tirsdag 10. juli 2007

Rosenius om Rettferdiggjørelse og Helliggjørelse.

Rettferdiggjørelsen og helliggjørelsen i

C.O.Rosenius’ forkynnelse

av Alfr. Furberg

predikant og distriktsombud i Evangeliska Fosterlandsstiftelsen på 1930-tallet

Til norsk ved Hermod Hogganvik -


C. O. Rosenius’ forkynnelse er i hele sin bredde i hovedsak en fremstilling av den bibelsk-lutherske rettferdiggjørelses- og helliggjørelseslære, grunnlaget og forutsetningene for denne, og tros- og livserfaringene i dens praktisering.

Som overskrift over Rosenius’ forkynnelse i sin helhet, kan en sette døperen Johannes’ ord: «Se der Guds lam

I Guds hjerte ligger grunnlaget for forsoningen, som er forutsetningen for rettferdiggjørelsen, som igjen muliggjør og skaper kraft til helliggjørelse. Det finnes ingen forsoning for synder uten den Gud tilveiebrakte i sin Sønn, ingen rettferdighet overfor Gud uten Kristi stedfortredende lydighet og lidelse, og ingen helliggjørelse før rettferdiggjørelsen.

Forsoningens historie er ifølge Rosenius i korthet denne: Med sin ulydighet drog Adam hele menneskeslekten med seg i synd og død. Og pådrog seg selv og oss alle Guds vrede og forbannelsesdom. Samfunnet med Gud ble brutt, og kunne fra menneskenes side ikke gjenopprettes.

Gud kunngjorde sin vilje og sine krav i loven, som åpenbarte hans rettferdighet og hellighet. Til loven føyde Herren dels løftet om at den som oppfyller den skal leve, og dels forbud med advarsel om at den som bryter budene skal dø.

Gud visste at intet kjød kunne bli rettferdiggjort gjennom lovens gjerninger, d.v.s. at ikke en eneste er i stand til å oppfylle loven. Derfor gav han den heller ikke for at den skulle virke rettferdighet. Men for at overtredelsene skulle åpenbares, og synden «överflöda».

På tross av menneskets totale hjelpeløshet overfor loven, står Guds krav der like fullt, uten noe som helst prutningsmonn. For å oppnå frelse og evig liv, må hele loven oppfylles. Men så er altså mennesket - og her finnes det ingen forskjell - med sitt syndige vesen så totalt under syndens herredømme. Han kan ikke gjøre det Gud ut fra sitt hellige vesen krever.

Derfor har så Gud, som slektens skaper, i barmhjertighet mot oss sendt sin Sønn i syndig kjøds lignelse.

I og med Faderens store tilregnelse tok Sønnen på seg hele menneskeslektens synd og skyld. Svarte for den som sin egen. Trådte inn under lovens frelsesvilkår. Ble en mellommann. Og tok oppgjøret med sin Fader for den falne menneskeslekt, som ikke på ny kunne tas inn i samfunn med Gud uten en forsoning.

Sønnen gikk inn under loven dels for å lide den ugjenkallelige straffen for overtredelsene, dels for å oppfylle dens krav.

Det han i lydighet og lidelse utrettet, gjorde han på vegne av hele Adams slekt, én for alle. Ved det frelste han slekten fra syndens skyld og straff, døden og fordømmelsen, og oppnådde gjennom dette den rettferdighet loven krever.

Skriftens vitnesbyrd om dette er klare som solen og faste som selve grunnfjellet. Gud har for all verdens synder gitt den store forløsningen som virkelig gjelder: Guds Sønns blod.

Her er et av forsoningens mysterier, som er skjult for all fornuft - og som den enten fornekter eller omtolker - : At Gud både krever og gir forløsningen.

Men ettersom denne forløsningen nå er gitt, kan ingen av våre gjerninger fortjene - og ingen av våre synder hindre - nåden hos Gud.

