fredag 27. juni 2008

26-27. Kristendom, av Ø. Andersen.

26 av 28. Gjenfødelse og kristenliv.

I dag skal vi se litt nærmere på det å leve som en kristen. Da må vi først si et par ord om gjenfødelsen. Hva er det egentlig?

Det er for å si det kort som det går frem av Guds ord, at det er det samme som å komme til troen. Og her står vi med det samme som vi har sett før, omvendelse, tro, rettferdiggjørelse, og nå gjenfødelse – det er forksjellige betegnelser på en og samme sak, sett fra forskjellige syndvinkler: nemlig det at et menneske blir en kristen.

Blant de mange Guds ord vi nå kunne ta frem når vi skal snakke om gjenfødelsen, er ikke minst et som vi finner i 2. Pet. 1, 3-4: Ettersom hans guddommelige makt har gitt oss alt som tjener til liv og gudsfrykt, ved kunnskapen om ham som har kalt oss ved sin egen herlighet og kraft, 4 og gjennom dette har gitt oss de største og mest dyrebare løfter, for at dere ved dem skulle få del i guddommelig natur, etter at dere har flyktet bort fra fordervelsen i verden som kommer av lysten,

Legg merke til at her er tale om en kunnskap om Jesus, og i denne kunnskapen er det gitt oss alt som tjener til liv og gudsfrykt. Det kunne jo meget godt ha stått at vi har fått alt som tjener til liv og gudsfrykt i Jesus. Det ville være bibelsk, og det er sagt mange steder i Guds ord.

Men her står det ikke akkurat på denne måten. Her står det at det er ved kunnskapen om Jesus at vi har fått alt som tjener til liv og gudsfrykt. Og i denne kunnskapen har vi fått de største og dyreste løfter, for at vi ved disse løftene skal få del i guddommelig natur.

Hva betyr det at selve kunnskapen er nevnt?

Det betyr at Guds ord kommer til oss, jeg kunne nesten si i et ganske bestemt teoretisk budskap, men dette budskap er ikke bestemt til å være teori. Det kommer et ganske bestemt budskap, om en ganske bestemt person, som har fullført ganske bestemte kjensgjerninger til vår frelse. Det har vi talt om tidligere i disse leksjonene.

Mange er tilbøyelige til å si: Ja, men det er jo bare kunnskap, det er jo bare noe jeg vet. Det skal du vokte deg vel for å si., Sannheten er at den egentlige virkelighet er i Ordet. Når vi taler i vår daglige tale, skjelner vi mellom våre ord og det som vi snakker om. Om jeg nevner en ting, for eksempel en blyant, så er mitt ord en ting og blyanten en annen ting.

Men slik er det ikke med evangeliet. Evangeliet ert ikke en ting og Jesus noe annet. Evangelie-kunnskapen er ikke en ting og det som den forkynner noe annet. Men her er det slik at selve virkeligheten kommer til oss gjennom kunnskap. Det er dette Guds ord legger så stor vekt på, når det er spørsmål om at et menneske skal bli født på ny.

Jesus kommer til oss med hele sin frelse i et bestemt budskap. Kunnskapen er ikke en ting og Jesus og frelsen noe annet, men selve frelsen kommer i en bestemt kunnskap. Det er om dette apostelen sier at han akter kunnskapen om Jesus Kristus så meget verd at han akter alt annet for skarn. Skarn er det som vi til daglig kaller for søppel. Så du skjønner det er et sterkt uttrykk han bruker, når han sier at alt er å regne for skarn mot kunnskapen om Jesus Kristus.

Du skal altså ikke si at det er bare kunnskap, det er bare noe jeg vet. Men du skal bruke det som du vet. Du skal ta det til deg, du skal holde deg til det. Da kommer du gjennom det som du vet om Jesus, eller for å si det ennå bedre: det som Gud forkynner deg gjennom Jesus, til å bli født på ny, hvis du ikke allerede er blitt det på forhånd.

Gjennom ordet om Jesus kommer du i forbindelse med de største og dyreste løfter. I denne kunnskapen, som vi nå peker på, har Gud gitt oss store gavebrev – ordet løfte betyr nemlig gavebrev. Gavebrev betyr at de som mottar dem, de mottar det som gavebrevet lyder på. De mottar Jesus selv, de mottar barnerett hos Gud, arverett, de mottar Jesu rettferdighet og hellighet, de mottar kort sagt alt det som Jesus er og har gjort, alt det som, Jesus Guds egen Sønn, gjelder for i himmelen. Alt det mottar et menneske som gave fra Gud i løftene. Derfor kommer han gjennom løftene til å bli et nytt menneske. Han får del i guddommelig natur. Slik blir et menneske født på ny.

