbart, før han har tenkt seg om. Han gjør det ikke fordi han skal, men nesten som en refleks takker han Jesus.

Er han i en vanskelighet, så er han hos Jesus med den, er det noe som står på, før han har tenkt seg om så er han hos Jesus, treffer han et menneske han skal tale med, så er han hos Jesus og taler med han om det menneske før han har tenkt seg om. Om det ikke blir sagt med ord, så er han der med sine hjertesukk. Og slik kunne jeg nevne i alle ting.

Hva viser det? Det viser nettopp hjertets rettethet på Jesus, det viser en frelsende tro.

Nå sier Guds ord at den som på denne måten har sitt hjerte rettet på Jesus, han eier Jesus. Ved troen på Jesus har du Jesus. Vi har lært det allerede i vår barnelærdom: Det som du tror på, det har du. Nettopp slik hører du det i Johs 3, 36: Den som tror på Sønnen, har evig liv. Det er et underlig ord, som jeg er meget glad i. I 1. Johs 5, 10 heter det: Den som tror på Guds Sønn, har vitnesbyrdet i seg selv.

Altså, den som tror på Jesus, har i seg selv, til odel og eie, det vitnesbyrdet som Gud har vitnet om sin Sønn. Og vil du vite hva for et vitnesbyrd det er, så står også det like nedenfor i v. 11: Dette er vitnesbyrdet at Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i hans Sønn. Den som har Sønnen, han har livet!

Hører du det, du som har mistet troen på deg selv? Omvendelsen er at ditt hjerte begynner å bli rettet på Jesus. Og nå kan vi begynne å definere litt nærmere.

Frelsende tro er altså hjertets rettethet på Jesus. Omvendelsen er at et menneske begynner å tro på Jesus. Hvis du en gang vil ta for deg en bibelbok og slå opp på ordet omvendelse og på ordet tro, så skal du oppdage at det at et menneske begynner å tro på Jesus, det er det samme som at et menneske omvender seg.

Omvendelsen hører ikke inn under loven. Omvendelsen er ikke det som vi til å begynne med trodde den var: At nå må jeg bli annerledes, nå må jeg slutte med det som er galt, nå må jeg begynne å gjøre det som er rett, nå må jeg innrette meg slik at jeg holder mål for Gud. Kort sagt: Nå må jeg bli annerledes. Dette er ikke omvendelse, det fører oss bare inn under loven, som vi før har sagt. Og det er meningen at vi skal miste troen på oss selv.

Men i det øyeblikk et menneske vender seg til Jesus og begynner å tro på ham, er det skjedd en virkelig omvendelse. Pontoppidan sier, og det har han fra de gamle lutherske teologene med reformatorene selv i spissen, at omvendelsen består egentlig i to kjensgjerninger. Den ene er boten, og den andre er troen. Med det mener Pontoppidan, og det er helt i samsvar med Guds ord: boten er at vi innser og erkjenner sannheten om oss selv slik som den er, at vi bekjenner våre synder og taler ut med Jesus om akkurat hvordan vi er.

Troen er at vi vender oss til Jesus for å stole på det som Guds ord og løfter sier om ham. Der hvor et menneske erkjenner sannheten om seg selv og begynner å sette sin lit til Guds ords løfte om Jesus Kristus og det han har fullbrakt, der er det skjedd en virkelig omvendelse. Der er et menneske blitt en kristen, der har et menneske tatt imnot Guds kall til frelse. Fra det øyeblikket du setter din lit til Jesus, har du mottatt ham.

Det går også frem av det ordet vi siterte fra Johs 1, 12: Alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. Dette har jeg nevnt før, og jeg understreker det på nytt med vilje. Der hører du at det å ta imot Jesus og det å begynne å sette sin lit til Jesu navn, det er akkurat det samme. Den som begynner med å sette sin lit til Jesu navn, han tar imot Jesus.

Og så lenge du setter din lit til Jesu navn, har du et hjerte som er åpent for Jesus.

Nå har vi altså sett på hva tro er, hva omvendelse er, og jeg slutter med å si: Gjenfødelsen er akkurat det samme. Gjenfødelsen består i at et menneske kommer til troen. Du ser altså at omvendelse, tro og gjenfødelse er ikke uttrykk for forskjellige kjensgjerninger. Det er den ene og samme kjensgjerning fra forskjellige synspunkt, karakterisert fra forskjellige synspunkt, og alt sammen beror på at et menneske vender seg til Jesus og setter sin lit til Ham.

I neste leksjon skal vi gå over til å se på det å leve som en kristen.

24. Kristendom, av Ø. Andersen.

24 av 28. Kampen under loven.

Sammenhengen i det vi taler om her er dette: Når Gud sender ut sitt kall til å ta imot frelsen i Jesus Kristus, er der ingen ting i veien for at hvert eneste menneske som hører dette kallet kan ta imot det umiddelbart. Det er ikke satt opp noen som helst betingelse for å komme til Jesus. Så snart innbydelsen lyder, kan mennesket der og da ta imot det som de hører og bli frelst.

Men det gjør ikke de fleste av oss. Det kommer som regel av at vi ikke har mistet troen på oss selv på forhånd. Og i stedet for å ta imot kallet, tenker vi: Jeg må bli annerledes, jeg kan ikke være som jeg er, nå må jeg begynne å ta det alvorlig med Guds vilje, kort sagt: Det kan ikke fortsette på denne måten. Og så begynner kampen med loven under loven. Det skal vi se nærmere på nå.

Vi skal lese fra Rom 7,7-13 Hva skal vi da si? Er loven synd? Langt derifra! Men jeg kjente ikke synden uten ved loven. For begjæret hadde jeg ikke kjent dersom ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære! 8 Men synden benyttet seg av budet og vakte alle slags begjær i meg. For uten lov er synden død. 9 Jeg levde en gang uten lov. Men da budet kom, våknet synden til live. 10 Jeg derimot døde. Og det viste seg at budet, som skulle være til liv, ble til død for meg. 11 For synden benyttet seg av budet og dåret meg og drepte meg ved det. 12 Så er da loven hellig, og budet hellig og rettferdig og godt. 13 Har da altså det som er godt, voldt meg døden? Langt derifra! Men synden gjorde det, for at den skulle vise seg som synd, ved at den benyttet det som er godt, til å føre død over meg. Ved budet skulle synden bli overmåte syndig.

Her hører vi hvordan det går når et menneske møter loven. Og for å få en oversikt over det som dette avsnittet inneholder, vil jeg sammenfatte det i tre stadier. Loven virker i og for seg det samme på alle mennesker. Lovens virkning er bare en. Likevel får den forskjellig virkning på de forskjellige mennesker, fordi de forskjellige mennesker stiller seg så forskjellig til loven. Og som sagt for å gjøre det kort og lettere å huske, skal vi sammenfatte det i tre stadier.

(1) Det første er det som apostelen karakteriserer med disse ordene: Uten lov er synden død. Jeg levde en tid uten lov, sier han. Det er mange mennesker som vet at Gud er rettferdig, men de har aldri møtt Gud som en hellig Gud. De kan se sin synd, uten at de får noen større vanskelighet av det. De sier som så at vi kan da be om tilgivelse, og Gud vil vel tilgi oss for Jesu skyld. Og så får vi gjøre så godt vi kan, vi får innrette vårt liv som det er best mulig for oss.

Gud vet vel det at vi holder ikke mål, vi er ikke fullkomne. Men så får vi be om tilgivelse for det som vi ikke greier, og Gud kan da ikke forlange mer enn vi er i stand til. Dette er å leve uten lov! Dette er veien til fortapelsen! Og på den veien går mange mennesker i dag. På denne veien var også apostelen i tiden før han møtte Jesus.