Dette er Guds frelsesverk for hele den falne menneskehet. Denne gjerning forkynner Gud i evangeliet, som må tas imot av det enkelte menneske. Ånden vekker og kaller gjennom Ordet den enkelte til å stå opp og vende om til Gud.

I all menneskenatur ligger det en trang etter å gjøre seg til overfor Gud. Dette viser seg spesielt hos den som er vakt, og som da gjerne vil gjøre seg betydningsfull i Guds øyne. Denne egenrettferdiggjørelsen kan nok skjer på alvor. Men hvis Ånden ikke har fått åpne menneskets øyne for syndens dype forderv i ham, og lovens åndelige krav, så blir han en fariseer. Som enten lettsindig pruter på det Gud krever, og ser seg selv som en ikke så aller verst synder. Eller han blir en dyster slave under trelldommens åk.

Men framfor den hellige Gud står den som virkelig søker den rette frelsen, med dette brennende spørsmålet: Kan jeg bli frelst, og hvordan skal det gå til?

Den rette omvendelsen kjennetegnes av trøstesløshet over alt som mennesket kan finne i seg selv og i alt hva han gjør. Men akkurat gjennom dette drives han så til Kristus. Så lenge han kan holde seg borte fra ham, er syndserkjennelsen for liten.

Det kreves så mye at han ikke kan leve uten Kristus, ikke kan få ro før han har frelsen i ham. Det kreves ikke noe mindre, men heller ikke mer.

Han ser at han er fullstendig ugudelig, uverdig enhver form for nåde, og fortjener bare fortapelsen. Han står der uten noen nådegave eller kraft som kan forandre hans stilling. Han anser seg fortapt, og ser han ville tusen ganger fare til helvete, hvis frelsen skulle være avhengig av noe som helst hos ham selv.

I denne fortvilte tilstand blir ropet: «Herre, hjelp, jeg går under! - Gud, miskunn deg over meg, arme synder!»

Men nå får han høre evangeliet; at Kristus har kommet for å frelse syndere, gjøre den ugudelige rettferdig. Som han før fikk se inn i syndens virkelighet i seg selv, får han nå se inn i nådens virkelighet hos Kristus. Her får han liv, får se seg forsonet og frelst i Kristus.

Hemmeligheten blir åpenbart for ham; betydningen av Kristi stedfortredende gjerning. Han tror, og er dermed slik han må være for å bli tatt inn i samfunn med Gud. Troen har forent ham med Kristus, og Kristi oppgjør for synden og oppfyllelse av lovens frelsesvilkår tilhører nå ham personlig. Like virkelig som om han selv i egen person hadde lidd straffen, betalt gjelden og oppfylt loven.

Nå er synderen rett og sant ferdig for himmelen og frelse, til barnekår hos Gud.

Men så underlig og mot all fornuft foregår det altså; den som skal bli virkelig vis og opplyst, må først bli en blind og en dåre. Den som skal bli rettferdig og frelst, må først bli en fordømt synder.

Akkurat som at når det gjelder å oppnå rettferdighet innfor Gud, ikke finnes noen forskjell på fromme og ugudelige mennesker, gode gjerninger og ugjerninger. Så finnes det heller ingen forskjell på en svak og en sterk tro når det gjelder rettferdighetens fullkommenhet. Den svake troen eier en like fullkommen rettferdighet som den sterke troen.

Den rettferdighet Gud har åpenbart, skiller seg fra all annen rettferdighet. Den er guddommelig og fullkommen, for den er et verk av Herren selv. På samme måte som verden er et verk av Gud. Faderen har tilveiebrakt den gjennom Sønnen.

Hva er så rettferdiggjørelsen etter Rosenius’ forkynnelse?

Rettferdiggjørelsen er en domsavsigelse hvor Gud frikjenner den som står anklaget av loven, og dømt i sin samvittighet for synd og overtredelser, - og tilregner ham alt Kristi fullbrakte verk.

Det skjer på den måten at Gud for Kristi skyld forlater og skjuler de synder som finnes hos mennesket. Og tilregner ham en rettferdighet som ikke finnes hos ham.

Rettferdiggjørelsen er ingen ettergivenhet overfor Guds hellige krav, det ville stride mot hans vesen. Den har sitt grunnlag i en fullkommen soning og ustraffelighet overfor loven.

Rosenius skriver: «Et menneske kan gjøre opp for det en annen skylder, f.eks. betale sin brors gjeld, slik at den skyldige virkelig blir gjeldfri og ikke kan kreves for mer. Det betyr at denne dermed ikke bare anses for å være det, men han er virkelig skyldfri, på grunn av at denne broren har betalt hele hans gjeld.

Så mye mer må da Herren Kristi fullbyrdelse og betaling for oss, gjøre oss virkelig skyldfrie og rettferdige - på tross av at vi selv ikke er i stand til å oppfylle loven.

Derfor må vi ikke oppfatte ordene «tilregne rettferdighet» som om Gud skulle regne oss som rettferdige, mens vi i virkeligheten ikke er det. Meningen er bare den at det er en annens rettferdighet som er skjenket og tilregnet oss. Men på en så sann og fullkommen måte at vi virkelig er rettferdige.

Den hellige loven i sin majestetiske rett er med det ikke på noe måte brutt. Dens krav er oppfylt i all dens uendelige omfang, dens dommer og straff er skjedd fyldest i all sin gru. Fra dette møtet på Golgata, - mellom barmhjertigheten på den ene siden, og rettferdighet og dom på den andre siden - skinner det fram en uendelig herlighet som skal fylle evigheten med lovprisning til Gud, når den en gang fullkomment åpenbares for mennesker, engler og alle tenkende vesener.

Kort sagt: Gud er rettferdig når han rettferdiggjør den som tror. For det er ikke bare en tenkt og oppdiktet, men en virkelig rettferdighet han tilregner oss. Han skal på den siste dag i hele verdens påsyn kalle sine troende rettferdige. Og i samsvar med den fullkomne rettferdighets krav, gi dem rettferdighetens krone».

Gjennom Kristi død har altså, ifølge Rosenius, Gud vist seg å være så rettferdig at synderen får den dom loven har fastsatt, selv om den måtte ramme den enbårne Sønn. Og når synderen slik er skjult i Kristus, alle i én, er Gud så rettferdig at han ifølge løftet rettferdiggjør den som tror Sønnen.

Bare fordi Kristus har lidd synderens straff og oppfylt lovens krav, står Guds hellighets vesen fremdeles uantastet, når han gjør den ugudelige rettferdig.

At syndene skjules, som David og Paulus taler om, innebærer ikke at Gud forringer krav, eller regner med formildende omstendigheter. Nådestolen/lokket skjuler lovens tavler, anklageren, som ligger i paktsarken.

Når skjer rettferdiggjørelsen?

Den skjer første gang mennesket, i spørsmålet om hvordan han skal bli frelst, oppgir alt håp til noe i seg selv. Og, hungrende og tørstende, vender sitt hjertes øye til den korsfestede. Når han ser sin frelse i Kristus, og hører av evangeliet at alt er ferdig. Nå får han nok, og mer enn nok med Kristus.

Som bevis på at han virkelig er rettferdig, gir Gud ham evig liv. For «syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre», Rom 6:23.

Når et menneske blir i Kristus, er han rettferdig, tross fall og forseelser. Rosenius skriver: «Så lenge synderen blir værende i Kristus, d.v.s. så lenge Kristus med hele sitt fullbrakte verk, med sin nåde og vennskap, er hans hjertes behov og trøst, så lenge lever han bestandig under en og samme uforanderlige nåde og rettferdighet innfor Gud. Under alle forhold likt, - i styrkens som i svakhetens stund, når han får nåde til å gjøre noe godt, som når det skjer at han snubler og faller i noen skrøpelighet eller synd.

For var det ikke slik, - hvis han var mer rettferdig overfor Gud når han selv levde et mer hellig og godt liv, og mindre rettferdig når han var mindre hellig og god -, da ville jo rettferdigheten komme av gjerninger. Eller i alle fall delvis komme av gjerninger, og bare delvis av Kristus. Som virkelig ville være en bespottelig tale om ham som frikjøpte oss til Gud med sitt blod. Og en motsigelse til hele Den Hellige Skrift som så sterkt avviser noe slikt, og gjentar og gjentar ordene: av nåde - ved hans blod - ved troen - ikke av dere selv - ikke av gjerninger - uten gjerninger, uten loven, o.s.v.

Kort sagt: Er det sant at vi blir, og fortsatt er, rettferdige ved Kristus alene, uten noen hjelp fra loven, uten bidrag av gjerninger, så er naturligvis følgen av det at vi også må være dette i like stor grad til alle tider, så lenge vi er ved troen i Kristus.

For det er jo ikke noe annet som forandres, enn vi selv og våre gjerninger. Det er bare oss som det ene øyeblikk er gode og det andre dårligere, både i vårt indre og i det ytre. Kristi rettferdighet forandres jo ikke.

Er altså Kristi rettferdig vår rettferdighet innfor Gud, så kan den rettferdighet vi har innfor Gud ikke forandres.

Men til disse våre gjerninger hører naturligvis ikke bare håndens og tungens gjerninger. Men hele menneskets, med legeme og sjel. Og først og fremst disse grunnleggende gjerningene som det første budet i loven omtaler; sjelens, hjertets, tankenes og driftenes gjerninger, så som kjærlighet, likegyldighet, anger, hardhet, bønn, gode tanker, onde tanker m.m. Alt hører inn under våre gjerninger.

Men skulle vår rettferdighet bestå i noe av dette, da besto den jo ikke av Kristi rettferdighet. Og består den derimot alene i Kristi rettferdighet, da består den jo ikke i noe av dette.

Som også Paulus sier: «Er det av nåde, så er det ikke lenger av gjerninger. Ellers er ikke nåden lenger nåde. Men hvis det er av gjerninger, er det ikke lenger nåde. Ellers er heller ikke gjerningen lenger noen gjerning», Rom 11:6. Et annet sted avslutter han samme emne kort og presist med at: «Jeg forkaster ikke Guds nåde. For er rettferdighet å få ved loven, da er altså Kristus død uten grunn», Gal 2:21.

Men så må vi vokte oss for den villfarelsen at den som er rettferdiggjort også er syndfri i sitt kjød. Nei, han er på samme tid synder og rettferdig. Virkelig synder i seg selv, men virkelig rettferdig i Kristus.

For et menneske rettferdiggjøres ikke på den måten at personen blir fri for synd i seg selv, som om synden skulle være utslettet i hele hans vesen. Nei, det skjer ved at han tilregnes en annens rettferdighet.

Når Skriften ofte taler om troens rettferdighet, innebærer ikke det at troen i seg selv utretter noe som helst overfor Gud. «Troen er», sier Rosenius, «å likne med ring av bly, som i seg selv er helt verdiløs, men som har en innfatning, en edelsten, som har mange millioner krones verdi». I seg selv er troen svak og elendig. Men fordi den griper om Kristus, er den dyrebar innfor Gud, og gjør mennesket velbehagelig i Guds øyne.

Troen er ingen fortjeneste eller verdighet. Den er bare en fortapt sjels redning i nåden - som da også gir Kristus all ære. Bare det Kristus har utrettet, er grunn for at Gud rettferdiggjør den som tror.

Troen kan sammenliknes med den utstrakte tomme hånd, som tar imot den gaven Kristus tilveiebrakte for den som ikke tror.

Storheten i den rettferdiggjortes stilling skildrer Rosenius bl.a. med å sitere Basilus’ ord: «Hvis noen så den rettferdighet og skjønnhet som et rettferdiggjort menneske i Kristus har innfor Gud, ville han reise seg bare for skyggen av dette menneske, og bukke dypt».

Til rettferdiggjørelsen knytter så Rosenius den sanne helliggjørelsen

«Dette store hovedstykke i den kristne lære», skriver Rosenius, «er nest etter læren om Kristi forsoning, det aller viktigste. Kristi rettferdighet, og Åndens helliggjørelse i oss, forholder seg til hverandre i nådens rike, som skapelsen og opprettholdelsen i naturens rike.

Når et menneske ved Sønnen blir virkelig fri, får han et nytt, hellig sinn. Han blir villig og istandsatt til gode gjerninger, med kraft til å vandre som en Kristi etterfølger.

Men nettopp i det åndelige livets vårblomstring møter Satan opp. Nå sier han at når du nå er frelst, er du også fri for all fare, og har intet å frykte. Eller han sier at når nå samvittigheten er frigjort fra loven, så kan du også anse ditt daglige liv som frigjort fra den.

«Kjødet» - «det gamle menneske» - «syndens legeme» er forskjellige uttrykk for samme sak. Det står ikke bare for noen urene lyster, men skildrer alt det vi fra vår naturlige fødsel er og har fra Adam. Det er altså hele mennesket med alle kroppens og sjelens tilbøyeligheter og krefter, fornuft, hjerte og sinn, som alt er fullt av synd. «Det som er født av kjødet er kjød». Og dette skal opp på korset.

Rosenius skriver: «Hvis noen tror de tilhører Kristus, men likevel ikke vil korsfeste sitt kjød, ikke i det hele tatt har begynt på dette, da bedrar han seg selv». Videre skriver han at hvis noen gjennom en viss endring i livsførsel og oppfatning m.m. «tror han er født på ny, men bare fortsetter med sine gamle synder, forsøker å unnskylde og skjule en synd, da er omvendelsen falsk, og troen død».

Men her understreker Rosenius at vi må skille mellom det å stå i et fredelig forhold til synden i kjødet, og det å være i en konstant krig mot kjødet. For kjødet dødes tross alt ikke på et øyeblikk, og blir aldri godt. Det skal være festet til korset.

Riktignok vrir og vender det seg, sliter og kjemper mot ånden. «Sliter det seg et øyeblikk løst, resulterer det bare i en fordoblet straff, der Herren tukter gjennom sitt ord og vår samvittighet. Dette vokter den troende seg for». Å bli værende, og trives, i noen synd, vitner ikke om et korsfestet kjød og et Åndens herredømme.

Men ingen annen skal i det hele tatt forsøke å tenke på noen helliggjørelse, enn den som i sin samvittighet er frigjort fra loven. Hvis noen tror det er gjennom helliggjørelsen de skal bli kvitt synden, så vandrer de ennå i mørket. Bare den som er frigjort i Kristus, kan bære frukt for Gud.

Rosenius skriver: «Vår frihet fra synden, innfor Gud, er fullkommen. Samtidig som helligheten i oss er ufullkommen. Om syndfriheten innfor Gud heter det: «Dere er blitt frigjort fra synden». Men om helliggjørelsen tales det om «frukt som fører til helliggjørelse», d.v.s. til å bli hellige. Rettferdiggjørelsen innfor Gud med alt det innebærer, er noe som er skjedd. Mens helliggjørelsen, Åndens verk i oss, med alt det innebærer, er noe som stadig skjer. Dette bør vi legge merke til, og vokte oss vel for å endre Åndens ord. Vi må ikke forandre stadig skjer til skjedd. Men heller ikke skjedd til stadig skjer.

Vi må altså ikke et øyeblikk slippe til den tanken at vi nok håper vi er benådet og fridd ut fra den gamle syndepølen. Mens vi, når vi ser på den daglige skrøpeligheten, likevel anser oss mindre fullkomne, ja, til og med urene og forferdelige i Guds øyne.

Nei, da må vi overfor Gud anse oss fullkomment frigjort fra synden, virkelig rettferdiggjort, uklanderlig hellige, og si til loven, fornuften og følelsene: Det Gud har renset, må ikke du se på som urent».

All kraft til helliggjørelse ligger ifølge Rosenius i rettferdiggjørelsen

Dette er en skjult hemmelighet for alle gjerningskristne. Alt strev for å bli helliggjort, før vi i vår samvittighet er døde fra loven og frigjort fra den som vi var fanget under, - er fullstendig meningsløst.

En kristens erfaring med helliggjørelsen skildrer Rosenius slik: «Jeg falt ofte i den gamle innbilningen om egen kraft og dugelighet. Jeg mente det tross alt var min egen oppgave å hellige meg. Jeg begynte igjen med eget strev. Jeg skulle tro slik og slik, be og kjempe. Og trodde jeg selv hadde noen kraft til dette. Men da ble jeg på ny avmektig og fortapt. Kunne ikke tro, ikke en gang tenke, mer enn det Herren til enhver tid virket i meg.

Og når jeg slik på ny ble slått ned, avmektig og død, da kom Herren igjen med sitt evangelium. Og førte meg på ny til festet, som jeg hadde veket bort fra, - til hans nåde alene. Da fikk jeg igjen lyst og kraft til det gode.

Har du erfart noe av dette? Og på denne måten har funnet både din rettferdighet og din helliggjørelse bare i Kristus, slik at du i alle forhold til alle tider lever i avhengighet av ham? Da kjenner du hva den rette helliggjørelsen er.

Da er det en virkelighet at ditt gamle menneske dødes. Da blir ikke bare dets utbrudd bremset. Men da dødes det indre. Da dødes selve hjertet og livet i det gamle menneske, nemlig den dype, uendelige selviskheten, innbilningen om noen egen kraft og dugelighet.

Det er denne dype selviskhet og innbilning som utgjør selve livet og hjertet i det gamle menneske. Og fra denne kilden strømmer det så ut en forferdelig syndeflod gjennom alle vår naturs krefter, så som overmot, gudsforakt, selvsikkerhet, vantro, likegyldighet, ulydighet, selvtekt, vellyst, sinne, utålmodighet, falskhet, løgn, og mange andre synder.

Skal nå denne slangens sæd kunne angripes og dødes, da må nok først den dype selviskheten, den innbilte egne kraften, bli slått ned. Og det ikke bare én gang, i omvendelsen, men gjennom hele vårt liv, i den daglige omvendelsen.

Akkurat som vi første gang gjennom loven ble gjort til skamme i alt vi foretok oss for å gjøre oss selv rettferdige. Slik må vi også hele tiden uopphørlig bli slått ned og ydmyket, så snart vi vil være noe eller få til noe selv. For at vi aldri skal få vår trøst eller glede i oss selv, eller i noe som er i oss selv. Men bare i Herren Kristus alene. For, som vi nettopp sa; på denne måten blir selve hjertet i det gamle mennesket gjennomboret og drept.

Men vi må ikke bli liggende i vår elendighet, stoppe opp i noen trelldom og avmakt. Nei, det nye mennesket - «Åndens attrå er liv og fred» - må samtidig stadig næres og holdes i live. Det er altså like nødvendig at vi ved evangeliet bestandig blir trøstet og renset i vår samvittighet, glade og salige i nåden.

På denne måten blir det alltid en virkelig og levende - ikke en selvgjort og død - helliggjørelse ved Ånden».

Helliggjørelsens hemmelighet er altså ifølge Rosenius’ forkynnelse: Å være avhengig av Gud, holde seg tett inn til ham ved Sønnen. Og ved Ordet om Kristus hele tiden holde levende troen, barnekåret, gleden, lysten og kraften. Gleden i Herren er helliggjørelsens kraftkilde. Som gjør ånden villig til å gi akt på Guds hellige vilje og Kristi forbilde.

Akkurat når ditt nådeliv er friskt og samstemt med Gud, erfarer du bestandig at ennå mangler du noe. Du har ikke nådd målet, men du strekker deg hele tiden etter det, du hungrer og tørster etter rettferdighet.

Den sanne helliggjørelsen er ikke noe vi «får til». Den vokser selv. Herren skaper vår helliggjørelse, slik at det ofte overrasker oss selv, når vi ikke finner noe som helst vi kan rose oss av, men tvert imot ikke ser annet enn skrøpelighet, og ikke kjenner annet enn ubrukelighet. I oss selv ser vi intet annet enn synd. Og alt godt er utelukkende Herrens gaver. Da er Kristus vårt liv, Kristus alene.

Rosenius taler om helliggjørelsens nødvendighet. Han understreker sterkt betydningen av at den må være ekte. Nemlig et villig sinn som bare evangeliet har virket, til å la seg avkle, og til å korsfeste og døde det gamle menneske. Altså Åndens kamp mot kjødet, som må foregå så lenge vi er i denne hytten.

Så sier han: «Nå gjenstår det bare å praktisere dette». Øve, øve i det daglige livet, understreker han igjen og igjen. Helliggjørelsen skal alltid foregå i det største alvor. Slarv og lettsindighet på dette området, fører snart til ulykke. Jesus er det store forbilde.

Og så spør du: «Men hvem er i stand til dette?»

Svar: «At du skulle gjøre alt dette selv, har aldri vært meningen. Men at du skulle begynne å bestrebe deg på dette. Så i dine bestrebelser grundig få lære at du ikke er i stand til det. Og så tvinges til å sukke og rope til Herren, som så selv - og på sin måte, som vi har vist - utfører helliggjørelsens verk. Men det verket utførers gjennom kraften av det drivende og advarende, samt trøstende Ordet.

Og det som så ikke kan utrettes ved Ordet og indre påminnelser og påtrykk, det utretter Herren med riset, med lidelsens torner, om det er nødvendig.

De troende sier: Kjære Gud, bruk det du trenger, bare du får stemme hjertets strenger. For étt er nødvendig, og uten helliggjørelse skal ingen se Herren. Samtidig som de alltid først og sist holder dette punktet klart: «Med étt offer har han for alltid gjort dem fullkomne som blir helliget». Kristus må vokse, jeg skal avta. Men om jeg enn ufullkomment står fram i hans sted her nede, så står han alltid fullkomment fram for meg der oppe».

Rosenius taler ofte i denne ånd til den oppriktige.

Men så sier du til sist, du oppriktige sjel, men samtidig så oppgitt over deg selv: Å, om det bare en gang kunne bli riktig helt og sant og virkelig med meg! Skal jeg fullkomment rettferdiggjøres og helliggjøres, må det virkelig skje en mer grundig frelse med meg!

Nå svarer Rosenius: «Vær klar over at den grundige frelsen skjer aldri mer! Den skjedde for 2000 år siden, der henrettelsen ble fullbyrdet utenfor Jerusalem. Om det leser vi at «når Jesus hadde fått vineddiken, sa han: Det er fullbrakt! Og han bøyde sitt hode og oppgav sin ånd».

Legg godt merke til: fullbrakt! Der ser du den grundige frelsen! Den som skal tro seg frelst, han må vende sin tro 2000 år tilbake - til det som skjedde i Kristus»

Læren om rettferdiggjørelsen og helliggjørelsen har i Rosenius’ forkynnelse som blikkfang alltid: Guds Lam!

--------------