Det var jo dette Jesus henviste Nikodemus til også, da han spurte hvorledes dette skulle skje – nemlig at han skulle bli født på ny. Da henviste Jesus til det som skulle skje på Golgata kors om at Moses opphøyet slangen i ørkenen, og de som så på kobberslangen skulle leve. Således skulle Menneskesønnen opphøyes, for at hver den som tror på ham skal ha evig liv.

Dette kommer av like sikkert som synden har ført døden med seg, like sikkert fører Jesu soning det evige liv med seg. Det å komme i forbindelse med Jesu fullbrakte verk er det som virker gjenfødende på oss.

Gjenfødelsen er definert slik i våre bekjennelsesskrifter: Det er å bli gitt troen i hjertet. Og det er, som vi har sitert fra Fil. 2, ikke av oss selv, det er en Guds gave. Nøyaktig står det slik: Av nåde er dere frelst, og det er ikke av dere selv, det er en Guds gave.

Som vi også før har vært inne på, ser dere altså at Ordet skaper tillit til Jesus i hjertet. Bokstavelig blir da troen inngitt i hjertet. Og det å få troen inngitt i hjertet, er akkurat det samme som å bli født på ny.

Når dette skjer hos et menneske, har det også del i guddommelig natur, og da begynner et helt nytt liv i et menneske. Konklusjonen blir da: Spør du hva gjenfødelse er, så svarer Guds ord: Det er det samme som at du kommer til troen på Jesus, få ditt hjerte rettet på Ham.

Så spør du hvordan skjer gjenfødelsen, så svarer Guds ord: Det skjer gjennom ordet om Jesus. Gud har gitt oss en kunnskap om ham som kalte oss ved sin egen herlighet og makt. Og i denne kunnskap har han gitt oss de største og dyreste løfter, for at vi ved dem skal få del i guddommelig natur.

Du hører at dette er meget enkelt, det er så enkelt at du behøver ikke å fare vill. Det kan hende at du som hører på meg ikke fatter så meget av hva kristendom egentlig er, men du skjønner godt det som jeg sier nå. Du hører om Jesus, du fortsetter å høre om Jesus, du legger merke til hva Bibelen forteller deg om Jesus, hva han har gjort for deg, hvordan han har fullbyrdet det ansvar som egentlig hviler på deg, for at du skal være fri.

Du hører at Jesus i ditt sted og på dine vegne har oppfylt hele loven, det vil si alle dine plikter overfor Gud, hvordan Jesus har gjort godt igjen det som du har forbrutt og forsømt. Dette skjønner du, gjør du ikke? Ja, hør nå dette, og hør det om igjen og om igjen, og hvis du hører og tar dette til deg, så kommer ditt hjerte til å rettes på Jesus. Det er selve ordet om Jesus som gjenføder deg.

Jeg skal gi deg et godt, konkret eksempel fra Apostlenes gjerninger (kap. 10). Det var en from mann som fryktet Gud med hele sitt hus, og som gav almisser til folket og ba alltid til Gud. Men han var ikke født på ny. Han sendte bud til Peter. Han ville først ikke komme. Men Herren gav Peter en åpenbaring om at han skulle gå til denne mannens hus, til tross for at han var en hedning, og forkynne Guds ord.

Så kommer Peter, og hva gjør han? Han begynner å fortelle ut fra Guds ord i Det gamle testamentet hva Gud har lovt, og hvordan alt det som i profetene og salmene var lovt, og som nå er blitt oppfylt i Jesus Kristus. Og så kommer han til et punkt i talen hvor han sier slik: Han, Jesus, gir alle profetene det vitnesbyrd, at hver den som tror på ham får syndenes forlatelse ved hans navn.

Da Peter sa det, skjedde det noe. Det står nemlig i det følgende vers: Mens Peter ennå talte disse ord falt Den Hellige Ånd på alle dem som hørte ordet. Der satt de og hørte om Jesus, og så gikk det et lys opp for dem. Ja, men Jesus har jo frelst oss, Det er jo Han som har gjort det. Gud har jo gitt oss evig liv i sin Sønn. Jesus har jo tatt bort våre synder.