Når han sier at han levde uten lov, betyr det på ingen måte at han ikke hadde kjennskap til den. Han kunne jo hele Det gamle Testamentet utenat, og like fra sin tidligste barndom hadde han kjennskap til loven, både dens bud og forbud. Selv sier han at han menneskelig sett var ulastelig etter loven. Ingen kunne sette fingeren på et eneste punkt i hans liv og si at han hadde sviktet. Guds ord motsier aldri dette hos Paulus.

Likevel var Paulus til denne tid ikke noen god mann, og han gjorde med alle sine lovgjerninger ikke en eneste god gjerning. Tvert om var han en morder som fnyste av vold og mord mot de kristne. Og han unnså seg ikke for å ta deres liv hvis han mente det var nødvendig. Som en så treffende har sagt: Fariseerne ble onde i sitt forsøk på å være gode.

Det gjaldt Paulus, og det gjelder også mange mennesker i dag. Noen lever i åpenbare synder, andre prøver å gjøre lovgjerninger. Men de har det til felles at de kjenner ikke loven, og synden er som død for dem. De tror de kan leve med Gud på denne måten, og vet ikke sannheten om seg selv. Dette blir annerledes når vi kommer til det som jeg vil karakterisere som det andre stadium.

(2) Da budet kom, sier Paulus. Det er et meget godt uttrykk. Da ble jeg truffet, sier vi. Det er ikke mange synder Gud behøver å peke på i vårt liv, før vi blir truffet. Det kan være EN synd. Når et menneske er vakt, når det hører evangeliet og kallet til omvendelse, og det begynner å tenke med seg selv at nå må jeg bli annerledes, da blir de gjerne truffet av Gud.

Og etter at et menneske er truffet, blir det aldri mer det samme som før. Enten bøyer et menneske seg, og da begynner en helt ny utvikling i det menneskes liv. Eller han motsår det, og da vet han senere at han har stått imot sannheten. Han vil siden gå med den bevissthet i sin samvittighet at han var kalt av Gud. Gud hadde møtt ham og vist ham sannheten. Men han ville ikke bøye seg.

Den som bøyer seg, kommer altså inn under det jeg kaller det andre stadium. Det kan vi best karakterisere ved en stadig voksende erkjennelse av hva synd egentlig er, en voksende erkjennelse av hvem jeg egentlig er og hva jeg er.

Apostelen sier som du hørte i ordet fra Rom. 7: Jeg levde en tid uten lov, men da budet kom – da livnet synden opp, står det egentlig i grunnteksten. Da budet kom, da kom det liv i synden. For synden tok anledning av budet og dåret – det vil si narret og bedrog meg – og drepte meg ved det.

Vi tar oss sammen og sier til oss selv: Nå må jeg ta det alvorlig med Guds vilje, nå må jeg bli annerledes, og så setter vi vår vilje bak. Og nettopp det av vi setter vår vilje bak, gir en ganske stor frimodighet til å begynne med, og en er også mange ganger frimodig i sine vitnesbyrd, ikke minst overfor eldre kristne som en synes taler så altfor meget om sin skrøpelighet og at en kommer til kort.

Nei, nå gjelder det å ta det alvorlig, nå gjelder det å være en hundre prosent kristen. Nå skal man innrette seg etter Guds ord, nå skal man gjøre det som Gud påbyr, og så skal man la være å gjøre det som Guds ord forbyr.

Men det varer ikke lenge før man oppdager at man ikke greier det. Det er gjerne det første. Men det stanser nok ikke med det. Når man ikke greier det, så oppdager man at det er fordi motivene bak ikke er så gode likevel. Når det kommer til stykket så oppdager jeg at jeg har lyst til synd, jeg vil faktisk synde.

Det begynner å gå galt med kampen mot synd, det er som om synden tar anledning av budet, bokstavelig slik som det står. I stedet for at jeg skulle bli bedre, så går det meg ille. Og jeg begynner å få se inn i et hjerte som slett ikke er så ærlig. Det er så mye småfusk, så mye uredelighet, jeg er så innvortes frynset. Jeg holder ikke mål, jeg blir fratatt enhver unnskyldning, og der står jeg.

Jeg som begynte og trodde jeg skulle gjøre det så godt, jeg står der med mine forsøk fullstendig dømt og anklaget. For det har ikke bare mislyktes så fullstendig for meg, men jeg ser at bakom er det en ond vilje. Det er simpelthen gudsfiendskap i meg. Jeg ser noe som jeg aldri har sett før. Og etter som dette går, kjenner jeg hvor hard, kald, likegyldig og upåvirkelig jeg er.

Resultatet er at etter kortere eller lengre tid står jeg overfor Gud dømt og anklaget og har ingen ting å unnskylde meg med. Og det verste er at jeg vet ikke hvordan dette skal ende, for jeg ser ingen utvei og ingen fremtid. Dette karakteriserer altså det andre stadium.

Og som du hører av det jeg sier, så er der en enda større erkjennelse av hvem og hva man egentlig er i seg selv. Her blir dessverre mange stående. Ordet får ikke føre dem lenger, og det kommer av at de ser ikke riktig evangeliet slik som de skulle samtidig med at de opplever disse tingene.

Når kvelden kommer, ber de om tilgivelse for sin synd, og de sier til Gud at nå må du hjelpe meg til å bli bedre i morgen. Og så tenker de med seg selv at nå må jeg våke og be og ta meg sammen. Og da håper de på at de ved Guds kraft skal det bli bedre med dem. Men neste kveld er de like elendige.

Stadig heter det: siden, siden, siden engang skal det vel bli bedre med meg. Det er jo nettopp det den arme sjel ikke kan begripe, sier Rosenius, at det er jo nettopp det den ikke har i sin makt å våke og be og ta seg i vare og bli gudfryktig. Ja, at vi ikke en gang har det i vår makt å styre våre tanker, at vi ikke en gang kan tenke noe av oss selv, men at Kristus må gjøre alt for å frelse det fortapte. Og med det kommer jeg til det som jeg vil karakterisere som det tredje, det egentlige stadium, det som loven tar sikte på og skal utrette.

(3) Jeg må innse at det er ikke stoff i meg som Gud kan gjøre noe utav. Like siden oldkirken har det vært brukt et bilde her. Det er brukt av en av kirkefedrene, og det er brukt av Ludvig Hope. Det er om snekkeren som arbeidet med et råttent materiale. Snekkeren kan være dyktig nok, verktøyet godt, han legger sin kraft på det. Men jo mer han arbeider, desto mer kraft legger han på det, og desto fortere går det i stykker. Alt sammen fordi materialet svikter. Jeg husker det var slik med meg, da jeg opplevde dette første gang. Og jeg har opplevd det mange ganger siden. Det er det med deg og med meg som vi ikke så til å begynne med: Det finnes ikke stoff i oss. Det er noe som ikke Gud en gang kan gjøre, det er noe som er umulig for loven fordi den er maktesløs ved kjødet – det gamle menneske som er i deg og meg. Og det som er Guds hensikt når vi kjemper på denne måten, er å få oss til å innse at alt er forbi med oss.

Når har loven gjort sin gjerning, spør du, og jeg svarer: når du har mistet troen på deg selv. Det innbefatter at du har mistet troen på at Gud kan gjøre noe ut av deg etter dine naturlige forutsetninger. Det er ikke bare at du ikke kan noe av egen kraft, men det hjelper ikke en gang om du får Guds kraft. Det er ikke noe stoff i deg som holder. Du mister troen på deg selv, og da forstår du at da kan evangeliet for alvor få vise oss hva vi har i Jesus. Og det skal vi gå over til i neste kapittel.

onsdag 25. juni 2008

23. Kristendom, av Ø. Andersen.

23 av 28. Evangeliet.

