Johan Arndt

Johan Arndt

var født 1555 i Anhalt i Tyskland og døde 11. mai 1621. Han er en av de mest markante prestene på 1600-tallet i Tyskland. Mange konservative teologer i etter ham har hentet mye stoff fra hans skrifter, og vi står alle i gjeld til Arndt. To store bøker er godt kjent. Den ene er "Den sanne kristendom" som betsår av flere deler eller "bøker", og den andre er hans "Prekener" eller postille. Se ellers omtale om ham i bloggen: Mini-biografiar (http://gudsfolket.blogspot.com). Her skal vi bare ta med noen korte artikler og utdrag.

Johan Arndt:

Den sanne kristendom.

Den nye fødsel.

Den nye fødsel er et verk av Den Hellige Ånd. Vredens og fordømmelsens barn blir nådens og salighetens barn. Synderen blir rettferdig. Både rettferdiggjørelse og helliggjørelse ligger gjemt i den nye fødsel, og alt skjer ved troen, ved ord og sakrament.

En kristen er da født som menneske, av kjød, og som et Guds barn av nåden. Den nye fødsel skjer ved Guds ord, den uforgjengelige sæd, 1. Pet. 1, 23, ved Den Hellige Ånd, Joh. 3, 5, ved troen, 1. Joh. 5, 10 og ved dåpen, Joh. 3, 5.

Fra Adam har vi arvet synd og død, djevel og helvede. Fra Kristus rettferdighet og nåde, liv og salighet. Alle er vi døde i Adam. Men alle kan bli rettferdiggjort i Kristus. 1. Kor. 15, 22.

Det skal intet mindre til enn en ny fødsel. Din fordervelse er så stor og din skade så ulegelig at ingen skapning, ikke en engel, ikke et menneske kan utrydde synden fra ditt hjerte. Det er umulig for mennesker, hva de enn gjør. Hvordan skulle jeg kunne hjelpe meg med egne krefter, jeg som er helt igjennom fordervet og åndelig død?

Men nå er Kristus herre over synden og døden. Han kan med sin Ånd føde deg til et nytt menneske og fornye Guds bilde i deg. Du som arvet synden fra Adam, arver ved tro rettferdigheten av Kristus. Og så lever du det nye liv. Du i Kristus og Kristus i deg. Gal. 2, 20. Du i Ånden og Kristi Ånd i deg. Kilden til det nye liv er Kristi lidelse, død og oppstandelse. 1. Pet. 1, 3. Ved Kristi døds kraft avstår vi så fra synden, og ved hans oppstandelses kraft oppstår vi til et nytt liv.

De som nå hører Kristus Jesus til, har korsfestet kjødet med dets lyster og begjæringer. Gal. 5, 24. Men kjødet kan bare korsfestes ved anger og bot. Dødes kjødet, lever ånden. Når det gamle menneske drepes, blir det nye levende, og når det nye blir levende, dødes det gamle. Sann bot og omvendelse blir det dog ikke om man tar fatt i de ytre synder og slutter med dem, men bare når man går inn i sitt eget hjerte, fornekter seg selv og vender seg til Gud. Da blir hjertet knust, men også legt ved troen og ved syndenes forlatelse.

Den levende tro

Troen er hjertes tillit og fortrøstning til Guds nåde i Kristus og vekkes til live av Guds ord og Den Hellige Ånd. Ved troen får jeg syndenes forlatelse og blir i Kristus rettferdig for Gud. Ved troen overlater jeg meg ganske til Gud og hviler i Herren. Der hvor troen er, der er Kristus med all sin retteferdighet, hellighet og forløsning. Troen er som et lite nyfødt barn. Den står der naken og blottet foran sin forløser og saliggjører og får alt av ham, både rettferdigheten, fromheten, helligheten og Den Hellige Ånd. Troen griper den hele Kristus med alt det han har. Og selv om du nå hadde all verdens synd på deg, så kunne den ikke skade deg. Du har jo Kristus med all hans fortjeneste. Han bor ved troen i ditt hjerte.

Denne tro er levende. Den overvinner verden. Alt det som er født av Gud, seirer over verden, og dette er den seier som har overvunnet verden, vår tro. 1. Joh. 5, 4. Den levende Gud føder et levende menneske, ikke noe kraftløst dødningverk. Derfor blir troen så kraftig, fordi Kristus virker gjennom den. Troen kan være svak. Men Kristus er Kristus, enten han gripes av en svak eller en sterk tro. Den svake tro har likeså meget del i Kristus som den sterke.

For troen blir Skriften ikke en død bokstav, men et levende ord fra Gud. Troen får kjenne Ordets levende kraft.

Herre Jesus Kristus, du Faderens evige ord! Hvor ofte har jeg ikke ringeaktet og hatt ulyst til ditt ord! Og ditt ord er dog den edleste skatt og den største visdom, som englene endog vil skue inn i. Tilgi meg at jeg har foraktet ditt ord! At ikke du også skulle forkaste meg, som så ofte har forkastet ditt ord! Vekk til live i meg en brennende hunger etter livets brød, denne edle sjeleføde, og en hellig tørst etter livets kildevann! For hos deg er den levende kidle. I ditt lys ser vi lys.

Gi at jeg av ditt ord både kunne lære å kjenne deg, Gud, og meg selv, min elendighet og din barmhjertighet, min synd og din nåde, min fattigdom og din rikdom, min svakhet og din styrke. Opplat mine øyne, så jeg må se de underfulle ting i din Lov! Gi meg lyst til dine vitnesbyrd og la dem være mine rådgivere!

Min Far, la meg vokse både i kunnskap om og tro på min kjære Frelser, Jesus Kristus. Og jeg skal takke deg, ikke bare her i tiden, men i all evighet!

Den døde tro

Ingen kan komme til Gud uten ved en virkelig omvendelse fra synden og ved en levende tro på Herren. De friske trenger ikke lege, men de som har det vondt. Kristi hellige blod er det eneste legemiddel mot synden. Men den beste medisin kan ikke hjelpe noe, hvis den syke ikke holder seg borte fra det som skader ham. Kristi død og blod gagner ikke den noe som vil leve i sine synder. Hvorledes kunne synden forlates den som ikke hater det onde, men har sin lyst i det og vil leve i det? Skulle du kunne trøste deg ved Kristi lidelse og død og bli ved i den synd som Kristus døde for?

Om du hørte ti prekener hver dag og gikk til skrifte og til herrens bord hver måned, så ville det ikke gagne deg. Du hadde allikevel ikke syndenes forlatelse. Det var ikke noe knust, troende hjerte, som kunne ta imot den legedom. Guds ord og sakramentene hjelper ikke de ubotferdige. Du kan jo slå den kosteligste salve på en stein, hva hjelper det? Du kan så den beste hvete blant torner. Den bærer ikke frukt før du rykker tornene opp. Den som vil leve i sine synder, gagner Kristus intet. Du kan kalle deg en kristen, men du lever ikke et kristent liv. Og så fornekter du din Frelser, forakter og spotter ham og korsfester igjen Guds Sønn. Du er da en hedning, selv om du synes å være en kristen.

Hvor finner man i denne tid sanne kristne i denne verden? Det er en liten hjord, men Herren kjenner sine.

Kjød og blod vil ha et fritt og sorgløst liv for rett å kunne leve etter sine egne lyster.

Kristi liv er for kjødet og det gamle menneske et bittert kors, men for det nye menneske et kjært åk, en lett byrde og en liflig hvile. Det kjødelige menneske vil gjerne ha ære, rikdom og gode dager. Den åndelige elsker ydmykhet og vil bære Kristi vanære. Alle vil være noe. Men ingen vil lære å være intet. Det ene er Adams liv, det andre Kristi liv. Men det å leve i sine synder, det er dog intet annet enn å leve i djevelen. Den som ikke har Kristus i seg, kan ikke være noen kristen eller et Guds barn. Han tro er død. Bare hvis Kristus lever i deg her i tiden, vil du få leve med ham i evigheten. Og så lenge Adam hersker i deg, kan ikke Kristus leve i deg. Dere er døde, sier apostelen, og deres liv er skjult med Kristus i Gud. Kol. 3, 3.

Det nye livet

Det nye er et liv i Kristi etterfølgelse. Bli derfor Guds etterfølgere som hans elskede barn, sier apostelen. Ef. 5, 1. Kunne vårt liv bare bli likt Kristi liv! Skulle vi ikke skamme oss over å leve i vellyst og glede, når vår Frelser levde sitt liv her på jord i jammer og elendighet? Akk, det er så mange som vil være kristne, men de vil ikke etterfølge Kristi liv. Han valgte hån og lidelse for å gå inn til herligheten. Og så velger du kanskje ære og makt og går til helvete. Vend om fra den breie vei og gå veien til livet!

En kristen følger sin Frelser, fordi han har ham kjær. Og har du Kristus kjær, så elsker du ham ikke med ord og tunge, men i gjerning og sannhet. Om noen elsker meg, da holder han mitt ord, Joh. 14, 23. Det er kjærligheten til Gud at vi holder hans bud. Og for kjærligheten blir alt lett. For den som ikke rett elsker sin Frelser, blir det tungt å være god og gjøre godt.

Nå kan ingen elske Gud, uten at han hater seg selv. Den syndige selvkjærlighet er ikke det samme som den naturlige selvoppholdelse. Det er den kjødelige egenkjærlighet, hvor mennesket elsker seg selv og gjør seg selv til Gud. Jo mer du elsker Gud, desto mer hater du din onde vilje og dine onde begjæringer og korsfester ditt eget kjød. Dette gir sjelero og sjelefred. Elsker du derimot deg selv, vil du alltid måtte bli urolig. Aldri finner du ro i deg selv og i timelige ting. Alt er så ubestandig.

Det gamle liv står det nye liv imot. Der er i enhver kristen to mennesker, et indre og et ytre, 2. Kor. 4, 16. Den enes liv er den annens død.

Kjødet begjærer mot ånden og ånden mot kjødet. Seirer ånden, så lever du i Kristus og i Gud og blir åndelig. Seirer kjødet, da lever du i djevelen og blir kjødelig. Den største seier er å overvinne seg selv. Den som elsker sitt liv, mister det, og den som hater sitt liv i denne verden, skal bevare det til evig liv. Joh. 12, 25.

Striden blir ofte hard. Men vær du tro til døden, så skal du få livets krone. Etter kampen følger en herlig seier, og overvinner du først verden i ditt eget hjerte og deg selv, så har du overvunnet verden.

Men nå kunne en si: Hva skal jeg gjøre når synden overvinner meg? Er jeg så fortapt? Den som gjør synd, er jo av djevelen. Du kjenner åndens strid mot kjødet. Du gjør ofte det du ikke vil. Men det er jo nettopp et kjennetegn på et troende hjerte at troen og ånden strider mot kjødet. Så lenge du kjenner denne strid, hersker ikke synden i deg. I ditt kjød bor det intet godt. Men synden, som bor i deg, skal ikke fordømme deg, bare den som hersker over deg. Undertiden kan kanaanittene og kjødet få herredømmet. Da må Israel og det nye menneske ikke ligge lenge under og la synden få regjere. Da gjelder det å bli styrket av Guds nåde i Kristus og så ved en sann omvendelse og ved sine synders forlatelse å stå opp på nytt og rope til sin Frelser om forbarmelse. Og så er synden tilgitt, og du har igjen livet i Guds Sønn.

Kristi fortjeneste tilregnes det botferdige menneske. Men for den gudløse og ubotferdige som med vitende og vilje lar synden herske over seg, er Kristus død forgjeves.
’
Hvor få er det dog som ser sin fordervelse og kjemper mot den! Alt hva vi har i arv fra Adam, skal dø i Kristus. I Kristi ydmykhet dør vårt hovmodige sinn. I Kristi fattigdom dør vår gjerrighet og kjærlighet til mammon. I Kristi bitre lidelse dør vår vellyst. I Kristi forsmedelse dør vår ære og i hans tålmodighet vår utålmodighet. Og dør jeg fra meg selv, så kan jeg også lett dø fra verden. Da kan jeg lett forsmå all verdens rikdom og herlighet. Jeg har min rikdom og ære i Gud og er en gjest og fremmed i denne verden.

(Frå: Johan Arndt: Den sanne kristendom, bind V i Hovedverker av den kristne litteratur. Lutherstiftelsen og Nomi forlag.1968.) Med tillatelse fra forlaget.