Du skal høre Guds ord om Jesus, slik at dette går opp for ditt hjerte. Den dagen du med ditt hjerte tror dette, så du kan si med sannhet at nå er ditt hjerte blitt rettet på Jesus, da er du født på ny, og da begynner et helt nytt liv i deg. Da har du del i guddommelig natur, og da begynner for alvor det som vi kaller å leve som kristen.

Jeg har prøvd å stanse litt ekstra for dette i dag, fordi det er så mange i dag som er med i kristent arbeid og ikke har opplevd disse ting. De er med, de har bestemt seg for å ville være kristne, og det mener de da altså oppriktig. Men de har aldri riktig sett Jesus, de har aldri riktig fått hvile i ham, det har aldri riktig gått opp for deres hjerte hvem Jesus egentlig er og hva de har i ham.

Alt dette kan hvem som helst få oppleve, bare de gjør bruk av den kunnskap vi begynte å snakke om i denne leksjonen. Og nå forstår du hvor verdigfull den er. Det er altså en kunnskap som Gud har gitt oss, og som vi ved å stadig bruke, ta den til oss, da kommer vi til å oppleve å få del i guddommelig natur. Så sier jeg da lykke til, til deg som har hørt dette og gjør bruk av det. Da begynner et helt nytt liv også for deg.

Det heter at Jesus Kristus bor ved troen i våre hjerter. Vi som er kommet til troen på Jesus, vi eier ham. Troen forener oss med Jesus. Vi har også vært inne på det før, og da prøvde jeg å understreke, at det som du tror på, det har du. Det har vi forresten lært allerede i barnelærdommen.

Nå skal vi ut fra dette se litt nærmere på hva det er å leve som kristen. Og med det kommer vi da til spørsmålet om selve helliggjørelsen. Det første vi da skal ta opp er spørsmålet: Hva er helliggjørelse? Og det skal vi begynne neste kapittel med.


27 av 28. Helliggjørelse.

I dag skal vi ta opp spørsmålet: Hva er helliggjørelse? Med helliggjørelsen tenker vi ofte på Guds verk med en kristen etter omvendelsen. Men for nå å være nøyaktig må vi nevne at det er brukt på to måter i Bibelen. Helligelsen eller helliggjørelse er egentlig det samme ord i grunnteksten. Det brukes for det første om hele frelsen.

Ordet hellig eller helliggjøre er brukt om alt det som skal til, fra det å bli en kristen, innbefattet å leve som en kristen, med alt det som Gud skal bruke et menneske til, like inn til det å nå målet i det fullkomne Guds rike. Slik er det f. eks. brukt i Hebr. 2, 11, hvor det står at både den som helliggjør og de som helliggjøres er alle av en. Det kunne vi godt si med vår daglige tale: Både den som frelser og de som frelses er alle av ne.

Men det er ikke den måten vi helst tenker på det, når vi snakker om helliggjørelse på den måten som vi gjør her. Ordet helliggjørelse brukes også om det som skjer i en kristen etter at han er blitt omvendt til Gud. Og slik har vi det f. eks. i 1. Tes. 5: Han selv, Fredens Gud, hellige dere helt igjennom, og gi at deres ånd, sjel og legeme må bevares fullkomne og ulastelige ved vår Herren Jesu Kristi komme. Der er det sagt til troende mennesker, og der er det nok først og fremst sagt om det som Gud skal virke og utrette i dem, etter at de er blitt kristne.

Hva er altså helliggjørelse? Nå tenker vi på Guds gjerning i en kristen etter omvendelsen. Mange vil umiddelbart svare: Det må vel være at Gud gjør oss hellige. Det stod jo også det i ordet jeg siterte fra 1. Tes. 5: han selv, fredens Gud, hellige dere helt igjennom.

Imidlertid er ikke det svaret helt korrekt. Det kan være riktig. Jeg vil si, det kan være riktig etter Guds ord, men faktum er at det også kan bli meget galt. Derfor må vi se litt nærmere på dette spørsmålet, eller mer nøye: Hva er helliggjørelse?

Og da vil jeg ta utgangspunkt i det siste kapittel i Bibelen: Åpenb. 22, 11: La den som gjør urett, fremdeles gjøre urett, og den urene fremdeles bli uren, og den rettferdige fremdeles gjøre rettferdighet, og den hellige fremdeles bli helliggjort.