I dette kapitlet skal vi først og fremst ta opp spørsmålet: Hva er evangeliet? Vi leser fra Rom. 1, 16-17: For jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, både for jøde først og så for greker. 17 For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro. Som det står skrevet: Den rettferdige av tro, skal leve.

Hva er evangeliet?

Vi skal først si et par ord om hva det ikke er. Evangeliet er ikke hvilken som helst trøstelig tale om Guds nåde. Mange tror at bare det blir talt om nåde, så er det et evangelium. Men det tale si dag om Guds nåde på en svært uansvarlig måte. Det tales som om Gud ikke skulle ta det alvorlig med synd, som om det ikke var så farlig at vi hadde syndet, som om menneskene bare kunne komme og si: Jeg har dessverre gjort galt, og så skulle alt være i orden. Man tenker så fullstendig almenn-menneskelig om Guds nåde, og tenker ikke på at det er Gud, den hellige, sanndrue, fullkomne, evige og allmektige Gud vi har å gjøre med.

Det er et alvorlig ord, men meget treffende sagt av Rosenius: Utallige er de mennesker som med en eller annen trøst på Guds nåde er gått inn i den evige fortapelse. Det må ikke bli slik med deg som hører på, eller meg som bærer ordet fram, at vi skulle trøste oss med noe som vi kaller Guds nåde, og som i virkeligheten ikke har det minste med evangeliet i Guds ord å gjøre.

Det er alvorlig med våre synder, og vi må frelses fra våre synder. Det sier Guds ord meget klart. Og du hører i det jeg leste fra Rom 1 at evangeliet og frelse hører nøye sammen. Evangeliet er altså noe mye mer enn en alminnelig, jeg kunne si almennreligiøs tale om Guds nåde.

Videre vil jeg få understreke at evangeliet heller ikke er hvilken som helst tale om Jesus. Nå tenker jeg ikke på vranglære, jeg tenker ikke på dem som forkynner en annen Kristus, som Guds ord advarer mot. At det er galt er sikkert nok. Det skjønner alle som har det minste kjennskap til Bibelen.

Det som er mer alvorlig og mer farlig for oss, er at det går an å si mange ting om Jesus som i og for seg er bibelsk og sant etter Guds ord. Likevel blir det ikke evangeliet fordi det blir løsrevet fra den sammenheng det står i i Guds ord. Da gir det et feil bilde av Jesus og hvordan han er kommet til verden.

Det går an å tale om Jesus som et forbilde, vårt ideal som mange ynder å si det. Jeg er ikke særlig begeistret for ordet idealisme, for all idealisme forutsetter at mennesket i bunn og grunn er godt. Derfor blir all idealisme i virkeligheten kristendommens verste fiende. Men likevel er det en bibelsk sannhet i og for seg at Jesus også er vårt forbilde, og jeg vil si for min del at han er mitt eneste forbilde. Dere skal gjøre som jeg har gjort, sier Jesus ved en anledning, da han vasket disiplenes føtter. Jeg har gitt dere et forbilde.

Videre kan der sies meget om det Jesus har gitt oss i Bergprekenen. Han har forkynt hvordan kristenlivet er, hvordan det skal leves, hva den sanne rettferdighet i kristenlivet går ut på og meget annet. Ofte blir det fremstilt som om hovedsaken for Jesus var å holde Bergprekenen, og i den hara vi i en sum hva kristendom er.

Dette er IKKE evangeliet, med en tykk strek under ordet ikke. En slik tale om Jesus fører aldeles på avveier. Et menneske kan se på disse tingene, og til tross for at de i og for seg er riktige, farer de totalt vill og går fortapt. – Derfor må vi tilbake til vårt spørsmål: Hva er evangeliet?

Det er åpenbaringen av Guds frelsende kjærlighet, har vi tidligere sagt. Og jeg vil legge vekt på ÅPENBARINGEN, det at Gud virkelig får vise oss sin frelsende kjærlighet. Men jeg vil si noe mer konkret om det ut fra Guds ord. Evangeliet er et budskap om en bestemt person, merk deg det, en bestemt person. Ikke en hvilken som helst Jesus, men en bestemt person, Guds egen Sønn som er blitt menneske.

Vi har talt om det tidligere her, og da var vi meget nøye med å få frem at Jesus Kristus er Gud-mennesket. Og du husker vi la vekt på å få frem, at Gud ikke tok bolig i et menneske, men han BLE et menneske!

Jesus Kristus er sann Gud. Jesus Kristus er sant menneske. Jesu Kristi gjerninger er på en og samme tid Guds gjerninger og våre gjerninger. Det prøvde vi å presisere nøye, og vi gjentar det her. Det er budskapet om denne bestemte person som må frem, så sant det skal bli evangeliet. Og der ikke dette kommer frem, blir det ikke evangelium i bibelsk forstand.

Videre – denne bestemte person har fullført ganske bestemte kjensgjerninger til vår frelse. Han tok på seg ansvaret for oss, og han kom i vårt sted. Du husker vi presiserte også dette da vi talte om Jesu person. Han var i vårt sted, og ble behandlet etter det vi hadde fortjent, for at vi til gjengjeld skulle få komme i hans sted, og bli behandlet etter det som han har fortjent.

Evangeliet er et budskap om det store plassbytte der Guds Sønn kom i vårt sted og ble behandlet som om han var oss, for at vi ved troen skulle komme i hans sted og bli behandlet som om vi var han. Bare hvor ordet om stedfortrederen kommer frem, kommer evangeliet til uttrykk. Hvis ikke evangeliet om stedfortrederen kommer der, så kommer ikke evangeliet der i det hele tatt.

Vi har tidligere stanset ved ordet om dette, og skal ikke gjenta det nå. Vi konstaterer bare at evangeliet er ikke en almennreligiøs tale om Guds nåde hen i det blå, men det ganske bestemte budskapet om Jesu person og Jesu stedfortredergjerning. Og jeg vil gjerne ha understreket: budskapet om at Jesus Kristus Guds Sønn gjorde våre gjerninger. Han gjorde ikke sitt, men han gjorde vårt, for at vi skulle bli frelst.

Dette evangelium er en Guds kraft til frelse. Her betyr frelse det å nå målet i det fullkomne Guds rike. Det er altså ikke bare det å bli frelst, men det innbefatter alt som jeg trenger etter at jeg er blitt en kristen, for å leve som kristen, og jeg kunne gjerne si å dø som en kristen.

Det innbefatter å være det som jeg skal være som en kristen, og få lov å tjene min Herre og frelser her i tiden og nå målet i hans fullkomne rike. Alt dette er evangeliet, sier Guds ord. Det er ikke småting.

I evangeliet åpenbares Guds rettferdighet av tro. La du merke til hvordan jeg leste det, da jeg siterte Rom. 1, 17. I det åpenbares, det vil si det samme som avsløres, Guds rettferdighet av tro til tro. Det er Guds rettferdighet av tro, ikke av gjerninger. Guds rettferdighet er en rettferdighet som han gir oss. Det er ikke noe vi skal prestere eller få til. Det er ikke noe som Gud først må virke gjennom oss, men noe som han gir oss ved troen.

Og der hvor dette budskapet lyder, der fører det også til tro. Og så slutter Rom. 1, 17 med å konstatere at den som tror på Jesus, kommer til å leve. Dette ordet kan oversettes på to måter, uten at jeg skal komme inn på det i dag. Men jeg vil bare peke på at det som har betoning ved Rom. 1, 17 er ordet leve. Den som tror på Jesus kan nemlig ikke dø, han kommer til å leve. Det står med den avgjørende betoning der. –

Med dette har vi da sett på hva loven er. At loven krever fullkommenhet, at loven kan vi bare oppfylle med hjertet, ikke med våre gjerninger, at overfor loven holder vi ikke mål noen av oss, og ikke minst har vi presisert at så lenge mennesket er loven noe skyldig, kan han ikke få tilgivelse hos Gud.