Her hører vi at det som et menneske er, det kommer det til å bli. Den som er ond blir ond, den som er uren blir uren, den som er rettferdig kommer til å bli helliggjort. Sannheten etter Guds ord er nettopp: Intet menneske kan bli helliggjort uten at han først er blitt hellig. Det overser mange når de tar opp dette spørsmålet om hva helliggjørelse er. Det kan bare skje med dem som først er blitt hellige.

Men hvordan skjer da det, hvordan blir et menneske hellig? Der svarer Guds ord ganske enkelt. Jeg siterer uten å gå nærmere inn på det. For det går så tydelig frem av det som vi har talt om i tidligere leksjoner. Jesus sier i sin øvsteprestlige bønn (Johs 17): Jeg helliger meg for dem, for at også de skal være helliget i sannhet. Vi blir altså hellige fordi han har helliget seg for oss.

Og om det står det i Hebr. 10, 10-14: Ved denne vilje er vi blitt helliget ved at Jesu Kristi legeme ble ofret én gang for alle. 11 Og hver prest står daglig og gjør tjeneste og bærer mange ganger fram de samme offer, de som aldri kan bortta synder. 12 Men Jesus har båret fram ett eneste offer for synder, og har deretter for alltid satt seg ved Guds høyre hånd. 13 Nå venter han bare på at hans fiender skal bli lagt til skammel for hans føtter. 14 For med ett offer har han for alltid gjort dem fullkomne som blir helliget.

Du hører her at vi blir helliget ved Jesu Kristi stedfortredergjerning. Jesus har gått i vårt sted, han har helliget seg for oss, han har tatt bort våre synder, han har oppfylt loven og gjort hele Guds vilje, for at vi skal bli helliget ved det han har gjort en gang for alle med ett offer. Det betyr at vi blir hellige ved omvendelse og tro, akkurat slik som vi har talt om det i de foregående leksjonene.

I forrige leksjon talte vi om å få del i guddommelig natur, og vi pekte på at den som hører ordet om Jesus, slik at hans hjerte blir rettet på Jesus, han får Guds liv inn i sitt hjerte.

Hellig betyr egentlig å være i samfunn med Gud, når det er brukt om et menneske. Om ting brukes det om å være innviet til Guds bruk. Når det brukes om Skriften, betyr det å være inspirert av Guds Hellige Ånd. Når det brukes om mennesker, betyr det altså å være i samfunn med Gud og gjennom det å være til Guds disposisjon og tjeneste.

Hellig – det er å komme i samfunn med Gud, det er jeg for at jeg har hørt om Jesus og tatt imot ham, ved omvendelse og tro er jeg blitt et hellig menneske. Det er den eneste måten at et menneske kan bli hellig på. Den som gjennom omvendelse og tro er blitt hellig, han helliggjøres.

En kunne da si at helliggjørelsen er veksten av det nye sinn, som fødes i oss ved troen på Jesus. Helliggjørelse er at det gamle menneske som bor i oss, stadig skal miste makt og innflytelse over oss, og at det nye sinn stadig skal vokse i oss og sette mer og mer preg på oss. Eller vi kunne si det slik: Helliggjørelse er at Jesus stadig får mer og mer makt og innflytelse over oss, at det skal bli mer og mer tydelig at Jesus bor ved troen i våre hjerter, at Han og ikke vårt selvliv, skal være det som bestemmer vårt liv og vår ferd.

Vi har fått det så klart uttrykt av Jesus selv i hans tale om vintreet og grenene (Johs 15): ”Bli i meg, så blir jeg i dere. Likesom grenen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare når den blir i vintreet, således heller ikke dere, uten at dere blir i meg. Den som blir i meg og jeg i ham, han bærer meget frukt, for uten meg kan dere slett intet gjøre,” sier Jesus. Vi blir i ham, så blir han i oss. Der har vi jo helliggjørelsen i en sum.

Dette betyr at vi er kalt til å leve et helt nytt liv. Men for å forstå dette, må vi være klar over at det er to naturer i en kristen. Vi har vår gamle, medfødte natur. Den er som den alltid har vært, den er ond og gudfiendsk, som vi skal se litt mer på siden. Men vi må være klar over at den har vi i oss også etter at vi er blitt kristne.

Så har vi fått et nytt sinn. Og det som karakteriserer det nye sinn som vi har fått, er at det både er av Gud og som Gud. Dette nye sinn setter sitt preg på den som har det, hvis det får lov å råde. Og det er det vi er kalt til i vårt daglige liv, at dette nye sinn og ikke vårt gamle medfødte menneske, skal råde.