Videre har vi prøvd å presisere at evangeliet er dette bestemte budskap om Guds Sønn, som er blitt menneske og har gjort våre gjerninger til frelse, tatt dommen for våre synder og gjort oss fri.

Ut fra dette er det nå vi skal gå litt videre og prøve å se på: Hva er omvendelse? Hva er tro? Hva er rettferdiggjørelse? Hva er det å bli født på nytt? Osv. Til sist skal vi ta opp spørsmålet: Hva er et hellig liv?

Det første vi skal ta opp gjelder Guds kall. Gud kaller et menneske til frelse. Guds kall kommer til oss, og merk deg: Gjennom ordet om Jesus. Guds kall betyr: Kom som du er! Kom til din Frelser! Det kommer med dette løftet av Jesus: Den som kommer til meg, vil jeg ingen lunde støte ut. Det er uttrykk for Guds kall i lignelsen om kongesønnens bryllup. Det er et budskap som sendes ut til menneskene, uten å spørre hvem de er, eller hva de har gjort, eller hvor de kommer fra.

Kom til bryllupet! Og du hører nettopp i denne lignelsen om kongesønnens bryllup, at det å være verdig er det samme som å ta imot innbydelsen. Det å være uverdig, er at de sier nei til det av en eller annen grunn. Av dette hører du at Guds kall hører inn under evangeliet. Kom til Jesus, alt er ferdig, alt er gjort. Det var Guds mening at der dette kallet lyder, skulle menneskene ta imot med det samme de fikk høre det.

Og her vil jeg understreke noe meget viktig. Det er ingen ting i veien for at hvem som helst som hører dette kallet, kan bli frelst. Det kan skje der og da, med det samme han hører kallet og tar imot det.

Du som leser dette nå, om du ikke er en kristen, du hører at Gud har sendt et kall til menneskene. Kallet kommer også til deg. Kom til Jesus, alt er ferdig,. Kom! Det som skal gjøres, det har han gjort. Kom til Jesus, og du er frelst. Du kan her og nå bli frelst ved å ta imot dette.

Det er vranglære å sette opp for menneskene noe de må være og gjøre, noe Gud må utrette i dem, før de tar imot kallet. Alle kan høre kallet og bli frelst. Men dessverre, det er bare få som gjør det. De fleste av oss tenker, og slik har det nettopp vært med meg, at nå må jeg bli annerledes, nå må jeg prøve å slutte med det som er galt. Jeg må begynne å gjøre Guds vilje. Jeg kan ikke komme slik som jeg er nå osv.

Og så begynner den fortvilede kampen under loven. Og dette skal vi tale mer om neste gang.

tirsdag 24. juni 2008

22. Kristendom, av Ø. Andersen.

22 av 28. Gjerninger.

I Rom. 3, 19-20 leser vi: Men vi vet at alt det loven sier, det taler den til dem som er under loven, for at hver munn skal lukkes og hele verden bli skyldig for Gud. 20 Derfor blir intet kjød rettferdiggjort for ham ved lovgjerninger. For ved loven kommer erkjennelse av synd.

Vi ser her i v. 20 at intet kjød, altså intet menneske på jorden, blir rettferdiggjort for Gud ved lovgjerninger. Men det er sagt at mennesker kan gjøre gode gjerninger, men samtidig at Gud ikke godtar dem slik at han tilregner noe menneske rettferdighet på grunn av disse lovgjerninger.

Hva er lovgjerninger egentlig? Jeg vil belyse det med et konkret eksempel. Ta f. eks. det syvende bud: Du skal ikke stjele. Sett at jeg lar være å stjele – det har jeg forresten prøvd å beflitte meg på hele mitt liv. Har jeg da holdt det syvende bud?

Her svarer menneskene: Ja, naturligvis må en vel det. Når det syvende bud sier at du skal ikke stjele, og vi så lar det være, da må vel den sak være i orden. Vel, her er det Gud kommer og sier noe annet. Her ble jeg møtt direkte av Gud selv med spørsmålet: Med hvilket sinn har du latt være å stjele? Lar du være må stjele fordi du elsker meg av hele ditt hjerte, av hele din sjel, av hele din kraft, og fordi du elsker din neste som deg selv? Er det årsaken til at du lar være å stjele?

Da måtte jeg svare nei. Jeg kunne ikke elske Gud, det var nettopp det jeg ikke gjorde. Jeg kunne ikke elske min enste som meg selv. Det manglet det svært meget på. Da sa Gud til meg: Når du lar være å stjele, da gjør du lovens gjerning, hva det syvende bud angår, men du har ikke holdt budet. Budet kan bare oppfylles med hjertet. Budet kan bare oppfylles ut fra et syndfritt hjerte.

Senere leste jeg i Luthers fortale til Romerbrevet, og det gjorde et underlig inntrykk på meg å lese det da: Du må vokte deg form å tenke om Guds lov, slik som du tenker om de borgerlige lover og anordninger. For dem kan du oppfylle med dine gjerninger, men Guds lov kan du alene oppfylle med ditt hjerte. Du kan ikke oppfylle Guds lov med dine gjerninger alene.

Det var akkurat som om det skulle vært tatt ut av min egen erfaring. Og her ser du forskjellen. Å holde budene betyr at vi helt ut er syndfri, at vi gjør det som budet påbyr og lar være å gjøre det som budet forbyr, for vi elsker Gud av hele vårt hjerte og vår neste som oss selv. Gjør vi ikke det, vel, da kan vi nok gjøre de gjerninger som loven krever. Vi kan i alle fall gjøre det loven påbyr til en viss grad, og til en viss grad la være å gjøre det som den forbyr. Og da sier Guds ord at dette er lovgjerninger.

Men dette blir ikke godtatt av Gud, som om vi hadde holdt budene. Det er forskjell på å holde budene og å gjøre lovgjerninger, som du ser.

Ofte blir lovgjerninger kalt for gode gjerninger. Det blir sagt at det er ikke nok å gjøre gode gjerninger for å bli rettferdiggjort. Det er i og for seg sant nok, men det er forferdelig galt å kalle lovgjerninger for gode gjerninger. Lovgjerninger er ikke gode gjerninger! Lovgjerninger er det samme som Hebreerbrevet kaller døde gjerninger. Det er samvittighetsgjerninger. Det er noe vi gjør for å tekkes Gud. Vi vil være rettferdige, vi vil gjøre det som er sant og rett, men vi gjør det ikke ut fra et hjerte som elsker Gud. Da kan det ikke kalles gode gjerninger i bibelsk forstand.

Gode gjerninger er Åndens frukt. Disse finner du bare hos de mennesker som lever i samfunn med Jesus, og dem skal vi komme tilbake til senere. Men jeg vil bare presisere at gode gjerninger og lovgjerninger er to forskjellige ting. Og lovgjerninger kan altså et menneske gjøre, men som du ser sier Guds ord klart og tydelig: Gud rettferdiggjør ikke noe menneske på grunn av lovgjerninger.

Der står vi altså. Vi kan gjøre de gjerninger som loven påbyr til en viss grad, og la være å gjøre dem som loven forbyr. Men vi er ikke omvendt til Gud ved dem, Gud godtar dem ikke. Dette holder ikke mål i Guds øyne.

Så er spørsmålet: Hvorfor er da loven gitt? Og det spørsmålet skal vi også ta opp ganske kort. Loven er gitt til menneskene for å hjelpe oss til å bli rettferdige for Gud. Slik er det så naturlig for oss å tenke. Men Guds ord sier noe ganske annet. I Rom. 3, 19 leser vi: for at hver munn skal lukkes, det betyr altså at vi skal miste enhver unnskyldning overfor Gud. Hele verden skal bli skyldig, det betyr: vise seg å være skyldig overfor Gud.

Hele verden er skyldig i sine synder, men menneskene vet det ikke. For at menneskene skal bli seg bevisst hvem og hva de er i Guds øyne, har Gud gitt loven. Det skal vise seg for menneskene at de er skyldige for Gud. Det er det første svaret jeg peker på ut fra Guds ord.

Går vi så videre til Rom. 5, 20 finner vi et nytt svar. Der står at loven kom til for at fallet skulle øke. Det er grunntekstens uttrykk. Men der synden ble stor ble nåden enda større. Liksom synden hersket ved døden, skulle også nåden herske ved rettferdighet til evig liv ved Jesus Kristus vår Herre.

Her hører vi altså at loven kom for at synden, eller rettere sagt fallet, skulle øke. Et fall er altså en bevisst overtredelse. I tillegg til Adams fall som er omtalt ovenfor, skulle det bli så mange andre fall. Fallet skulle øke. Augustin sier om dette stedet: Gud handler ikke i grusomhet, men han lar sykdommen bryte ut for at man skal søke lege og bli helbredet.

Når et menneske er sykt og ikke vet det, da søker man ikke lege, men dør av sykdommen. Men det vil ikke Gud, og han får sykdommen til å bryte ut for at man skal bli helbredet, Det er et meget treffende bilde Augustin bruker her.

Her hører vi at loven kom til, den kom imellom, står det egentlig, for at fallet skulle øke. Og så kommer svaret i v. 21, og det går ut på at nåden skulle komme til å herske i Jesus Kristus vår Herre. Med andre er loven gitt for at nåden skulle komme til å herske. Det er svaret på det stedet.

Går vi så videre i Guds ord til 2. Kor. 3, 6: Bokstaven slår i hjel og Ånden gjør levende. Bokstaven er betegnelse for loven, fordi det står at Gud med sin finger skrev bokstaver på lovens to tavler. Bokstaven slår i hjel, men Ånden, det er Jesus, evangeliet, det gjør levende. Og vi hører i vers 7 om en dødens tjeneste og i vers 9 om en fordømmelsens tjeneste. Loven har altså fått en tjeneste og oppgave av Gud.

Gud har en bestemt hensikt med loven; å døde og fordømme oss. Og det skjer for at evangeliet skal rettferdiggjøre oss og frigjøre oss og gjøre oss levende. Evangeliet har fått en levendegjørende tjeneste. Her hører vi altså at loven er kommet for at vi skal dødes og fordømmes, vi skal bli stående ansikt til ansikt med Gud aldeles fortapt i oss selv.

Endelig vil jeg få nevne et fjerde sted også som sier oss noe om hvorfor loven er gitt. Det er Gal. 3, 21 f. der står: Er da loven mot Guds løfter? Langt derifra. For var det gitt noen lov som kunne gjøre levende, da kom rettferdigheten virkelig av loven. Men Skriften har lagt alt inn under synd, for at det som er lovt ved tro på Jesus Kristus skulle bli gitt dem som tror.

Her blir det sagt ganske enkelt: Loven kom for at vi skulle få det som er lovt ved Jesus. Det skulle vi få ved troen. Loven ble gitt for at vi skulle komme til troen og bli frelst. Dette er Guds svar på spørsmålet om hvorfor loven er gitt – om lovens plass i gudsforholdet. Loven har også andre oppgaver, som vi skal komme tilbake til senere.

Her ser vi altså at loven krever fullkommenhet og syndfrihet. Loven kan ikke oppfylles med gjerninger alene, bare med hjertet. Loven er gitt for at vi skal komme til troen, for å si det på kortest mulig måte. Dette er Skriftens lære om loven i vårt forhold til Gud. Og bare hvor dette får lyde er det Bibelens sanne tale om hva loven er for noe.

Det blir sagt så mye i dag om hva vi skal være og ikke være som ikke står i loven. Og det fører til loviskhet. For man ser ikke at loven krever fullkommenhet, og det blir ikke klart og utvetydig forkynt at så lenge et menneske er loven noe skyldig, så lenge får et menneske ingen tilgivelse hos Gud. Vil du ha dette klart for deg. Det er i en sum hva loven går ut på, og den er som sagt gitt for at vi skal komme til troen på Jesus.

Så blir spørsmålet om Guds hellige lov får virke slik hos oss. Det spørsmålet skal vi ta opp igjen senere. Men først får vi ta opp spørsmålet: Hva er evangeliet? Og det gjør vi i neste kapittel.

21. Kristendom, av Ø. Andersen.

21 av 28. Loven og evangeliet.
I dag skal vi gå over til et nytt avsnitt. Vi har talt om synd, ja, vi begynte med å tale om Gud, hvem han er, om skapelsen, og om hvordan synden er kommet inn i verden. Og så har vi talt om selve forløsningsverket, hvem Jesus er, og hva Jesus har gjort.

De spørsmålene som vi nå skal ta opp, er de rent personlige som hører med til å bli – og til å være en kristen. For eksempel; Hva er omvendelse? Hva er tro? Hva vil det si å bli født på ny? Hva vil det egentlig si å bli en kristen? Hvordan går det til å bli en kristen? Osv.

Før vi kan ta opp disse spørsmålene hver for seg, må vi imidlertid ta opp to andre spørsmål: Hva er loven og hva er evangeliet? Det store spørsmålet for den som vil være en kristen er å forstå hva loven og evangeliet egentlig er.

Nå vil jeg be deg som hører på å sukke til Gud at han vil gi deg lys over det spørsmålet. For dette med lov og evangelium kan ikke forklares intellektuelt. Det kan et menneske ikke forstå uten at Gud gir ham forståelse. Men vi må jo ta spørsmålene opp i Guds ords lys.

Da vil jeg først få lese to ord, begge er fra Romerbrevet. Først i kap. 1, 16-17: For jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, både for jøde først og så for greker. 17 For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro. Som det står skrevet: Den rettferdige av tro, skal leve. Det andre er fra Rom 3,19-20 Men vi vet at alt det loven sier, det taler den til dem som er under loven, for at hver munn skal lukkes og hele verden bli skyldig for Gud. 20 Derfor blir intet kjød rettferdiggjort for ham ved lovgjerninger. For ved loven kommer erkjennelse av synd.

Her hører du altså at evangeliet er en Guds kraft til frelse, og du hører like klart at loven i og for seg ikke kan frelse. Og likevel har loven en meget viktig oppgave, som du ser. Den er gitt for at hver munn skal lukkes og hele verden bli skyldig for Gud. Det betyr i denne sammenheng å vise seg å være skyldig overfor Gud.

Nå er da spørsmålet: Hva er loven, og hva er evangeliet? De to spørsmål skal vi prøve å ta opp.

Loven
Når det gjelder det første: Hva er loven? Da er det enkeleste og mest omfattende svar dette: Loven er åpenbaringen av Guds hellighet. Merk deg hva jeg sier nå: Åpenbaringen av Guds hellighet! Jeg sier ikke at loven er bare bud og forbud. Jeg sier ikke bare at loven er budskap om hva vi skal være og hva vi skal gjøre. Jeg sier noe meget mer enn det. Jeg sier at loven er ÅPENBARINGEN AV GUDS HELLIGHET!

Loven er at Gud åpenbarer at han ikke kan forlikes med synd, at han ikke går på akkord med synd og løgn, eller med noe som helst som er imot hans vesen. Gud kan ikke tåle det som strider imot hans vesen. Dette kommer til uttrykk i loven. Loven består i at Gud åpenbarer dette.

Den første åpenbaring vi har både av loven og av evangeliet er i den første preken Gud har holdt for falne syndere. Den ble holdt om kvelden på syndefallsdagen. Den ble holdt av Gud selv, med Adam og Eva som tilhørere.

Der sier Gud til Adam: Hvor er du? Og til Eva: Hva har du gjort? Der har du loven. Merk deg ordene: Hvor er du? Hvor står du egentlig? Hvordan ser ditt liv ut i Guds lys? Hva har du gjort? Hvordan har du stelt deg? Hvordan ser Gud på deg?

Merker du ikke hvordan disse spørsmålene går tvers gjennom oss og viser oss hvordan vi står i forholdet til Gud? Der har du en åpenbaring av loven.

Evangeliet
I den samme talen har vi den første åpenbaring av evangeliet, og den lyder slik: Kvinnens ætt skal knuse slangens hode. Og kvinnens ætt er der brukt om et enkelt individ som skulle fødes av en kvinne. Dette er en stor hemmelighet.

Loven og evangeliet kommer sammen og samtidig. De må aldri skilles fra hverandre. Like fra begynnelsen av arbeider loven og evangeliet sammen på et menneskes hjerte. På alle stadier i vårt åndelige liv arbeider de sammen, loven avslører Guds hellighet og evangeliet åpenbarer Guds frelsende kjærlighet. Det skal vi se mer på senere.

Den store hemmeligheten med loven og evangeliet er at de må ikke skilles fra hverandre, men heller ikke blandes sammen. Loven er loven, men evangeliet er evangeliet. De må altså ikke skilles og ikke blandes sammen. Kan du få tak i det? Du vil nok forstå litt mer av det, håper jeg, når vi har sett litt nærmere på disse to spørsmålene om lov og evangelium.

Så skal vi gå litt videre om hva loven er. Da Gud gav loven, opprettet han en pakt på Sinai. Den er opprettet på grunnlag av loven. Jeg Herren din Gud, sier han, og så oppretter han en pakt. I denne pakten kommer fire åpenbarings-uttrykk for loven.

Det første er budet: DU SKAL. Det når sin fullkommenhet i det store budet: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte, av hele din sjel, av all din hu. Dette er det første og strøste bud sier Jesus. Men det er et annet som er like stort: Du skal elske din neste som deg selv. På disse to bud hviler hele loven og profetene.

Du hører her i disse to bud at det kreves syndfrihet og fullkommenhet av et menneske. På disse to bud hviler alle andre bud. Alle de ti bud grunner seg på disse to, kjærlighetsbudet. Og du ser at det krever syndfrie, fullkomne mennesker.

Om jeg bare har den minste hemmelige tilbøyelighet til synd, så er jeg ikke lenger fullkommen i kjærligheten. Da elsker jeg ikke lenger Gud av hele mitt hjerte eller min neste som meg selv. Der er ikke plass for noen synd, ikke for den minste hemmelige tilbøyelighet en gang. Det budet er det første åpenbaringsuttrykk.

Det andre er forbudet: DU SKAL IKKE. Her hører du hva synd er i forbudet. Det krever også fullkommenhet, for de samles til ett i det niende og tiende budet som lyder: Du skal ikke begjære! Du skal ikke ha lyst til å synde. Du skal ikke elske eller ville synd! Det er ikke nok at vi lar være, men vi skal heller ikke ha lyst til det. Vi skal ikke ha noe begjær etter synden. For det minste begjær etter synd, er jo synd. Her ser du fra negativt synspunkt. Forbudets synspunkt krever fullkommenhet og syndfrihet. Altså både positivt og negativt krever loven fullkommenhet og syndfrihet.

Videre, det tredje åpenbaringsuttrykk er at Gud setter STRAFF for å synde. Dersom du bryter mine bud og de lover som jeg byr deg i dag, da kommer jeg over deg og forbanner deg, sier Herren. 5. Mos. 28. Videre står det at forbannet være den som ikke holder alt det som er skrevet i lovens bok, så gjør han det. Det er dette som kalles lovens forbannelse. Og den kommer over hvert eneste menneske som ikke oppfyller lovens krav.

Det fjerde åpenbaringsuttrykk er VELSIGNELSE til dem som holder budene. Dersom du holder mine bud og mine lover, vil jeg storlig velsigne deg. 5. Mos. 28. Her har du det betingede løfte – det er loven.

Disse fire åpenbaringsuttrykkene, budet, forbudet, straffen for å synde og velsignelsen ved å holde budene, de gir i en sum lovens åpenbaring til oss. Og ut fra det ser du hva loven krever av oss mennesker, en hel og fullkommen rettferdighet for Gud.

Ut fra disse fire åpenbaringsuttrykk vet vi – merk deg det som jeg sier nå – at så lenge et menneske er loven noe skyldig, kan han ikke få tilgivelse hos Gud. Det er lovens krav. Det er en hovedsannhet som mange ikke ser i dag, og som er noe av det viktigste for å bli frelst.

Nå er det flere spørsmål som naturlig melder seg i forbindelse med loven. Vi skal nevne ett av dem: Hva er forskjellen på å holde budene og å gjøre lovgjerninger? Vi leser nemlig i Rom. 3 at intet kjød blir rettferdiggjort for Gud ved lovgjerninger, for ved loven kommer erkjennelse av hva synd er. Dermed har jo Guds ord sagt at mennesket kan gjøre lovgjerninger, men samtidig har det sagt at ikke noe menneske kan bli rettferdig overfor Gud på grunn av disse lovgjerninger.

Da må det å gjøre lovgjerninger være en ting, og det å holde budene en annen. For hvis vi holder budene, da får vi velsignelse. Det sier Guds ord meget klart. Ja, Guds ord sier at holder dere budene, da skal vi leve. Men om vi gjør lovgjerninger, får vi ingen velsignelse. Lovgjerninger kan ikke hjelpe oss det minste. Da må det altså være forskjell på å holde budene, altså å oppfylle loven, og å gjøre lovgjerninger. Og den forskjellen skal vi ta opp i begynnelsen av neste kapittel.

lørdag 21. juni 2008

20. Kristendom, av Ø. Andersen

20 av 28. Jesu himmelfart.

I Fil. 2 har vi også tidligere lest at Gud oppvakte Jesus fra de døde, og gav ham det navn som er over alle navn. Det som ligger i disse to ord er det vi nå først skal samle oss om.

Du hører altså at vi er satt i himmelen i Kristus. Først sies det at vi er oppvakt med ham fra graven, og dernest at vi er satt med ham i himmelen. Her omtales Jesus som en stedfortreder, slik at det han gjør, det gjør du og jeg. Når han tar plass i himmelen, er det du og jeg som tar plass der. Han er der som vår talsmann og representant, som et menneske.

Soningen har han fullbyrdet en gang for alle, men sin stedfortredergjerning fortsetter han med, den opphører ikke. Han opphører heller ikke med å være menneske. Som menneske er det han har fått all makt i himmel og på jord. Som et menneske har han seiret over døden og djevelen, synden og verden for oss. Og som et menneske er det altså at han åpenbares for vår skyld i himmelen. Hva betyr dette for oss? spør du kanskje. Du bør i alle fall spørre slik.

Det betyr at det som du og jeg har fått å leve på som kristne, det har vi i Jesus Kristus i dag i himmelen. Du er klar over at ingen kan leve på å være gjeldfri. Vi kan si at da Jesus utslettet skyldbrevet mot oss, slik som han gjorde da han døde for oss på korset, da gjorde han oss gjeldfri.

Et menneske som hører dette og omvender seg til Jesus, han er også gjeldfri. Nå viser det seg i vårt daglige liv at vi kommer til kort etter at vi er blitt kristne. Det er så mange som ikke skjønner hvordan de skal klare å holde ut som kristne. De ser på seg selv, de kjenner på det som de føler, de prøver å leve på nådens virkninger i sitt hjerte, og så blir disse nådevirkningene borte.

De kjenner bare på sitt gamle menneske, de vet verken ut eller inn, de blir stående fast og blir så lett gjenstand for alle slags fristelser. Slik er det mange som har det, som en dag var lykkelige og frimodige i troen på syndenes forlatelse.

Man kan spørre: Hvordan kan det ha seg at en frimodig kristen kan få det så vanskelig, at det lir så tungt, så umulig, stengt, og han kan ikke se noen vei. Et av svarene på det, og kanskje det viktigste av dem alle, er at de prøver å leve på at de er gjeldfri. Og det går ikke. De ser ikke hva de har i Kristus, de ser ikke hva det er som gjør oss til kristne, og hva vi fortsatt har å leve på som kristne.

De ser ikke denne sannhet at de er satt i himmelen i Kristus Jesus. Og de ser heller ikke det som i Rom. 5, 10 er uttrykt slik: At vi skal bli frelst ved hans liv, etter at vi er blitt forlikt. Og så sant vi ble forlikt ved hans Sønns død, så skal vi så meget mer bli frelst ved hans liv etter at vi er forlikt, står det der. Og med hans liv tenkes det på hans liv ved Faderens høyre hånd i himmelen.

Dette vil jeg da forsøke å forklare ved et eksempel som Ludvig Hope brukte i min ungdom. En gang min bror og jeg satt sammen med ham, fortalte han oss en historie. Jeg ser at han har brukt den i sine bøker også. Det var i hans nabobygd i hans tidligste ungdom, at det var en enke med mange barn. Hun hadde ikke noe å leve av.

Det var ingen trygd i de dager, og hun gikk til en kjøpmann som hjalp henne. Hun kom etter hvert i meget stor gjeld. La oss si, for å sette et beløp, at gjelden var 3000 kr. Jeg vet ikke om det var det tallet Hope nevnte, men det var i hvert fall et meget betydelig beløp for den tid å være.

Kjøpmannen begynte å bli brydd av dette, for han hadde ikke råd til å holde på dette i lengden. Hun hadde ikke noe å betale med, og det var smått stell med forsorg. Så hendte det, fortalte Hope, at det kom en norsk-amerikaner på besøk til sin hjembygd. Han var utvandret for mange år siden, og ville se til forholdene hjemme.

Han var meget rik og en personlig kristen. Han fikk høre om denne enke, og så gikk han til denne kjøpmannen og spurte om han kunne få lov å komme inn på hans kontor og tale litt med ham. Nå, kjøpmannen hadde ikke noe fint kontor, men han hadde et lite bakværelse. Dit inn gikk de. Så spurte amerikaneren om det var sant at den og den person skyldte penger hos ham.

Ja, dessverre, sa kjøpmannen, det var nok sant. Vil du skrive ut en kvittering på de 3000 kronene, så betaler jeg dem her og nå. Jo da, det gjorde kjøpmannen, han skrev ut de 3000 kroner. Dermed var hun gjeldfri. Ikke sant?

Men så fortsetter han: Nå betaler jeg deg 3000 kr. Til, jeg betaler altså dobbelt, og så gir du meg papir på det. Det skal lyde på hennes navn, og på det skal hun få komme her og få hva hun trenger.

Så gikk det noen dager, og så kom denne enken tilbake. Hun hadde ikke vært der på en tid. Tynget og engstelig og nedslått kom hun inn til kjøpmannen og sa: Du må virkelig unnskylde at jeg kommer igjen, men jeg er nødt til å ha hjelp.

Du er velkommen, sa kjøpmannen. Hun så opp, for hun var ikke vant til å få en slik hilsen. Og kjøpmannen var så lys og vennlig. Ja, jeg vet at jeg er deg skyldig, sa hun, og jeg vet at jeg gjør deg uleilighet. Men jeg er nødt til å ha hjelp.

Kom med meg inn på bakrommet, sa kjøpmannen. Hun ble med inn, og så sier kjøpmannen: Du skylder meg ingen ting, det er betalt. Og ikke bare det, men nå kan du komme her og få hva du trenger, uten å komme i ny gjeld. For det er betalt dobbelt for deg.

Det gjorde et sterkt inntrykk på meg da Hope fortalte dette. Og det Guds ord som han gikk ut fra er Jesaja 40. Der står: Trøst, trøst mitt folk! sier deres Gud. Tal vennlig til Jerusalem og rop til henne at hennes strid er endt, at hennes skyld er betalt, at hun av Herrens hånd har fått dobbelt for alle sine synder.

Det er nettopp det som er profetert om Messias, og det er nettopp det som er oppfylt med Jesus. Han har betalt dobbelt for oss, også for deg som leser dette nå. Han har gjort deg gjeldfri ved å sone alle dine synder, og utslette skyldbrevet mot deg, det som var skrevet med bud. Ved troen på ham får du syndenes forlatelse.

Men det har skjedd mer. Du er oppvakt med ham fra de døde, du er satt i himmelen i Kristus Jesus. Han lever der i dag ved Faderens høyre hånd, som min og din representant. Og han er hva du og jeg skulle vært, men ikke er. Det vi trenger å eie for å være kristne, tilhøre Gud som hans barn, det har vi ved Faderens høyre hånd i himmelen.

Når du vil vite hva det er som gjør deg til en kristen, så skal du ikke kjenne etter nådens virkning i ditt hjerte. For det du opplever i ditt hjerte, det gjør deg ikke til en kristen. For det er en virkning av at du er en kristen.

Vil du vite hva du har å leve på, hva du har å regne med, da må du se i Guds ord som sier at du er satt i himmelen i Kristus Jesus.

Begynner du nå å forstå litt av hva det betyr at Jesus gikk inn i himmelen for oss, og vant en evig forløsning? Ser du hva det er at han åpenbares der, og at du gjelder for Gud for det han gjelder for? Nå skal du takke ham for dette. Og så tom og så tørr og så stengt som det måtte være for deg, og hvor umulig det måtte synes for deg, så skal du vite at i himmelen ved Faderens høyre hånd, der er det du lever av som kristen. Det er ikke i ditt hjerte, det er ikke i dine gjerninger, det er i Jesus Kristus, og vi er satt i himmelen med ham.

Dette er betydningen av Jesu oppstandelse og himmelfart for oss. Nå sier Guds ord om Jesus Kristus, at fordi han har gått gjennom alt dette for oss, så har Gud gitt ham det navn som er over alle navn. Det er navnet JHWH. Det uttalte man før Jehova, eller som teologene nå uttaler Jahve. Vi vet ikke hvordan det skal uttales, men Jesus har som menneske fått dette navn. Og i dette navnet skal alle kne bøye seg, deres som er i himmelen og op jorden og under jorden. Alle skal bøye seg i Jesu navn, og alle skal komme til å bekjenne at Jesus Kristus er herre, det vil si Gud, til Gud Faders ære.

Hvordan tror du den dagen kommer til å bli for dem som ikke har trodd på ham? Tenk på dem som har stått ham imot, som har forkastet ham, som ikke har villet vite av ham. De skal bøye kne for ham ig bekjenne at mennesket Jesus, han som de ikke ville tro på og ikke brydde seg om, han er Gud i all evighet.

Men tenk på hva det er for en salig dag for dem som kjenner Jesus. Jeg som her i tiden har kjent ham som min Gud, har forkynt ham som Herre, han som har vært Herre over mitt liv, ham skal jeg få møte en dag og bøye kne for til Guds ære. Det blir en salig dag for alle som tror på ham.

Nå er da spørsmålet for deg som måtte lese dette: Hører du til dem som tror eller til dem som ikke tror? Å, hvor gjerne jeg ville be deg i Jesu navn at du ville bøye deg for Guds ord og ta det til deg, vende deg til din Frelser som har kjøpt deg så dyrt ved sitt blod, og som åpenbares i himmelen og gjelder der oppe også for deg. Da er du et frelst menneske, og da skal du også få komme til å bli til velsignelse for andre.

I neste kapittel skal vi tale nærmere om loven og evangeliet og omvendelsen.

19. Kristendom, av Ø. Andersen

19 av 28. Jesu oppstandelse.
I dag skal vi begynne med å ta et overblikk, før vi går videre. Vi har talt om hvordan synden kom inn i verden, om syndefallet, og hav det vil si at et menneske er under synd og hvordan vi står skyldige overfor Gud. Videre har vi talt om at på grunn av dette var det at Gud sendte sin Sønn til verden. I forbindelse med det ber Guds Sønn menneske.

I den sammenheng har vi lest Fil. 2, 5-11 flere ganger. Og vi har talt om at Guds Sønn fornedret seg selv, på den måten at han tok på seg en tjeners skikkelse og ble menneske. Og siden fornedret han seg ved å ta på seg hele ansvaret og leve vårt liv, til det førte ham til døden på korset. Vi sluttet forrige gang med å peke på at gjennom dette har Jesus tatt på seg alle våre synder, og vi får syndenes forlatelse ved troen på ham. Syndenes forlatelse er altså knyttet til Jesu fullbrakte verk.

I dag skal vi se litt på hva dette videre har ført til for Jesus. I Fil. 2 leser vi at etter at Jesus har fornedret seg selv så han er blitt lydig til døden, ja korsets død, står det: Derfor har Gud høyt opphøyet ham, og gitt ham det navn som er over alt navn. I og med at Jesus døde for våre synder, så traff dommen en som i seg selv er rettferdig. Vi har understreket dette gjentatte ganger: Jesus er syndfri i enhver henseende. Det at han tar på seg ansvaret for våre synder, fører ham under straffen, under dommen og inn i døden.

Men da viser det seg noe underlig. Døden kan ikke holde på Jesus. Det står at Gud oppvakte ham fra de døde. Vil du merke deg det uttrykket. Det kunne godt ha stått at Jesus tok sitt liv igjen. Han hadde full rett til å gjøre det, og han sier også det i Johs evangeliet: Jeg kan sette mitt liv til, og jeg kan ta det igjen. Han er Guds Sønn, og ut fra det kan han også ta sitt liv igjen når han vil.

Men nå går han i døden som et menneske, som min og din stedfortreder. Og så står det, og det er særlig det som alltid understrekes i forbindelse med oppstandelsen: Gud oppvakte ham fra de døde. Er du klar over hva det betyr?

Jo, det betyr at Jesus personlig seirer over synden fordi han er syndfri. Du vet at loven sier, at den som synder er under forbannelsen. Men loven sier også at den som holder budene har rett til å leve, ikke sant? Det kommer et budskap om velsignelse, og velsignelse inn i den minste detalj, for den som holder budene og svarer til det Gud krever i sin hellige lov.

Videre gir loven en livsrett, og jeg vil gjerne ha understreket det ordet for deg – livsrett. Jesus har en livsrett som menneske, og det er en stor hemmelighet som blir så altfor lite forkynt i dag, at når vår straff, vår dom, vår død treffer Jesus Kristus, treffer den på et menneske som har livsrett etter Guds hellige lov.

Og det gjør at synden beseires, døden taper og lider nederlag overfor Jesus. Nettopp det er også understreket i Hebr. 2. Der står at Jesus ved døden skulle gjøre den til intet som hadde dødens velde, det er djevelen. Han skulle seire over djevelen, nemlig ved å seire over døden.

Man kan da spørre: Hvordan går det til å seire over døden? Jo, det går til ved at en har livsrett. Du vet at døden er en følge av synd. Like sikkert som synden trekker døden med seg, like sikkert trekker det å holde mål overfor Gud etter loven, det evige liv med seg. I sin person og i sine gjerninger er Jesus slik at det nettopp trekker det evige liv med seg. Han har altså som vi nettopp karakteriserer det, livsrett.

Vår dom og straff treffer på et menneske som har livsrett, og det viser seg i at Jesus ikke kan bli værende i døden. Like sikkert som døden rammer ham og han virkelig dør, like sikkert er det at retten til å leve gjør at Gud oppvekker ham igjen fra de døde. Da beviser han for all verden, for engler og himler, for alt at dette menneske Jesus Kristus holder mål etter loven overfor Gud.

Merk deg at dette gjør Guds Sønn som menneske. Vi tenker ofte på det at han er jo Guds Sønn, han seirer nok. Ja, det er sant. Men Guds Sønn er helt og fullt blitt menneske. Guds Sønn er her helt og fullt i mitt og ditt sted. Det var helt og fullt din og min synd han gjorde opp på Golgata kors, og måtte ta konsekvensen av.

Like fullt er det som menneske han er rettferdig. Og nå skal du merke deg: Helt og fullt er den rettferdighet Jesus legger for dagen i oppstandelsen, din og min rettferdighet. Liksom min synd brakte ham i døden og fortapelsen, like sikkert er det at den rettferdighet Jesus legger for dagen i oppstandelsen, det er nettopp din og min rettferdighet overfor Gud.

Jeg skal sitere et par ord utenom Filipperbrevet, som viser oss dette så klart. Det ene er i Rom. 4, 25, hvor det står om Jesus at han ble gitt hen. Det uttrykket betyr nemlig at han ble gitt hen i døden for våre overtredelser. Oppreist, det betyr nemlig oppreist fra de døde, oppreist fra graven, til vår rettferdiggjørelse. Det ble altså sagt at vår rettferdighet er den som Jesus legger for dagen i oppstandelsen.

Og i Ef. 2, 4-7 står det: Vi er oppvakt med Kristus. Da Jesus stod opp av graven, var det vi som i og med ham stod opp av graven. Og da Jesus for opp til himmelen, var det vi som i og med ham ble satt med ham i himmelen i Kristus Jesus.

Her ser vi altså at Jesus har skaffet oss en fullkommen rettferdighet overfor Gud, i stedet for våre synder. Våre synder har han båret vekk, han har skaffet dem bort, dommen er som sagt eksekvert, og vi er blitt fri. I stedet har vi fått en rettferdighet som gjelder for Gud, og denne vår rettferdighet er en person som har gjort alle ting som vi skulle ha gjort, men ikke kan på grunn av vår synd. Og han er blitt alt det som vi skulle ha blitt, men som vi ikke er.

Vår rettferdighet er en person som helt og fullt står der i stedet for oss og gjelder overfor Gud for oss. Slik sto Jesus opp av graven. Og merk deg, han sto altså opp av graven som menneske. Jesu oppstandelse er en legemlig oppstandelse. Jesu grav er tom. Og dette er en historisk kjensgjerning. Det er ikke uttrykk for kirkens tro, det er tvert om en historisk kjensgjerning, som vi blir bedt om å sette vår lit til.

Du ser at å kalle dette et produkt av kirkens tro, slik som visse teologiske retninger gjør, det betyr ingen ting. Det som betyr noe, det er det vitnesbyrd som Gud gir oss: Et menneske har seiret over døden, et menneske har stått opp av graven. Jesu grav er tom! Og dette menneske har så, etter å ha åpenbart seg mange ganger, fart opp til himmelen og tatt plassen ved Guds høyre hånd. Det gjorde han altså som menneske og for vår skyld. Det skal vi se nærmere på neste gang.