I Gal 5 kommer dette til uttrykk på en særskilt måte. Det står om de to naturer i en kristen, det vil si det gamle menneske, det begjærer mot Ånden, og Ånden mot kjødet. Disse to står hverandre imot så dere ikke skal gjøre det dere vil. Meningen er altså at vi skal gjøre det Jesus vil, vi er kalt til å leve til hans ære.

Vi er ikke kalt til urenhet, sier Guds ord, men til helliggjørelse. Vi er ikke kalt til å leve for oss selv, men til å leve for ham. Og i 2. Kor. 5, 15 står det at vi som lever, skal ikke leve for oss selv, men for Ham som er død og oppstanden for oss.

Hvordan skal jeg komme til å leve for Ham?

Med dette kommer jeg inn på det mest aktuelle spørsmål for hver ærlig kristen. Det er så meget ondt i meg, hvordan skal jeg få seier over meg selv, hvordan skal jeg få seier over min synd, hvordan skal jeg komme til å leve til Guds ære? Ja, det er viktige spørsmål, og nå skal vi se litt på hva Guds ord sier om dem.

Først må vi si et par ord om hvordan det ikke går til å få seier over synd. Men nå skal du merke deg, at nå vil jeg ikke tale om uærlige mennesker. Jeg vil ikke nå tale om slike som bekjenner seg som kristne uten å være det. Heller ikke vil jeg tale om kristnesom glir inn i en uærlig kamp mot synden. For det fører bare bort fra Jesus, og det sier seg selv at en uærlig kamp er ingen kamp. Det kan ikke føre til noe resultat. Om en f. eks. vil kjempe mot syndens følger, men ikke mot syndens lyst, så er det en uærlig kamp. Det nytter ikke.

Heller ikke om en vil kjempe mot alle synder, unntagen den som en særlig ligger under for, eller er glad i. Det nytter heller ikke. Det er som om man skulle forsvare en festning med hull i muren, og ingen står vakt der hullet er. Da går jo fienden inn der, og tar festningen innenfra.

Det å kjempe mot syndens følger, men ikke mot syndens list, eller å kjempe mot alle mulige synder unntagen den man er glad i, det vil jeg karakterisere som uærlig kamp. Og jeg sier med en gang at det fører en kristen bort fra Jesus. Det er ikke mer å si om det.

Helt annerledes er det med dem som kjemper ærlig, og likevel synes det er umulig å få seier over seg selv og over sin synd. Der er det to viktige kjensgjerninger vi må peke på først. Det ene er at du kommer aldri til å bli kvitt det onde i deg, så lenge du er her i verden. Jeg husker hvordan jeg i mine unge dager ba Jesus: Kan du ikke ta fra meg dette. Jeg kjente min treghet og ulyst til Gud, treghet i bønn, og lyst til slike ting som jeg visste var imot Gud. Og så ba jeg: Herre, kan du ikke ta det fra meg, kan du ikke la meg bli kvitt det.

Og jeg fikk det svar fra Herren, at det kunne han nok, men da måtte han ta meg bort fra legemet og hjem til seg. Den dagen vi er borte fra legemet og hjemme hos Herren, skal vi bli kvitt det. Men så lenge jeg var her i verden, så ville jeg ikke bli kvitt det ond ei meg. Det ble klart for meg ut fra Guds ord.

Videre må vi si at det onde i oss kan heller ikke bli godt. Du skjønner mange ber på den måten. De ber Gud om å hellige det gamle menneske i seg. De skjønner ikke selv at det er det de holder på med. Men i virkeligheten ber de Gud om å gjøre det onde godt, og uten å skjønne det vil de at Gud skal helliggjøre det gamle menneske. Men du forstår, den kampen er på forhånd dømt til å mislykkes.

Det onde i oss kan ikke bli godt, og du hører det når jeg sier det på denne måten: Egoisme kan ikke bli kjærlighet, hovmod kan ikke bli ydmykhet, urenhet kan ikke bli renhet. Og slik kunne jeg holde på. Her vil jeg få henvise deg til Guds et ord, som er sagt om og til frigjorte kristne. Du finner det i Rom. 8, 7: Kjødet, det vil si det gamle menneskes, attrå er fiendskap mot Gud. Det er ikke Guds lov lydig, men så fortsetter det: Kan heller ikke være det. Du skjønner altså at helliggjørelse er ikke at det ond ei oss skal bli godt. Men det skal skje på en helt annen måte. Og det skal vi ta opp neste gang, om Gud vil.

Ingen kommentarer: