Predikantar - kjende talarar

Odeberg: Om GT.

2008-07-08T09:08:00.000-07:00

Det gamle testamentet i lys av det nye.
Av Hugo Odeberg.

Del I av III.
(Heftet s. 1-8.)

(Dette heftet ble gitt ut av Karmel-instituttet i 1947. Øivind Andersen på Fjellhaug skrev om heftet: ”Det er gledelig å se hvordan nyere svensk teologi vender tilbake til Bibelen. Denne likke boken av professor Odeberg er intet mindre enn epokegjørende. Hadde en slik bok av en teologisk professor utkommet hos oss i dag, ville den vakt den største oppsikt. – Professor Odeberg går helt og fullt inn for det syn som er det rådende i vårt troende lekfolk. Vår stilling til og vårt syn på det Gamle Testamnetet må ene og alene bestemmes ut fra Jesus og apostlenes syn på det. Og på en glimrende måte klarlegger han hvordan Jesus påberoper seg å være den som taler i GT. Det taler ikke bare om ham, men han er GT’s talende ”Jeg”. – Jeg anbefaler boken til alle norske kristne til et grundig studium. Professor Odeberg er ikke bare en grunnlærd teolog; han fører også et glimrende språk.”)

Når man vil ha rede på hvorledes det Nye Testamente ser på det Gamle Testamentet, kan man gå ut ifra nesten hvilket som helst kapittel i NT. For NT’s syn på GT lyser igjennom over alt.

Her vil vi gå ut fra et kapittel i et av evangeliene, som gir oss et særlig skarpt og tydelig bilde både av Jesu stilling til GT og urmenighetens eller de første kristnes syn. Det er Lukas kap. 24. Det fortelles jo der om to disipler som noen dager etter Jesu død var på vei til Emmaus og samtalte med hverandre om det som hadde hendt med Jesus.

De gikk der i stor forundring og grublet. De forstod ikke hva som hadde hendt og kunne ikke finne noen forklaring. Så hender det ifølge beretningen at den Oppstandne selv kommer og slår følge med dem, og på deres spørsmål begynner han å forklare hva som er skjedd med ham. Og det er nå straks meget betegnende at Frelseren selv, den Oppstandne, som etter evangeliene er historiens sentrum og som derfor av seg selv skulle kunne gi beskjed om hva som helst, han forklarer ikke engang seg selv eller det som er hendt med ham på annen måte enn ved å henvise til GT. Han sier ikke: ”Her er jeg selv og jeg skal nå gi dere beskjed om hva som har hendt med meg og hemmeligheten ved det.”

Han henviser heller ikke til det han selv har forutsagt eller lært, mens han vandret på jorden. Han har, skulle vi kunne si, ingen egne ord, som ikke beror på GT. Han som av evangeliene betraktes som den absolutte Sannhetens sog Kunnskapens konge, han griper ikke til egne ord, ikke engang når han skal forklare med egne ord: seg selv. Men han går til GT.

Nå må vi legge merke til hvorledes han begynner sin forklaring av det som er skjedd med ham. Han begynner med å bebreide disiplene at der dårer og senhjertede til å forstå alt det som er skrevet i Loven og profetene, dvs. det vi kaller GT. Han bebreider dem således at de ikke vurderte GT høyt nok.

Nå vet vi at de som hørte til Jesu første disipler, var meget mer fortrolig med GT enn de kristne nå. De hadde under hele sin oppvekst hørt GT bli forelest og gjennomgått i synagogegudstjenesten. De hadde lært det fra barndommen, de leste daglig av Davids salmer og i profetenes skrifter.

28. Kristendom, av Ø. Andersen.

2008-06-27T07:13:00.000-07:00

28 av 28. Seier over synd.

I dag er vi kommet til den siste leksjonen i denne rekken. Da skal vi fortsette med det vi nevnte i forrige leksjon, nemlig hvordan en kristen kan få seier over synd. Vi skal ta utgangspunkt i Rom. 6, 1-14:

Sist talte vi om det å være en kristen, det vil si leve som en kristen, det vi kaller helliggjørelse. Det er at Jesus mer og mer får makt og innflytelse over oss, at Jesus mer og mer får utfolde sitt liv gjennom oss, og at det gamle menneske tilsvarende taper sin innflytelse over oss. Da blir det en ny fred, en ny måte å være på, fordi det er blitt et nytt innhold i oss.

Dette fører med seg nye forhold på alle måter, i tankegang, i følelsesliv, tenkemåte, væremåte, hvordan vi er overfor våre medmennesker, og hvordan vi er på alle områder i vårt liv. I denne sammenheng melder også spørsmålet seg om seier over synd.

Det svar som Bibelen rent prinsipielt gir på spørsmålet om seier over synd, er at det skjer ved å se på Jesus. Vi tror vi skal gå og vente på kraft, og be Gud om kraft og så få den. Når vi så har fått kraften skal vi bruke den mot fristelser, mot det gamle menneske og så seire. Resultatet blir at den som er av sannheten ber og ber og kommer til kort. Det hele resulterer i at fristelser og det gamle mennesket tar overhånd, til tross for at en erkjenner at en ingen ting kan av egen kraft, og det er bare Guds kraft som må hjelpe en.

Feilen er den, som vi også har antydet i forrige kapittel: I kampen mot synden går en en annen vei enn den Guds ord anviser, en kjemper med andre midler enn Guds ord har gitt oss å kjempe med. Når det er spørsmål om seier over synd, svarer Bibelen ganske enkelt at det skjer ved å se på Jesus. Tidligere har vi sitert Hebr 12,1-2: Så la oss derfor, da vi har en så stor sky av vitner omkring oss, legge av alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss, og løpe med tålmodighet i den kamp vi har foran oss, 2 med blikket festet på Jesus, han som er troens opphavsmann og fullender. For å oppnå den glede som ventet ham, led han tålmodig korset, uten å akte vanæren, og har nå satt seg på høyre side av Guds trone.

Hvordan skjer det? Ved å se på Guds ord.. Og her er det nå vi skal lese Rom 6,1-14: Hva skal vi da si? Skal vi bli ved i synden for at nåden kan bli dess større? 2 Langt derifra! Vi som er døde fra synden, hvordan skulle vi ennå leve i den? 3 Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? 4 Vi ble altså begravet med ham ved dåpen til døden, for at likesom Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, så skal også vi vandre i et nytt liv. 5 For er vi blitt forenet med ham ved en død som er lik hans død, så skal vi også bli det ved en oppstandelse som er lik hans oppstandelse. 6 Vi vet at vårt gamle menneske ble korsfestet med ham for at syndelegemet skulle bli tilintetgjort, så vi ikke lenger skal være slaver under synden. 7 For den som er død, er rettferdiggjort fra synden. 8 Men døde vi med Kristus, da tror vi at vi også skal leve med ham. 9 For vi vet at etter at Kristus er oppreist fra de døde, dør han ikke mer. Døden har ikke lenger noen makt over ham. 10 For sin død, den døde han én gang for synden, men sitt liv, det lever han for Gud. 11 Slik skal også dere regne dere som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus. 12 La derfor ikke synden herske i deres dødelige legeme, så dere lyder dets lyster. 13 Still heller ikke deres lemmer til rådighet for synden, som våpen for urettferdighet. Men framstill dere selv for Gud som de som av døde er blitt levende, og by deres lemmer fram som rettferdighetens våpen for Gud. 14 For synden skal ikke få herske over dere, for dere er ikke under loven, men under nåden.

Her hører vi at vi er forenet med Jesus ved troen på ham, at vi er døpt til ham, og så skal vi få seier over det gamle menneske. Du merker her at en kristen har det gamle menneske i seg, han blir ikke kvitt det mens han er her i verden. Når det står i v. 6 at syndelegemet skal bli til intet, betyr ikke det at du blir kvitt det. men det betyr at det blir maktløst, det mister sitt herredømme over oss.

En kristen har altså sitt gamle menneske i seg, og det må han regne med. Dette gamle menneske kan heller ikke forbedres. Men seier over synden gjør at vi kommer til å løses fra det gamle menneskes makt og innflytelse. Og merk deg at det skjer ved vårt forhold til Jesus, og BARE ved det.

Hvordan skal jeg få oppleve det, spør du. Og her vil jeg gå like til v. 6 og peke på det som står der: Da vi jo vet dette (egentlig: da vi jo erkjenner dette). Her er ikke tale om en viten, en teori. Her er tale om et budskap som vi hører og som vi tar imot, et virkelig personlig kjennskap som et menneske får når han hører Gud forkynner noe og selv tar imot det som blir han forkynt.

For at vi skal få seier over det gamle menneske, er det noe Gud må få forkynne oss og gjøre bruk av. Og der ligger selve hemmeligheten til å bli løst fra det gamle menneskes makt og herredømme. Hva er da dette, spør du. Hør nå her: Da vi jo erkjenner dette, at vårt gamle menneske ble korsfestet med ham. Gud forkynner deg at ditt gamle menneske ble korsfestet med Jesus.

Da Jesus døde, døde egentlig vi – i Guds øyne. Gud gjorde seg egentlig ferdig med oss på Golgata kors. Professor Odland sier: På Golgata kors ble syndens makt prinsipielt brutt ved Jesu død. Hvis vi forstår hva han mener, så er det meget godt sagt. Da Jesus døde, da døde du. Er du klar over det? Det er dette apostelen taler om når han sier: Jeg er korsfestet med Kristus, jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg (Gal. 2, 20).

Ja, sier du, men det er jo så fullt av synd i meg, jeg kjenner det onde, jeg fristes til å være sløv og kald. Jeg kjenner meg dø og likegyldig, jeg har ulyst til Gud og ulyst til å lese Guds ord. Og jeg kjenner lyst til fristelse og synd og meget annet.

Ja, dette er sant, for alt dette sitter i ditt gamle menneske, og jeg skal si deg (som jeg forresten har sagt før) at ditt gamle menneske er intet mindre enn Gud-fiendtlig, og kommer aldri til å bli noe annet. Det ser du i Rom. 8, 7. Du skal ikke vente noe annet av deg selv enn dette.

Men du som sier det, nå skal du høre: Guds ord sier til noen: Dere er jo død, og deres liv er skjult med Kristus i Gud (Kol. 3, 3). Hvordan var de menneskene? I v. 5 i samme kapittel, altså to vers nedenfor, står det: Så død da deres jordiske lemmer, utukt, urenhet, ondlyst og havesyke som er avgudsdyrkelse. Og litt lenger nede står det: Lyv ikke mot hverandre, brødre osv.

Det er sterke formaninger som i hvert fall viser at de som dette er skrevet til er alt annet enn syndfrie. Apostelen vet hvordan det er, han vet hva slags formaninger de trenger, og han gir dem disse formaningene. Men samtidig sier han til dem: Men dere er jo døde, og deres liv er skjult med Kristus i Gud.

Nå sier jeg til deg som leser dette: Du er jo død, og ditt liv er skjult med Kristus i Gud! Det du er i deg selv, det ble korsfestet med Kristus på Golgata kors. Visselig er det ennå ikke dødt i deg, det er sikkert nok. Men likevel ble det korsfestet med Jesus og du er død i Guds øyne. Og Skriften sier du er død og ditt liv er skjult med Kristus i Gud. Du har altså et liv i Kristus og som du eier like sikkert som det du tror på ham.

Men du kan ikke se og føle eller kjenne dette livet, det er ikke sansbart for dine sanser ennå. Men det står i Kol. 3, 4: Når Kristus, vårt liv, åpenbares, da skal også dere bli åpenbart med ham i herlighet. Nå gjelder det at du tar dette til etterretning og gjør bruk av det. Da kommer du til å oppleve det som står videre i Rom. 6, 6: Syndelegemet ble til intet.

Som jeg sa nettopp betyr syndelegemet, det gamle menneske i deg. Det mister sitt herredømme, sin avgjørende innflytelse over deg, selv om du ennå har det i deg så vi ikke mer skal tjene synden. Vel er synden i oss, men den kommer ikke til å utfolde noe herredømme. Vi kommer tvert om til å herske over den, og ikke den over oss. Vi kommer ikke til å tjene synden.

Dette kommer av at jeg eier Jesus. Jesu død er min død. Jesus døde min død, og Jesus er selv mitt liv.

Og for å gjøre det kort går vi like til v. 11 i Rom. 6: Slik skal også dere regne dere som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus. Begge deler er altså i Kristus Jesus. Ordet regne (før akte) dere står også i Rom. 4: Vi er tilregnet rettferdighet uten gjerninger, det vil si av Gud, vi som tror på Jesus. Vi er tilregnet det vi ikke er. Hadde vi vært det, behøvde vi ikke å bli tilregnet det.

Og vi er ikke tilregnet synd. Altså: Det som vi er, det er vi fraregnet. Hvis vi ikke hadde vært slik, da hadde vi ikke behøvd å bli fraregnet det. Det som altså gjør oss til kristne, det som gjør oss til Guds barn og rettferdige i Guds øyne, er at Gud tilregner oss det som Jesus er og har gjort. Og så tilregner han oss ikke det vi selv er og har gjort. Med tanke på vårt liv som kristne, blir vi bedt om å gjøre det samme, kap. 6.

For å få seier over synden blir vi bedt om å regne oss selv slik som Gud regner oss. Han regner oss ikke etter det vi er i oss selv, men etter Jesus. Så blir vi bedt om å regne oss som døde i forhold til synden og levende i forhold til Gud, og begge deler i Jesus, fordi jeg er død med Jesus, og jeg levere med Jesus. Jesus døde min død og har vært mitt liv, begge deler har jeg i Ham. Dette vil Gud at jeg skal regne med.

Men merk deg hvor nøyaktig Guds ord sier dette. Guds ord sier ikke at du skal akte synden i deg for død. For den er ikke død, og det vet du. Du skal tvert om erkjenne og bekjenne slik som den er. Men du skal akte DEG SELV som død i forhold til ditt gamle menneske. Du skal si til deg selv, når du kjenner deg kald og død og tom, når du kjenner ulyst til Gud eller du kjenner lyst til det som du vet er Gud imot. Da skal du si til deg selv: Dette har Jesus kjøpt meg fri fra, dette er mitt gamle menneske. Dette var det jeg ble korsfestet fra med Jesus. I Ham er jeg allerede avdød fra dette som nå ikke er dødt i meg.

Så vil jeg akte meg som død fra dette, og så vil jeg prise Gud for at jeg har et liv i Guds egen Sønn, og for at dette er mitt egentlige og rettmessige liv. Jesus er jo blitt meg. Han gikk så helt og fullt i mitt sted at han faktisk er blitt meg. Det er Luther som sier det på den måten. Dog er vi forskjellige, det er sant. Men han gikk så helt og fullt i vårt sted, og Jesus er virkelig ditt liv. Og det er dette Gud ber deg å regne med.

Prøv nå når fristelsen kommer, å akte deg død for den fristelsen, regn deg som levende for Gud i Jesus. Vent ikke noe annet enn det som er galt av deg selv, og regn med at Jesus er alt det du trenger. Han er selve ditt liv. Og det er ditt eget rettmessige liv, selv om du ikke er i stand til å føle det.

Du skal regne deg, sier Gud, som levende for Gud i Jesus Kristus. Prøv det! Det går ikke så lett å prøve det, det blir en kamp, men denne kamp kaller Guds ord for troens gode strid. Den kampen som vi er så tilbøyelige til å kjempe ut for oss selv, blant annet ved å be Gud om kraft og slike ting. Den vil jeg karakterisere som egenrettferdighetens dårlige strid.

Men det å akte seg som død for synden, men levende for Gud i Kristus, det er etter Guds ord troens gode strid. Det kan bli temmelig kampfullt, men jeg kan si deg det, ikke bare ut fra Guds ord, men også ut fra personlig erfaring, at når jeg får akte meg død for synden og levende for Gud i Jesus, da får ikke synden tak i meg.

Det er underlig, men da kommer Jesus meg så nær, og da skjer det som står videre i Rom. 6. Jeg får lov å by meg frem for Gud, som den som fra døde er blitt levende og mine lemmer som rettferdighets våpen for Gud.

Det er en stor hemmelighet her, forstår du. Ikke vent på noen ting, ikke vent på å bli annerledes. Regn deg slik som Guds ord sier, og som vi nettopp har talt om, og by så dine lemmer frem for Jesus mens du har det slik som du har det. Så skal du se noe merkelig. Det onde får ikke tak i deg, og isteden kommer Jesus til å bruke deg. Det er helt sikkert.

Dine lemmer blir akkurat det som Guds ord sier i denne sammenheng, rettferdighets våpen. Du blir aktiv i kampen mot det onde, og du blir meget brukbar i Herrens tjeneste. For Herren selv lever i deg, og det er Herren selv som gjør sine gjerninger gjennom deg.

På den måten kommer ikke synden til å herske over oss. Du la merke til det jeg sa i forbindelse med det jeg leste fra Rom. 6, 14. Det står en fremtidsform der, det står ikke i bydeform: Synden kommer ikke til å herske over dere, dere er jo ikke under loven, men under nåden.

Så lenge du strir med deg selv, kommer synden til å herske. Så lenge du venter på kraft, kommer også synden til å herske. Men når du akter deg som død i forhold til deg selv og levende i Jesus, mister det gamle menneske taket på deg. Det gamle menneske klarer ikke det at du akter deg som død for det, og så kommer Jesus til å leve i deg.

Nå kan vi få lov til å sammenfatte alt i dette ordet, som jeg gjerne vil få slutte med som min egen personlige bekjennelse: Gal 2,20 Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og gav seg selv for meg.
Amen.

26-27. Kristendom, av Ø. Andersen.

2008-06-27T07:11:00.000-07:00

26 av 28. Gjenfødelse og kristenliv.

I dag skal vi se litt nærmere på det å leve som en kristen. Da må vi først si et par ord om gjenfødelsen. Hva er det egentlig?

Det er for å si det kort som det går frem av Guds ord, at det er det samme som å komme til troen. Og her står vi med det samme som vi har sett før, omvendelse, tro, rettferdiggjørelse, og nå gjenfødelse – det er forksjellige betegnelser på en og samme sak, sett fra forskjellige syndvinkler: nemlig det at et menneske blir en kristen.

Blant de mange Guds ord vi nå kunne ta frem når vi skal snakke om gjenfødelsen, er ikke minst et som vi finner i 2. Pet. 1, 3-4: Ettersom hans guddommelige makt har gitt oss alt som tjener til liv og gudsfrykt, ved kunnskapen om ham som har kalt oss ved sin egen herlighet og kraft, 4 og gjennom dette har gitt oss de største og mest dyrebare løfter, for at dere ved dem skulle få del i guddommelig natur, etter at dere har flyktet bort fra fordervelsen i verden som kommer av lysten,

Legg merke til at her er tale om en kunnskap om Jesus, og i denne kunnskapen er det gitt oss alt som tjener til liv og gudsfrykt. Det kunne jo meget godt ha stått at vi har fått alt som tjener til liv og gudsfrykt i Jesus. Det ville være bibelsk, og det er sagt mange steder i Guds ord.

Men her står det ikke akkurat på denne måten. Her står det at det er ved kunnskapen om Jesus at vi har fått alt som tjener til liv og gudsfrykt. Og i denne kunnskapen har vi fått de største og dyreste løfter, for at vi ved disse løftene skal få del i guddommelig natur.

Hva betyr det at selve kunnskapen er nevnt?

Det betyr at Guds ord kommer til oss, jeg kunne nesten si i et ganske bestemt teoretisk budskap, men dette budskap er ikke bestemt til å være teori. Det kommer et ganske bestemt budskap, om en ganske bestemt person, som har fullført ganske bestemte kjensgjerninger til vår frelse. Det har vi talt om tidligere i disse leksjonene.

Mange er tilbøyelige til å si: Ja, men det er jo bare kunnskap, det er jo bare noe jeg vet. Det skal du vokte deg vel for å si., Sannheten er at den egentlige virkelighet er i Ordet. Når vi taler i vår daglige tale, skjelner vi mellom våre ord og det som vi snakker om. Om jeg nevner en ting, for eksempel en blyant, så er mitt ord en ting og blyanten en annen ting.

Men slik er det ikke med evangeliet. Evangeliet ert ikke en ting og Jesus noe annet. Evangelie-kunnskapen er ikke en ting og det som den forkynner noe annet. Men her er det slik at selve virkeligheten kommer til oss gjennom kunnskap. Det er dette Guds ord legger så stor vekt på, når det er spørsmål om at et menneske skal bli født på ny.

Jesus kommer til oss med hele sin frelse i et bestemt budskap. Kunnskapen er ikke en ting og Jesus og frelsen noe annet, men selve frelsen kommer i en bestemt kunnskap. Det er om dette apostelen sier at han akter kunnskapen om Jesus Kristus så meget verd at han akter alt annet for skarn. Skarn er det som vi til daglig kaller for søppel. Så du skjønner det er et sterkt uttrykk han bruker, når han sier at alt er å regne for skarn mot kunnskapen om Jesus Kristus.

Du skal altså ikke si at det er bare kunnskap, det er bare noe jeg vet. Men du skal bruke det som du vet. Du skal ta det til deg, du skal holde deg til det. Da kommer du gjennom det som du vet om Jesus, eller for å si det ennå bedre: det som Gud forkynner deg gjennom Jesus, til å bli født på ny, hvis du ikke allerede er blitt det på forhånd.

Gjennom ordet om Jesus kommer du i forbindelse med de største og dyreste løfter. I denne kunnskapen, som vi nå peker på, har Gud gitt oss store gavebrev – ordet løfte betyr nemlig gavebrev. Gavebrev betyr at de som mottar dem, de mottar det som gavebrevet lyder på. De mottar Jesus selv, de mottar barnerett hos Gud, arverett, de mottar Jesu rettferdighet og hellighet, de mottar kort sagt alt det som Jesus er og har gjort, alt det som, Jesus Guds egen Sønn, gjelder for i himmelen. Alt det mottar et menneske som gave fra Gud i løftene. Derfor kommer han gjennom løftene til å bli et nytt menneske. Han får del i guddommelig natur. Slik blir et menneske født på ny.

Det var jo dette Jesus henviste Nikodemus til også, da han spurte hvorledes dette skulle skje – nemlig at han skulle bli født på ny. Da henviste Jesus til det som skulle skje på Golgata kors om at Moses opphøyet slangen i ørkenen, og de som så på kobberslangen skulle leve. Således skulle Menneskesønnen opphøyes, for at hver den som tror på ham skal ha evig liv.

Dette kommer av like sikkert som synden har ført døden med seg, like sikkert fører Jesu soning det evige liv med seg. Det å komme i forbindelse med Jesu fullbrakte verk er det som virker gjenfødende på oss.

Gjenfødelsen er definert slik i våre bekjennelsesskrifter: Det er å bli gitt troen i hjertet. Og det er, som vi har sitert fra Fil. 2, ikke av oss selv, det er en Guds gave. Nøyaktig står det slik: Av nåde er dere frelst, og det er ikke av dere selv, det er en Guds gave.

Som vi også før har vært inne på, ser dere altså at Ordet skaper tillit til Jesus i hjertet. Bokstavelig blir da troen inngitt i hjertet. Og det å få troen inngitt i hjertet, er akkurat det samme som å bli født på ny.

Når dette skjer hos et menneske, har det også del i guddommelig natur, og da begynner et helt nytt liv i et menneske. Konklusjonen blir da: Spør du hva gjenfødelse er, så svarer Guds ord: Det er det samme som at du kommer til troen på Jesus, få ditt hjerte rettet på Ham.

Så spør du hvordan skjer gjenfødelsen, så svarer Guds ord: Det skjer gjennom ordet om Jesus. Gud har gitt oss en kunnskap om ham som kalte oss ved sin egen herlighet og makt. Og i denne kunnskap har han gitt oss de største og dyreste løfter, for at vi ved dem skal få del i guddommelig natur.

Du hører at dette er meget enkelt, det er så enkelt at du behøver ikke å fare vill. Det kan hende at du som hører på meg ikke fatter så meget av hva kristendom egentlig er, men du skjønner godt det som jeg sier nå. Du hører om Jesus, du fortsetter å høre om Jesus, du legger merke til hva Bibelen forteller deg om Jesus, hva han har gjort for deg, hvordan han har fullbyrdet det ansvar som egentlig hviler på deg, for at du skal være fri.

Du hører at Jesus i ditt sted og på dine vegne har oppfylt hele loven, det vil si alle dine plikter overfor Gud, hvordan Jesus har gjort godt igjen det som du har forbrutt og forsømt. Dette skjønner du, gjør du ikke? Ja, hør nå dette, og hør det om igjen og om igjen, og hvis du hører og tar dette til deg, så kommer ditt hjerte til å rettes på Jesus. Det er selve ordet om Jesus som gjenføder deg.

Jeg skal gi deg et godt, konkret eksempel fra Apostlenes gjerninger (kap. 10). Det var en from mann som fryktet Gud med hele sitt hus, og som gav almisser til folket og ba alltid til Gud. Men han var ikke født på ny. Han sendte bud til Peter. Han ville først ikke komme. Men Herren gav Peter en åpenbaring om at han skulle gå til denne mannens hus, til tross for at han var en hedning, og forkynne Guds ord.

Så kommer Peter, og hva gjør han? Han begynner å fortelle ut fra Guds ord i Det gamle testamentet hva Gud har lovt, og hvordan alt det som i profetene og salmene var lovt, og som nå er blitt oppfylt i Jesus Kristus. Og så kommer han til et punkt i talen hvor han sier slik: Han, Jesus, gir alle profetene det vitnesbyrd, at hver den som tror på ham får syndenes forlatelse ved hans navn.

Da Peter sa det, skjedde det noe. Det står nemlig i det følgende vers: Mens Peter ennå talte disse ord falt Den Hellige Ånd på alle dem som hørte ordet. Der satt de og hørte om Jesus, og så gikk det et lys opp for dem. Ja, men Jesus har jo frelst oss, Det er jo Han som har gjort det. Gud har jo gitt oss evig liv i sin Sønn. Jesus har jo tatt bort våre synder.

Du skal høre Guds ord om Jesus, slik at dette går opp for ditt hjerte. Den dagen du med ditt hjerte tror dette, så du kan si med sannhet at nå er ditt hjerte blitt rettet på Jesus, da er du født på ny, og da begynner et helt nytt liv i deg. Da har du del i guddommelig natur, og da begynner for alvor det som vi kaller å leve som kristen.

Jeg har prøvd å stanse litt ekstra for dette i dag, fordi det er så mange i dag som er med i kristent arbeid og ikke har opplevd disse ting. De er med, de har bestemt seg for å ville være kristne, og det mener de da altså oppriktig. Men de har aldri riktig sett Jesus, de har aldri riktig fått hvile i ham, det har aldri riktig gått opp for deres hjerte hvem Jesus egentlig er og hva de har i ham.

Alt dette kan hvem som helst få oppleve, bare de gjør bruk av den kunnskap vi begynte å snakke om i denne leksjonen. Og nå forstår du hvor verdigfull den er. Det er altså en kunnskap som Gud har gitt oss, og som vi ved å stadig bruke, ta den til oss, da kommer vi til å oppleve å få del i guddommelig natur. Så sier jeg da lykke til, til deg som har hørt dette og gjør bruk av det. Da begynner et helt nytt liv også for deg.

Det heter at Jesus Kristus bor ved troen i våre hjerter. Vi som er kommet til troen på Jesus, vi eier ham. Troen forener oss med Jesus. Vi har også vært inne på det før, og da prøvde jeg å understreke, at det som du tror på, det har du. Det har vi forresten lært allerede i barnelærdommen.

Nå skal vi ut fra dette se litt nærmere på hva det er å leve som kristen. Og med det kommer vi da til spørsmålet om selve helliggjørelsen. Det første vi da skal ta opp er spørsmålet: Hva er helliggjørelse? Og det skal vi begynne neste kapittel med.

27 av 28. Helliggjørelse.

I dag skal vi ta opp spørsmålet: Hva er helliggjørelse? Med helliggjørelsen tenker vi ofte på Guds verk med en kristen etter omvendelsen. Men for nå å være nøyaktig må vi nevne at det er brukt på to måter i Bibelen. Helligelsen eller helliggjørelse er egentlig det samme ord i grunnteksten. Det brukes for det første om hele frelsen.

Ordet hellig eller helliggjøre er brukt om alt det som skal til, fra det å bli en kristen, innbefattet å leve som en kristen, med alt det som Gud skal bruke et menneske til, like inn til det å nå målet i det fullkomne Guds rike. Slik er det f. eks. brukt i Hebr. 2, 11, hvor det står at både den som helliggjør og de som helliggjøres er alle av en. Det kunne vi godt si med vår daglige tale: Både den som frelser og de som frelses er alle av ne.

Men det er ikke den måten vi helst tenker på det, når vi snakker om helliggjørelse på den måten som vi gjør her. Ordet helliggjørelse brukes også om det som skjer i en kristen etter at han er blitt omvendt til Gud. Og slik har vi det f. eks. i 1. Tes. 5: Han selv, Fredens Gud, hellige dere helt igjennom, og gi at deres ånd, sjel og legeme må bevares fullkomne og ulastelige ved vår Herren Jesu Kristi komme. Der er det sagt til troende mennesker, og der er det nok først og fremst sagt om det som Gud skal virke og utrette i dem, etter at de er blitt kristne.

Hva er altså helliggjørelse? Nå tenker vi på Guds gjerning i en kristen etter omvendelsen. Mange vil umiddelbart svare: Det må vel være at Gud gjør oss hellige. Det stod jo også det i ordet jeg siterte fra 1. Tes. 5: han selv, fredens Gud, hellige dere helt igjennom.

Imidlertid er ikke det svaret helt korrekt. Det kan være riktig. Jeg vil si, det kan være riktig etter Guds ord, men faktum er at det også kan bli meget galt. Derfor må vi se litt nærmere på dette spørsmålet, eller mer nøye: Hva er helliggjørelse?

Og da vil jeg ta utgangspunkt i det siste kapittel i Bibelen: Åpenb. 22, 11: La den som gjør urett, fremdeles gjøre urett, og den urene fremdeles bli uren, og den rettferdige fremdeles gjøre rettferdighet, og den hellige fremdeles bli helliggjort.

Her hører vi at det som et menneske er, det kommer det til å bli. Den som er ond blir ond, den som er uren blir uren, den som er rettferdig kommer til å bli helliggjort. Sannheten etter Guds ord er nettopp: Intet menneske kan bli helliggjort uten at han først er blitt hellig. Det overser mange når de tar opp dette spørsmålet om hva helliggjørelse er. Det kan bare skje med dem som først er blitt hellige.

Men hvordan skjer da det, hvordan blir et menneske hellig? Der svarer Guds ord ganske enkelt. Jeg siterer uten å gå nærmere inn på det. For det går så tydelig frem av det som vi har talt om i tidligere leksjoner. Jesus sier i sin øvsteprestlige bønn (Johs 17): Jeg helliger meg for dem, for at også de skal være helliget i sannhet. Vi blir altså hellige fordi han har helliget seg for oss.

Og om det står det i Hebr. 10, 10-14: Ved denne vilje er vi blitt helliget ved at Jesu Kristi legeme ble ofret én gang for alle. 11 Og hver prest står daglig og gjør tjeneste og bærer mange ganger fram de samme offer, de som aldri kan bortta synder. 12 Men Jesus har båret fram ett eneste offer for synder, og har deretter for alltid satt seg ved Guds høyre hånd. 13 Nå venter han bare på at hans fiender skal bli lagt til skammel for hans føtter. 14 For med ett offer har han for alltid gjort dem fullkomne som blir helliget.

Du hører her at vi blir helliget ved Jesu Kristi stedfortredergjerning. Jesus har gått i vårt sted, han har helliget seg for oss, han har tatt bort våre synder, han har oppfylt loven og gjort hele Guds vilje, for at vi skal bli helliget ved det han har gjort en gang for alle med ett offer. Det betyr at vi blir hellige ved omvendelse og tro, akkurat slik som vi har talt om det i de foregående leksjonene.

I forrige leksjon talte vi om å få del i guddommelig natur, og vi pekte på at den som hører ordet om Jesus, slik at hans hjerte blir rettet på Jesus, han får Guds liv inn i sitt hjerte.

Hellig betyr egentlig å være i samfunn med Gud, når det er brukt om et menneske. Om ting brukes det om å være innviet til Guds bruk. Når det brukes om Skriften, betyr det å være inspirert av Guds Hellige Ånd. Når det brukes om mennesker, betyr det altså å være i samfunn med Gud og gjennom det å være til Guds disposisjon og tjeneste.

Hellig – det er å komme i samfunn med Gud, det er jeg for at jeg har hørt om Jesus og tatt imot ham, ved omvendelse og tro er jeg blitt et hellig menneske. Det er den eneste måten at et menneske kan bli hellig på. Den som gjennom omvendelse og tro er blitt hellig, han helliggjøres.

En kunne da si at helliggjørelsen er veksten av det nye sinn, som fødes i oss ved troen på Jesus. Helliggjørelse er at det gamle menneske som bor i oss, stadig skal miste makt og innflytelse over oss, og at det nye sinn stadig skal vokse i oss og sette mer og mer preg på oss. Eller vi kunne si det slik: Helliggjørelse er at Jesus stadig får mer og mer makt og innflytelse over oss, at det skal bli mer og mer tydelig at Jesus bor ved troen i våre hjerter, at Han og ikke vårt selvliv, skal være det som bestemmer vårt liv og vår ferd.

Vi har fått det så klart uttrykt av Jesus selv i hans tale om vintreet og grenene (Johs 15): ”Bli i meg, så blir jeg i dere. Likesom grenen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare når den blir i vintreet, således heller ikke dere, uten at dere blir i meg. Den som blir i meg og jeg i ham, han bærer meget frukt, for uten meg kan dere slett intet gjøre,” sier Jesus. Vi blir i ham, så blir han i oss. Der har vi jo helliggjørelsen i en sum.

Dette betyr at vi er kalt til å leve et helt nytt liv. Men for å forstå dette, må vi være klar over at det er to naturer i en kristen. Vi har vår gamle, medfødte natur. Den er som den alltid har vært, den er ond og gudfiendsk, som vi skal se litt mer på siden. Men vi må være klar over at den har vi i oss også etter at vi er blitt kristne.

Så har vi fått et nytt sinn. Og det som karakteriserer det nye sinn som vi har fått, er at det både er av Gud og som Gud. Dette nye sinn setter sitt preg på den som har det, hvis det får lov å råde. Og det er det vi er kalt til i vårt daglige liv, at dette nye sinn og ikke vårt gamle medfødte menneske, skal råde.

I Gal 5 kommer dette til uttrykk på en særskilt måte. Det står om de to naturer i en kristen, det vil si det gamle menneske, det begjærer mot Ånden, og Ånden mot kjødet. Disse to står hverandre imot så dere ikke skal gjøre det dere vil. Meningen er altså at vi skal gjøre det Jesus vil, vi er kalt til å leve til hans ære.

Vi er ikke kalt til urenhet, sier Guds ord, men til helliggjørelse. Vi er ikke kalt til å leve for oss selv, men til å leve for ham. Og i 2. Kor. 5, 15 står det at vi som lever, skal ikke leve for oss selv, men for Ham som er død og oppstanden for oss.

Hvordan skal jeg komme til å leve for Ham?

Med dette kommer jeg inn på det mest aktuelle spørsmål for hver ærlig kristen. Det er så meget ondt i meg, hvordan skal jeg få seier over meg selv, hvordan skal jeg få seier over min synd, hvordan skal jeg komme til å leve til Guds ære? Ja, det er viktige spørsmål, og nå skal vi se litt på hva Guds ord sier om dem.

Først må vi si et par ord om hvordan det ikke går til å få seier over synd. Men nå skal du merke deg, at nå vil jeg ikke tale om uærlige mennesker. Jeg vil ikke nå tale om slike som bekjenner seg som kristne uten å være det. Heller ikke vil jeg tale om kristnesom glir inn i en uærlig kamp mot synden. For det fører bare bort fra Jesus, og det sier seg selv at en uærlig kamp er ingen kamp. Det kan ikke føre til noe resultat. Om en f. eks. vil kjempe mot syndens følger, men ikke mot syndens lyst, så er det en uærlig kamp. Det nytter ikke.

Heller ikke om en vil kjempe mot alle synder, unntagen den som en særlig ligger under for, eller er glad i. Det nytter heller ikke. Det er som om man skulle forsvare en festning med hull i muren, og ingen står vakt der hullet er. Da går jo fienden inn der, og tar festningen innenfra.

Det å kjempe mot syndens følger, men ikke mot syndens list, eller å kjempe mot alle mulige synder unntagen den man er glad i, det vil jeg karakterisere som uærlig kamp. Og jeg sier med en gang at det fører en kristen bort fra Jesus. Det er ikke mer å si om det.

Helt annerledes er det med dem som kjemper ærlig, og likevel synes det er umulig å få seier over seg selv og over sin synd. Der er det to viktige kjensgjerninger vi må peke på først. Det ene er at du kommer aldri til å bli kvitt det onde i deg, så lenge du er her i verden. Jeg husker hvordan jeg i mine unge dager ba Jesus: Kan du ikke ta fra meg dette. Jeg kjente min treghet og ulyst til Gud, treghet i bønn, og lyst til slike ting som jeg visste var imot Gud. Og så ba jeg: Herre, kan du ikke ta det fra meg, kan du ikke la meg bli kvitt det.

Og jeg fikk det svar fra Herren, at det kunne han nok, men da måtte han ta meg bort fra legemet og hjem til seg. Den dagen vi er borte fra legemet og hjemme hos Herren, skal vi bli kvitt det. Men så lenge jeg var her i verden, så ville jeg ikke bli kvitt det ond ei meg. Det ble klart for meg ut fra Guds ord.

Videre må vi si at det onde i oss kan heller ikke bli godt. Du skjønner mange ber på den måten. De ber Gud om å hellige det gamle menneske i seg. De skjønner ikke selv at det er det de holder på med. Men i virkeligheten ber de Gud om å gjøre det onde godt, og uten å skjønne det vil de at Gud skal helliggjøre det gamle menneske. Men du forstår, den kampen er på forhånd dømt til å mislykkes.

Det onde i oss kan ikke bli godt, og du hører det når jeg sier det på denne måten: Egoisme kan ikke bli kjærlighet, hovmod kan ikke bli ydmykhet, urenhet kan ikke bli renhet. Og slik kunne jeg holde på. Her vil jeg få henvise deg til Guds et ord, som er sagt om og til frigjorte kristne. Du finner det i Rom. 8, 7: Kjødet, det vil si det gamle menneskes, attrå er fiendskap mot Gud. Det er ikke Guds lov lydig, men så fortsetter det: Kan heller ikke være det. Du skjønner altså at helliggjørelse er ikke at det ond ei oss skal bli godt. Men det skal skje på en helt annen måte. Og det skal vi ta opp neste gang, om Gud vil.

25. Kristendom, av Ø. Andersen

2008-06-27T06:53:00.000-07:00

25 av 28. Troen på Jesus

Vi har pekt på at et menneske mister troen på seg selv når loven får virke slik som den skal på ham. Da innser jeg ikke bare at jeg er en synder som har gjort galt, men jeg ser at jeg er fullstendig fortapt. Jeg ser at jeg står for Guds ansikt, jeg har ikke en eneste unnskyldning, og jeg har ikke noe håp om meg selv.

Nå vet du at i denne tid når disse ting virker på hjertet, så kommer også Gud samtidig med andre ord. Det blir jo ikke bare loven som virker, slik som vi har nevnt før. Samtidig får vi av og til noen glimt av Jesus. Og gjorde vi ikke det, ville vi vel aldeles fortvile når vi opplevde disse ting. Men du skal merke deg at det er Guds hensikt at vi skal miste troen på oss selv. Det er meningen at vi skal miste enhver unnskyldning.

Så er spørsmålet: Hva er da utveien? Det skal vi se nærmere på nå. Da må vi lese noen ord fra Johs 3. Dette har du lest mange ganger, men jeg sier ikke at du kjenner det godt. Jeg må innrømme at jeg kjenner det ikke selv, slik som jeg gjerne ville kjenne det.

Joh 3,14-18: Og likesom Moses opphøyet slangen i ørkenen, slik skal Menneskesønnen bli opphøyet, 15 for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv. 16 For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv. 17 For Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham. 18 Den som tror på ham, blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn.

Vi leser også det siste verset i kapitlet: Joh 3,36 Den som tror på Sønnen, har evig liv. Men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham. Samtidig leser vi i Rom. 10, 11: Hver den som tror på ham, skal ikke bli til skamme.

Du hører her om troen på Jesus, og den som tror på Jesus, han kommer til å bli frelst. Jeg nevnte at vi har mistet troen på oss selv, og der står vi anklaget og dømt og har ingen utvei med oss selv. Da kommer Gud og forkynner i sitt ord at nettopp fordi vi er slik som vi er og som Gud har vist oss, sendte han sin egen Sønn til verden. Han sendte Jesus til verden for at han skulle ta den dommen vi ellers måtte ha tatt.

Og her bruker Jesus en anskuelsesundervisning i Johs 3, 15, der han sier: ”Liksom Moses opphøyet slangen i ørkenen.” Der lå folket under dødsdom, de hadde fortjent å dø og var også døende. Da skulle Moses sette kopperslangen på et kros [en stang], og de som så på den skulle leve. Og det skjedde. Slik er det Jesus, Menneskesønnen, skal henges på et kors, og de som tror på ham skal leve. Dette bruker Jesus som en anskuelsesundervisning for oss.

Dette viser hva det er som frelser den som ikke har noe håp. Husk på, og det vil jeg gjerne ha understreket for deg, dette ordet er for dem som det ikke er noe håp for. Du som ser at det ikke er noe håp for deg, du skal høre dette ordet. Det var derfor Jesus kom, fordi det ikke var noe håp for deg. Du som er dømt og anklaget i din samvittighet av synd og brist og svik og løgn og hykleri, du skal vite at det var derfor Gud sendte sin Sønn til verden, fordi vi holder ikke mål etter Guds hellige lov.

Jesus holdt mål. Jesus gjorde våre gjerninger, det har vi talt om tidligere. Jesus ble behandlet som om han var oss, husker du vi sa. Og det var for at vi, så sant vi vender om å tror på ham, skal få bli behandlet som om vi var ham. Nå kommer dette budskapet til deg i dag, og særlig til deg som har mistet troen på deg selv. Nå kommer dette budskapet og sier: Den som tror på Sønnen har evig liv. Med det er vi kommet inn på hva frelsende tro egentlig er.

Frelsende tro, det er ikke at du får det til å tro. Spørsmålet er ikke om du tror at du skal få det til å tro eller hva du ellers vil kalle det. Spørsmålet er: HVEM tror du på, hva tror du på, hva setter du din lit til? Legg merke til at det som er frelsende tro i Det Nye Testamentet og i det gamle heter å trå PÅ. Det er å sette sin lit til, stole på, og jeg er glad i det uttrykket som de gamle brukte: Fortrøste seg på.

Det er et sterkt ord. Den frelsende tro er å sette sin lit til Jesus, komme til ham, stole på ham, regne med ham. Det er ofte nyttig å se hva Bibelen sier om troen, den frelsende tro, der hvor den ikke akkurat kaller det å tro. Vi har mange slike ord, f. eks. Salme 37, 40: ”Herren hjelper dem og utfrir dem, han utfrir dem fra de ugudelige og frelser dem fordi de har tatt sin tilflukt til ham.”

Du hører et tredobbelt løfte om hjelp, utfrielse og frelse. Og hva skal der til fra vår side? Jo, svarer Guds ord: Fordi de har tatt sin tilflukt til ham. Å ta sin tilflukt til Jesus er frelsende tro.

I Johs 6 sier Jesus: Den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri noensinne tørste. Å komme til Jesus og tro på Jesus er to uttrykk for en og samme sak. I Johs 1, 12 står det: Alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. Her hører du det igjen: at å ta imot Jesus og tro på Jesus er to uttrykk for en og samme sak.

Når du hører at Jesus er gått til ditt sted, og du hører det slik at du begynner å registrere hva det inneholder: Jesus tok din dom, Jesus fridde deg med sitt blod fra det som du ellers måtte svare for overfor Gud, du hører det slik at nå begynner ditt hjerte å fatte tillit til det, da har du frelsende tro.

Jeg kan ikke komme det nærmere når jeg skal prøve å si hva frelsende tro er, enn å karakterisere det som hjertets rettethet på Jesus. Der har du kjennetegnet på en kristen: Hjertets rettethet på Jesus. Når en kristen gleder seg, så takker han Jesus, spontant og umiddelbart, før han har tenkt seg om. Han gjør det ikke fordi han skal, men nesten som en refleks takker han Jesus.

Er han i en vanskelighet, så er han hos Jesus med den, er det noe som står på, før han har tenkt seg om så er han hos Jesus, treffer han et menneske han skal tale med, så er han hos Jesus og taler med han om det menneske før han har tenkt seg om. Om det ikke blir sagt med ord, så er han der med sine hjertesukk. Og slik kunne jeg nevne i alle ting.

Hva viser det? Det viser nettopp hjertets rettethet på Jesus, det viser en frelsende tro.

Nå sier Guds ord at den som på denne måten har sitt hjerte rettet på Jesus, han eier Jesus. Ved troen på Jesus har du Jesus. Vi har lært det allerede i vår barnelærdom: Det som du tror på, det har du. Nettopp slik hører du det i Johs 3, 36: Den som tror på Sønnen, har evig liv. Det er et underlig ord, som jeg er meget glad i. I 1. Johs 5, 10 heter det: Den som tror på Guds Sønn, har vitnesbyrdet i seg selv.

Altså, den som tror på Jesus, har i seg selv, til odel og eie, det vitnesbyrdet som Gud har vitnet om sin Sønn. Og vil du vite hva for et vitnesbyrd det er, så står også det like nedenfor i v. 11: Dette er vitnesbyrdet at Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i hans Sønn. Den som har Sønnen, han har livet!

Hører du det, du som har mistet troen på deg selv? Omvendelsen er at ditt hjerte begynner å bli rettet på Jesus. Og nå kan vi begynne å definere litt nærmere.

Frelsende tro er altså hjertets rettethet på Jesus. Omvendelsen er at et menneske begynner å tro på Jesus. Hvis du en gang vil ta for deg en bibelbok og slå opp på ordet omvendelse og på ordet tro, så skal du oppdage at det at et menneske begynner å tro på Jesus, det er det samme som at et menneske omvender seg.

Omvendelsen hører ikke inn under loven. Omvendelsen er ikke det som vi til å begynne med trodde den var: At nå må jeg bli annerledes, nå må jeg slutte med det som er galt, nå må jeg begynne å gjøre det som er rett, nå må jeg innrette meg slik at jeg holder mål for Gud. Kort sagt: Nå må jeg bli annerledes. Dette er ikke omvendelse, det fører oss bare inn under loven, som vi før har sagt. Og det er meningen at vi skal miste troen på oss selv.

Men i det øyeblikk et menneske vender seg til Jesus og begynner å tro på ham, er det skjedd en virkelig omvendelse. Pontoppidan sier, og det har han fra de gamle lutherske teologene med reformatorene selv i spissen, at omvendelsen består egentlig i to kjensgjerninger. Den ene er boten, og den andre er troen. Med det mener Pontoppidan, og det er helt i samsvar med Guds ord: boten er at vi innser og erkjenner sannheten om oss selv slik som den er, at vi bekjenner våre synder og taler ut med Jesus om akkurat hvordan vi er.

Troen er at vi vender oss til Jesus for å stole på det som Guds ord og løfter sier om ham. Der hvor et menneske erkjenner sannheten om seg selv og begynner å sette sin lit til Guds ords løfte om Jesus Kristus og det han har fullbrakt, der er det skjedd en virkelig omvendelse. Der er et menneske blitt en kristen, der har et menneske tatt imnot Guds kall til frelse. Fra det øyeblikket du setter din lit til Jesus, har du mottatt ham.

Det går også frem av det ordet vi siterte fra Johs 1, 12: Alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. Dette har jeg nevnt før, og jeg understreker det på nytt med vilje. Der hører du at det å ta imot Jesus og det å begynne å sette sin lit til Jesu navn, det er akkurat det samme. Den som begynner med å sette sin lit til Jesu navn, han tar imot Jesus.

Og så lenge du setter din lit til Jesu navn, har du et hjerte som er åpent for Jesus.

Nå har vi altså sett på hva tro er, hva omvendelse er, og jeg slutter med å si: Gjenfødelsen er akkurat det samme. Gjenfødelsen består i at et menneske kommer til troen. Du ser altså at omvendelse, tro og gjenfødelse er ikke uttrykk for forskjellige kjensgjerninger. Det er den ene og samme kjensgjerning fra forskjellige synspunkt, karakterisert fra forskjellige synspunkt, og alt sammen beror på at et menneske vender seg til Jesus og setter sin lit til Ham.

I neste leksjon skal vi gå over til å se på det å leve som en kristen.

24. Kristendom, av Ø. Andersen.

2008-06-27T00:04:00.000-07:00

24 av 28. Kampen under loven.

Sammenhengen i det vi taler om her er dette: Når Gud sender ut sitt kall til å ta imot frelsen i Jesus Kristus, er der ingen ting i veien for at hvert eneste menneske som hører dette kallet kan ta imot det umiddelbart. Det er ikke satt opp noen som helst betingelse for å komme til Jesus. Så snart innbydelsen lyder, kan mennesket der og da ta imot det som de hører og bli frelst.

Men det gjør ikke de fleste av oss. Det kommer som regel av at vi ikke har mistet troen på oss selv på forhånd. Og i stedet for å ta imot kallet, tenker vi: Jeg må bli annerledes, jeg kan ikke være som jeg er, nå må jeg begynne å ta det alvorlig med Guds vilje, kort sagt: Det kan ikke fortsette på denne måten. Og så begynner kampen med loven under loven. Det skal vi se nærmere på nå.

Vi skal lese fra Rom 7,7-13 Hva skal vi da si? Er loven synd? Langt derifra! Men jeg kjente ikke synden uten ved loven. For begjæret hadde jeg ikke kjent dersom ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære! 8 Men synden benyttet seg av budet og vakte alle slags begjær i meg. For uten lov er synden død. 9 Jeg levde en gang uten lov. Men da budet kom, våknet synden til live. 10 Jeg derimot døde. Og det viste seg at budet, som skulle være til liv, ble til død for meg. 11 For synden benyttet seg av budet og dåret meg og drepte meg ved det. 12 Så er da loven hellig, og budet hellig og rettferdig og godt. 13 Har da altså det som er godt, voldt meg døden? Langt derifra! Men synden gjorde det, for at den skulle vise seg som synd, ved at den benyttet det som er godt, til å føre død over meg. Ved budet skulle synden bli overmåte syndig.

Her hører vi hvordan det går når et menneske møter loven. Og for å få en oversikt over det som dette avsnittet inneholder, vil jeg sammenfatte det i tre stadier. Loven virker i og for seg det samme på alle mennesker. Lovens virkning er bare en. Likevel får den forskjellig virkning på de forskjellige mennesker, fordi de forskjellige mennesker stiller seg så forskjellig til loven. Og som sagt for å gjøre det kort og lettere å huske, skal vi sammenfatte det i tre stadier.

(1) Det første er det som apostelen karakteriserer med disse ordene: Uten lov er synden død. Jeg levde en tid uten lov, sier han. Det er mange mennesker som vet at Gud er rettferdig, men de har aldri møtt Gud som en hellig Gud. De kan se sin synd, uten at de får noen større vanskelighet av det. De sier som så at vi kan da be om tilgivelse, og Gud vil vel tilgi oss for Jesu skyld. Og så får vi gjøre så godt vi kan, vi får innrette vårt liv som det er best mulig for oss.

Gud vet vel det at vi holder ikke mål, vi er ikke fullkomne. Men så får vi be om tilgivelse for det som vi ikke greier, og Gud kan da ikke forlange mer enn vi er i stand til. Dette er å leve uten lov! Dette er veien til fortapelsen! Og på den veien går mange mennesker i dag. På denne veien var også apostelen i tiden før han møtte Jesus.

Når han sier at han levde uten lov, betyr det på ingen måte at han ikke hadde kjennskap til den. Han kunne jo hele Det gamle Testamentet utenat, og like fra sin tidligste barndom hadde han kjennskap til loven, både dens bud og forbud. Selv sier han at han menneskelig sett var ulastelig etter loven. Ingen kunne sette fingeren på et eneste punkt i hans liv og si at han hadde sviktet. Guds ord motsier aldri dette hos Paulus.

Likevel var Paulus til denne tid ikke noen god mann, og han gjorde med alle sine lovgjerninger ikke en eneste god gjerning. Tvert om var han en morder som fnyste av vold og mord mot de kristne. Og han unnså seg ikke for å ta deres liv hvis han mente det var nødvendig. Som en så treffende har sagt: Fariseerne ble onde i sitt forsøk på å være gode.

Det gjaldt Paulus, og det gjelder også mange mennesker i dag. Noen lever i åpenbare synder, andre prøver å gjøre lovgjerninger. Men de har det til felles at de kjenner ikke loven, og synden er som død for dem. De tror de kan leve med Gud på denne måten, og vet ikke sannheten om seg selv. Dette blir annerledes når vi kommer til det som jeg vil karakterisere som det andre stadium.

(2) Da budet kom, sier Paulus. Det er et meget godt uttrykk. Da ble jeg truffet, sier vi. Det er ikke mange synder Gud behøver å peke på i vårt liv, før vi blir truffet. Det kan være EN synd. Når et menneske er vakt, når det hører evangeliet og kallet til omvendelse, og det begynner å tenke med seg selv at nå må jeg bli annerledes, da blir de gjerne truffet av Gud.

Og etter at et menneske er truffet, blir det aldri mer det samme som før. Enten bøyer et menneske seg, og da begynner en helt ny utvikling i det menneskes liv. Eller han motsår det, og da vet han senere at han har stått imot sannheten. Han vil siden gå med den bevissthet i sin samvittighet at han var kalt av Gud. Gud hadde møtt ham og vist ham sannheten. Men han ville ikke bøye seg.

Den som bøyer seg, kommer altså inn under det jeg kaller det andre stadium. Det kan vi best karakterisere ved en stadig voksende erkjennelse av hva synd egentlig er, en voksende erkjennelse av hvem jeg egentlig er og hva jeg er.

Apostelen sier som du hørte i ordet fra Rom. 7: Jeg levde en tid uten lov, men da budet kom – da livnet synden opp, står det egentlig i grunnteksten. Da budet kom, da kom det liv i synden. For synden tok anledning av budet og dåret – det vil si narret og bedrog meg – og drepte meg ved det.

Vi tar oss sammen og sier til oss selv: Nå må jeg ta det alvorlig med Guds vilje, nå må jeg bli annerledes, og så setter vi vår vilje bak. Og nettopp det av vi setter vår vilje bak, gir en ganske stor frimodighet til å begynne med, og en er også mange ganger frimodig i sine vitnesbyrd, ikke minst overfor eldre kristne som en synes taler så altfor meget om sin skrøpelighet og at en kommer til kort.

Nei, nå gjelder det å ta det alvorlig, nå gjelder det å være en hundre prosent kristen. Nå skal man innrette seg etter Guds ord, nå skal man gjøre det som Gud påbyr, og så skal man la være å gjøre det som Guds ord forbyr.

Men det varer ikke lenge før man oppdager at man ikke greier det. Det er gjerne det første. Men det stanser nok ikke med det. Når man ikke greier det, så oppdager man at det er fordi motivene bak ikke er så gode likevel. Når det kommer til stykket så oppdager jeg at jeg har lyst til synd, jeg vil faktisk synde.

Det begynner å gå galt med kampen mot synd, det er som om synden tar anledning av budet, bokstavelig slik som det står. I stedet for at jeg skulle bli bedre, så går det meg ille. Og jeg begynner å få se inn i et hjerte som slett ikke er så ærlig. Det er så mye småfusk, så mye uredelighet, jeg er så innvortes frynset. Jeg holder ikke mål, jeg blir fratatt enhver unnskyldning, og der står jeg.

Jeg som begynte og trodde jeg skulle gjøre det så godt, jeg står der med mine forsøk fullstendig dømt og anklaget. For det har ikke bare mislyktes så fullstendig for meg, men jeg ser at bakom er det en ond vilje. Det er simpelthen gudsfiendskap i meg. Jeg ser noe som jeg aldri har sett før. Og etter som dette går, kjenner jeg hvor hard, kald, likegyldig og upåvirkelig jeg er.

Resultatet er at etter kortere eller lengre tid står jeg overfor Gud dømt og anklaget og har ingen ting å unnskylde meg med. Og det verste er at jeg vet ikke hvordan dette skal ende, for jeg ser ingen utvei og ingen fremtid. Dette karakteriserer altså det andre stadium.

Og som du hører av det jeg sier, så er der en enda større erkjennelse av hvem og hva man egentlig er i seg selv. Her blir dessverre mange stående. Ordet får ikke føre dem lenger, og det kommer av at de ser ikke riktig evangeliet slik som de skulle samtidig med at de opplever disse tingene.

Når kvelden kommer, ber de om tilgivelse for sin synd, og de sier til Gud at nå må du hjelpe meg til å bli bedre i morgen. Og så tenker de med seg selv at nå må jeg våke og be og ta meg sammen. Og da håper de på at de ved Guds kraft skal det bli bedre med dem. Men neste kveld er de like elendige.

Stadig heter det: siden, siden, siden engang skal det vel bli bedre med meg. Det er jo nettopp det den arme sjel ikke kan begripe, sier Rosenius, at det er jo nettopp det den ikke har i sin makt å våke og be og ta seg i vare og bli gudfryktig. Ja, at vi ikke en gang har det i vår makt å styre våre tanker, at vi ikke en gang kan tenke noe av oss selv, men at Kristus må gjøre alt for å frelse det fortapte. Og med det kommer jeg til det som jeg vil karakterisere som det tredje, det egentlige stadium, det som loven tar sikte på og skal utrette.

(3) Jeg må innse at det er ikke stoff i meg som Gud kan gjøre noe utav. Like siden oldkirken har det vært brukt et bilde her. Det er brukt av en av kirkefedrene, og det er brukt av Ludvig Hope. Det er om snekkeren som arbeidet med et råttent materiale. Snekkeren kan være dyktig nok, verktøyet godt, han legger sin kraft på det. Men jo mer han arbeider, desto mer kraft legger han på det, og desto fortere går det i stykker. Alt sammen fordi materialet svikter. Jeg husker det var slik med meg, da jeg opplevde dette første gang. Og jeg har opplevd det mange ganger siden. Det er det med deg og med meg som vi ikke så til å begynne med: Det finnes ikke stoff i oss. Det er noe som ikke Gud en gang kan gjøre, det er noe som er umulig for loven fordi den er maktesløs ved kjødet – det gamle menneske som er i deg og meg. Og det som er Guds hensikt når vi kjemper på denne måten, er å få oss til å innse at alt er forbi med oss.

Når har loven gjort sin gjerning, spør du, og jeg svarer: når du har mistet troen på deg selv. Det innbefatter at du har mistet troen på at Gud kan gjøre noe ut av deg etter dine naturlige forutsetninger. Det er ikke bare at du ikke kan noe av egen kraft, men det hjelper ikke en gang om du får Guds kraft. Det er ikke noe stoff i deg som holder. Du mister troen på deg selv, og da forstår du at da kan evangeliet for alvor få vise oss hva vi har i Jesus. Og det skal vi gå over til i neste kapittel.

23. Kristendom, av Ø. Andersen.

2008-06-25T23:53:00.001-07:00

23 av 28. Evangeliet.

I dette kapitlet skal vi først og fremst ta opp spørsmålet: Hva er evangeliet? Vi leser fra Rom. 1, 16-17: For jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, både for jøde først og så for greker. 17 For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro. Som det står skrevet: Den rettferdige av tro, skal leve.

Hva er evangeliet?

Vi skal først si et par ord om hva det ikke er. Evangeliet er ikke hvilken som helst trøstelig tale om Guds nåde. Mange tror at bare det blir talt om nåde, så er det et evangelium. Men det tale si dag om Guds nåde på en svært uansvarlig måte. Det tales som om Gud ikke skulle ta det alvorlig med synd, som om det ikke var så farlig at vi hadde syndet, som om menneskene bare kunne komme og si: Jeg har dessverre gjort galt, og så skulle alt være i orden. Man tenker så fullstendig almenn-menneskelig om Guds nåde, og tenker ikke på at det er Gud, den hellige, sanndrue, fullkomne, evige og allmektige Gud vi har å gjøre med.

Det er et alvorlig ord, men meget treffende sagt av Rosenius: Utallige er de mennesker som med en eller annen trøst på Guds nåde er gått inn i den evige fortapelse. Det må ikke bli slik med deg som hører på, eller meg som bærer ordet fram, at vi skulle trøste oss med noe som vi kaller Guds nåde, og som i virkeligheten ikke har det minste med evangeliet i Guds ord å gjøre.

Det er alvorlig med våre synder, og vi må frelses fra våre synder. Det sier Guds ord meget klart. Og du hører i det jeg leste fra Rom 1 at evangeliet og frelse hører nøye sammen. Evangeliet er altså noe mye mer enn en alminnelig, jeg kunne si almennreligiøs tale om Guds nåde.

Videre vil jeg få understreke at evangeliet heller ikke er hvilken som helst tale om Jesus. Nå tenker jeg ikke på vranglære, jeg tenker ikke på dem som forkynner en annen Kristus, som Guds ord advarer mot. At det er galt er sikkert nok. Det skjønner alle som har det minste kjennskap til Bibelen.

Det som er mer alvorlig og mer farlig for oss, er at det går an å si mange ting om Jesus som i og for seg er bibelsk og sant etter Guds ord. Likevel blir det ikke evangeliet fordi det blir løsrevet fra den sammenheng det står i i Guds ord. Da gir det et feil bilde av Jesus og hvordan han er kommet til verden.

Det går an å tale om Jesus som et forbilde, vårt ideal som mange ynder å si det. Jeg er ikke særlig begeistret for ordet idealisme, for all idealisme forutsetter at mennesket i bunn og grunn er godt. Derfor blir all idealisme i virkeligheten kristendommens verste fiende. Men likevel er det en bibelsk sannhet i og for seg at Jesus også er vårt forbilde, og jeg vil si for min del at han er mitt eneste forbilde. Dere skal gjøre som jeg har gjort, sier Jesus ved en anledning, da han vasket disiplenes føtter. Jeg har gitt dere et forbilde.

Videre kan der sies meget om det Jesus har gitt oss i Bergprekenen. Han har forkynt hvordan kristenlivet er, hvordan det skal leves, hva den sanne rettferdighet i kristenlivet går ut på og meget annet. Ofte blir det fremstilt som om hovedsaken for Jesus var å holde Bergprekenen, og i den hara vi i en sum hva kristendom er.

Dette er IKKE evangeliet, med en tykk strek under ordet ikke. En slik tale om Jesus fører aldeles på avveier. Et menneske kan se på disse tingene, og til tross for at de i og for seg er riktige, farer de totalt vill og går fortapt. – Derfor må vi tilbake til vårt spørsmål: Hva er evangeliet?

Det er åpenbaringen av Guds frelsende kjærlighet, har vi tidligere sagt. Og jeg vil legge vekt på ÅPENBARINGEN, det at Gud virkelig får vise oss sin frelsende kjærlighet. Men jeg vil si noe mer konkret om det ut fra Guds ord. Evangeliet er et budskap om en bestemt person, merk deg det, en bestemt person. Ikke en hvilken som helst Jesus, men en bestemt person, Guds egen Sønn som er blitt menneske.

Vi har talt om det tidligere her, og da var vi meget nøye med å få frem at Jesus Kristus er Gud-mennesket. Og du husker vi la vekt på å få frem, at Gud ikke tok bolig i et menneske, men han BLE et menneske!

Jesus Kristus er sann Gud. Jesus Kristus er sant menneske. Jesu Kristi gjerninger er på en og samme tid Guds gjerninger og våre gjerninger. Det prøvde vi å presisere nøye, og vi gjentar det her. Det er budskapet om denne bestemte person som må frem, så sant det skal bli evangeliet. Og der ikke dette kommer frem, blir det ikke evangelium i bibelsk forstand.

Videre – denne bestemte person har fullført ganske bestemte kjensgjerninger til vår frelse. Han tok på seg ansvaret for oss, og han kom i vårt sted. Du husker vi presiserte også dette da vi talte om Jesu person. Han var i vårt sted, og ble behandlet etter det vi hadde fortjent, for at vi til gjengjeld skulle få komme i hans sted, og bli behandlet etter det som han har fortjent.

Evangeliet er et budskap om det store plassbytte der Guds Sønn kom i vårt sted og ble behandlet som om han var oss, for at vi ved troen skulle komme i hans sted og bli behandlet som om vi var han. Bare hvor ordet om stedfortrederen kommer frem, kommer evangeliet til uttrykk. Hvis ikke evangeliet om stedfortrederen kommer der, så kommer ikke evangeliet der i det hele tatt.

Vi har tidligere stanset ved ordet om dette, og skal ikke gjenta det nå. Vi konstaterer bare at evangeliet er ikke en almennreligiøs tale om Guds nåde hen i det blå, men det ganske bestemte budskapet om Jesu person og Jesu stedfortredergjerning. Og jeg vil gjerne ha understreket: budskapet om at Jesus Kristus Guds Sønn gjorde våre gjerninger. Han gjorde ikke sitt, men han gjorde vårt, for at vi skulle bli frelst.

Dette evangelium er en Guds kraft til frelse. Her betyr frelse det å nå målet i det fullkomne Guds rike. Det er altså ikke bare det å bli frelst, men det innbefatter alt som jeg trenger etter at jeg er blitt en kristen, for å leve som kristen, og jeg kunne gjerne si å dø som en kristen.

Det innbefatter å være det som jeg skal være som en kristen, og få lov å tjene min Herre og frelser her i tiden og nå målet i hans fullkomne rike. Alt dette er evangeliet, sier Guds ord. Det er ikke småting.

I evangeliet åpenbares Guds rettferdighet av tro. La du merke til hvordan jeg leste det, da jeg siterte Rom. 1, 17. I det åpenbares, det vil si det samme som avsløres, Guds rettferdighet av tro til tro. Det er Guds rettferdighet av tro, ikke av gjerninger. Guds rettferdighet er en rettferdighet som han gir oss. Det er ikke noe vi skal prestere eller få til. Det er ikke noe som Gud først må virke gjennom oss, men noe som han gir oss ved troen.

Og der hvor dette budskapet lyder, der fører det også til tro. Og så slutter Rom. 1, 17 med å konstatere at den som tror på Jesus, kommer til å leve. Dette ordet kan oversettes på to måter, uten at jeg skal komme inn på det i dag. Men jeg vil bare peke på at det som har betoning ved Rom. 1, 17 er ordet leve. Den som tror på Jesus kan nemlig ikke dø, han kommer til å leve. Det står med den avgjørende betoning der. –

Med dette har vi da sett på hva loven er. At loven krever fullkommenhet, at loven kan vi bare oppfylle med hjertet, ikke med våre gjerninger, at overfor loven holder vi ikke mål noen av oss, og ikke minst har vi presisert at så lenge mennesket er loven noe skyldig, kan han ikke få tilgivelse hos Gud.

Videre har vi prøvd å presisere at evangeliet er dette bestemte budskap om Guds Sønn, som er blitt menneske og har gjort våre gjerninger til frelse, tatt dommen for våre synder og gjort oss fri.

Ut fra dette er det nå vi skal gå litt videre og prøve å se på: Hva er omvendelse? Hva er tro? Hva er rettferdiggjørelse? Hva er det å bli født på nytt? Osv. Til sist skal vi ta opp spørsmålet: Hva er et hellig liv?

Det første vi skal ta opp gjelder Guds kall. Gud kaller et menneske til frelse. Guds kall kommer til oss, og merk deg: Gjennom ordet om Jesus. Guds kall betyr: Kom som du er! Kom til din Frelser! Det kommer med dette løftet av Jesus: Den som kommer til meg, vil jeg ingen lunde støte ut. Det er uttrykk for Guds kall i lignelsen om kongesønnens bryllup. Det er et budskap som sendes ut til menneskene, uten å spørre hvem de er, eller hva de har gjort, eller hvor de kommer fra.

Kom til bryllupet! Og du hører nettopp i denne lignelsen om kongesønnens bryllup, at det å være verdig er det samme som å ta imot innbydelsen. Det å være uverdig, er at de sier nei til det av en eller annen grunn. Av dette hører du at Guds kall hører inn under evangeliet. Kom til Jesus, alt er ferdig, alt er gjort. Det var Guds mening at der dette kallet lyder, skulle menneskene ta imot med det samme de fikk høre det.

Og her vil jeg understreke noe meget viktig. Det er ingen ting i veien for at hvem som helst som hører dette kallet, kan bli frelst. Det kan skje der og da, med det samme han hører kallet og tar imot det.

Du som leser dette nå, om du ikke er en kristen, du hører at Gud har sendt et kall til menneskene. Kallet kommer også til deg. Kom til Jesus, alt er ferdig,. Kom! Det som skal gjøres, det har han gjort. Kom til Jesus, og du er frelst. Du kan her og nå bli frelst ved å ta imot dette.

Det er vranglære å sette opp for menneskene noe de må være og gjøre, noe Gud må utrette i dem, før de tar imot kallet. Alle kan høre kallet og bli frelst. Men dessverre, det er bare få som gjør det. De fleste av oss tenker, og slik har det nettopp vært med meg, at nå må jeg bli annerledes, nå må jeg prøve å slutte med det som er galt. Jeg må begynne å gjøre Guds vilje. Jeg kan ikke komme slik som jeg er nå osv.

Og så begynner den fortvilede kampen under loven. Og dette skal vi tale mer om neste gang.

22. Kristendom, av Ø. Andersen.

2008-06-24T23:50:00.001-07:00

22 av 28. Gjerninger.

I Rom. 3, 19-20 leser vi: Men vi vet at alt det loven sier, det taler den til dem som er under loven, for at hver munn skal lukkes og hele verden bli skyldig for Gud. 20 Derfor blir intet kjød rettferdiggjort for ham ved lovgjerninger. For ved loven kommer erkjennelse av synd.

Vi ser her i v. 20 at intet kjød, altså intet menneske på jorden, blir rettferdiggjort for Gud ved lovgjerninger. Men det er sagt at mennesker kan gjøre gode gjerninger, men samtidig at Gud ikke godtar dem slik at han tilregner noe menneske rettferdighet på grunn av disse lovgjerninger.

Hva er lovgjerninger egentlig? Jeg vil belyse det med et konkret eksempel. Ta f. eks. det syvende bud: Du skal ikke stjele. Sett at jeg lar være å stjele – det har jeg forresten prøvd å beflitte meg på hele mitt liv. Har jeg da holdt det syvende bud?

Her svarer menneskene: Ja, naturligvis må en vel det. Når det syvende bud sier at du skal ikke stjele, og vi så lar det være, da må vel den sak være i orden. Vel, her er det Gud kommer og sier noe annet. Her ble jeg møtt direkte av Gud selv med spørsmålet: Med hvilket sinn har du latt være å stjele? Lar du være må stjele fordi du elsker meg av hele ditt hjerte, av hele din sjel, av hele din kraft, og fordi du elsker din neste som deg selv? Er det årsaken til at du lar være å stjele?

Da måtte jeg svare nei. Jeg kunne ikke elske Gud, det var nettopp det jeg ikke gjorde. Jeg kunne ikke elske min enste som meg selv. Det manglet det svært meget på. Da sa Gud til meg: Når du lar være å stjele, da gjør du lovens gjerning, hva det syvende bud angår, men du har ikke holdt budet. Budet kan bare oppfylles med hjertet. Budet kan bare oppfylles ut fra et syndfritt hjerte.

Senere leste jeg i Luthers fortale til Romerbrevet, og det gjorde et underlig inntrykk på meg å lese det da: Du må vokte deg form å tenke om Guds lov, slik som du tenker om de borgerlige lover og anordninger. For dem kan du oppfylle med dine gjerninger, men Guds lov kan du alene oppfylle med ditt hjerte. Du kan ikke oppfylle Guds lov med dine gjerninger alene.

Det var akkurat som om det skulle vært tatt ut av min egen erfaring. Og her ser du forskjellen. Å holde budene betyr at vi helt ut er syndfri, at vi gjør det som budet påbyr og lar være å gjøre det som budet forbyr, for vi elsker Gud av hele vårt hjerte og vår neste som oss selv. Gjør vi ikke det, vel, da kan vi nok gjøre de gjerninger som loven krever. Vi kan i alle fall gjøre det loven påbyr til en viss grad, og til en viss grad la være å gjøre det som den forbyr. Og da sier Guds ord at dette er lovgjerninger.

Men dette blir ikke godtatt av Gud, som om vi hadde holdt budene. Det er forskjell på å holde budene og å gjøre lovgjerninger, som du ser.

Ofte blir lovgjerninger kalt for gode gjerninger. Det blir sagt at det er ikke nok å gjøre gode gjerninger for å bli rettferdiggjort. Det er i og for seg sant nok, men det er forferdelig galt å kalle lovgjerninger for gode gjerninger. Lovgjerninger er ikke gode gjerninger! Lovgjerninger er det samme som Hebreerbrevet kaller døde gjerninger. Det er samvittighetsgjerninger. Det er noe vi gjør for å tekkes Gud. Vi vil være rettferdige, vi vil gjøre det som er sant og rett, men vi gjør det ikke ut fra et hjerte som elsker Gud. Da kan det ikke kalles gode gjerninger i bibelsk forstand.

Gode gjerninger er Åndens frukt. Disse finner du bare hos de mennesker som lever i samfunn med Jesus, og dem skal vi komme tilbake til senere. Men jeg vil bare presisere at gode gjerninger og lovgjerninger er to forskjellige ting. Og lovgjerninger kan altså et menneske gjøre, men som du ser sier Guds ord klart og tydelig: Gud rettferdiggjør ikke noe menneske på grunn av lovgjerninger.

Der står vi altså. Vi kan gjøre de gjerninger som loven påbyr til en viss grad, og la være å gjøre dem som loven forbyr. Men vi er ikke omvendt til Gud ved dem, Gud godtar dem ikke. Dette holder ikke mål i Guds øyne.

Så er spørsmålet: Hvorfor er da loven gitt? Og det spørsmålet skal vi også ta opp ganske kort. Loven er gitt til menneskene for å hjelpe oss til å bli rettferdige for Gud. Slik er det så naturlig for oss å tenke. Men Guds ord sier noe ganske annet. I Rom. 3, 19 leser vi: for at hver munn skal lukkes, det betyr altså at vi skal miste enhver unnskyldning overfor Gud. Hele verden skal bli skyldig, det betyr: vise seg å være skyldig overfor Gud.

Hele verden er skyldig i sine synder, men menneskene vet det ikke. For at menneskene skal bli seg bevisst hvem og hva de er i Guds øyne, har Gud gitt loven. Det skal vise seg for menneskene at de er skyldige for Gud. Det er det første svaret jeg peker på ut fra Guds ord.

Går vi så videre til Rom. 5, 20 finner vi et nytt svar. Der står at loven kom til for at fallet skulle øke. Det er grunntekstens uttrykk. Men der synden ble stor ble nåden enda større. Liksom synden hersket ved døden, skulle også nåden herske ved rettferdighet til evig liv ved Jesus Kristus vår Herre.

Her hører vi altså at loven kom for at synden, eller rettere sagt fallet, skulle øke. Et fall er altså en bevisst overtredelse. I tillegg til Adams fall som er omtalt ovenfor, skulle det bli så mange andre fall. Fallet skulle øke. Augustin sier om dette stedet: Gud handler ikke i grusomhet, men han lar sykdommen bryte ut for at man skal søke lege og bli helbredet.

Når et menneske er sykt og ikke vet det, da søker man ikke lege, men dør av sykdommen. Men det vil ikke Gud, og han får sykdommen til å bryte ut for at man skal bli helbredet, Det er et meget treffende bilde Augustin bruker her.

Her hører vi at loven kom til, den kom imellom, står det egentlig, for at fallet skulle øke. Og så kommer svaret i v. 21, og det går ut på at nåden skulle komme til å herske i Jesus Kristus vår Herre. Med andre er loven gitt for at nåden skulle komme til å herske. Det er svaret på det stedet.

Går vi så videre i Guds ord til 2. Kor. 3, 6: Bokstaven slår i hjel og Ånden gjør levende. Bokstaven er betegnelse for loven, fordi det står at Gud med sin finger skrev bokstaver på lovens to tavler. Bokstaven slår i hjel, men Ånden, det er Jesus, evangeliet, det gjør levende. Og vi hører i vers 7 om en dødens tjeneste og i vers 9 om en fordømmelsens tjeneste. Loven har altså fått en tjeneste og oppgave av Gud.

Gud har en bestemt hensikt med loven; å døde og fordømme oss. Og det skjer for at evangeliet skal rettferdiggjøre oss og frigjøre oss og gjøre oss levende. Evangeliet har fått en levendegjørende tjeneste. Her hører vi altså at loven er kommet for at vi skal dødes og fordømmes, vi skal bli stående ansikt til ansikt med Gud aldeles fortapt i oss selv.

Endelig vil jeg få nevne et fjerde sted også som sier oss noe om hvorfor loven er gitt. Det er Gal. 3, 21 f. der står: Er da loven mot Guds løfter? Langt derifra. For var det gitt noen lov som kunne gjøre levende, da kom rettferdigheten virkelig av loven. Men Skriften har lagt alt inn under synd, for at det som er lovt ved tro på Jesus Kristus skulle bli gitt dem som tror.

Her blir det sagt ganske enkelt: Loven kom for at vi skulle få det som er lovt ved Jesus. Det skulle vi få ved troen. Loven ble gitt for at vi skulle komme til troen og bli frelst. Dette er Guds svar på spørsmålet om hvorfor loven er gitt – om lovens plass i gudsforholdet. Loven har også andre oppgaver, som vi skal komme tilbake til senere.

Her ser vi altså at loven krever fullkommenhet og syndfrihet. Loven kan ikke oppfylles med gjerninger alene, bare med hjertet. Loven er gitt for at vi skal komme til troen, for å si det på kortest mulig måte. Dette er Skriftens lære om loven i vårt forhold til Gud. Og bare hvor dette får lyde er det Bibelens sanne tale om hva loven er for noe.

Det blir sagt så mye i dag om hva vi skal være og ikke være som ikke står i loven. Og det fører til loviskhet. For man ser ikke at loven krever fullkommenhet, og det blir ikke klart og utvetydig forkynt at så lenge et menneske er loven noe skyldig, så lenge får et menneske ingen tilgivelse hos Gud. Vil du ha dette klart for deg. Det er i en sum hva loven går ut på, og den er som sagt gitt for at vi skal komme til troen på Jesus.

Så blir spørsmålet om Guds hellige lov får virke slik hos oss. Det spørsmålet skal vi ta opp igjen senere. Men først får vi ta opp spørsmålet: Hva er evangeliet? Og det gjør vi i neste kapittel.

21. Kristendom, av Ø. Andersen.

2008-06-24T06:37:00.000-07:00

21 av 28. Loven og evangeliet.
I dag skal vi gå over til et nytt avsnitt. Vi har talt om synd, ja, vi begynte med å tale om Gud, hvem han er, om skapelsen, og om hvordan synden er kommet inn i verden. Og så har vi talt om selve forløsningsverket, hvem Jesus er, og hva Jesus har gjort.

De spørsmålene som vi nå skal ta opp, er de rent personlige som hører med til å bli – og til å være en kristen. For eksempel; Hva er omvendelse? Hva er tro? Hva vil det si å bli født på ny? Hva vil det egentlig si å bli en kristen? Hvordan går det til å bli en kristen? Osv.

Før vi kan ta opp disse spørsmålene hver for seg, må vi imidlertid ta opp to andre spørsmål: Hva er loven og hva er evangeliet? Det store spørsmålet for den som vil være en kristen er å forstå hva loven og evangeliet egentlig er.

Nå vil jeg be deg som hører på å sukke til Gud at han vil gi deg lys over det spørsmålet. For dette med lov og evangelium kan ikke forklares intellektuelt. Det kan et menneske ikke forstå uten at Gud gir ham forståelse. Men vi må jo ta spørsmålene opp i Guds ords lys.

Da vil jeg først få lese to ord, begge er fra Romerbrevet. Først i kap. 1, 16-17: For jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, både for jøde først og så for greker. 17 For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro. Som det står skrevet: Den rettferdige av tro, skal leve. Det andre er fra Rom 3,19-20 Men vi vet at alt det loven sier, det taler den til dem som er under loven, for at hver munn skal lukkes og hele verden bli skyldig for Gud. 20 Derfor blir intet kjød rettferdiggjort for ham ved lovgjerninger. For ved loven kommer erkjennelse av synd.

Her hører du altså at evangeliet er en Guds kraft til frelse, og du hører like klart at loven i og for seg ikke kan frelse. Og likevel har loven en meget viktig oppgave, som du ser. Den er gitt for at hver munn skal lukkes og hele verden bli skyldig for Gud. Det betyr i denne sammenheng å vise seg å være skyldig overfor Gud.

Nå er da spørsmålet: Hva er loven, og hva er evangeliet? De to spørsmål skal vi prøve å ta opp.

Loven
Når det gjelder det første: Hva er loven? Da er det enkeleste og mest omfattende svar dette: Loven er åpenbaringen av Guds hellighet. Merk deg hva jeg sier nå: Åpenbaringen av Guds hellighet! Jeg sier ikke at loven er bare bud og forbud. Jeg sier ikke bare at loven er budskap om hva vi skal være og hva vi skal gjøre. Jeg sier noe meget mer enn det. Jeg sier at loven er ÅPENBARINGEN AV GUDS HELLIGHET!

Loven er at Gud åpenbarer at han ikke kan forlikes med synd, at han ikke går på akkord med synd og løgn, eller med noe som helst som er imot hans vesen. Gud kan ikke tåle det som strider imot hans vesen. Dette kommer til uttrykk i loven. Loven består i at Gud åpenbarer dette.

Den første åpenbaring vi har både av loven og av evangeliet er i den første preken Gud har holdt for falne syndere. Den ble holdt om kvelden på syndefallsdagen. Den ble holdt av Gud selv, med Adam og Eva som tilhørere.

Der sier Gud til Adam: Hvor er du? Og til Eva: Hva har du gjort? Der har du loven. Merk deg ordene: Hvor er du? Hvor står du egentlig? Hvordan ser ditt liv ut i Guds lys? Hva har du gjort? Hvordan har du stelt deg? Hvordan ser Gud på deg?

Merker du ikke hvordan disse spørsmålene går tvers gjennom oss og viser oss hvordan vi står i forholdet til Gud? Der har du en åpenbaring av loven.

Evangeliet
I den samme talen har vi den første åpenbaring av evangeliet, og den lyder slik: Kvinnens ætt skal knuse slangens hode. Og kvinnens ætt er der brukt om et enkelt individ som skulle fødes av en kvinne. Dette er en stor hemmelighet.

Loven og evangeliet kommer sammen og samtidig. De må aldri skilles fra hverandre. Like fra begynnelsen av arbeider loven og evangeliet sammen på et menneskes hjerte. På alle stadier i vårt åndelige liv arbeider de sammen, loven avslører Guds hellighet og evangeliet åpenbarer Guds frelsende kjærlighet. Det skal vi se mer på senere.

Den store hemmeligheten med loven og evangeliet er at de må ikke skilles fra hverandre, men heller ikke blandes sammen. Loven er loven, men evangeliet er evangeliet. De må altså ikke skilles og ikke blandes sammen. Kan du få tak i det? Du vil nok forstå litt mer av det, håper jeg, når vi har sett litt nærmere på disse to spørsmålene om lov og evangelium.

Så skal vi gå litt videre om hva loven er. Da Gud gav loven, opprettet han en pakt på Sinai. Den er opprettet på grunnlag av loven. Jeg Herren din Gud, sier han, og så oppretter han en pakt. I denne pakten kommer fire åpenbarings-uttrykk for loven.

Det første er budet: DU SKAL. Det når sin fullkommenhet i det store budet: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte, av hele din sjel, av all din hu. Dette er det første og strøste bud sier Jesus. Men det er et annet som er like stort: Du skal elske din neste som deg selv. På disse to bud hviler hele loven og profetene.

Du hører her i disse to bud at det kreves syndfrihet og fullkommenhet av et menneske. På disse to bud hviler alle andre bud. Alle de ti bud grunner seg på disse to, kjærlighetsbudet. Og du ser at det krever syndfrie, fullkomne mennesker.

Om jeg bare har den minste hemmelige tilbøyelighet til synd, så er jeg ikke lenger fullkommen i kjærligheten. Da elsker jeg ikke lenger Gud av hele mitt hjerte eller min neste som meg selv. Der er ikke plass for noen synd, ikke for den minste hemmelige tilbøyelighet en gang. Det budet er det første åpenbaringsuttrykk.

Det andre er forbudet: DU SKAL IKKE. Her hører du hva synd er i forbudet. Det krever også fullkommenhet, for de samles til ett i det niende og tiende budet som lyder: Du skal ikke begjære! Du skal ikke ha lyst til å synde. Du skal ikke elske eller ville synd! Det er ikke nok at vi lar være, men vi skal heller ikke ha lyst til det. Vi skal ikke ha noe begjær etter synden. For det minste begjær etter synd, er jo synd. Her ser du fra negativt synspunkt. Forbudets synspunkt krever fullkommenhet og syndfrihet. Altså både positivt og negativt krever loven fullkommenhet og syndfrihet.

Videre, det tredje åpenbaringsuttrykk er at Gud setter STRAFF for å synde. Dersom du bryter mine bud og de lover som jeg byr deg i dag, da kommer jeg over deg og forbanner deg, sier Herren. 5. Mos. 28. Videre står det at forbannet være den som ikke holder alt det som er skrevet i lovens bok, så gjør han det. Det er dette som kalles lovens forbannelse. Og den kommer over hvert eneste menneske som ikke oppfyller lovens krav.

Det fjerde åpenbaringsuttrykk er VELSIGNELSE til dem som holder budene. Dersom du holder mine bud og mine lover, vil jeg storlig velsigne deg. 5. Mos. 28. Her har du det betingede løfte – det er loven.

Disse fire åpenbaringsuttrykkene, budet, forbudet, straffen for å synde og velsignelsen ved å holde budene, de gir i en sum lovens åpenbaring til oss. Og ut fra det ser du hva loven krever av oss mennesker, en hel og fullkommen rettferdighet for Gud.

Ut fra disse fire åpenbaringsuttrykk vet vi – merk deg det som jeg sier nå – at så lenge et menneske er loven noe skyldig, kan han ikke få tilgivelse hos Gud. Det er lovens krav. Det er en hovedsannhet som mange ikke ser i dag, og som er noe av det viktigste for å bli frelst.

Nå er det flere spørsmål som naturlig melder seg i forbindelse med loven. Vi skal nevne ett av dem: Hva er forskjellen på å holde budene og å gjøre lovgjerninger? Vi leser nemlig i Rom. 3 at intet kjød blir rettferdiggjort for Gud ved lovgjerninger, for ved loven kommer erkjennelse av hva synd er. Dermed har jo Guds ord sagt at mennesket kan gjøre lovgjerninger, men samtidig har det sagt at ikke noe menneske kan bli rettferdig overfor Gud på grunn av disse lovgjerninger.

Da må det å gjøre lovgjerninger være en ting, og det å holde budene en annen. For hvis vi holder budene, da får vi velsignelse. Det sier Guds ord meget klart. Ja, Guds ord sier at holder dere budene, da skal vi leve. Men om vi gjør lovgjerninger, får vi ingen velsignelse. Lovgjerninger kan ikke hjelpe oss det minste. Da må det altså være forskjell på å holde budene, altså å oppfylle loven, og å gjøre lovgjerninger. Og den forskjellen skal vi ta opp i begynnelsen av neste kapittel.

20. Kristendom, av Ø. Andersen

2008-06-21T03:02:00.000-07:00

20 av 28. Jesu himmelfart.

I Fil. 2 har vi også tidligere lest at Gud oppvakte Jesus fra de døde, og gav ham det navn som er over alle navn. Det som ligger i disse to ord er det vi nå først skal samle oss om.

Du hører altså at vi er satt i himmelen i Kristus. Først sies det at vi er oppvakt med ham fra graven, og dernest at vi er satt med ham i himmelen. Her omtales Jesus som en stedfortreder, slik at det han gjør, det gjør du og jeg. Når han tar plass i himmelen, er det du og jeg som tar plass der. Han er der som vår talsmann og representant, som et menneske.

Soningen har han fullbyrdet en gang for alle, men sin stedfortredergjerning fortsetter han med, den opphører ikke. Han opphører heller ikke med å være menneske. Som menneske er det han har fått all makt i himmel og på jord. Som et menneske har han seiret over døden og djevelen, synden og verden for oss. Og som et menneske er det altså at han åpenbares for vår skyld i himmelen. Hva betyr dette for oss? spør du kanskje. Du bør i alle fall spørre slik.

Det betyr at det som du og jeg har fått å leve på som kristne, det har vi i Jesus Kristus i dag i himmelen. Du er klar over at ingen kan leve på å være gjeldfri. Vi kan si at da Jesus utslettet skyldbrevet mot oss, slik som han gjorde da han døde for oss på korset, da gjorde han oss gjeldfri.

Et menneske som hører dette og omvender seg til Jesus, han er også gjeldfri. Nå viser det seg i vårt daglige liv at vi kommer til kort etter at vi er blitt kristne. Det er så mange som ikke skjønner hvordan de skal klare å holde ut som kristne. De ser på seg selv, de kjenner på det som de føler, de prøver å leve på nådens virkninger i sitt hjerte, og så blir disse nådevirkningene borte.

De kjenner bare på sitt gamle menneske, de vet verken ut eller inn, de blir stående fast og blir så lett gjenstand for alle slags fristelser. Slik er det mange som har det, som en dag var lykkelige og frimodige i troen på syndenes forlatelse.

Man kan spørre: Hvordan kan det ha seg at en frimodig kristen kan få det så vanskelig, at det lir så tungt, så umulig, stengt, og han kan ikke se noen vei. Et av svarene på det, og kanskje det viktigste av dem alle, er at de prøver å leve på at de er gjeldfri. Og det går ikke. De ser ikke hva de har i Kristus, de ser ikke hva det er som gjør oss til kristne, og hva vi fortsatt har å leve på som kristne.

De ser ikke denne sannhet at de er satt i himmelen i Kristus Jesus. Og de ser heller ikke det som i Rom. 5, 10 er uttrykt slik: At vi skal bli frelst ved hans liv, etter at vi er blitt forlikt. Og så sant vi ble forlikt ved hans Sønns død, så skal vi så meget mer bli frelst ved hans liv etter at vi er forlikt, står det der. Og med hans liv tenkes det på hans liv ved Faderens høyre hånd i himmelen.

Dette vil jeg da forsøke å forklare ved et eksempel som Ludvig Hope brukte i min ungdom. En gang min bror og jeg satt sammen med ham, fortalte han oss en historie. Jeg ser at han har brukt den i sine bøker også. Det var i hans nabobygd i hans tidligste ungdom, at det var en enke med mange barn. Hun hadde ikke noe å leve av.

Det var ingen trygd i de dager, og hun gikk til en kjøpmann som hjalp henne. Hun kom etter hvert i meget stor gjeld. La oss si, for å sette et beløp, at gjelden var 3000 kr. Jeg vet ikke om det var det tallet Hope nevnte, men det var i hvert fall et meget betydelig beløp for den tid å være.

Kjøpmannen begynte å bli brydd av dette, for han hadde ikke råd til å holde på dette i lengden. Hun hadde ikke noe å betale med, og det var smått stell med forsorg. Så hendte det, fortalte Hope, at det kom en norsk-amerikaner på besøk til sin hjembygd. Han var utvandret for mange år siden, og ville se til forholdene hjemme.

Han var meget rik og en personlig kristen. Han fikk høre om denne enke, og så gikk han til denne kjøpmannen og spurte om han kunne få lov å komme inn på hans kontor og tale litt med ham. Nå, kjøpmannen hadde ikke noe fint kontor, men han hadde et lite bakværelse. Dit inn gikk de. Så spurte amerikaneren om det var sant at den og den person skyldte penger hos ham.

Ja, dessverre, sa kjøpmannen, det var nok sant. Vil du skrive ut en kvittering på de 3000 kronene, så betaler jeg dem her og nå. Jo da, det gjorde kjøpmannen, han skrev ut de 3000 kroner. Dermed var hun gjeldfri. Ikke sant?

Men så fortsetter han: Nå betaler jeg deg 3000 kr. Til, jeg betaler altså dobbelt, og så gir du meg papir på det. Det skal lyde på hennes navn, og på det skal hun få komme her og få hva hun trenger.

Så gikk det noen dager, og så kom denne enken tilbake. Hun hadde ikke vært der på en tid. Tynget og engstelig og nedslått kom hun inn til kjøpmannen og sa: Du må virkelig unnskylde at jeg kommer igjen, men jeg er nødt til å ha hjelp.

Du er velkommen, sa kjøpmannen. Hun så opp, for hun var ikke vant til å få en slik hilsen. Og kjøpmannen var så lys og vennlig. Ja, jeg vet at jeg er deg skyldig, sa hun, og jeg vet at jeg gjør deg uleilighet. Men jeg er nødt til å ha hjelp.

Kom med meg inn på bakrommet, sa kjøpmannen. Hun ble med inn, og så sier kjøpmannen: Du skylder meg ingen ting, det er betalt. Og ikke bare det, men nå kan du komme her og få hva du trenger, uten å komme i ny gjeld. For det er betalt dobbelt for deg.

Det gjorde et sterkt inntrykk på meg da Hope fortalte dette. Og det Guds ord som han gikk ut fra er Jesaja 40. Der står: Trøst, trøst mitt folk! sier deres Gud. Tal vennlig til Jerusalem og rop til henne at hennes strid er endt, at hennes skyld er betalt, at hun av Herrens hånd har fått dobbelt for alle sine synder.

Det er nettopp det som er profetert om Messias, og det er nettopp det som er oppfylt med Jesus. Han har betalt dobbelt for oss, også for deg som leser dette nå. Han har gjort deg gjeldfri ved å sone alle dine synder, og utslette skyldbrevet mot deg, det som var skrevet med bud. Ved troen på ham får du syndenes forlatelse.

Men det har skjedd mer. Du er oppvakt med ham fra de døde, du er satt i himmelen i Kristus Jesus. Han lever der i dag ved Faderens høyre hånd, som min og din representant. Og han er hva du og jeg skulle vært, men ikke er. Det vi trenger å eie for å være kristne, tilhøre Gud som hans barn, det har vi ved Faderens høyre hånd i himmelen.

Når du vil vite hva det er som gjør deg til en kristen, så skal du ikke kjenne etter nådens virkning i ditt hjerte. For det du opplever i ditt hjerte, det gjør deg ikke til en kristen. For det er en virkning av at du er en kristen.

Vil du vite hva du har å leve på, hva du har å regne med, da må du se i Guds ord som sier at du er satt i himmelen i Kristus Jesus.

Begynner du nå å forstå litt av hva det betyr at Jesus gikk inn i himmelen for oss, og vant en evig forløsning? Ser du hva det er at han åpenbares der, og at du gjelder for Gud for det han gjelder for? Nå skal du takke ham for dette. Og så tom og så tørr og så stengt som det måtte være for deg, og hvor umulig det måtte synes for deg, så skal du vite at i himmelen ved Faderens høyre hånd, der er det du lever av som kristen. Det er ikke i ditt hjerte, det er ikke i dine gjerninger, det er i Jesus Kristus, og vi er satt i himmelen med ham.

Dette er betydningen av Jesu oppstandelse og himmelfart for oss. Nå sier Guds ord om Jesus Kristus, at fordi han har gått gjennom alt dette for oss, så har Gud gitt ham det navn som er over alle navn. Det er navnet JHWH. Det uttalte man før Jehova, eller som teologene nå uttaler Jahve. Vi vet ikke hvordan det skal uttales, men Jesus har som menneske fått dette navn. Og i dette navnet skal alle kne bøye seg, deres som er i himmelen og op jorden og under jorden. Alle skal bøye seg i Jesu navn, og alle skal komme til å bekjenne at Jesus Kristus er herre, det vil si Gud, til Gud Faders ære.

Hvordan tror du den dagen kommer til å bli for dem som ikke har trodd på ham? Tenk på dem som har stått ham imot, som har forkastet ham, som ikke har villet vite av ham. De skal bøye kne for ham ig bekjenne at mennesket Jesus, han som de ikke ville tro på og ikke brydde seg om, han er Gud i all evighet.

Men tenk på hva det er for en salig dag for dem som kjenner Jesus. Jeg som her i tiden har kjent ham som min Gud, har forkynt ham som Herre, han som har vært Herre over mitt liv, ham skal jeg få møte en dag og bøye kne for til Guds ære. Det blir en salig dag for alle som tror på ham.

Nå er da spørsmålet for deg som måtte lese dette: Hører du til dem som tror eller til dem som ikke tror? Å, hvor gjerne jeg ville be deg i Jesu navn at du ville bøye deg for Guds ord og ta det til deg, vende deg til din Frelser som har kjøpt deg så dyrt ved sitt blod, og som åpenbares i himmelen og gjelder der oppe også for deg. Da er du et frelst menneske, og da skal du også få komme til å bli til velsignelse for andre.

I neste kapittel skal vi tale nærmere om loven og evangeliet og omvendelsen.

19. Kristendom, av Ø. Andersen

2008-06-21T03:00:00.000-07:00

19 av 28. Jesu oppstandelse.
I dag skal vi begynne med å ta et overblikk, før vi går videre. Vi har talt om hvordan synden kom inn i verden, om syndefallet, og hav det vil si at et menneske er under synd og hvordan vi står skyldige overfor Gud. Videre har vi talt om at på grunn av dette var det at Gud sendte sin Sønn til verden. I forbindelse med det ber Guds Sønn menneske.

I den sammenheng har vi lest Fil. 2, 5-11 flere ganger. Og vi har talt om at Guds Sønn fornedret seg selv, på den måten at han tok på seg en tjeners skikkelse og ble menneske. Og siden fornedret han seg ved å ta på seg hele ansvaret og leve vårt liv, til det førte ham til døden på korset. Vi sluttet forrige gang med å peke på at gjennom dette har Jesus tatt på seg alle våre synder, og vi får syndenes forlatelse ved troen på ham. Syndenes forlatelse er altså knyttet til Jesu fullbrakte verk.

I dag skal vi se litt på hva dette videre har ført til for Jesus. I Fil. 2 leser vi at etter at Jesus har fornedret seg selv så han er blitt lydig til døden, ja korsets død, står det: Derfor har Gud høyt opphøyet ham, og gitt ham det navn som er over alt navn. I og med at Jesus døde for våre synder, så traff dommen en som i seg selv er rettferdig. Vi har understreket dette gjentatte ganger: Jesus er syndfri i enhver henseende. Det at han tar på seg ansvaret for våre synder, fører ham under straffen, under dommen og inn i døden.

Men da viser det seg noe underlig. Døden kan ikke holde på Jesus. Det står at Gud oppvakte ham fra de døde. Vil du merke deg det uttrykket. Det kunne godt ha stått at Jesus tok sitt liv igjen. Han hadde full rett til å gjøre det, og han sier også det i Johs evangeliet: Jeg kan sette mitt liv til, og jeg kan ta det igjen. Han er Guds Sønn, og ut fra det kan han også ta sitt liv igjen når han vil.

Men nå går han i døden som et menneske, som min og din stedfortreder. Og så står det, og det er særlig det som alltid understrekes i forbindelse med oppstandelsen: Gud oppvakte ham fra de døde. Er du klar over hva det betyr?

Jo, det betyr at Jesus personlig seirer over synden fordi han er syndfri. Du vet at loven sier, at den som synder er under forbannelsen. Men loven sier også at den som holder budene har rett til å leve, ikke sant? Det kommer et budskap om velsignelse, og velsignelse inn i den minste detalj, for den som holder budene og svarer til det Gud krever i sin hellige lov.

Videre gir loven en livsrett, og jeg vil gjerne ha understreket det ordet for deg – livsrett. Jesus har en livsrett som menneske, og det er en stor hemmelighet som blir så altfor lite forkynt i dag, at når vår straff, vår dom, vår død treffer Jesus Kristus, treffer den på et menneske som har livsrett etter Guds hellige lov.

Og det gjør at synden beseires, døden taper og lider nederlag overfor Jesus. Nettopp det er også understreket i Hebr. 2. Der står at Jesus ved døden skulle gjøre den til intet som hadde dødens velde, det er djevelen. Han skulle seire over djevelen, nemlig ved å seire over døden.

Man kan da spørre: Hvordan går det til å seire over døden? Jo, det går til ved at en har livsrett. Du vet at døden er en følge av synd. Like sikkert som synden trekker døden med seg, like sikkert trekker det å holde mål overfor Gud etter loven, det evige liv med seg. I sin person og i sine gjerninger er Jesus slik at det nettopp trekker det evige liv med seg. Han har altså som vi nettopp karakteriserer det, livsrett.

Vår dom og straff treffer på et menneske som har livsrett, og det viser seg i at Jesus ikke kan bli værende i døden. Like sikkert som døden rammer ham og han virkelig dør, like sikkert er det at retten til å leve gjør at Gud oppvekker ham igjen fra de døde. Da beviser han for all verden, for engler og himler, for alt at dette menneske Jesus Kristus holder mål etter loven overfor Gud.

Merk deg at dette gjør Guds Sønn som menneske. Vi tenker ofte på det at han er jo Guds Sønn, han seirer nok. Ja, det er sant. Men Guds Sønn er helt og fullt blitt menneske. Guds Sønn er her helt og fullt i mitt og ditt sted. Det var helt og fullt din og min synd han gjorde opp på Golgata kors, og måtte ta konsekvensen av.

Like fullt er det som menneske han er rettferdig. Og nå skal du merke deg: Helt og fullt er den rettferdighet Jesus legger for dagen i oppstandelsen, din og min rettferdighet. Liksom min synd brakte ham i døden og fortapelsen, like sikkert er det at den rettferdighet Jesus legger for dagen i oppstandelsen, det er nettopp din og min rettferdighet overfor Gud.

Jeg skal sitere et par ord utenom Filipperbrevet, som viser oss dette så klart. Det ene er i Rom. 4, 25, hvor det står om Jesus at han ble gitt hen. Det uttrykket betyr nemlig at han ble gitt hen i døden for våre overtredelser. Oppreist, det betyr nemlig oppreist fra de døde, oppreist fra graven, til vår rettferdiggjørelse. Det ble altså sagt at vår rettferdighet er den som Jesus legger for dagen i oppstandelsen.

Og i Ef. 2, 4-7 står det: Vi er oppvakt med Kristus. Da Jesus stod opp av graven, var det vi som i og med ham stod opp av graven. Og da Jesus for opp til himmelen, var det vi som i og med ham ble satt med ham i himmelen i Kristus Jesus.

Her ser vi altså at Jesus har skaffet oss en fullkommen rettferdighet overfor Gud, i stedet for våre synder. Våre synder har han båret vekk, han har skaffet dem bort, dommen er som sagt eksekvert, og vi er blitt fri. I stedet har vi fått en rettferdighet som gjelder for Gud, og denne vår rettferdighet er en person som har gjort alle ting som vi skulle ha gjort, men ikke kan på grunn av vår synd. Og han er blitt alt det som vi skulle ha blitt, men som vi ikke er.

Vår rettferdighet er en person som helt og fullt står der i stedet for oss og gjelder overfor Gud for oss. Slik sto Jesus opp av graven. Og merk deg, han sto altså opp av graven som menneske. Jesu oppstandelse er en legemlig oppstandelse. Jesu grav er tom. Og dette er en historisk kjensgjerning. Det er ikke uttrykk for kirkens tro, det er tvert om en historisk kjensgjerning, som vi blir bedt om å sette vår lit til.

Du ser at å kalle dette et produkt av kirkens tro, slik som visse teologiske retninger gjør, det betyr ingen ting. Det som betyr noe, det er det vitnesbyrd som Gud gir oss: Et menneske har seiret over døden, et menneske har stått opp av graven. Jesu grav er tom! Og dette menneske har så, etter å ha åpenbart seg mange ganger, fart opp til himmelen og tatt plassen ved Guds høyre hånd. Det gjorde han altså som menneske og for vår skyld. Det skal vi se nærmere på neste gang.

18. Kristendom, av Ø. Andersen.

2008-06-21T02:59:00.001-07:00

18 av 28. Lydig til døden.
Vi hører i Fil 2 at da Jesus ble menneske, fornedret han seg selv så han ble lydig, ja, lydig inntil døden. Det var denne Jesu lydighet vi sluttet med i forrige leksjon. Dette betyr at han måtte leve vårt liv, gjøre våre gjerninger, være det som vi skulle ha vært etter Guds hellige lov, men ikke er, og oppfylle alle våre plikter for osv. Til denne lydighet kommer at han ble lydig inntil døden, og det var det vi særlig skulle stanse for nå.

Det betyr at han måtte ta straff for våre synder. Den døden som det er tale om her, er døden på korset. Han ble lysig inntil døden, ja korsets død. Døden på korset er straff for forbrytere. Det var den strengeste straff som fantes. Den ble bare brukt ved særlig alvorlige forbrytelser. Denne døden måtte Jesus ta.

Det er uttrykk for at straffen lå på ham, slik som profeten Jesaja også har spådd, det at han skulle være tjener, som vi har talt om tidligere. Han tok jo på seg en tjeners skikkelse, i og med at han ble menneske. Det medfører nettopp at hele straffen, som vi har fortjent, ble tatt fra oss og lagt over på Jesus. Han skulle bære den, for at vi skulle ha fred, sier profeten.

Sammenholder vi dette med det som vi talte om forrige gang, så kan vi si at lydigheten har to sider. Det er den aktive lydighet, og den passive lydighet.

Den aktive lydighet betyr Jesu stedfortredende oppfyllelse av loven. Den passive lydighet betyr at i og med at han er under loven, er han også under alle konsekvenser av at vi har syndet og brutt loven. han er under den forbannelsen som loven feller over dem som ikke holder budene, altså lovens forbannelse.

Det er ingen prinsipiell forskjell på denne passive og aktive lydighet, og det går ikke an å skille dem fra hverandre. Det vil jeg gjøre dere oppmerksomme på. Det blir nemlig lært det i vår tid, at visstnok tok Jesus på seg våre synder, men det er helt galt å si at han oppfylte loven i vårt sted. Man vil ta bort det som er kalt Jesu aktive lydighet, og beholde det som vi har kalt den passive lydighet. Men det går ikke.

Saken er at dette bare er to sider av den samme sak. Hvis ikke Jesus hadde holdt mål etter loven, så kunne han heller ikke bære straffen for våre synder. Det som gjør at vårt syndeansvar kan hvile på Jesus som menneske, er nettopp at han er et menneske som er fullkommen, syndfritt og plettfritt.

Det er illustrert i anskuelsesundervisningen i ham i Det Gamle Testamentet. Det lam som skulle være sonoffer måtte være lyteløst. Var det et lam med feil på, ble det ingen soning. Slik er det nettopp med Jesus. Han må holde mål etter loven. Bare fordi han gjør det, kan han bære våre synder. På den måten oppfyller Jesus alle våre plikter overfor Gud, og samtidig er han den som bærer det fulle og hele ansvar for alt det som mennesket har syndet.

Vi nevnte at han begynte sin offentlige gjerning som Messias med å gå til døperen Johannes og bekjenne seg ansvarlig for alle menneskers synder. Dette fullbyrdet han på Golgata kors ved å si: Det er fullbrakt! På Golgata kors ble dommen over synden eksekvert, satt i verk på en stedfortreder. Det betyr at den dom som Guds hellige lov uttaler over synden, den dommen er satt i verk og fullbyrdet.

Det brukes meget sterke ord om dette i Det nye testamentet. Jeg nevnte lovens forbannelse. I Gal. 3, 13 kan du lese om det. Der blir det sagt at Jesus ble gjort til en forbannelse for oss. Det er ikke bare det at han er under forbannelse og tar den på seg. Men han ble simpelthen gjort til den. Han ble behandlet som om han er selve forbannelsen. Noe lignende leser vi også andre steder.

Jeg viser her til 2. Kor. 5, 21. der står det slik: Han som ikke visste av synd, ble gjort til synd for oss, for at vi skulle bli rettferdige for Gud i ham. Jesus var, som vi gjentagne ganger har pekt på, syndfri i gjerninger, i vesen, det fantes ikke synd ved ham. Han som altså ikke visste av synd, ahn ble gjort til synd, nemlig ved en tilregning.

Selv er han fullkommen, selv holder han mål etter loven. Det er helt sikkert. Han ble gjort til synd! Det vil altså si, at han ble tilregnet det som du og jeg er. Han ble faktisk ved en tilregning gjort til det som du og jeg og alle mennesker er, og han blir behandlet som om han er oss.

Og det ble han for at vi i stedet skal bli behandlet som om vi var ham. Vi skal bli Guds rettferdighet, står det egentlig i grunnteksten. Vi skal bli den rettferdighet som Gud skjenker og gir menneskene.

Det er rettferdigheten av Gud på grunn av troen, som det heter i Fil. 3, 9. Den kommer vi til å eie i ham.

Her ser du altså hva Jesus har fullbyrdet. La meg nevne ennå et ord om dette. Det er Kol. 2, 14: Han utslettet skyldbrevet mot oss, det som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Det er altså loven. Egentlig står det her i grunnteksten at han utslettet den håndskrift som gikk oss imot. Da sikter han til at Gud selv skrev på lovens tavler med sin finger. Budene er skrevet av Gud selv, det er åpenbaring av Guds hellighet.

Denne håndskriften går oss imot, fordi vi ikke har holdt budene. Denne håndskriften er utslettet. Det er oversatt med skyldbrev, og jeg tror det kan være ganske riktig. Skyldbrev er det samme som regning, og det er bare en måte å bli kvitt en regning på, og det er å betale den.

Dette har Jesus gjort. han har betalt, han har satt oss fri. Det var det som skjedde da han, Guds Sønn, tok på seg en tjeners skikkelse. Han var lydig i vårt sted, han fornedret seg selv, så han ble lydig inntil det å dø på korset.

17. Kristendom, av Ø. Andersen

2008-06-20T04:30:00.001-07:00

17 av 28. Jesu komme

I Fil. 2 ser vi at Guds Sønn er blitt menneske. han er kommet i menneskes lignelse, det vi si et virkelig menneske uten å være et syndig menneske. Så sier Ordet at han i sin ferd ble funnet som et menneske. Det gikk tretti år før Jesus trådte offentlig frem. I disse årene har han gjennomgått alt det som høer menneskelivet til. han har vokset opp i et hjem, så langt som vi kan se under ganske trange økonomiske kår.

Han har ganske tidlig vært med sin far på bygningsarbeid. Det blir sagt om Josef at han var tømmermann. Men det ordet som grunnteksten bruker betyr ikke tømmermann, men bygningsmann. Og i Israel bygget man ikke hus av tre, men av stein, så det meste av en bygningsmanns arbeid var steinarbeid. Et tungt og slitsomt arbeid, et riktig møysommelig arbeid var det.

Dette har Jesus vært med på. Han vet hva det er å slite, han vet hva det er å sitte i vanskelige kår, han er prøvd i alt som mennesker i alminnelighet blir prøvd med. Og det kunne være mange ting å trekke fram der, han ble forfulgt, han har vært landflyktig, han er kommet tilbake som landflyktig til sitt land.

Det er så mange ting som kunne nevnes, men for å si det kort: Han ble funnet som et menneske i sannhet. I Hebr. 2 blir det sagt at han er prøvd i alt i likhet med oss, dog uten synd. Det er den usigelige forskjell mellom Jesus og oss at han har levd menneskelivet slik som det skal leves. Det var Guds Sønns oppgave som menneske.

I Hebr. 2 blir salme 8 anvendt på Jesus. Denne salmen er en salme om mennesket slik som det er etter Guds plan og ide, og det står i Bibelen at Gud gjorde ham lite ringere enn Gud selv, med ære og herlighet kronet han ham.

Dette ble ødelagt av oss gjennom vår synd. Vi har ikke noen ære for Gud noen av oss som gjør at vi kan holde mål for den hellige Guds åsyn. Jesus derimot, ble i sin ferd funnet som et menneske som holder mål for Gud. I enhver henseende er han nettopp det som mennesket skal være for å realisere Guds plan og ide med mennesket. Og han ble i sin ferd funnet som et menneske som holder mål for Gud. I enhver henseende er han nettopp det mennesket skal være for å realisere Guds plan og ide med mennesket. I virkeligheten var han 30 år gammel da tiden kom til å tre offentlig frem.

Det begynner med at han kommer til døperen Johannes for å la seg døpe, og det er vel verd å stanse litt for. Det var en dåp for syndere som døperen Johannes døpte med. Det er nemlig ikke den samme dåp som Jesus senere innstiftet. Den dåp som vi ble døpt med, er en dåp i den treenige Guds navn. Den er innstiftet av Jesus etter oppstandelsen, altså etter at frelsen er fullbyrdet, og den er en dåp til det fullbrakte verk.

Det var ikke den dåp Jesus tok da han skulle begynne sin gjerning, det var en dåp som skjedde i og med en syndsbekjennelse. Og Johannes nekter å døpe Jesus med den, av den grunn at han skjønner Jesus er det ene mennesket her på jorden som nettopp ikke har noen synd å bekjenne, og finner da naturligvis at dåpen ikke har noen berettigelse for ham. Derfor nekter han å døpe ham.

Da er de4t Jesus sier til ham: La det nå skje, for således sømmer det seg for oss å fullbyrde all rettferdighet. Du kan selv lese om det i Matt. 3, 13-17. Dette betyr altså kort og godt at for å sette Guds frelsesråd i verk, er det nødvendig at han blir døpt. Og så lar Johannes det skje og døper Jesus.

Da går det opp for Johannes at Jesus blir døpt på en syndsbekjennelse, nemlig at han bekjenner seg ansvarlig for all verdens synd. Det er ikke noe han selv har gjort, men det som alle mennesker har gjort, fra det første til det siste menneske på jorden. Jesus bekjenner i sin dåp for Johannes som om det skulle være ham alene som hadde gjort all synd i verden.

Der begynner dette som Filipperbrevet skriver om: Da han i sin ferd ble funnet som et menneske, så fornedret han seg selv. Ja, han gjorde seg i den grad så liten at han gjorde seg til den minste av alle. Han er nemlig den som står ansvarlig for alle menneskers synd og ugjerninger. Dette ble han døpt til i elven Jordan. Og på grunnlag av det, er det at Johannes står der og peker på ham og sier: Se der Guds lam som bærer verdens synd!

Jesus bekjente seg altså ansvarlig for alle synder som er gjort. Slik begynner han i og med at han går til sin gjerning. Han fornedrer seg selv, og for å gjøre det kort, han fornedrer seg selv så han ble lydig til døden. Merk deg her ordet lydig. Det refererer til at han på våre vegne holder alle lovens bud. Det står in Rom. 5, 19: Vi ble fremstilt rettferdige for Gud ved den enes lydighet.

I Hebr. 5 er det også tale om dette: Det behaget Gud gjennom lidelser å fullende vår frelses høvding. Og for at han skulle være vår frelses høvding, så måtte han lære lydighet ved det han led. Her kan ikke vi sammenligne oss med Jesus, og si at når han måtte lære lydighet ved det han led, så må da vi lære det.

Nei, vi må lære lydighet fordi vi er ulydige. Det måtte ikke han. >Han var aldri ulydig, og han trengte ikke å lære lydighet fordi han var ulydig liksom vi. Derfor er det galt å sammenligne oss med ham på denne måten. Men han måtte lære lydighet av en ganske annen grunn. Han måtte lære lydighet fordi han skulle stå i vårt sted, og han skulle prøve å holde mål for oss. Han skulle være lydig der vi var ulydige.

Du vet at da Jesus ligger i krybben, da er allerede Jesus blitt menneske. Det står om ham i krybben at han både er Kristus og at han er Herren i Davids stad. Luk. 2, 11. Men for at han skulle bli vår frelser, måtte han gjøre alle våre gjerninger, stilles på alle våre prøver, han måtte holde mål der hvor vi har sviktet.

Derfor måtte han lære lydighet av det han led. Dette er det altså som ligger bakom at han ble lydig, og lydig inntil døden. Det medførte vel også at han måtte bære alle våre synder og ta vår dom og straff. Og med det stanser vi her.

16. Kristendom, av Ø. Andersen.

2008-06-18T23:04:00.000-07:00

16 av 28. Gud ble menneske.

Ordet ble kjød. Vi har nevnt at det står så upersonlig. Det betyr at Gud har ikke forenet seg med et menneske. Det var ikke først et menneske på jorden, som Gud så kommer og tar bolig i og forener seg med. Det er altså ikke riktig, som jeg nevnte, å si at Gud bor i Kristus. Nei, det står at det er Gud selv som blir et menneske.

Det er ikke noe menneske på forhånd, men det blir et menneske ved en overnaturlig unnfangelse. Det skjer ved Guds Hellige Ånd, og Gud gjennomgår hele utviklingen fra å være et foster i mors liv og inntil døden. Alt som hører menneskelivet til.

I dag skal vi lese fra Fil. 2, 5-11: ”5 La dette sinn være i dere, som òg var i Kristus Jesus, 6 han som, da han var i Guds skikkelse, ikke holdt det for et røvet bytte å være Gud lik, 7 men gav avkall på det og tok en tjeners skikkelse på seg, da han kom i menneskers liknelse. Og da han i sin ferd var funnet som et menneske, 8 fornedret han seg selv og ble lydig til døden - ja, døden på korset. 9 Derfor har og Gud høyt opphøyet ham og gitt ham det navn som er over alle navn, 10 for at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden, 11 og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære.”

Her hører vi om Sønnen i himmelen hos Faderen, vi hører om hans fornedrelse i og med at han ble menneske, vi hører igjen etter at han ble fornedret som menneske igjen ble opphøyet, og får som menneske det navn som er over alle navn.

Nå skal vi se litt på hva dette ordet innebærer. Først står det at da han var i Guds skikkelse, ikke aktet det for et rov å være Gud lik. Det var altså ingen tilsnikelse. Det er ikke noe urett eller noe galt eller noe man tiltar seg med urette å kalle ham for Guds Sønn. For han er Gud lik, og han var i Guds skikkelse. Særlig det ber jeg deg å legge merke til. Guds skikkelse betyr at han er i en herlighets skikkelse.

Nå står det at han gav avkall på det. Dette blir ofte misforstått, og det kommer vel på grunn av ordstillingen i oversettelsen vår (dvs. fra 1930). Man sier at han gav avkall på å være Gud LIK. – Altså Jesus, eller Guds Sønn som mennesket Jesus Kristus skulle ifølge det ikke ha guddommelige egenskaper.

Det er en fryktelig farlig ting å si. For hvis Guds Sønn hadde avlagt sine guddommelige egenskaper, da hadde han øyeblikkelig opphørt å være Guds Sønn. Man kan ikke avlegge egenskaper. Det er aldeles umulig. Og det står heller ikke at han avla dette, eller at han uttømte seg som grunnteksten egentlig sier, for (fra) å være Gud lik.

Hva er det da han har uttømt seg for? Eller som det heter i oversettelsen: Hva er det han gav avkall på? Du kan få svar på det ved å se hva det er han kommer i, hva han tar på seg. Det han tar på seg, det må jo nødvendigvis svare til det han gir avkall på.

Nå ser du han tar på seg en tjeners skikkelse. Og det skjer i og med, står det i grunnteksten, at han ble menneske. Ved å bli menneske tar han på seg en tjeners skikkelse. Det gjør Guds Sønn i og med at han kommer inn i verden. Det som han da har gitt avkall på er å være i Guds skikkelse, det er ikke å være Gud lik.

Han er Gud lik også i sin fornedrelse, også som menneske. Han har sine guddoms egenskaper også som menneske. Det er sikkert nok at han har ikke og kan ikke gi avkall på å være Gud lik, for da var han jo ikke Gud. Men han gav avkall på å være i Guds herlighets skikkelse.

Du hører en gjenklang av dette i Jesu yppersteprestlige bønn. Et ord som vi for øvrig skal komme tilbake til i et senere kapittel, når han sier: Gi meg den herlighet som jeg hadde hos deg før verdens grunnvoll ble lagt (Johs 17, 5). Han ber om en herlighet, som han har gitt avkall på, og som han nå skal få igjen etter at frelsen er fullbyrdet og han igjen skal ta plassen ved Faderens høyre hånd.

Denne herlighet – den har han gitt avkall på, Guds herlighets skikkelse, og så har han tatt på seg en tjeners skikkelse ved å bli menneske. Han kommer i et menneskes lignelse, som betyr at han er et virkelig menneske, men ikke syndig. Han er syndfri, han er etisk sett fullkommen. Det finnes ikke synd ved Jesus verken i handling eller i hans kjød.

Derfor står det: I det han kom i et menneskes skikkelse, og da han i sin ferd ble funnet som et menneske. Det skulle altså konstateres at han var et virkelig menneske som du og jeg. Da først går han til sin offisielle del av sin frelsergjerning og fullbyrder den.

La oss nå se litt nærmere på dette som han har gitt avkall på – å være i Guds skikkelse, og å ta på seg en tjeners skikkelse. Jeg nevnte at han gav avkall på å være i herlighet og han er blitt et menneske. Nå sier imidlertid Johs 1, 14: Vi så hans herlighet, og det er sagt om ham som menneske. Hvordan kan det da henge sammen, at der sies at han både har gitt avkall på herlighet, og der samtidig sies at hans disipler kan se hans herlighet.

Jeg har trang til å vitne for min personlige del: Jeg har også sett hans herlighet i det Bibelen har åpenbart meg om Jesus som menneske mens han var her på jorden. Hvordan kan det henge sammen at han samtidig gir avkall på herlighet og åpenbarer sin herlighet?

Jo, det henger sammen slik som det står hos profeten, og som er gjengitt i Matt. 21 og parallelle steder, ved Jesu inntog i Jerusalem: han kom saktmodig – det vil si han kom ikke for å holde dom, men for å bære synd. Han kom for å tre inn i vårt sted og bære vårt ansvar. Han kom nærmere bestemt for å være den Herrens tjener som du leser om hos profeten Jesaja og flere steder i Det gamle testamentet.

Messias kalles rett og slett Herrens tjener. Jesus sier om seg selv i matt. 20, 28 at Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene. Der har du det igjen, og gi sitt liv til løsepenge for de mange.

Det som Guds Sønn altså har gitt avkall på ved å bli menneske, og ved å gå inn i denne tjenerstilling, det er dommen. Han har gitt avkall på å være dommer. Jesus sier det også selv til Nikodemus i Johs 3: Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham. Når det gjelder dom, da har han gitt avkall på Guds herlighet. Når det derimot gjelder den frelsende kjærlighet, så åpenbarer han fremdeles Guds herlighet.

Således har det seg, at han både har gitt avkall på å være i Guds skikkelse – i hans herlighets skikkelse – og kommer i en tjeners skikkelse, og samtidig i denne tjenerskikkelse får åpenbare en herlighet som vi får se. Det er den herlighet som består i at han frelser. – Kjærligheten avslører ham, den åpenbarer ham. Den skjuler ham ikke. Det er dommen og straffen han skjuler. Og det skal vi tale litt mer om i neste kapittel.

15. Kristendom, av Ø. Andersen

2008-06-18T06:18:00.000-07:00

15 av 28. Flere følger av menneskets syndefall.
Skal vi nå sammenfatte følgen av menneskets fall i synd, så kan vi i korthet si det slik: Mennesket har mistet sitt gudsbilde. Altså gudsbilledligheten i mennesket er ødelagt. Det betyr ikke at mennesket opphører å være et personvesen. Mennesket er fremdeles skapt til å være i samfunn med Gud, men har etter det vi har hørt ingen evne lenger til å leve i dette samfunn.

Med dette er også døden kommet inn i verden, som vi tidligere har nevnt. Videre er lidelsen kommet inn i verden. Den har vi ikke sagt meget om, vi antydet den så vidt tidligere. Lidelsen er at hele skaperverket er lagt under forgjengeligheten for menneskets synds skyld. Vi lser om det i Rom. 8, at skaperverket er lagt under forgjengelighet, ikke godvillig, men etter hans vilje som la det under den. Det var i håp om at også skapningen skal bli frigjort fra forgjengelighetens trelldom til Guds barns frihet.

Lidelsen
Altså er hele skapningen under trelldom på grunn av menneskets synd, sier Guds ord. Det vil si at det følger lidelse med alle ting. Arbeidet er blitt tungt, fullt av møye og besvær. Det hadde vel ikke vært det hvis synden ikke var kommet inn i verden. Og meget annet kunne sies. Sykdommen er kommet inn i verden som følge av menneskets synd. Kort sagt: lidelsen i alle dens former.

Nå betyr ikke det at et menneske som er særlig plaget med sykdom er et spesielt syndig menneske. Nei, vi ser at Gud bruker syndens følger til velsignelse for oss mennesker. Og så underlig det høres, så bruker Gud lidelsen mange ganger på sine troende for å hjelpe dem i deres helliggjørelse, og for å gjøre dem desto mer brukbar for seg i sitt rike.

Vi ser at Gud bruker synden til velsignelse for den som tror på ham. Men syndens følger blir en forbannelse for dem som ikke tror.

Nå skal vi ikke si så meget mer om syndens følger, annet enn føye til at gjennom det setter Gud en grense for hvor langt menneskene kan gå i sin synd. Mennesket kan ikke, slik som vilkårene nå er blitt, fritt ut leve etter sitt eget tykke, uten å måtte ta konsekvensene av det. Og det skal vi takke Gud for.

Hvis mennesket hadde kunnet synde fritt, uten at det kom noe etterpå, uten konsekvenser, uten at det ble vanskeligheter, farer, lidelser, eller noe ondt av det som det måtte lide for, da ville vel intet menneske på jorden noen gang ha blitt frelst. Da ville synden tatt overhånd, og da ville helvete ha utviklet seg her uten at noen kunne ha stoppet det. Men fordi lidelsen er kommet inn i verden, blir det en begrensning. Og lidelsen har mye større betydning enn vi aner.

Vi ser også Guds allmakt på den måten, slik som tingenes tilstand nå er blitt, at når det onde får utfolde seg lider det nederlag. Det onde kan ikke utfolde seg, uten at det går ut over det onde. Gud griper ikke inn og stopper det onde, men hans allmakt viser seg på den måten at når det onde får utfolde seg, taper det sin kraft.

Det beste eksempel på det er Jesu kors. Da fikk satan gå til fullt angrep på Jesus. Det var ingen hemninger, intet som stoppet, alt annet fikk liksom sammensverge seg da han døde på korset. Resultatet var at Satan led nederlag og Jesus seiret. Vi vet ut fra Guds ord at dyret – antikrist – får hele Satans makt til sin disposisjon. han går til angrep på Guds menighet med hele djevelens makt, uten at Gud griper inn og stopper det før i det siste.

Han skal forkorte de trengselsdagene, står det, for de utvalgtes skyld. Men ellers får Satan utfolde sin makt overfor Guds menighet, med det resultat at Satan lider nederlag gjennom det, og Guds menighet seirer definitivt til slutt. Således ser du at det onde har sin oppgave, og det går ikke lenger enn Gud vil. Ingen og intet, kan sette seg opp mot Gud. Han er fullstendig suveren.

Frelsen
Når vi nå har sett på synden og syndens følger, og den situasjon som mennesket er kommet i på grunn av sin synd, da kommer jo spørsmålet for alvor: Hvor er frelsen? Hvor går veien ut av dette uføret? Og det skal vi nå gå over til å se litt nærmere på.

Det første som vi nå kommer til er at Gud sender sin egen Sønn til verden. Gud har i sitt eget råd, før han skapte himmel og jord, fattet en rådslutning om hva han ville gjøre når mennesket falt i synd. Dette Guds evige råd, sier Skriften, har han fattet i kjærlighet hos seg selv. Det går ut på å frelse menneskene. Og i dette Guds evige råd har Gud bestemt at hans egen Sønn skal bli menneske.

Dette har han forutsagt allerede fra begynnelsen av. Det er underlig å se, alt i den første preken som er holdt for falne syndere her på jorden, den er holdt av Gud selv om kvelden på syndefallets dag for Adam og Eva. Der forkynner Gud dem om denne frelsen. 1. Mos. 3, 15.

Der heter det: Kvinnens ætt skal knuse slangens hode. Det er forutsagt at en skal komme, født av en kvinne. Kvinnens ætt betyr i denne sammenheng et enkelt individ, født av en kvinne. Han skal komme, og skal gjenopprette det som synden har ødelagt. Dette løftet blir gjentatt gjennom Det Gamle Testamentet. Så står det at da tidens fylde kom, sendte Gud sin Sønn, født av en kvinne. Gal. 4, 4.

Med det kommer vi til det store spørsmålet:

Hvem er Jesus?

Hva er det som er skjedde i og ved at Jesus er kommet til verden? Guds ord svarer meget klart på det. Det som skjer er at Gud selv lar seg føde inn i menneskeslekten.

Det er også et ord som er trengt svært tilbake i dag. Ja, det blir sagt like ut at det har ikke så mye å si om man tror Jesus er født av en jomfru eller ikke, altså om Gud har grepet inn i menneskeslekten eller ikke. Og dermed har man uten videre, på forhånd, fornektet Jesus.

Det er ikke noe menneske som kunne frelse menneskeslekten. Hvis ikke Gud grep inn, kunne ikke menneskeslekten bli frelst. Og hele vår frelse beror på at alt det som Guds ord sier om Jesus er sant. Er det sant, da er der frelse for oss mennesker i ham. Er det ikke sant, da er det ikke frelse for et eneste menneske på jorden!

Derfor er det meget nødvendig for oss nå å stanse litt for dette. Hva betyr Guds Sønns komme til verden? Her svarer Guds ord hos profeten Jesaja 7: En jomfru skal bli fruktsommelig og føde en sønn. I Det Nye Testamentet hører vi at Gud griper inn på den måten, at en kvinne blir fruktsommelig ved Den Hellige Ånd. Det skjer ved et budskap fra Gud, som blir brakt henne ved engelen Gabriel.

Gjennom dette budskapet skjer det en unnfangelse i hennes liv. Det skjer en virkelig unnfangelse, uten manns medvirkning, gjennom Guds eget ord, gjennom det budskapet hun fikk ved en engel. Å bortforklare det, det er å bortforklare selve sannheten om Jesu person.

Og du skal legge merke til at dette går igjen gjennom alle skriftene i NT. Stundom blir det sagt at det er bare to steder i NT som taler om at Guds Sønn ble menneske. Nei, langt ifra!

Vi ser det f. eks. i begynnelsen av Romerbrevet. Der talet apostelen om Guds Sønn, som er kommet av Davids ætt etter kjødet, og det er han som er godtgjort å være Guds Sønn i velde ved oppstandelsen fra de døde. Og vi kunne nevne det ene stedet etter det andre.

Jeg har allerede sitert Gal 4, 4 hvor det står at da tidens fylde kom, sendte Gud sin Sønn, født av en kvinne. Kommer Guds Sønn til verden, født av en kvinne, da ligger det i sakens natur at han ikke kan ha noen jordisk far. Guds Sønn kan la seg føde som et menneske her i verden. Han kan gjennomgå hele utviklingen fra å være foster i mors liv inntil døden, men han kan ikke ha en jordisk far. For da var han ikke Guds Sønn.

I Johs kap. 1 heter det: I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hps Gud, og Ordet var Gud. Og Ordet ble kjød. Her hører du at Gud tar ikke bolig i et menneske, men det er Gud selv som blir menneske. Og hva dette innebærer skal vi stanse nærmere for neste gang.

14. Kristendom, av Ø. Andersen.

2008-06-17T08:40:00.000-07:00

14 av 28. Hvordan mennesket er.

Rom. 3, 9-18 er nesten som en beskrivelse av mennesket etter at de falt i synd. Og det er to kjensgjerninger som kommer til uttrykk. Den ene er hva mennesket er for Gud på grunn av synd, den andre er hva mennesket er blitt i seg selv gjennom sin synd.

Vi skal se litt nærmere på hver av disse to.

(1) Når det gjelder det første – hva det vil si å være under synd for Gud – så har synden ført mennesket inn i et totalt skyldforhold til Gud. Synd fører skyld med seg. Det kommer også til uttrykk i de to følgende vers som vi ikke leste, nemlig Rom. 3, 19-20: ”Men vi vet at alt det loven sier, det taler den til dem som er under loven, for at hver munn skal lukkes og hele verden bli (dvs. vise seg være) skyldig for Gud. Rom 3,20 Derfor blir intet kjød rettferdiggjort for ham ved lovgjerninger. For ved loven kommer erkjennelse av synd.”

Det er ikke moderne å tale om skyld, men det er meget nødvendig. Og det som vi så ofte hører i dag at det gjelder å få skyldfølelsen vekk fra mennesket, ellers skaper den komplekser. Men det er akkurat det motsatte av sannheten. Hvis et menneske vil bli ulykkelig og få det vondt, skal han bare flykte fra sannheten.

Den som vil få det godt, han skal stanse opp for sannheten, se den i øynene, og fremfor alt stå for Guds ansikt og høre hva Gud sier for å hjelpe oss ut av vårt skyldforhold. Men da må vi først innse hvordan det henger sammen med vår synd.

Vi mennesker taler ofte om store og små synder. Nå er det vel ikke noe som etter Guds ord kan kalles små synder. Likevel er der nok forskjell på synden, menneskelig sett. Det er synder som trekker store følger med seg, menneskelig talt, og dem er vi tilbøyelige til å kalle store synder. Andre synder trekker ikke noen særlige menneskelige følger med seg, og de ser heller ikke så stygge ut. Vi er tilbøyelige til å kalle dem små synder.

Men skylden avgjøres ikke av hvordan vår synd ser ut. Spørsmålet er: Hvem har jeg krenket med min synd? Men skyld er slik som den er som jeg har krenket med min synd. Om jeg skulle finne på å sende en forordning ut i det norske samfunn, ville ingen bli skyldig om de ikke tok hensyn til den.

Men hvis Stortinget vedtar en lov, og den sendes ut med kongens underskrift, da blir vi skyldige om vi ikke respekterer den. Jeg har nemlig ingen myndighet til å gi noen lov, men det har Stortinget og kongen. Følgen er at den lovgivende myndighet blir krenket hvis vi ikke holder den loven.

Spørsmålet er: Hvem har jeg syndet mot? Jeg har syndet mot den evige, fullkomne, allmektige, nåde, hellige, kjærlige Gud. Og min skyld er akkurat så stor som han er. Det vil si: Jeg står overfor Gud på grunn av min synd med et ansvar som jeg ikke kan greie å gjøre regnskap for, og jeg har ingen ting som jeg kan stille frem for meg.

Det går også tydelig frem av det første ordet i Rom. 3, 9. Hva da, har vi noe fortrinn. Det betyr egentlig: Har vi noe vern, har vi noe å beskytte oss bakom. Noe som vi kan stille foran oss for å forsvare oss overfor Gud. Nei, aldeles ikke. Enten vi har Guds ord eller ikke, er vi alle sammen under synd, vi står alle sammen for Guds ansikt.

Jesus har illustrert det i en lignelse som vi finner i Mat. 18 med en mann som var skyldig 10 000 talenter. Når du tenker på at det tok en menneskealder å tjene det som svarer til en talent for en vanlig arbeidsmann i Israel, så representerer den summen Jesus taler om, 10 000 ganger det et menneske kan tjene i løpet av et menneskeliv. Du skjønner bildet.

Jesus taler om en synd som intet menneske kan klare å svare Gud regnskap for. Det er vår stilling overfor Gud på grunn av vår synd. Og dette er det at Gud vil menneskene skal se i øynene.

Når vi så taler om syndens følger, så står vi der ansvarlige for Gud i oss selv, og vi har intet å stille foran oss etter våre egne forutsetninger. Det er det ene.

(2) Det andre er hva denne synd har virket i vår egen natur. Og her har vi en beskrivelse faktisk i det vi leste i Romerbrevet 3. Og for kort å summere opp det som står der, sier det oss at vi har ikke alene mistet vår gudsfrykt gjennom vår synd, men også mistet evnen til å være gudfryktig.

Du hører i denne beskrivelsen: Det finnes ikke en rettferdig, enn ikke en. Du hører blo. a. at alle er avveket, alle er blitt udugelige, det finnes ikke noen som gjør godt, ikke en eneste. Og så skildres det hvordan mennesket ert, hvordan det er fullt av løgn og forbannelse, bitterhet, mord, ødeleggelse og usælhet. Og freds vei kjenner de ikke.

Kort sagt, det er ikke gudsfrykt for deres øyne, v. 18. Du ser at mennesket har ikke evne til å leve rett som menneske her i verden. Menneskene kommer sammen for å finne ut av krigsfare, ut av kapprustning, ut av nød, ut av undertrykkelse, ut av voldsmentalitet og meget annet. Og så ser det ut til at selve menneskenes forsøk på å komme ut av det, vikler det enda mer inn i det. Dette har Guds ord sagt oss på forhånd.

Mennesket har ikke evnen til å leve rett, ikke en gang leve rett som menneske her i verden. Mennesket har ikke evnen til å finne det som tjener til fred, det som gjør menneskelivet verd å leve, det som tar bort frykt og fare, nød og undertrykkelse, krig og konsentrasjonsleirer, det som tar bort hunger og ulykke. Mennesket mangler selve evnen til å finne ut av dette.

Dette vil Gud at vi skal innse. Her ser du altså følgen av menneskets fall i synd. Vi står overfor Gud med en skyld vi ikke kan svare for, og vi står der som mennesker som har mistet evnen til å være gudfryktige, og evnen til å leve slik at menneskelivet på jorden blir verd å leve. Dette sier Guds ord oss om menneskets fall i synd.

Mange vil si at dette er da et forferdelig pessimistisk syn på menneskene. Nei, det er ikke annet enn sannheten. Og jeg vil gjerne ha sagt deg, at den som innser dette, han skal komme til å se hvor frelsen er fra dette. Og de som innser dette, de kan finne veien ut av det. Men de som ikke innser det, kommer aldri ut av det.

Det høres paradoksalt ut, men de som stadig roper på det gode i mennesket, de er menneskets verste ulykkesførere. De fører mennesket inn i det som er galt og ondt uten å vite det, uten å forstå det, fordi de ikke forstår det som i bunn og grunn er menneskets ulykke.

Nå har vi talt om noe av det viktigste som følger av menneskets fall i synd. Og vi skal nevne mer i neste avsnitt.

13. Syndefallets følger, av Ø. Andersen.

2008-06-16T23:51:00.001-07:00

13 av 28. Resultatet av syndefallet.

Nå skal vi gå litt videre og se på resultatet av menneskets fall i synd. Vi kan sammenfatte det slik: For det første har mennesket mistet gudsbildet, for det andre er døden kommet inn i verden, og for det tredje er lidelsen kommet inn i verden. Hele skaperverket er lagt under lidelse for menneskets synd.

Når det gjelder dette første, at mennesket har mistet gudsbildet, betyr det på ingen måte at mennesket opphører å være en person. mennesket har sitt viljeliv, sitt forstandsliv, sitt følelsesliv – men hele personlivet er ødelagt av synd etter fallet. Mennesket har ikke lenger en fri vilje, slik som det hadde da det ble skapt.

Med fri vilje mener vi ikke det at mennesket i det daglige liv kan gjøre mange ting som det vil eller la det være. Man kan gå gjennom en dør eller la det være, man kan gå på et møte eller la det være, man kan spise eller la det være. Men dette har ikke noe med fri vilje å gjøre.

Med fri vilje mener vi at mennesket kan ikke ville Gud, det kan ikke av egen fri vilje gjøre det som Gud vil. Mennesket ønsker ikke Gud, det har ikke lyst til Gud. Tvert imot kjenner det ulyst til Gud og lyst til det som er Gud imot. På den måten er menneskets person blitt en annen enn det var før.

Og skal vi se litt mer på dette rent prinsipielt under de synspunkter som vi tidligere har nevnt om menneskets gudbilledlighet, så kan vi først si litt om den religiøse side ved gudbilledligheten. Fra å være vendt til Gud er mennesket vendt fra Gud. det er blitt et skille mellom Gud og mennesket. Mennesket lever nå i sin egen verden, fremmed for Gud. Hva det innebærer, skal vi se på litt senere.

Videre når det gjelder den sosiale side ved gudbilledligheten, dvs. forholdet mellom mann og kvinne, så er dette blitt preget av seksualitet. Det å være gift står for den ugifte som en lyst, og for den gifte som en tvangsstand. Det er kommet inn i mennesket som et formål å leve etter sine lyster, og det er blitt bestemmende i stor utstrekning for hvordan et menneske innretter sitt liv på jorden, og hvordan de tenker og resonerer og bedømmer alle ting. Det er vår tid et eneste sammenhengende vitnesbyrd om.

Når det gjelder den kulturelle side ved gudbilledligheten, at menneske er skapt til å legge jorden under seg, til å herske over den på Guds vegne. Men mennesket misbruker dette til å herske over hverandre, til å utfolde makt til fordel for seg selv. Kort sagt, mennesket er blitt et annet enn det var ved skapelsen.

Videre er døden kommet inn i verden. Døden er først og fremst en åndelig død. Det vil si at mennesket lever i en eksistens borte fra Gud, atskilt fra Gud. Mennesket er, som det heter i Guds ord, død i sine synder og overtredelser. Og vi kommer til å se litt nærmere på det.

Med denne følger så den legemlige død. Det er et stadium i dødens utvikling. Nå tenker jeg på de mennesker som ikke blir frelst. For frelste mennesker er døden noe helt annet. Men her tenker jeg på mennesker som får utfolde seg i sin naturlige tilstand.

Og det tredje stadium i dødens utfoldelse, er den evige død. Den betyr altså ikke utslettelse, som mange vil ha det til. men det betyr en evig eksistens borte fra Gud. Og hva det innebærer, kan vi ikke en gang ane.

Når vi nå skal se litt nærmere på hva dette betyr rent praktisk for oss, for det er jo det vi må ha i forgrunnen her, da skal vi sammenfatte det ut fra et synspunkt vi finner i Rom. 3. Vi skal lese fra v. 9 til og med 18.

”Hva da? Har vi noe fortrinn? Nei, slett ikke! Vi har jo allerede anklaget både jøder og grekere for at de alle er under synd,
10 som det står skrevet: Det er ikke én rettferdig, ikke en eneste.
11 Det er ikke én som er forstandig, det er ikke én som søker Gud.
12 Alle er veket av, alle sammen er blitt udugelige. Det er ikke noen som gjør det gode, ikke en eneste.
13 Deres strupe er en åpnet grav, de bruker sin tunge til svik, ormegift er under deres lepper.
14 Deres munn er full av forbannelse og bitterhet.
15 Raske er deres føtter til å utøse blod.
16 Ødeleggelse og elendighet er det på deres veier.
17 Freds vei kjenner de ikke.
18 Gudsfrykt er det ikke for deres øyne.”

Her blir det konstatert at alle mennesker er alle sammen under synd – både de som har og ikke har Guds ord. Det er vår situasjon etter at synden kom inn i verden. Og vi kan da spørre: Hva er egentlig synden? Hva var det mennesket kom inn i gjennom fallet?

For å svare på det, kan vi sitere fra Rom. 1, 18: ”For Guds vrede blir åpenbart fra himmelen over all ugudelighet og urettferdighet hos mennesker som holder sannheten nede i urettferdighet.”

Merk deg at Guds vrede åpenbares over ugudelige. Det står ikke her over alle som har syndet, for vi som er frelst og tror på Jesus, har også synd i vårt liv. Men vi kommer likevel ikke inn under Guds vrede.

Men legg merke til HVEM der står at Guds vrede åpenbares over – ugudelighet. Det vil si at de lever uten Gud, de klarer seg uten Gud, eller om du vil: de som vil være sin egen gud, sin egen herre, sitt eget forsyn – de som kjenner sannheten, men ikke vil bøye seg for den.

Urettferdighet betyr, de som hørte, og man holder sannheten nede i urettferdighet. Det vil si at man kjenner den, men vil ikke bøye seg for den. Hva viser dette? Det viser Selvlivet, for å si det med ette ord.

Synden er selvlivet, selviskheten. Du hører det når jeg sier egenrettferdighet, egenrådighet, egensindighet, eller kort og godt egen. Du hører det også når jeg sier selvgod, selvsikker osv – kort og godt selvisk. Å hevde seg selv, og være seg selv nok overfor Gud er ugudelighet.

Å være det overfor medmennesker er egoisme. Og fra denne selviskheten er det alt ondt kommer. Denne selviskheten ble plantet inn i oss gjennom den fristelsen som vi talte om i forrige leksjon. Satan sa nettopp, at det er det som er gått inn i oss. Dere skal bli som Gud. Mennesket skal bli som Gud, det vil være sin egen gud.

Å kjenne godt og ondt, sa sjelefienden i fristelsen, og det gjentar seg. Mennesket vil finne normen for rett og urett i seg selv. Det vil avgjøre ut fra seg selv, ut fra sine såkalte behov, hva som er sannhet og løgn, hva som er godt og hva som er ondt.

Mennesket vil, kort og godt sagt, være sin egen gud og sin egen herre. Og ut fra det følger alt ondt. Enten du tenker på krig, nød, konsentrasjonsleirer, eller du tenker på umoral, usedelighet, eller du tenker på egenrettferdighet og alt som har med naturlig religiøsitet å gjøre, så kommer alt sammen fra selvlivet. Og mennesket er fremmed for Gud i sin egen religiøsitet.

Synden er selvlivet! Og det vi konstaterer om oss mennesker nå etter syndefallet, er slik vi er blitt som syndere. Og det innebærer to viktige kjensgjerninger, som vi skal komme tilbake til.

12. Kristendom, av Ø. Andersen.

2008-06-15T23:08:00.000-07:00

12 av 28. Syndefallet.
I dag skal vi se litt på menneskets fall i synd. For å få lys over hvordan det gikk til med menneskets fall i synd, skal vi lese fra 1. Mos. 3, 1-6. Den eneste kilde vi har til å vite dette er der. Og jeg vil gjerne understreke så sterkt som mulig: Det er historiske begivenheter vi leser om der! - 1 Mos 3,1-6 Men slangen* var listigere enn alle dyr på marken som Gud Herren hadde gjort, og den sa til kvinnen: Har Gud virkelig sagt: Dere skal ikke ete av noe tre i hagen? [* Her taler den onde frister, Satan.] 2 Kvinnen sa til slangen: Vi kan ete av frukten på trærne i hagen, 3 men om frukten på det treet som er midt i hagen, har Gud sagt: Dere skal ikke ete av den og ikke røre den, for da dør dere. 4 Da sa slangen til kvinnen: Dere kommer slett ikke til å dø! 5 Men Gud vet at den dagen dere eter av det, vil øynene deres åpnes, dere vil bli slik som Gud og kjenne godt og ondt. 6 Kvinnen så nå at treet var godt å ete av, og at det var en lyst for øynene – et prektig tre, siden det kunne gi forstand. Så tok hun av frukten og åt. Hun gav også sin mann, som var med henne, og han åt.

Her hører vi hvordan sjelfienden kommer til de første menneskene. Han bruker slangen eller misbruker ham, han var et godt egnet redskap. Og vi får dette fremstilt slik som det måtte ha tatt seg ut for de første menneskene til å begynne med. Nå hadde mennesket ikke hørt noen annen tale til seg uten Gud, og det umiddelbare inntrykk Eva måtte få da slangen begynte å tale, var at Gud ville henne noe gjennom slangen.

Og så tar slangen sitt utgangspunkt i Guds ord, i det forbud som Gud hadde gitt og som er omtalt tidligere, og sier: Har Gud virkelig sagt? Det er et eiendommelig uttrykk når en leser det på hebraisk. Nå vet ikke vi hvilket språk som ble talt i paradiset, men det jeg vet er at det hebraiske ordet i grunnteksten er et helt nøyaktig referat av det som foregikk.

Det viser at sjelefienden tar utgangspunkt i Guds ord, og under skinn av å ville bekrefte det, prøver han å få mennesket bort fra Guds ord. Hele hensikten som slangen har, det vil si sjelefienden, er nettopp å få mennesket bort fra det Gud har sagt. Saken er at så lenge et menneske er forankret i det Gud har sagt, kan ikke Satan få noe makt over det.

Først må menneskets forhold til guds ord rokkes, siden kan djevelen få mennesket dit han vil. Det skulle vi være oppmerksom på i dag. Vi kan godt si at det som står her om den første fristelse, kan være et mønster for alle fristelser. Det står som et mønster for det som skjer også i dag i menneskeheten.

Slangen prøver altså å få mennesket bort fra Guds ord. Og vi ser Satans list på den måten, at når han først skal referere hva Gud har sagt, så overdriver han det. Han sier: Har Gud virkelig sagt at dere ikke skal ete av noe tre i hagen? Det hadde ikke Gud sagt – at de ikke skulle ete av noe tre i hagen. Men det er en bevisst og villet overdrivelse av sjelfienden. Han vil tvinge Eva til å begynne å diskutere med seg om hva Gud har sagt.

det er Satans list også i dag, skal du merke deg. han fremstiller saken slik at han tvinger de kristne til å begynne å diskutere hva som står i Bibelen. For er det noe som sjelefienden ikke kan tåle, og som han ikke kan stå ut med, er det at vi holder oss til Guds ord. For, som jeg sa i sted, da får han ikke herredømme over oss.

Så gjelder det altså å få menneskene til å begynne å dra Guds ord i tvil. Og et meget effektivt middel til det, er å få menneskene inn i en diskusjon om hva Gud har sagt. Det skal diskuteres. Man spør: Hva er nå meningen med det, i stedet for å holde det klart og utvetydig frem slik at Gud HAR sagt det.

Ved at sjelefienden overdriver her til å begynne med, tvinger han altså på en måte Eva inn på sin tankegang. Og hun svarer da, og legg merke til at det svaret heller ikke blir nøyaktig, det inneholder også en overdrivelse. Hun svarer nemlig: Ja, vi kan ete – på grunnteksten står det egentlig: fritt ete – av frukten på trærne i hagen, men av frukten på det treet som er midt i hagen skal dere ikke ete. Og så føyer Eva til for egen regning: Og ikke røre ved det. Det siste er også i grunnen en overdrivelse. Og det er typisk at sjelefienden prøver å få oss til å gå for langt i vårt svar til ham, for at han skal ha noe å ta fatt på hos oss.

Den dag dere etter av det, skal dere dø, sier Eva. Og det referer hun ganske korrekt. Men nå er hun allerede kommet i diskusjon med sjelefienden, og er uten å være klar over det selv på en måte kommet inn på sjelfiendens tankegang. Og det benytter han seg av, og sier uten omsvøp at dere skal visselig ikke dø. Og så tar han Gud selv til vitne på det han nå sier: Og Gud vet at på den dag dere eter av det treet, da skal deres øyne åpnes, og da skal dere bli som Gud og kjenne godt og ondt.

Nå visste Eva at hun var skapt til å kjenne forskjell på godt og ondt. Så mye skjønte hun. Det var meningen at mennesket skulle lære det på erfaringens vei. Og hvis vi kunne tenke oss ikke hadde falt i denne fristelse, ville mennesket gjennom denne fristelse ganske riktig ha lært å se forskjell på godt og ondt, men da på en helt annen måte.

Da hadde det onde selv avslørt seg for mennesket, ved at mennesket holdt seg etter Guds ord. Dessverre gikk det ikke slik, det lykkes sjelefienden å få Eva inn på sin tankegang. Og nå ser du i 1. Mos. 3, 6 hva resultatet av det er. I stedet for å holde seg til Guds ord begynner hun å se på treet. Og der står tre uttrykk som er meget talende. Det er så livaktig skildret at en nesten kan se det for seg.

Treet var godt å ete av, så hun, det var en lyst for øynene, det var et prektig tre siden en kunne få forstand av det. Hun så på det som hun ikke skulle gjøre, og så skjedde fallet. Her ser du hvordan synden er kommet inn i verden. Ved å lure mennesket bort fra det Gud har sagt, ved å få mennesket til å se på det som det ikke skal gjøre.

Og det som mennesket ser på, og mottar inntrykk av, får alltid makt over et menneskets indre. Hvis mennesket hadde sett på Guds ord og holdt seg til det, ville det gå slik som det gjorde da Jesus ble fristet. Det er motstykket til dette som vi leser om i 1. Mos. 3. Og det kan du lese om i Mat. 4, 1-11.

Da Jesus ble fristet, tok også Satan sitt utgangspunkt i Guds ord og prøvde under skinn av å bekrefte Guds ord om mulig å få avsvekket og avkreftet det. men Jesus svarte ganske enkelt at det er skrevet, og dermed kan ikke sjelefienden gjøre mer. Slik ville det ha gått, hvis Eva hadde holdt seg til Guds ord. Men ulykken er at det gjør hun ikke, og da er der ingen makt som kan hindre menneskets fall.

Dette viser hvordan menneskets fall i synd skjer ved en formidling. Det skjer ikke uformidlet som hos Satan. Han har reist seg mot Gud. Menneskets fall i synd skjer ved en formidling av Satan, derfor er det også åpnet en mulighet til å frelses ved formidling. Videre ser vi at mennesket har ikke bevisst villet reise seg mot Gud i et opprør, slik som satan har gjort.

Mennesket er blitt bedratt inn i synd. Det vet i grunnen ikke hva som er skjedd for alvor, før det ser det etter at ulykken er skjedd. Da først går det for alvor opp for mennesket hva som har hendt.

Dette gjør at det er meget stor forskjell på den sataniske synd, den kvalifiserte og villete synd mot Gud, og menneskets synd. Der er en mulighet for mennesket til å bli frelst. Ikke minst fordi mennesket ikke har reist seg av egen fri vilje mot Gud. Resultatet er i hvert fall at mennesket er blitt et syndig menneske, og hva det innebærer kommer vi tilbake til i nest kapittel.

11. Kristendom, av Ø. Andersen

2008-06-14T03:55:00.000-07:00

11 av 28. Gud og det onde.
I dag skal vi begynne med spørsmålet om Gud og det onde. Det spørsmål som umiddelbart melder seg for oss nå, er: Hvordan er det onde kommet inn i verden? Hva består det onde egentlig i?

Når det gjelder det første: Hvordan det onde er kommet inn i verden, så er det tre kjensgjerninger som er meget klare etter Guds ord. For det første: Det onde kommer ikke fra Gud. For det andre: Det onde kommer heller ikke fra den skapte materie. Og for det tredje: Det onde kommer fra et åndspersonlig vesen som har satt seg opp imot Gud. Dette vesen er fra begynnelsen av Guds motstander, og blir i Bibelen kalt for Satan, som betyr motstander. Bibelens lære er meget klart på dette punkt.

Vi står overfor mange spørsmål som vi ikke forstår. Og jeg vil gjerne si med en gang: Den som vil ha filosofiske forklaringer på dette, og ikke vil ta Bibelens forklaring, kommer til å fare meget vill. Enten vi skjønner det eller vi ikke skjønner det, så la oss holde oss til det Bibelen sier.

En ting jeg vil nevne her i denne sammenheng er faren ved å se på materien som noe syndig. Det er en tanke som er alminnelig i hedenskapet. Det materielle er syndig, og det åndelige noe godt. For å bli god, skal man løsrive seg fra materien. Og jo lenger et menneske kommer i det, desto bedre blir det.

Det er grunnen til at søyleboerne skulle løsrive seg helt fra det materielle og vise seg til Gud. Dette synet kan dukke opp på mange måter. Jeg vil gjerne ha sagt at den skapte materie i og for seg ikke er syndig. Visstnok har synden satt sine merker på alle ting, men det er en annen sak.

Vi må være klar over at synden er ikke i og for seg det materielle liv. Synden kommer ikke fra skaperverket i den forstand. Den kommer fra et åndspersonlig vesen som Bibelen kaller Satan.

Så blir spørsmålet: Hvem er egentlig Satan?

Noen direkte lære (om det) finner vi ikke i Bibelen, men likevel sier Bibelen svært meget om det. Vi vet at Gud har skapt englene. Vi hører tale om makter og myndigheter, omn troner og herre dømme. Det er englehæren det er tale om. Vi forstår at englene er individer som er skapt til en bestemt oppgave, de er skapt med en bestemt rang. Etter som vi nå kan forstå er det en engel med en meget høy rang, sannsynligvis den høyeste rang av alle engler, som umiddelbart etter at han er skapt, har satt seg opp imot Gud. [Jfr. Jes.14, 12ff.]

Han har gjort det fordi han attrår å herske som Gud over skaperverket. han er skapt til, nest etter Gud, å herske over skapningen, og til å gjøre det på Guds vegne. Det er jo hensikten med englene. Han har villet ha denne makten til egen fordel. Og det ser ut for at Satan like fra begynnelsen av særlig attrår Sønnens plass.

Det er mange ting som tyder på det. Han kalles i Guds ord for Antikrist. det ordet finner du flere steder, f. eks. i 1. Johs 4. Antikrist betyr en som er Jesu Kristi rake motsetning og fiende, som krever å ta plassen i stedet for Kristus. Preposisjonen ”anti” på gresk betyr istendenfor og imot på en og samme tid. Altså en som er imot Kristus vil ta plassen i stedet for Kristus.

Dette er en betegnelse som går igjen på Satan, og det viser at han attrår å være i den plass som egentlig tilkommer Sønnen overfor skaperverket. Han vil dyrkes og hylles av menneskene, der hvor Sønnen egentlig skal dyrkes og hylles.

Vi ser også fra Guds ord at han kalles en synder fra begynnelsen, og en løgner fra begynnelsen. Ikke minst leser vi det i Johs 8. Jesus sier at han er en manndraper og står ikke i sannheten, og sannhet er ikke i ham. Når han taler løgn, taler han av sitt eget, for han er en manndraper, en synder fra begynnelsen. Det tyder på at han umiddelbart, med det samme han er skapt, har satt seg opp imot Gud.

Og så har Satan beholdt sin rang gjennom fallet. han er, som antydet, skapt til å herske over skaperverket nest etter Gud. Denne rang beholder han gjennom fallet og får på denne måten en veldig makt i menneskeheten etter at det har lykkes ham å føre mennesket i fallet. Menneskes fall skal vi komme tilbake til senere.

Hvilken makt Satan har fått, ser vi av de uttrykk som Bibelen ellers bruker om ham. Jesus kaller ham for denne verdens fyrste. Det hører vi ved flere anledninger, ikke minst i Johs 12 når Jesus skal dra opp til Golgata. Nå skal denne verdens fyrste kastes ut, sier han. Videre blir han kalt for denne verdens gud av apostelen Paulus. Det viser hvilken makt han har i menneskeheten.

Og vi ser det også i den tredje fristelsen i Mat. 4, 8-11, at Satan hersker over alle riker. Han viser nemlig Jesus alle verdens riker og sier til ham: Alt dette vil jeg gi deg. Det er som om han sier til Jesus at jeg du skjønner du er kommet for å vinne den makt jeg har, og nå skal du få den hvis du vil falle ned og tilbe meg. Dette kunne han ikke si, uten at han var den som hadde tilranet seg dette herredømmet i menneskeheten. Vi ser altså at Satan utfolder en veldig makt.

Så forteller Guds ord at han har med seg en hel hærskare av falne engler. Denne hærskare kalles for ondskapens åndehær. Vi leser om den f. eks. i Ef. 6. Vi har ikke kamp mot blod og kjøds, men mot makter, mot myndigheter, mot verdens herrer i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet. Det er alvorlige ord.

Den makt som vi møter i kjød og blod, kommer ikke fra kjød og blod, den kommer fra en organisert åndehær som vi har mot oss. Og i Ef. 2 tales det om høvdingen – det er altså djevelen – over luftens makter, den ånd som nå er virksom i vantroens barn.

Dette er alvorlige ord til oss om den makt og herredømme som satan har. Gjennom ham er det onde kommet inn i verden, og Satans synd består i et bevisst, villet opprør mot Gud. En bevisst og villet ødeleggelse av Guds planer, og en bevisst og villet ødeleggelse av mennesket som Guds skapning, ved at satan prøver å få mennesket under sin makt og innflytelse. Ut fra det var det Satan fristet de første mennesker og brakte dem til fall. Det skal vi se nærmere på i neste kapittel.

10. Kristendom, av Ø. Andersen.

2008-06-13T00:01:00.000-07:00

10 av 28. Kultur.

Vi har før sagt at gudbilledligheten er tredobbel. Det er den gudbilledligheten som vi kaller religiøs, det vil si at mennesket er skapt til samfunn med Gud. Og den er sosial, at mennesket er skapt som mann og kvinne til å leve i ekteskap. Og så er det den vi kaller kulturell, det vil si at mennesket er skapt til å være herre over jorden på Guds vegne.

(3) Umiddelbart etter skapelsen har Gud lagt jorden under menneskene, og menneskene får dirkete befaling om å underlegge seg jorden og bruke naturlovene. Dette uttrykket å bruke naturlovene er ikke et bibelsk uttrykk, men det er et uttrykk som alle forstår i dag.

Arbeidet med jorden og alt som følger med det, er nødvendig for at mennesket skal være seg selv som menneske. Det er ikke bare det å ha et levebrød – det er særlig blitt aktuelt etter at synden kom inn i verden – men vi ser at mennesket er skapt til å legge jorden under seg også før syndefallet. Det hører altså med til selve Guds skaperplan, og det er det som er så viktig for oss i denne sammenheng.

Det betyr at mennesket må ha et arbeid for å være menneske og utvikle sin karakter og være det som det skal være etter guds vilje. Arbeidet er noe gudgitt, noe gudbestemt. Det trenger vi å være oppmerksom på i dag. Etter syndefallet er arbeidet forbundet med lidelse. Det var det ikke før synden kom inn i verden. Da var det fullkommen harmoni, da var ikke jorden vanskelig å dyrke, da bar den ikke torner og tistler, da var det ikke tungt og vanskelig å arbeide, og det frembød ikke den motstand som vi nå møter der man arbeider med jorden.

Men vi ser altså, at selv om lidelsen kom inn på grunn av menneskets synd, så har arbeidet vært der like fra begynnelsen. Og det sier hvordan Gud vurderer arbeidet. Vi trenger særlig å være oppmerksom på det i dag, fordi tendensen går i retning av å ringeakte arbeidet. Det gjelder å få kortere og kortere arbeidstid, gjøre minst mulig og ha mest mulig fri.

Og det ser man som en lykke for mennesket. Sannheten er at dette vil føre ulykke med seg for mennesket. Arbeidet er en velsignelse, arbeidet gir glede, det gir livsinnhold, det gir mening med livet, og det hjelper mennesket til å være menneske. Ved å forsømme arbeidet, eller ved å ringeakte det, blir menneske umenneske. Det er noe vi trenger å være oppmerksom på i dag.

Sammenholder vi nå dette at mennesket er skapt til å leve i samfunn med Gud, til å leve i ekteskap, skapt til å dyrke og arbeide med jorden, så får vi et fullstendig uttrykk for gudbilledligheten. Og med det skal vi gå et skritt videre.

Da Gud hadde skapt alt, så han at det var såre godt, sier Guds ord. Det ordet som er brukt for ”godt” på hebraisk, betyr egentlig det som svarer til sin hensikt.

Det svarte til Guds hensikt, til Guds skaperplan, for det står at Gud så at det var godt. Etter hvert som skapelsen skrir frem, er det som Gud tar et overblikk og konstaterer at alt stemmer med hans plan. Alt svarer til det han hadde tenkt, alt var i fullkommen harmoni.

Alt har han skapt skjønt i sin tid, står det i Ordspråket. Det onde og stygge var ikke der, ingen disharmoni, intet ondt, intet som skjemmer, intet som skaper ulykke, intet som bryter ned – intet slikt var det til å begynne med. Alt var slik som Gud hadde tenkt det. Mennesket selv var syndefritt. Mennesket var ennå ikke fullkomment, det var skapt til utvikling. men det var syndefritt, det var et Guds plan.

For at mennesket nå skulle utfolde seg i samfunn med Gud, gav Gud mennesket et forbud, 1. Mos. 21, 17: Treet til kunnskap om godt og ondt må du ikke ete av, for den dag du eter av det skal du visselig dø. Mennesket fikk et forbud, og du skal merke deg et forbud som det selv ikke kunne forstå hvorfor det skulle overholdes. Hadde det vært en giftplante, hadde Gud kunnet si at treet var skadelig. Da hadde mennesket egeninteresse av å holde forbudet.

Men her er et tre til kunnskap om godt og ondt, et tre som i og for seg kom til å virke noe som Gud hadde tenkt med mennesket, og som mennesket i alle tilfelle skulle ha. Dette fikk mennesket forbud mot å ete av, og dette er et forbud som mennesket ikke kan forstå hvorfor det skal overholdes. Mennesket skulle lære å være lydig FOR GUDS SKYLD. Det er poenget her.

Det skulle ikke ha noen egeninteresse av det, så langt mennesket selv kunne se. Men det skulle lære å holde forbudet for Guds skyld. Mennesket ble med andre ord stilt på en lydighetsprøve.

Spør vi hvorfor, så kan vi vel ikke svare fullkomment på det. Men en ting er temmelig innlysende, at forbudet har mennesket fått for å få anledning til å utfolde seg i samfunnet med Gud. Mennesket måtte stilles på en prøve, nettopp fordi det skulle utvikle seg. Og hadde mennesket bestått den prøven, ville det på erfaringens vei lært å skille mellom godt og ondt – uten å falle i synd.

Nå kom det ikke til å gå slik, som vi straks skal se. Men det er tydelig Guds plan med dette forbudet, at mennesket skulle få anledning til å utvikle seg. Og så har nok Guds plan vært den at mennesket i samfunn med Gud og ved å følge de livslover som Gud hadde gitt i og med sitt skaperverk, skulle modnes. Det skulle bli fullkomment til slutt, for så å gå over fra den jordiske til den himmelske og fullkomne tilværelse uten å dø og uten noen disharmoni. Menneske skulle gå over fra å ha det jordiske legeme til å få det himmelske herlighetslegeme. Det var en overgang som ville ha vært helt naturlig hvis synden ikke var kommet inn i verden.

Det er tydelig at dette har vært Guds plan med menneske, og til dette er altså mennesket skapt. Men slik gikk det ikke. Da kommer det store spørsmålet for oss: Hvordan er det onde kommet inn i verden? Hva er egentlig det onde? Det skal vi ta opp i neste kapittel.

9. Ekteskapet - 2 av Ø. Andersen.

2008-06-12T08:51:00.000-07:00

9 av 28. Ekteskapet – 2.

Den som krenker ekteskapet, krenker selve Guds skaperplan, han krenker en Guds ordning. Derfor er synd mot det sjette bud så alvorlig, enten det skjer gjennom skillsmisse eller det skjer, som vi talte om sist, ved å krenke skillelinjen Gud har satt mellom mann og kvinne utenfor ekteskapet.

Ekteskapet er nødvendig for mennesket. Merk deg, som sagt, at det hører med til Guds plan med mennesket. Det betyr at ekteskapet har et formål i seg selv. Ekteskapet er ikke bare blitt til for forplantningens skyld. Vi må ikke tenke om ekteskapet slik som vi tenker om dyrenes forplantningsliv. Visstnok er det en likhet både biologsikk og legemlig, det er så.

Men det er det også når vi snakker om at dyrene spiser og drikker, så er det en likhet både biologisk og legemlig mellom dyrene og menneskene. Men denne likhet opphever ikke menneskets egenart på noen som helst måte. Slik er det også med samlivet mellom mann og kvinne. Det er fullstendig egenartet. Det har nok en viss analogi i dyrelivet, men allikevel er det noe helt for seg selv.

Det er først og fremst et personlig forhold, som også har et legemlig uttrykk. Og denne legemlige omgang betegnes i Bibelen med ordet kjenne. Abraham kjente sin hustru, står det. Og det er uttrykk for et rent personlig erfaringsforhold. Dette viser oss at ekteskapet er nødvendig for at mennesket skal være seg selv som menneske. Det bør vi gi akt på i dag. Det blir sagt så meget som trekker ekteskapet ned. Da er det godt å se hva Bibelen sier om det.

Hvis ikke synden hadde kommet inn i verden, da ville alle mennesker ha levd i ekteskap i den jordiske delen av sin tilværelse. Det har vi så vidt antydet før. Vi kan ikke vite nøyaktig hvordan tingene ville ha vært uten syndefallet. Men alt tyder på at alle ville levd i ekteskap i den jordiske side av livet.

Men etter at synden er kommet inn, er jo dette ødelagt, som alt annet er blitt ødelagt, fordi det er blitt utskjemt av synden. Og det gjør at der er mange mennesker som ikke kan komme til å gifte seg, blant annet fordi det ikke alltid er like mange menn og kvinner i et samfunn. Der er overskudd på den ene eller andre siden, selv om det er noenlunde likt fra fødselen av.

Da oppstår et spørsmål: Hvem er det som skal gifte seg? Eller rettere sagt: i hvilke tilfelle blir det etter Bibelen, at man ikke skal gifte seg? Siden Jesus har talt så klart om det i Matt. 19, vil jeg også ta det frem her. Og det er aktuelt, ikke minst for mange unge mennesker.

Når det er spørsmål om hvem det er som ikke skal leve i ekteskap, er det for det første de mennesker som ikke har naturlig forutsetning for det, fordi de ikke er født helt normale. Det ligger i sakens natur at den som ikke har naturlige forutsetninger for ekteskapet. Det tenkes da særlig på evnukkene, i Østen og Midtøsten. I samme kategori kommer de som ved sykdom er blitt slik at de ikke har naturlige forutsetninger for ekteskapet.

Men alt det vi nevner nå er i grunnen svært sjelden under våre forhold. Det er vel nå så sjelden at det praktisk talt er uten betydning, skjønt jeg har støtt på det i sjelesorg to ganger i mitt liv.

Mer aktuelt er det tredje Jesus nevner. Det er de som ikke skal gifte seg for Guds rikes skyld. De som har gildet seg selv for himmelens rikes skyld. Vær oppmerksom på at Jesus taler billedlig her. Det er ikke tale om å gjøre inngrep på legemet. Det har aldri vært Jesu mening, for et slikt inngrep ville ganske enkelt være synd etter Guds ord. Det er de som i kirkehistorien har oppfattet dette så bokstavelig, at de har begått slike inngrep. Men det er klart at det er helt imot Guds ord.

Jesus taler billedlig, om dem som frivillig avstår fra å leve i ekteskap, for å vie seg til å leve for en gjerning i Guds rike på en særlig måte. Hvem disse er, kan vi ikke si på forhånd. Og vi kan ikke si at det er knyttet til en særskilt gjerning, som for eksempel at en misjonær helst burde være ugift. Det ville være helt urett å si, av den enkle grunn at på mange misjonsmarker ville det være helt uråd å være misjonær om man var ugift.

Dette er forskjellig på de forskjellige steder, og det er også ulikt for menn og kvinner. Så man kan ikke si at detv er knyttet til en bestemt gjerning, heller ikke at man f. eks. skal være ugift for å drive forsking i Guds rike, eller for å være predikant og forkynner og sjelesørger.

Nei, saken må sees fra et helt annet synspunkt, nemlig det som i 1. Kor. 7 kalles nådegaver til å leve ugift. Den som får en slik nådegave, vil nok være klar over det selv. Hvis ikke Herren leder en slik, og det på en så tydelig måte at en er overbevist om at det er Herren som gjør det, kan man gifte seg.

Og hvis man ikke har en nådegave til å leve ugift, og hvis man ellers er et sundt og normalt menneske, så skal man prinsipielt se det som Guds vilje at man skal gifte seg. Det er det syn Guds ord gir oss.

Spesielt blir dette vanskelig for dem som har vanskeligheter med seksuallivet. Det er vanskelig for dem å være avholdende, som det heter. De skal vite at de får jo det direkte råd i Guds ord at de skal gifte seg.

Så vil jeg be deg som dette er aktuelt for, om å la Herren lede deg inn. Og du skal vite at ekteskapet er en institusjon som er velsignet av Gud. Og den som lever med troskap i dette forholdet, får det igjen i sin personlige utvikling.

Jeg vil ikke forlate dette vi snakker om i forbindelse med ekteskapet, uten å nevne at Jesus gjorde sitt første under i et nystartet hjem Det er anskuelsesundervisning for oss i det. Det var ikke bare for å hjelpe i dette bryllupet, men det var også noe vi har bruk for å vite. I våre hjem og vårt daglige liv vil Jesus være med og gjøre det umulige mulig. Det viser han ved å gjøre dette under i et nystiftet hjem.

Etter at synden er kommet inn i verden, blir det mange vanskeligheter også for ektefolk. Ekteskapet har sine spesielle vanskeligheter, og stundom kan det da se ganske håpløst ut. Men her skal vi få lov til å regne med Jesus. Han gjorde dette under for å vise at vi vårt daglige liv, i våre ekteskap og i våre hjem, vil han være med og gjøre det mulig som ellers ikke kunne skje. Regn med det, du som vet at dette er aktuelt for deg.

Så konkluderer vi med at fordi ekteskapet hører med til Guds skaperplan, er det en velsignelse for menneskene. Og det har betydning ikke bare for forplantningen som Gud har knyttet til det. Men det har først og fremst betydning for deres liv som lever i ekteskapet, og som lever i troskap mot Gud og mot hverandre i det.

Det tredje om gudbilledligheten spesielt, er at Gud har skapt mennesket til å dyrke jorden. Han bruker uttrykket underlegge seg jorden. Det skal vi si mer i neste kapittel.

8. Ekteskapet 1- av Ø. Andersen.

2008-06-12T03:29:00.001-07:00

8. Ekteskapet – 1.

Vi har nevnt at menensket er skapt i Guds bilde, og at vi kan tale om gudbilledligheten rent generelt, i sin alminnelighet. Det karakteriseres med ett ord: personliv. Mennesket skapt i Guds bilde er derfor en person.

Men vi nevnte også at gudbilledligheten kommer til uttrykk mer spesielt på tre måter. Vi hadde begynt å tale om det andre forhold, den sosiale siden. Det skal vi fortsette med nå, ut fra 1. Mos. 1, 26-27.

Vi hører her at menneskets skapelse som mann og kvinne er etter selve Guds skaperplan. Det er så underlig der flertall og entall går om hverandre her. Gud skapte mennesket i sitt bilde, det er entall. Men det slutter med å si: Til mann og kvinne skapte han dem. Mennesket er altså etter Guds plan først som mann og kvinne.

Du skjønner at ekteskapet, samfunnet mellom en mann og en kvinne, hører med til virkeliggjørelsen av Guds plan med mennesket. Det er som vi sluttet forrige leksjon med å peke på, ikke noen nødsforanstaltning som er blitt til på grunn av menneskets synd. Men det er uttrykk for selve menneskets vesen.

Dette er meget viktig. Vi finner ikke et så opphøyet syn på ekteskapet andre steder enn i Bibelen. Ekteskapet brukes som intet annet som bilde på forholdet mellom Gud og den frelste menighet. Det tales om menigheten som Lammets hustru, og foreningen mellom Kristus og menigheten som Lammets bryllup.

Intet annet forhold på jorden er funnet verdig til en slik sammenligning. Og Efeserbrevets kap. 5 taler om forholdet mellom mann og hustru som et bilde på Kristus og menigheten. Dette sier ganske meget om Bibelens syn på ekteskapet.

Dette er meget nødvendig å ta frem i dag, for du skjønner at ekteskapet er et samfunn mellom en mann og en kvinne. Det må vi gi akt på. Og før vi går videre, vil jeg få understreke at vi i og med det er slik, har Gud satt et skille mellom mann og kvinne utenom ekteskapet. Det ligger i sakens natur.

Like sikkert som ekteskapet er samfunn og samliv mellom en mann og en kvinne, like sikkert er det at utenom ekteskapet er et hellig skille mellom mann og kvinne.

Det er nødvendig å presisere det i dag, av hensyn til at mange misforstår det sjette bud, som lyder slik etter den hebraiske tekst: Du skal ikke bryte ekteskapet. Eller helt nøyaktig: Bryt ikke ekteskapet. Det er selve ordlyden i det sjette bud på hebraisk.

Mange mener at dette budet bare har aktualitet for dem som allerede er kommet i ekteskap. Man kan jo ikke bryte et ekteskap som ikke er innstiftet, blir det sagt. men de som sier det, forstår ingen ting av Bibelens syn. For det er klart at synd mot det sjette bud kan prinsipielt skje på to måter etter Guds ord.

Den ene måten er å oppløse et ekteskap som består. All skillsmisse er synd etter Guds ord. Det vil jeg gjerne ha sagt så sterkt som det går an. Det hjelper ikke at den borgerlige lov tillater det. Det hjelper ikke en gang at Moseloven tillot skillsmisse under visse forhold.

Jesus sier om det, at det var for deres hårde hjerters skyld at Moses tillot det. Fra begynnelsen av har det ikke vært slik, sier han. Har dere ikke lest at han som skapte dem, fra begynnelsen av, understreker han, skapte han dem som mann og kvinne. Han sa: Derfor skal mannen forlate sin far og mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett kjød. Dette er Jesu ord, Mat. 19.

Skillsmisse er altså synd etter Guds ord, og kommer alltid til å være det, uansett hva menneskene sier. Det er bare ett unntak: Der hvor det allerede er skjedd en synd i ekteskapet, og den som har syndet, ikke vil omvende seg.

Jesus sier: Uten for hors skyld. Der hvor den ene part har syndet i et ekteskap, påbyr altså Jesus ikke skillsmisse. Det være langt fra å si. Det beste ville jo være om den part som har synder omvender seg og at forholdet mellom ektefellene kan bli godt igjen. Men hvor dette ikke kan skje, eller vil komme til å skje, der tillater Jesus skillsmisse. Men det er også det eneste tilfelle hvor det tillates.

Og det blir sagt at en mann som gifter seg med en fraskilt kvinne, driver hor. Vi må holde oss til Bibelen, for det er den som gir oss syn for hva som er rett og galt etter Guds vilje i disse ting. Vi kan ikke spørre mennesker, ikke teologer, ikke prester. jeg holdet på å si at vi skal ikke la oss fordumme av teologer i slike spørsmål, men holde oss til det som står skrevet. Og det er meget klart at skillsmisse er synd. Dette er den ene måten, som synd mot det sjette bud kan skje på.

Men det er også en annen måte. Man kan overtre den skillelinje som er satt mellom mann og kvinne utenfor ekteskapet. Det er også å drive hor. Ved å overtre den skillelinjen, så krenker man selve ekteskapet etter Guds ordning. Den kan krenkes på mange vis.

Man kan krenke den ved sine ord, ved utuktig tale, ved lettsindig og simpel tale, det som Bibelen kaller råttent snakk, og som kristne mennesker advares meget sterkt imot. Og jeg vil be deg som leser dette og er en kristen, aldri å delta i vitsing omkring det sjette bud. Akkurat som om det skulle være så morsomt å krenke det sjette bud. Jeg kan ikke se hva som er morsomt ved det. Og det er ikke for ingenting vi advares så sterkt mot all slike tale i Guds ord.

Men denne skillelinje kan også overtres ved en ferd, f. eks. ved klesdrakt eller på annen måte som krenker den naturlige bluferdighet, og som er med på å oppegge lyster hvor de ikke skal oppegges. Vi må være oppmerksomme på det. Det får ikke hjelpe om de ser på oss som gammeldags. For det er sant dette er gammeldags. Det går nemlig tilbake til Guds eget råd med oss.

Jeg er så gammeldags at jeg vedkjenner meg det for Gud og mennesker at det er Guds råd med mitt og andre menneskers liv. Noe annet vil jeg ikke vite av, og det forkynner jeg med stor frimodighet.

Når vi snakker om å krenke skillelinjen mellom mann og kvinne, så er det å leve sammen som om de var ektefolk før de er gift også synd etter Guds ord. Det burde ikke diskuteres blant kristne mennesker. Det blir dessverre gjort, men la det i alle fall være klart sagt her: Etter Bibelen er det synd. Man skal ikke ha unnskyldning for ikke å vite det. – Neste gang skal vi tale mer om ekteskapet som en Guds ordning.

7. Kristendom, av Ø. Andersen

2008-06-11T03:38:00.000-07:00

7. Mennesket blir skapt.

Vi sluttet forrige leksjon med å tale om at mennesket er skapt i Guds bilde, og vi henviste til 1. Mos. 1, 26-27. Vi skal gjenta det ordet: Og Gud sa: La oss gjøre menneske i vårt bilde, eller vår likning.

Dette at Gud skaper etter en bestemt plan, viser at mennesket står i en særstilling i Guds skaperverk. Mennesket er noe annet enn et høytstående dyr. Vi kan si med hel sikkerhet at mennesket har ikke utfoldet seg (utviklet seg) fra å være et lavtstående vesen til å bli menneske. Her sier Bibelen meget tydelig at det er skapt ved at Gud har grepet inn, skapt det og gjort det i sitt eget bilde.

Det vil aldri bli oppdaget noe såkalt mellomledd (missing link) mellom ape og menneske. Det er mange som har prøvd å finne det, og det er noen som påstår at de har funnet det. Men du kan være sikker på at noe slikt har man ikke funnet, og det kommer man heller ikke til å finne.

Det som gjør at menneske er en særskilt skapning, er nettopp likheten med Guds bilde (”gudbilledligheten”). Og når vi nå i denne leksjon skal se litt nærmere på hva det består i, så vil vi nevne at den er av to slag, eller det kan defineres på to måter.

For det første er det gudbilledligheten i sin alminnelighet, og for det andre kan vi omtale den litt mer spesielt.

(1) Når vi taler om dette i sin alminnelighet, tenker vi på at mennesket er skapt med et sjelelig og et åndsliv som er kvalitativt forskjellige fra dyrene. Av og til er dette uttrykt tredelt i Skriften: legeme, sjel og ånd. Av og til heter det bare legeme og sjel.

det som skiller mennesket fra dyrene er ikke det at de har legeme og sjel pluss ånd, mens dyrene bare har legeme og sjel. Nei, det er en stor misforståelse. Menneskets legemlighet er forskjellig fra dyrenes, og menneskets sjel er i høy grad forskjellig fra dyresjelen, for ikke å tale om menneskets ånd.

Der hvor det står sjel og legeme betyr det i virkeligheten akkurat det samme som der hvor det står ånd, sjel og legeme. Enten det er omtalt på en todelt måte eller en tredelt måte, så betyr det i alle tilfelle det samme i Bibelen.

Menneskets sjelelig er slik at menneske kan tenke, det kan motta inntrykk fra Gud osv. Og nøkkelordet til å forstå menneskets sjeleliv og åndsliv ligger i ordet person. Mennesket har et personliv, deri består gudbilleligheten rent generelt. Gud er person, han har personliv, og han har skapt mennesket med personliv.

Det finner du ikke hos noen annen skapning. Hva det betyr er ikke godt å definere, men du hører det med det samme vi nevner personliv. Dette er også tilfelle med englene, som vi ellers ikke kan si så meget om. Men vi vet at de er skapt med personliv. Men det er bare mennesket det er sagt om på denne måten: Gud skapte dem i sitt bilde, etter sin lignelse. Altså er mennesket skapt som en person, fordi Gud er en person. Og da sier det jo litt om hvorfor Gud har skapt mennesket. Han vil omgi seg med skapninger som han vil dele sin salighet og sitt liv med. Det var hensikten med å skape mennesket.

Menneskets skapelse er en handling i kjærlighet av Gud. Han skaper oss for intet, for sin egen skyld, og vil dele sitt liv med oss. Rent i sin alminnelighet kan vi altså karakterisere gudbilledligheten med ordet personliv.

(2) Men som jeg nevnte kan vi også si litt mer spesielt om menneskets gudbilledlighet, og da er det tre kjensgjerninger som kommer i forgrunnen. mennesket er skapt til samfunn med Gud. Det er den religiøse side ved gudbilledligheten. Mennesket er skapt som mann og kvinne. Det kan vi karakterisere som den sosiale side ved gudbilledligheten. Mennesket er skapt til å underlegge seg jorden. Det kan vi kalle den kulturelle siden ved gudbilledligheten. Og nå skal vi se litt på hver av disse.

a) Mennesket er altså skapt til å leve i samfunn med Gud.
Og nå skal du merke deg: Det å leve i samfunn med Gud er nødvendig for at mennesket skal være sant menneske. Det er ikke bare fordi vi trenger Gud, det er ikke bare fordi vi trenger å bli salige, vi trenger samfunn med Gud.

Men samfunn med Gud er nødvendig for at mennesket skal utfolde seg som menneske, og være det som det etter Guds plan og ide skal være. Hvis mennesket kommer bort fra Gud, og det skjedde jo i syndefallet, da ville ikke mennesket kunne makte å være sant menneske. Det er jo det vi ser altfor godt i dag rundt omkring i verden. Mennesket er en karikatur av det det skulle være, mennesket er ikke menneske. Og det kommer av at det ikke har samfunn med Gud.

Det å leve i samfunn med Gud er absolutt nødvendig for at mennesket skal være det Gud hadde tenkt med mennesket. Og det er dette vi tenker på når vi taler om den religiøse siden av gudbilledligheten. Bare i samfunn med Gud er vi oss selv, slik som vi skal være. Det var det første.

b) Mennesket er skapt som mann og kvinne.
Og legg merke til hvordan entall og flertall brukes i en og samme betydning i 1. Mosebok. Gud skapte mennesket i sitt bilde, i sitt bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem. Altså menneske i entall og flertall er mann og kvinne. Entall og flertall brukes her i en og samme betydning.

Gudbilledligheten kommer til uttrykk i at mennesket trenger å leve i ekteskap, i den del av tilværelsen som hører jordelivet til. Gud har ikke ment at vi skal være mann og kvinne i det fullkomne Guds rike. Det har Jesus sagt meget klart.

Dette hører til den jordiske side ved tilværelsen, i det fullkomne Guds rike skal vi være som englene. Der er der ingen kjønnsforskjell. Der er det ikke mann og kvinne lenger, det hører bare til denne siden.

Hvis vi kunne tenke oss at synden ikke hadde kommet inn i verden, da ville alle mennesker ha levd i ekteskap, i den jordiske del av sin tilværelse. Og så ville de gått over i den fullkomne, evige og salige tilværelse. De hadde fått sitt herlighetslegeme uten at det var noen død.

Døden er kommet inn som følge av synden. Men dette blir bare et tankeeksperiment, for det er umulig for oss å tenke oss hvordan det ville ha vært om synden ikke var kommet inn i verden. For den har dessverre kommet.

Men det som vi skal frem til her er at når det gjelder den jordiske side av vår tilværelse, er vi altså skapt som mann og kvinne. Og du skal merke deg at ekteskapet hører med til Guds plan med mennesket.

Ekteskapet er ikke en nødsforanstaltning, som er kommet i stand på grunn av menneskets synd. Ekteskapet hører med til selve menneskets vesen, og det å leve i ekteskap hører med til det å leve slik som gud har tenkt at mennesket skal. Dette skal vi komme nærmere tilbake til i neste kapittel.

6. Kristendom, av Ø. Andersen.

2008-06-10T08:17:00.001-07:00

6. Om Skapelsen.

Her skal vi ta utgangspunkt i Hebr. kap. 11, 3: Ved tro skjønner vi at verden er skapt ved Guds ord, så det en kan se, ikke er blitt til av det synlige. Merk deg de ordene: Ved tro skjønner vi. Det kunne stå som en overskrift over alt på det åndelige området. Men her er det altså brukt, som du ser, om det å skjønne at verden er kommet i stand ved Guds ord.

Bibelen gir ikke naturvitenskap, den er ikke uttrykk for naturforsking. (Det er det man pleier å kalle den religiøse siden ved saken som Bibelen legger fram.) Det vil si at de skal forstå at der er en personlig Gud som har skapt alle ting, og det skjønner vi ved tro, ved tillit til det som står skrevet. Og det går frem at det som sies, er ikke blitt til av det synlige.

Det er i virkeligheten ikke noen motsetning mellom naturvitenskap og Bibelen, hvis man holder seg til det man skal holde seg til. Men naturvitenskapen opphøyer ofte det de har kommet frem til som en livsanskuelse. De gjør en religion ut av sin forsking. Og de mener da at alt som sees er blitt til ut av en urselle. Det er ikke rom for en personlig Gud.

Her er det at Guds ord kommer og sier meget klart at det som sees, er blitt til av det usynlige. Det ser ut som om Bibelen – eller Gud – har tenkt på det syn som er moderne i dag, at man skal hevde at alle ting kommer fra det som er synlig. Og de skal tilbakeføre alt til en prosess, helt upersonlig, en naturprosess.

Nei, sier Bibelen. Her er en levende Gud som har skapt alle ting. Det kan ikke menneskene skjønne uten ved tro på ham. Og dette er det Bibelen begynner med å fremstille i de to første kapitlene i første Mosebok, det som er skapelsesberetningen.

I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden, står det. Og jorden var øde og tom. Det står med betoning. Av dette går det klart frem: Gud har et jordisk skaperverk, og han har et himmelsk skaperverk. Men det som skal fortelles om i skapelsesberetningen, er den jordiske side ved skaperverket. Den himmelske side, den blir ikke fremstilt i skapelsesberetningen. Det blir bare konstatert at Gud også har skapt himmelen.

Med himmelen tenkes da på engler og alt det som vi mennesker ikke ser og derfor ikke forstår, uten gjennom de glimt vi får her og der i Bibelen. Det eksisterer et slikt himmelsk skaperverk. Men ved sin måte å framstille det på, har skapelsesberetningen allerede gjort oppmerksom på at det er den jordiske side ved skaperverket det her er tale om.

Dette er ganske viktig! Vi vet fra Bibelen at det finnes en hel himmelsk verden, men vi får like klart vite at skapelsen av denne er der ikke fortalt om. Du skjønner at Bibelen forteller ikke alt som kan fortelles. Det er ikke for naturvitenskapens skyld, eller for historiens skyld, eller for å få med alt som er skjedd, Bibelen forteller.

Nei, den forteller det vi trenger å vite for å skjønne at verden er kommet i stand ved Guds ord. Og ut over det blir det ikke sagt noen ting.

Det er som sagt den jordiske side ved skaperverket som skapelsesberetningen fremstiller. Til den jordiske side hører da hele universet, altså himmelen som vi sier i dagligtale, og hele dette store universet som ingen grenser har i virkeligheten. Det hører med til den jordiske side ved skaperverket, og det er antydet hvordan det er blitt til i skapelsesberetningen.

Denne skapelsesberetningen går til og med kap. 2. Og da skal du merke deg at der er ikke, som det ofte blir sagt, to skapelsesberetninger. Man påstår at der er en skapelsesberetning i kap. 1 som går fram til kap. 2, 4. Så kommer en ny beretning fra kap. 2, 5 og ut kap. 2. Og disse skapelsesberetningene er ikke bare forskjellige, men man sier endog at de står i strid med hverandre. Nei, det er der ikke tale om. Når du leser fra kap. 2, 4 og utover, så ser du at det er ikke begynt å vokse ennå på jorden. Gud har ikke latt det regne på jorden, ingen ting er ennå spiret frem.

Og så hører vi at Gud lar det regne på jorden, og at det begynner å spire frem. Men da forstår du at det forutsetter at det er skapt. Det er ikke en skapelsesberetning i og for seg. Men det er et nærbilde av noe av det som er omtalt i sin alminnelighet i kap. 1. Og dette nærbilde er det vi får i kap. 2. Og alt som sies der har med menneskets skapelse å gjøre, og står der for at vi skal forstå hvem og hva mennesket egentlig er.

Selve skapelsesberetningen får vi da i kap. 1, og så suppleres den av dette nærbilde i kap. 2. Til sammen utgjør disse to kapitlene en enhet. En skapelsesberetning. Kap 1 fremstiller at alt er skapt av Gud. Det første han skaper er lyset, og så kommer det i tur og orden.

Det er seks skapelsesberetninger som er omtalt der. Man har spurt: Hva betyr disse dagene? Er det å forstå slik at Gud har skapt alt på seks døgn? For å kunne svare på det, må vi se hvordan ordet dag brukes i sin alminnelighet i Det gamle Testamentet (og for den saks skyld også i det nye). Vi oppdager snart at ordet DAG er et vanlig uttrykk for et tidsavsnitt, for en periode.

Det mest tydelige eksempel på det har vi i apostelen Paulus’ språkbruk når han sier: Se nå er den velbehagelige tid, se nå er frelsens dag. Og ordet dag betyr der hele tidsrommet fra Jesu oppstandelse til hans gjenkomst. Der er det altså karakterisert som en dag i nytestamentlig språkbruk.

Vi ser også ordet dag brukt på samme måte i profetien: På den dag vil jeg oppreise Davids falne hytte. Og det sikter til den nye pakts tid. Vi har ordet dag brukt om hele påsken flere steder, ikke bare om en bestemt dag i påsken, men hele høytiden i dens sammenheng. Og jeg kunne nevne mange andre eksempler. - Det naturlige er å oppfatte ordet dag i skapelsesberetningen som uttrykk for et tidsavsnitt, en epoke uten at vi kan si det minste om hvor lang eller kort den har vært.

[Vi gjør oppmerksom på at det er ulike meninger om dette spørsmålet, også blant konservative kristne. Og vil vil være varsomme med å dømme andre. Bibelen sier ingen ting om hvordan vi skal tolke ordet "dag" her.]

Det som disse dagene uttrykker, er en bestemt planmessighet i Guds skaperverk. Det går liksom i etapper. Og det er naturlig å se at gangen i den likner meget på det vi i alminnelighet får høre om hvordan alle ting skal være blitt til.

Men jeg understreker igjen, det er ikke naturvitenskap vi har i skapelsesberetningen. Det er det vi trenger for å kunne forstå at Gud har skapt alle ting ved sitt ord, og ikke minst for å kunne forstå menneskets vesen.

Og med det skal vi gå over til å se litt nærmere på skapelsen av mennesket. Først hører vi i 1. Mos. 1 at Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem.

Det er altså noe ganske særskilt merd mennesket. Det innledes med at Gud sier: La oss gjøre menneske i vårt bilde. Det er en planlegging, det er et råd som Gud har fattet med seg selv som han setter i verk nå. Det skal vi se nærmere på i neste kapittel.

5. Kristendom. Ø. Andersen

2008-06-09T03:17:00.001-07:00

5. Guds frelsende kjærlighet.

Møter du Guds hellighet, så møter du Gud personlig. Møter du Guds frelsende kjærlighet, så møter du og Gud personlig. La dette stå klart.

Guds frelsende kjærlighet er evangeliets åpenbaring. Liksom Guds hellighet er lovens åpenbaring, er hans frelsende kjærlighet evangeliets åpenbaring. Og nå har vi fått det rette utgangspunktet, både for loven og for evangeliet. Jeg sluttet forrige gang med å peke på at loven er gitt på grunnlag av dette: Jeg, Herren din Gud, er en hellig Gud.

Evangeliet er en åpenbaring av denne hellige Gud, han elsker oss mennesker, og elsker oss slik at han frelser oss fra det som hans hellighet ikke kan unngå å sende over oss. Etter Guds hellighet må synden få sin dom. Vi er prisgitt Guds straffedom, for Gud verken kan eller vil gå på akkord med synden.

Guds frelsende kjærlighet er at Gud selv finner en utvei til å frelse oss fra denne sin egen dom over synden. Det er underlig, men Luther sier det meget treffende: Gud frelser oss fra Gud. Slik karakteriserer han evangeliet. Gud frelser oss i sin egen kjærlighet fra den dom vi ellers måtte være hjemfallen til. Og ut fra det skal vi se på noen av de ord som Bibelen bruker om Guds frelsende kjærlighet.

1) Vi har da først og fremst ordet nåde. Det betyr at Gud elsker oss uten grunn i oss selv. Gud elsker oss for intet, aldeles uforskyldt, uten hensyn til hvem vi var eller er. Visst nok snakker vi mennesker om å bli fortjent til Guds nåde, men det er en umulighet. Man kan aldri bli fortjent til Guds nåde. Guds nåde er nettopp dette at Gud elsker oss, ganske enkelt fordi han elsker oss, aldeles uten noen grunn i oss. Og det er denne Guds store nåde som er eneste årsak til alt det Gud har gjort, og fremdeles gjør, for å frelse meg og deg. Alt er av nåde.

Det er en av kirkefedrene som sier: Jeg har grunnet i netter og dager på hva det vel kunne være som beveget Gud til å elske oss, og jeg har kun funnet dette ene svar: Han elsket, derfor elsket han. Bedre kan det ikke sies. Det er ingen grunn for Guds kjærlighet. Den er av nåde.

2) Et annet uttrykk er miskunn. Det betyr at Gud ser til oss i vår elendighet. Det er understreket i Guds ord gang på gang: Elendige folk tar du deg av. Det er sitat fra en av salmene. Elendig, ja, det er elendig – det er det den føler som ser sant på seg selv. Det det menneske føler seg som kommer til kort her i verden, som ikke kan gå på akkord med sannheten – han føler seg elendig. Han kjenner seg forstøtt, fortapt og fordømt. Og så kommer Gud og sier om seg selv: Han elsker fordi han elsker, uten noen som helst årsak hos oss.

3) På lignende måte er det med ordet barmhjertighet. Det betyr at han har hjertelag overfor oss. Slik er det også med ordet 4) tålmod. Gud tåler det onde, og hvorfor tåler han det onde? Jo, fordi han har gjort og gitt ting til vår frelse, og han vil at de skal skje fyldes før han sender sin dom.

5) På samme måte er langmodighet brukt i forbindelse med Guds kjærlighet. Det betyr en lenge øvet tålmodighet.

6) Og så har vi ordene godhet og trofasthet. Det kan ikke sies om mennesker at de er trofaste, tvert imot er de troløse, men Gud er trofast. Han holder hva han har lovet, han står ved sitt ord, han kan du stole på.

Og du ser at det er en stor oppbyggelse å stanse for hva Skriften sier om Guds kjærlighet. Og i hver eneste av disse ord er åpenbaringsglimt, der vi møter den sanne, levende Gud som frelser oss: Nåde, kjærlighet, miskunne, barmhjertighet, tålmod, langmodighet.

Men evangeliet, Guds frelsende kjærlighet, blir fullbyrdet fremfor alt i Jesus Kristus. Det er Guds Sønn som er blitt menneske. Vi kommer litt tilbake til det senere. Men vi kan ikke tale om Guds frelsende kjærlighet, uten samtidig også å peke på Guds frelsende kjærlighet som fullbyrder seg i den kjensgjerning at Gud selv går inn i menneskeheten i sin Sønn. Han går inn for å ta på seg det som han selv etter sin hellighet må felle dommen over.

Det er noe ufattelig, dommeren går her og tar dommen for de dødsdømte. Der har du Guds frelsende kjærlighet.

Tenk om menneskene visste dette. Og jeg kunne ha lyst til å spørre deg som leser dette: Har du tenkt på det noen gang at Guds frelsende kjærlighet er at Gud selv tok den dom som du har fortjent, for at du skulle slippe den. Derfor kaller han på deg, derfor vil han ha deg til å innrømme og innse dine synder. Det er ikke for å gjøre deg noe ondt og ikke for å slå deg ned, men for at du skal få se hva du ellers umulig kan få se: at det som du må svare regnskap for, det skal du få slippe. For i sin evige kjærlighet tok han selv din dom.

Dette er Guds frelsende kjærlighet. I dette møter du Gud selv, levende og personlig. Den som hører dette og tror dette, er derfor et frelst menneske. Det står meget klart og utvetydig sagt i Guds ord.

Når har vi stanset litt ved det vi kaller Gudsbegrepet. Og med vilje og hensikt har vi også kommet litt inn på noen personlige forhold i den sammenheng.

Nå sier Guds ord videre at denne ene treenige Gud, som har denne vesens fylde, han har skapt alle ting. Om skapelsen kan vi ikke si meget i disse leksjonene. Men vi skal i alle fall ha nevnt at alt er skapt VED HAM! Det står klart i Guds ord: Da Gud skapte verden, var ingen med ham. Ingen og intet eksisterer før Gud. Det står meget klart: Han er før alle ting.

Det står om Faderen, og det står om Sønnen, og da skjønner vi at det også gjelder Den Hellige Ånd. Og det står alt i begynnelsen av skapelsesberetningen at Guds Ånd svevde over vannene. Gud er til før alt og alle. Og alt er blitt til ved ham, og uten ham er ikke noe blitt til av alt det som er blitt til. I neste kapittel skal vi tale mer om skapelsen.

Kristendom 4. Ø.Andersen.

2008-06-09T02:41:00.001-07:00

4. Guds egenskaper.
Kanskje noen synes det er noe teoretisk over disse timene. Det undrer meg ikke, fordi det er et vanskelig stoff. Men jeg kan trøste deg med at snart kommer vi inn på mer praktiske synspunkter, og slike som du har mer bruk for rent personlig som kristen.

Vi kan altså bare kjenne Gud fordi han har åpenbart seg. Og i Guds åpenbaring i Ordet dreier det seg særlig om tre kjensgjerninger, som vi har nevnt. Man kjenner ikke Gud snart fra en side, for eksempel at han er vred, og snart fra en annen side, at han er kjærlig, og snart fra en tredje side at han er allmektig.

Det er vi mennesker som har sider. Det kommer av at vi er ufullkomne og syndige. Gud har ingen sider. Og i virkeligheten er det å ringeakte og nedsette Gud å tale omsider ved ham. De fleste mennesker som gjør det, mener jo på ingen måte å tale nedsettende om Gud. Det blir sagt i tankeløshet og fordi man ikke har tenkt gjennom det etter Guds ord.

Det vi kaller egenskaper er åpenbaringsglimt. I hvert eneste glimt møter vi Gud helt personlig. Den som står ansikt til ansikt med Gud og møter hans hellighet, han møter en kjærlig, allmektig og alt som ellers kan sies om Gud. Den som møter Guds frelsende kjærlighet, han møter en hellig kjærlighet, en allmektig og allvitende, alle steds nærværende og hva man ellers kan si om Gud.

Når vi skal tale litt nærmere om disse, har man brukt å gruppere dem i forskjellige grupper. Det er noe som man kaller for Guds transcendente egenskaper. Med det mener man egenskaper som går ut over vår erkjennelsesmulighet. Transcendent betyr egentlig det som unndrar seg, er hinsides vår mulighet til å følge med, for å si det kort.

Dette kan vi best uttale med negative ord: udødelig, uransakelig, uforståelig. Du hører vi omtaler Gud som forskjellig fra oss. Det er ikke noe menneske som vet hva udødelighet er ennå. Vi skal komme til å oppleve det så sant vi tror på Jesus. Vi vet ikke hva herlighet er, vi vet ikke hva den fullkomne salighet er, men alt dette blir sagt om Gud. Og her skal du merke deg noe som er viktig: Gud er fullkommen harmoni, i ham er det ingen tvang, ingen motsetning, i ham er det intet MÅ. Gud gjør ingen ting fordi han må gjøre det. Alt er av fri vilje, alt er fullkomment, alt er harmonisk.

Det er meget viktig for å forstå frelsen. Da Gud sendte sin egen sønn for å frelse oss, var det aldeles ikke fordi han måtte det. Nei, han gjorde det fordi han elsket, han gjorde det av egen fri vilje. Det legger Skriften meget stor vekt på å få fram at Gud fattet et råd hos seg selv i evigheten, og det fattet han i fullkommen kjærlighet. I denne fullkomne kjærlighet var det at han forutbestemte oss til å få barnekår hos seg. Og så har han gitt og skjenket alt som skal til for å virkeliggjøre det i sin Sønn Jesus Kristus.

Dette er Bibelens tale om Guds frelsesråd, og vi skal kanskje komme litt nærmere inn på det senere. Jeg vil bare understreke mens vi er inne på det alt nå, at Gud har ikke forutbestemt noe menneske til å gå fortapt. All utvelgelse gjelder frelsen, ikke fortapelsen.

Jesus sier i Mat. 25 er beredt for djevelen og hans engler. Når mennesker likevel kommer til å gå fortapt og havne der hvor det slett ikke er beredt for dem, kommer det av at Guds utvelgende nåde ikke fikk tak i dem. Men det er en side ved saken vi skal komme tilbake til senere. Jeg vil bare nevne det i denne sammenheng.

Guds frelse beror altså ikke på noe han måtte gjøre, den beror på en fri kjærlighet, og det viser hvor stort det er. I Gud er altså alt fullkommen harmoni. Det er Guds egenskaper vi taler om i hans opphøyethet.

Men så møter vi Gud som en allmektig Gud, en allesteds nærværende Gud – det betyr at Gud har makt over tid og rom. Allmakt betyr egentlig at Gud kan hva han vil. Allmaktens kjennetegn er nettopp at han kan hva han vil, og det er bare en som kan det – det er Gud den Allmektige.

Derfor er det så interessant å se at nettopp slik ble Jesus påkalt av en spedalsk. Den spedalske sier til Jesus: Herre, om du vil, så kan du rense meg! (Mat. 8, 2). Rent spontant og umiddelbart påkaller denne spedalske Jesus slik som et menneske bare har rett til å påkalle Gud. Og Jesus tar imot denne påkallelsen, for han svarer: Jeg vil, bli ren!

Gud har makt til å gjøre det han vil, men han er også suveren over tid og rom – det er det vi mener med at han er nær alle steder. Han er suveren over tid og rom. Det eksisterer verken tid eller rom for Gud. Det er noe som eksisterer for oss her i verden, under de forhold vi nå lever. Og vi kan ikke tenke oss en tilværelse uten tid og rom, for den kjenner vi ikke. Men Gud kjenner den.

Og dette har meget stor betydning for å forstå kristne sannheter som vi siden kommer til. Nå skal vi ikke si meget om Guds egenskaper, det er bare to vi skal nevne spesielt. Den ene er Guds hellighet, og den andre er Guds frelsende kjærlighet.

Guds hellighet er at han ikke kan forlikes med synd. Guds hellighet er at intet urent kan bli stående for hans ansikt. Det menneske som kommer ansikt til ansikt med Guds hellighet kjenner øyeblikkelig at det er fortapt.

Guds hellighet er noe meget mer enn hans rettferdighet. Et menneske kan tenke på Guds rettferdighet uten å kjenne seg fortapt. Men han kan ikke stå ansikt til ansikt med Guds hellighet uten at han øyeblikkelig kjenner seg fortapt. Og med hellighet følger vrede over synden, straff for å synde. Helligheten er Guds reaksjon mot synden. En kunne nøyere si at den er Guds evige kjærlighets reaksjon mot synden. Guds hellighet viser at Gud er fullkommen.

Ut fra den er det loven er åpenbart. Alt som avslører synd, alt som krever noe av oss, alt dette springer ut av Guds hellighet. Og vi leser i 2. Mos. og 5. Mos. der han taler om lovens åpenbaring, at den er grunnlagt på Guds hellighet. Jeg, Herren din Gud, er en hellig Gud. Slik begynner det. Og så kommer lovens bud. Disse bud skal vi få lov til å komme tilbake til senere. –

Kristendom, av Ø. Andersen 3.

2008-06-08T23:44:00.000-07:00

3. Guds navn.
I 2. Mos. 3, 14 leser vi igjen: ”Jeg er den jeg er.” Jeg er betegner Gud som den i hvem alt liv er og fra hvem alt vil komme. Dette er det enkleste av alle navn: Jeg er, og i tredje person: Han er. Det skrives på hebraisk JHVH. Det var navnet på Gud i Det gamle testamentet. Og det kommer inn over alt der Gud åpenbarer seg for menneske, over alt hvor der er en relasjon, et forhold mellom Gud og menneske.

Dette navnet Jeg er, eller han er, betyr samtidig han som alltid har vært, han som alltid kommer til å være. Og som jeg nevnte betegner det Gud som den i hvem alt liv er og fra hvem alt liv går ut. Dette er meget talende. Dette navnet har Israel aldri lest. Vi vet ikke hvordan dette navnet skal uttales. Før uttalte man det Jehova, nå uttaler man det vanligvis Jahve. Men man kan si om begge disse uttalelser at de ikke er rette. Sannheten er at man ikke vet hvordan det skal uttales, og det skrives JHVH. Jødene leser Adonai hver gang de treffer på dette ordet – det betyr Herren. Og slik har det seg at i den greske oversettelse av Det gamle testamente er det blitt oversatt med Kyrios, som betyr Herren.

Og slik går det videre til Det nye testamente med navnet Kyrios, som betegnelse på Jesus. Og det skal du merke deg at når dette er brukt om Jesus er det for å betegne ham som Herren, men det skal vi komme tilbake til senere.

Dette Guds navn betegner altså Gud som den levende, den værende, den fra hvem alt liv kommer. Han er før alle ting, står det. Denne ene Gud eksisterer som tre personer, det var den andre kjensgjerningen. Han er Faderen, han er Sønnen, han er Den Hellige Ånd. Her er altså tre jeg i Gud. Faderen taler og sier Jeg, Sønnen taler og sier Jeg, Den Hellige Ånd taler også og sier Jeg. Han lærer, overbeviser, veileder, det kjenner du til som leser din Bibel.

Her er tre Jeg, tre personer, og dog er det bare et vesen. Det er ikke tre guder. Det er en Gud og tre personer som denne ene Gud eksisterer i. Hvis vi lærer tre guder, så er det vranglære. Hvis vi lærer bare en person, så er også det vrang lære.

Vi møter Gud som tre personer i Skriften, og dette kan vi ikke forstå. Hvordan kan Gud være en og tre? Være tre og dog en? Nei, det kan vi ikke forstå, for det unndrar seg vår tankes kapasitet. Og det vil jeg gjerne ha sagt her at kunne jeg forstå Gud, da var han ikke Gud lenger. En Gud som menneske kan forstå, han er ingen Gud! Han er laget i menneskets bilde, og da er han ikke Gud.

Det må stå fast – og som jeg sa: Vår frelse er avhengig av, at Gud er som han selv sier han er. Det er en Gud, det er et vesen, denne ene Gud eksisterer som tre personer. Det bekjenner alle kristne kirker seg til. Du skal merke at dette er ikke bare en bekjennelse for den lutherske kirke. De katolske kirkene, og alle de andre overhode, bekjenner seg til Gud som den treenige Gud. Og der hvor treenigheten ikke læres, der er det heller ikke kristendom.

Det er to avvikelser fra denne lære. Den ene kunne vi kalle en tregudslære, den møtte vi meget i oldtiden. Den skal jeg ikke komme inn på nå. Den andre er en slags engudslære, unitarisme pleier den å kalles. Vi har unitarer her i vårt land også, og vi har den i flere teologiske retninger. De nekter at der er tre personer i Gud. Det er bare Gud, sier de, og en person. De nekter Sønnen som Gud, de nekter også Den Hellige Ånd som Gud. Sønnen er bare et menneske, det er bare et billedlig uttrykk, og Den Hellige Ånd ser de bare på som en upersonlig kraft som utgår fra Gud.

Jeg vil gjerne ha sagt: Dette er vranglære! Om dette står det i 1. Johs 2, 23: Den som nekter Sønnen, har heller ikke Faderen. I verset foran står det: Dette er antikrist, den som nekter Faderen og Sønnen. Dette står for å gå imot dem som nekter at Sønnen er Gud. Det nye testamentet hevder meget klart: Faderen er Gud, Sønnen er Gud, Den Hellige Ånd er Gud! Og dette finner vi også uttrykt i Det gamle testamentet.

Nå har vi for tidens skyld ikke anledning til å gå mer inn på det, men vær klar over at når du taler om Faderen, da taler du om Gud, når du taler om Sønnen, da taler du om Gud. Og når du taler om Sønnen åpenbart i kjød, som mennesket Jesus Kristus, da taler du om Gud. Likedan når du taler om Den Hellige Ånd, da taler du om Gud.

Gud er en, og det betyr at når du i din bønn henvender deg til Faderen, eller til Sønnen, eller til Den Hellige Ånd, kommer det fullstendig ut på ett. Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd, er like i ære og rang, og like verdig å tilbe. De er like utad overfor skaperverket, og de er like i frelsen. Faderen frelser ved Sønnen, og Ånden er den som åpenbarer det for oss.

Mer kan vi ikke si om denne andre kjensgjerning nå.

Så kommer vi til den tredje. Gud åpenbarer seg i en vesens fylde. Det er kalt Guds egenskaper. Merk deg her at egenskapene er ikke sider ved Gud. De er åpenbaringsglimt. I hver enkelt egenskap møter du et glimt av den ene, sanne, fullkomne, allmektige, kjærlige, hellige Gud. Disse skal vi tale om i neste kapittel.

Kristendom 2.

2008-06-07T01:49:00.000-07:00

2. Bibelens åpenbaring.

Av Øivind Andersen.
Åpenbaring er det samme som Bibelen. Den er Guds ord til oss, gjennom den er det Gud taler til oss. Og den metode vi må følge i kristen troslære er å spørre: Hva står det skrevet? Hva sier Guds ord? Det blir vår metode. Det er også kalt den beskrivende metode.

Like fra begynnelsen av var det metoden i teologien. Helt til midten av attenhundre-tallet, har det vært en fremherskende metode i det som vi kaller troslære. Fra da er det blitt litt annerledes. For da begynte man å spørre om hvordana man skal tenke om slike ting, eller hva formålet er med dette, og ikke etter hva som står skrevet.

Det betyr at man glir bort fra Guds ord og over i menneskelig tankegang. Da er det ikke lenger teologi, men menneskelig religionsfilosofi. Dette skal vi nå ikke komme nærmere inn på. Vi konstaterer bare ganske enkelt: Vi holder oss til Bibelen, vi spør: Hva står det skrevet?

Troslærens oppgave blir da fortrinnsvis å samle under ett synspunkt det som Bibelen taler om på mange steder. For eksempel:
Hva sier Bibelen om Gud?
Eller: Hva sier Gud om seg selv i Bibelen,
hva sier den om skapelsen,
hva sier den om hvordan synden kom inn i verden,
Hva sier Bibelen om Jesus Kristus og hans stedfortredergjerning,
hva sier den om hvordan et menneske blir en kristen osv.

Under alle disse emner vil vi prøve å holde oss til det som er skrevet, og vi vil prøve å sammenfatte det som er sangt mange steder i Guds ord om samme sak. Det er den metode som også Bibelen selv anviser oss. Det ene bibelord skal kaste lys over det andre. Bibelen skal selv tolke seg for oss.

Det første vi nå skal stanse for er dette spørsmålet: Hva sier Bibelen om Gud? I Johs 1, 18 står det: Ingen har noen sinne sett Gud, den enbårne sønn, som er i Faderens favn, han har forklart ham.

Vi kunne vel gjennom skaperverket si at han er til og vite at han er. Men hvem han er, kan vi bare vite ved at han selv har åpenbart for oss og talt til oss om seg selv.

Når en skal sammenfatte det Bibelen sier om Gud, er det tre hovedkjensgjerninger som kommer i forgrunnen, og nå skal du merke deg det. Om du ikke får med deg mer enn disse tre hovedkjensgjerninger fra læren om Gud, så har du i alle fall fått med deg noe meget viktig.

Den første kjensgjerning er at GUD ER EN, og at han er Gud alene. Den andre kjensgjerning er at denne ene og eneste Gud eksisterer som TRE PERSONER.: Faderen, Sønne og Den hellige Ånd. Og den tredje kjensgjerning er at Gud ÅPENBARER segi en vesens fylde. Det er ofte blitt kalt for Guds egenskaper, og vi skal komme litt tilbake til det siden. Hold nå fast ved disse tre kjensgjerningene.

Så skal vi se ganske kort på den første. I 5. Mos. 6 står det slik: Herren vår Gud, Herren er en. Det er bare en Gud, og han er Gud alene. Det sies ganske klart at da han skapte var ingen med ham, ingen er Gud uten Gud alene. Visstnok tales det i Bibelen om guder i flertall, men det er ikke Gud i den mening.

De kalles guder bare fordi de har makt over de vantros sinn, som det heter hos apostelen Paulus. De er guder fordi menneskene rekner dem som guder. Men hos profeten Jesaja blir det sagt at de er tomme, og at de gjør dem tomme som setter sin lit til dem.

Det egentlige uttrykk som vi har i det gamle testamente for disse guder, er intetheter. De er i seg selv ingen ting, og det som mennesker dyrker i disse avguder er i virkeligheten seg selv. De er eksponenter for mennesketanken, for menneskets bevissthet, samtidig som de skal tilfredsstille menneskets trang til å ha en utenom seg selv til å sette sin lit til.

For slik er nemlig menneske skapt. Det er skapt til å tro noe, og til å tro på noe, og det gjør alle mennesker. Og tror de da ikke på Gud, så tror de på noe annet. Her er det altså at avgudene kommer inn i bildet, for dem som ikke kjenner Gud. Men guder er de ikke i virkeligheten.

Det er bare en Gud. Han er fra evighet, han har ingen begynnelse, han har ingen ende, han har alltid vært, og han er Gud alene. Bibelen taler meget om denne ene og eneste Gud. Vi kan ikke her tilnærmelsesvis gå inn på det, for da trengte vi alle timene bare til dette ene emne.

Men jeg vil nevne noe som vi finner i 2. Mos. 3, 14 om Guds navn. Her er sammenhengen at Gud kalte Moses til å utfri Israel. Han åpenbarte seg i en tornebusk som brenner uten å brenne opp. Moses vil gjerne gå bort til for å se denne tornebusken, Men da roper Gud ut fra tornebusken. Herrens engel, står det. Egentlig skulle vi vel oversette: Herren i en engels skikkelse, Herren som engel, roper til ham fra tornebusken: Trekk dine sko av, for det sted du står på er hellig. Og nå sier han som åpenbarer seg i tornebusken til Moses: Jeg er din fars Gud, jeg er Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud. Og så kaller han Moses.

Så spør Moses: Når jeg nå kommer til Israels barn og sier til dem at deres fedres Gud har sendt meg, og de så spør meg: Hva er hans navn? Hva skal jeg så svare dem? Da sier Gud til Moses: JEG ER DEN JEG ER. Så skal du si til Israels barn: JEG ER har sendt meg til dere. I dette åpenbarer Gud seg på en særskilt måte. Det skal vi se mer på senere.

KRISTENDOM . v/ Ø. Andersen (1).

2008-06-05T03:29:00.001-07:00

Hva er kristendom?
Av Øivind Andersen.

(Dette er en avskrift av bibelkurs som Ø. Andersen holdt i Norea Radio. Timene ble avskrevet og trykt i Lov og evangelium i begynnelsen av 1970—årene. Andersen selv og Norea ga tillatelse til å trykke stoffet, og nå har NLL gitt anledning til å sette inn på Tidens tegn. Stoffet er forsiktig redigert og forkortet der det er mye gjentagelse og mht rettskriving og f. eks. avsnitt. Ø. Andersen var teolog og lærer ved Fjellhaug misjonsskole i mange år. I tillegg var han en skattet forkynner blant kristenfolket. NDH.)

[Disse artiklene tar utgangspunkt i tida slik den var i 1970-årene. Vi frykter for at den ikke har forbedret seg i vår tid, dvs. på 2008-tallet og utover. Derfor mener jeg at den er hyperaktuell i våre dager. Både kristen-ledere og fotfolket i misjon og kirker bør faktisk stanse opp for disse tankene, og vi må alle spørre oss selv: Hvor er vi, er vi rede og har vi den rette tro? NDH.]

1. Forskjellen mellom religiøsitet og kristendom.
Det spørsmålet vi særlig kommer til å stanse for i dag er dette: Hva er forskjellen på religiøsitet og kristendom?

I dag er det blitt så alminnelig å snakke om religiøse mennesker, religiøse interesser, og man snakker om religiøse bøker osv. Det er godt og vel at et menneske er religiøst, men det er ikke det samme som at det er kristent. Det er meget stor forskjell i virkeligheten på religiøsitet og kristendom. Men det vet ikke mange mennesker. Og om man er klar over at det finnes en slik forskjell, så spør man hva består den da i. Dette skal vi ganske kort prøve å peke på nå.

I sin alminnelighet kan man si at religiøsitet er når et menneske prøver å finne sin vei til Gud. Kristendom er Guds vei til oss. Religiøsitet er at et menneske utfolder evner og anlegg som Gud har skapt i oss. Kristendom er at Gud møter oss og åpenbarer seg for oss gjennom sitt ord.

Alle mennesker er religiøse av naturen. Det er et anlegg i vår sjel dette å bli religiøs. Vi kan si at der er tre grunnanlegg i menneskesjelen, som gjør at den er forskjellig fra alt annet sjeleliv. Jeg tenker da særlig på dyrene.

Det første anlegget er det man kaller det logiske anlegg, at menneskene har evnen til å tenke. Det andre er det estetiske, at mennesket har evnen til å forstå hva som er vakkert osv. Det tredje er det religiøse grunnanlegg, at der er noe som menneske søker utenom seg selv – en higen etter noe som mennesket ikke kan definere.

I Bibelen er det kalt slik: Også evigheten har han lagt ned i deres hjerter (Fork. 3, 11). Alle mennesker er utilfredse av naturen. Augustin har uttrykt det slik: Menneskesjelen er urolig inntil det finner hvile i deg, o Gud.

Det er bare i samfunn med Gud, bare når vi er blitt kristne mennesker, at vi finner fram til målet for denne lengsel. Men det forhindrer ikke at mennesket prøver å utfolde den på så mange måter. Det er noen som er kommet lengre enn andre i dette, det er religionsstifterne. De er uttrykk for eksponenter for det som bor i det naturlige menneske.

Og i dag er det moderne å være religiøs. I dag er det mange som ser hen til Buddha, Konfusius og Muhammed. Disse religioner har ligget som døde i mange hundre år. De er plutselig blitt levende igjen og blitt misjonærende. Det sier noe om mennesket sin trang til å utfolde sin religiøse evne.

Mennesket kan oppleve meget i sin religiøsitet. Det er ikke innbilninger, det er virkelige realiteter og kjensgjerninger mennesket opplever i sitt indre. Og det som mennesket opplever etter sitt religiøse anlegg får meget stor betydning for dets liv og ferd. Det kan gjøre et menneske høyverdig, moralsk samvittighetsfull, samfunnsnyttig, og virke meget godt.

Det er det ingen ting i veien for. Det er bare det at dette er ikke kristendom! Og det er meget farlig å forveksle det med kristendom! Vår religiøsitet fører oss frem til Gud. Vi er skapt med den for at Gud skal få oss i tale. Men det er meget stor forskjell på det at menneske blir gående og utfolde sin naturlige religiøsitet, og det at Gud virkelig får et menneske i tale.

Kristendom er ikke oppstått i menneskehjerte, religiøsiteten derimot er nettopp oppstått i menneskehjertet. Om kristendom leser vi i 1. Kor. kap. 2, vers 9: ”Det som intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke oppkom i noe menneskes hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham.”

Legg merke til disse uttrykkene: Det øye ikke har sett og øre ikke har hørt, og det som ikke oppkom i noe menneskehjerte, det Gud har beredt—” . Det vil si det han i sin evige kjærlighet har forutbestemt for dem som elsker ham.

Om det sier apostelen: ”For oss har Gud åpenbart det ved sin Ånd.” Det som gjør meg til en kristen, det har ikke kommet opp i mitt eget hjerte, det kan jeg bevitne. Jeg har alle dager vært et meget religiøst menneske, men jeg har ikke alltid vært en kristen. Jeg vet godt av egen erfaring hva det vil si å utfolde religiøsitet. Og jeg vet godt hva religiøse mennesker er.

Men jeg vet også hva det er å bli en kristen, og hva kristen erfaring er for noe. Og jeg vet at de to ting er helt forskjellige.

Jesus har uttrykt denne forskjellen på en litt annen måte. Det som er født av kjødet, er kjød, sier han (Johannes. 3, 6). Det som er født av Ånden, er Ånd. Her tenker han Den Hellige Ånd. Det er i sin samtale med Nikodemus at han sier dette: Han kan verken se Guds rike eller komme inn i det, uten at han blir født på ny.

Født på ny er egentlig et ordspill på grunnteksten. Det betyr samtidig å være født ovenfra, født fra himmelen. Jesus sier også her: Det som er født av kjødet, er kjød. Det som er av det naturlige menneske, det er et naturlige menneske. Om dette er stygt og verdslig, eller det er pent og religiøst, så er det kjødet. Bare det som er født av Gud, er av Gud. Her ser du forskjellen.

Religiøsiteten springer ut av mennesket. Kristendom kommer fra Gud. Det skjer nærmere bestemt gjennom Guds eget ord, som åpenbares for vårt hjerte ved Guds Hellige Ånd. Så langt om dette nå.

Guds Ånd og vi.

2008-05-21T06:53:00.000-07:00

Min Ånd skal ikke til evig tid gå i rette med menneskene. 1. Mos. 6, 3.
Av C. G. Finney (amerikansk vekkelsespredikant på 1800-tallet.
(Disposisjon oversatt fra engelsk utgave i The Sermon Outline Bible, vol. 1, v/ NDH.)

I. Hva betyr dette: Min Ånd skal ikke alltid streve med menneskene? Det innbefatter:
1) at Ånden noen ganger strever med mennesker; og
2) at menneskene står imot Ånden.

II. Hva betyr det ikke at Ånden strever? Det er ingen fysisk kamp eller anstrengelse. Det er ingen strid mot våre legemer.

III. Hva betyr det da at Ånden strever? Det er at Gud arbeider på menneskets sinn, setter sannheten fram for ham, overbeviser og overtaler menneskene.

IV. Hvordan viser det seg at Ånden strever med et menneske?
1) Når et menneske blir mye opptatt av sin sjel.
2) Når noen blir overbevist om sin synd.
3) Når man blir dømt (i samvittigheten) for sin store skyld og synd.
4) Når de ser dårskapen i å søke frelse på andre måter enn ved Kristus alene.

V. Hva betyr det at Ånden ikke strever til evig tid? Ikke at han for en periode vil dra seg tilbake fra menneskene, men at han vil dra seg bort fra det menneske det gjelder. Der er en grense for det Ånden gjør for hver synder. Ved et eller annet tidspunkt når den det og forlater vedkommende.

VI. Hvorfor vil Ånden ikke lenger arbeide?
1) Fordi det ikke vil gjøre synderen noe godt.
2) Fordi synderen synder med vilje når han står Ånden imot.
3) Fordi der er et punkt når det ikke lenger nytter.

VII. Konsekvensene av at Ånden ikke lenger arbeider med et menneske.
1) Hjertet blir mer forherdet.
2) En inntørket og forherdet samvittighet.
3) En sikker dom.

Sund åndelighet? av H. E. Nissen.

2008-05-08T02:22:00.001-07:00

Mellom kors og herlighet – hva er sunn åndelighet?

Fra Budskabet,Nr. 3 – 2008. Av Hans Erik Nissen.(Hentet fra Nyt-i-natten, dansk.) (Oversatt til norsk av NDH.)

Herlighetsforkynnelsen er som et virus, som ikke kjenner landegrenser. Som en influensaepidemi har dens smitte bredt seg i den evangeliske kristenhet.

Noen kirker, organisasjoner og bevegelser er hardere angrepet enn andre, men symptomene finnes overalt. Sykdommen setter sine spor i form av en åndelighet, som virker umiddelbart dragende og først etter noen tid avslører at den bygger på sand og ikke på den grunnvold, som er lagt.

Herlighetsforkynnelsen faller ikke umiddelbart i øynene som vranglære, fordi den sier så mye rett.

Den lever av Guds gode gaver: glede, fellesskap, lovsang, tjeneste, nådegaver og evangelisasjon. Den har syn for sider av det bibelske budskap, som har vært fortrengt.

Herlighetsteologien retter også relevante spørsmål til stivnet lutherdom og rosenianisme, der dogmatikken mer eller mindre er blitt et intellektuelt regnestykke, og dens åndelige puls blir stadig svakere.

Det ulykkelige er imidlertid at det liv herlighetsteologien spør etter, ikke er livet i spenningsfeltet mellom lov og evangelium, men langt på vei en oppblomstring av den religiøsitet, som alle mennesker eier som en medfødt gave i kraft av skapelsen.

En avgrunnsdyp forskjell.

Luthers livshistorie sier oss hva forskjellen er på religiøsitet og kristendom.

Så lenge Luther var den fromme, alvorlige og ydmyke munk som nidkjært tjente Gud, var han æret og aktet av den katolske kirke, men da han ble født av Guds levende og blivende ord, evangeliet, så den katolske kirke i ham en fiende av den kristendom den hadde tro for. Derfor søkte den med alle midler å lukke munnen på ham.

Det som skjedde var at Luther ble frelst fra herlighetsteologien til korsteologien.

Han gikk fra et åndelig liv, hvor det dypest sett var hans egen religiøsitet og åndelighet som var i sentrum, til et åndelig liv hvor korset og dets virkning gjennomtrengte alt.

Det kom noe helt nytt inn i hans hjerte, og det ble bestemmende for alt, som han talte og skrev.

Hans erkjennelse av forsoningen ble både sentrum og en sentrifugalkraft i såvel erkjennelse som livsførsel. Han ble den Paulus som ikke ville vite av annet enn Jesus Kristus og ham korsfestet.

Jesu eksempel.

Jesu skildring av fariseeren og tolleren er skarpt om sann åndelighet, kors og herlighet. De hører begge til menigheten og lever begge et åndelig liv i bønn.

De vet begge at Herren er i sitt tempel, og der hvor han er ønsker de også å være.

Men bare den ene møter Gud. Det blir et knusende møte. Det gjør det alltid når en synder skal fram for den Helliges åsyn. Men bare på den måte kan det også bli et frelsende møte.

Gud gir de to menn det de hver for seg ber om.Den ene fikk nåde, den andre fikk ingenting. Han hadde ikke behov for noe, og derfor bad han ikke om noe.

Han var en av de rike Laodikea-kristne med takk og lovprisning som grunntone i livet med Gud. Sannheten om ham var at han var ynkverdig, blind og naken, men han visste det ikke. Han kom ikke for å få noe, men for ennå engang å bekrefte for seg selv hvor godt det var å være kristen!

Det gir mening, glede og harmoni og frelser fra låg selvfølelse.

Hos tolleren finner vi den frelsende kraft. Hans kristendom dreier sig om noe helt annet enn fariseerens. Han er en nådekristen, for hvem nåden ikke er teori, men fører til et hellig liv, hvor det ikke alene dreier seg om ytre hellighet.

I et sant kristenliv åpnes øynene for hvor elendig man er, og troen øves ved gjennom hele livet å be frelsesbønnen: Gud vær meg synder nådig.

I templet får fariseeren ikke noe møte med Gud. Han møter bare seg selv.Tolleren derimot møter den Hellige. Et slikt møte gjør synden levende og føder bønn som kommer fra hjertedypet. Han opplever seg selv så langt nede, at det bare dreier seg om en eneste ting: nåde. Men han gikk hjem som rettferdig. Slik er Gud!

Så langt jeg kan se tegner denne lignelse et avslørende bilde av dagens kristenhet. Ser vi tilbake på de forutgående årtier, har vi hatt kontakt med tallrike unge. Vi så dem til gudstjenester, møter, leir og stevner. De kom noen år, men i dag setter flertallet av dem ikke lenger sin fot i de sammenhenger hvor Guds folk samles.

Mange mener at grunnen til det er stivnede, ytre former og arbeider derfor intenst på å gjøre mangt og mye annerledes. Det hjelper en tid, man opplever tallmessig fremgang, men etter noen år begynner hverdagen å trenge seg på. I København var det først én kirke som var ”kirken”. Så ble det en annen. Nå er det en tredje. Folk kommer og går.

Det er ikke formene som er det avgjørende problem, men derimot at de fleste aldri ble ført inn i en kristendom hvor det blir et spørsmål om liv og død, og alltid på nytt å høre en forkynnelse, som tar alt mitt eget fra meg og gir meg alt med Kristus.

Herlighetsforkynnelsens kristendom brenner opp. Etter noen år sier den ikke lenger oss noge, og en følelse av å være utenfor sniker seg inn når man atter en gang synger de samme enkle sanger og kor på de oppløftende melodier.

I hver ny kristengenerasjon er det bare de unge som føres gjennom omvendelsens trange port, som bevares i Guds menighet. Det forstår de fleste ikke.

To slags herlighet.

Både fariseeren og tolleren opplever kristenlivets herlighet.Også fariseeren gjør det i kraft av Guds inngrep i sitt liv. Hans givertjeneste, faste, bøn og livsførelse er ikke noe vi for snart skal gjøre oss ferdige med. Her er han forbilledlig, og den som ikke går i hans spor, går glipp av mye velsignelse.

Allikevel er der noe som er helt galt: I virkeligheten er det hans kristendom som står i veien mellom ham og Jesus. Uten at han vet av det, er den en uigjennomtrengelig mur.

Han når aldri frem til Gud.

Hans kristendom er en religiøsitet, der han forholder seg til seg selv – ikke til Gud.

Derfor blir han aldri så fortapt, som man alene blir ansikt til ansikt med den Gud der ordene blir få. Derfor får han ikke bruk for ham som bor i det høye og hellige og hos den som er knust og nedbøyet i ånden.

Når den evangeliske kristenhet har mistet så mye av sin kraft, henger det sammen med herlighetsteologiens fremgang.Bevisst eller ubevisst unngår man det som verden umiddelbart reagerer på som dårskap og forargelse. Det ser man som en hindring når det gjelder å vinne mennesker.

Derfor nedtoner man det bibelske budskap om loven, synden, omvendelsen, gjenfødelsen, åndens fattigdom, nødvendigheten av at innrette seg etter Guds ord og holde Guds bud, det hellige liv og nei til verden.

I takt med dette fremhever man de sider av kristendommen som ikke-kristne umiddelbart kan forstå, og som ligger i forlengelse av det de mener at kristendom må være, hvis den skal si dem noe. Den skal hjelpe dem inn i et liv preget av harmoni, overskudd, frihet og glede.

Den nye begynnelse.

Veien til et sant og sunt åndelig liv er at korset gjenvinner sin kraft iblant oss. Skal det skje, må Kristus som korsfestet i langt høyere grad enn tilfellet et i dag, bli mal for våre øyne i forkynnelsen.Denne avtegning av den korsfestede må gå hånd i hånd med forkynnelsen av det budskap som skaber behov for Kristus som korsfestet.Det nytter ikke utelukkende å tale om Guds kærlighet til forherdede mennesker.

Vi må tale som Jesus taler.

Han kjenner sin Far som er ett med sitt ord i både lov og evangelium.

Jesus åpner himmelens port for de fortapte, men hvem har talt sterkere enn han har talt om Guds vrede og dom, helvetes ild, mørket, der de gråter og skjærer tenner og den lukkede dør.

Vendte mennesker seg bort i vrede? Ja.

Fant synderen veien, sannheten og livet? Ja.

Tenk på resultatet av denne forkynnelse og overvei i hvor høy grad den forkynnelse som du har lyttet til år etter år og svarer til den. Jeg frykter for at mange må si: også hos oss har herlighetsforkynnelsen langt på vei satt oss og våre behov i sentrum på bekostning av den forkynnelse som skaper åndelig hunger og tørst og gjør korset til både vårt hvilested og vårt blivested.

Men vi er ikke uten håp. Vi har en Gud som er begynnelsen som skapte i begynnelsen, og som begynner igjen!

------------------------

Afskrift: Lis J.

Rosenius om Rettferdiggjørelse og Helliggjørelse.

2007-07-10T04:37:00.000-07:00

Rettferdiggjørelsen og helliggjørelsen i

C.O.Rosenius’ forkynnelse

av Alfr. Furberg

predikant og distriktsombud i Evangeliska Fosterlandsstiftelsen på 1930-tallet

Til norsk ved Hermod Hogganvik -

C. O. Rosenius’ forkynnelse er i hele sin bredde i hovedsak en fremstilling av den bibelsk-lutherske rettferdiggjørelses- og helliggjørelseslære, grunnlaget og forutsetningene for denne, og tros- og livserfaringene i dens praktisering.

Som overskrift over Rosenius’ forkynnelse i sin helhet, kan en sette døperen Johannes’ ord: «Se der Guds lam!»

I Guds hjerte ligger grunnlaget for forsoningen, som er forutsetningen for rettferdiggjørelsen, som igjen muliggjør og skaper kraft til helliggjørelse. Det finnes ingen forsoning for synder uten den Gud tilveiebrakte i sin Sønn, ingen rettferdighet overfor Gud uten Kristi stedfortredende lydighet og lidelse, og ingen helliggjørelse før rettferdiggjørelsen.

Forsoningens historie er ifølge Rosenius i korthet denne: Med sin ulydighet drog Adam hele menneskeslekten med seg i synd og død. Og pådrog seg selv og oss alle Guds vrede og forbannelsesdom. Samfunnet med Gud ble brutt, og kunne fra menneskenes side ikke gjenopprettes.

Gud kunngjorde sin vilje og sine krav i loven, som åpenbarte hans rettferdighet og hellighet. Til loven føyde Herren dels løftet om at den som oppfyller den skal leve, og dels forbud med advarsel om at den som bryter budene skal dø.

Gud visste at intet kjød kunne bli rettferdiggjort gjennom lovens gjerninger, d.v.s. at ikke en eneste er i stand til å oppfylle loven. Derfor gav han den heller ikke for at den skulle virke rettferdighet. Men for at overtredelsene skulle åpenbares, og synden «överflöda».

På tross av menneskets totale hjelpeløshet overfor loven, står Guds krav der like fullt, uten noe som helst prutningsmonn. For å oppnå frelse og evig liv, må hele loven oppfylles. Men så er altså mennesket - og her finnes det ingen forskjell - med sitt syndige vesen så totalt under syndens herredømme. Han kan ikke gjøre det Gud ut fra sitt hellige vesen krever.

Derfor har så Gud, som slektens skaper, i barmhjertighet mot oss sendt sin Sønn i syndig kjøds lignelse.

I og med Faderens store tilregnelse tok Sønnen på seg hele menneskeslektens synd og skyld. Svarte for den som sin egen. Trådte inn under lovens frelsesvilkår. Ble en mellommann. Og tok oppgjøret med sin Fader for den falne menneskeslekt, som ikke på ny kunne tas inn i samfunn med Gud uten en forsoning.

Sønnen gikk inn under loven dels for å lide den ugjenkallelige straffen for overtredelsene, dels for å oppfylle dens krav.

Det han i lydighet og lidelse utrettet, gjorde han på vegne av hele Adams slekt, én for alle. Ved det frelste han slekten fra syndens skyld og straff, døden og fordømmelsen, og oppnådde gjennom dette den rettferdighet loven krever.

Skriftens vitnesbyrd om dette er klare som solen og faste som selve grunnfjellet. Gud har for all verdens synder gitt den store forløsningen som virkelig gjelder: Guds Sønns blod.

Her er et av forsoningens mysterier, som er skjult for all fornuft - og som den enten fornekter eller omtolker - : At Gud både krever og gir forløsningen.

Men ettersom denne forløsningen nå er gitt, kan ingen av våre gjerninger fortjene - og ingen av våre synder hindre - nåden hos Gud.

Dette er Guds frelsesverk for hele den falne menneskehet. Denne gjerning forkynner Gud i evangeliet, som må tas imot av det enkelte menneske. Ånden vekker og kaller gjennom Ordet den enkelte til å stå opp og vende om til Gud.

I all menneskenatur ligger det en trang etter å gjøre seg til overfor Gud. Dette viser seg spesielt hos den som er vakt, og som da gjerne vil gjøre seg betydningsfull i Guds øyne. Denne egenrettferdiggjørelsen kan nok skjer på alvor. Men hvis Ånden ikke har fått åpne menneskets øyne for syndens dype forderv i ham, og lovens åndelige krav, så blir han en fariseer. Som enten lettsindig pruter på det Gud krever, og ser seg selv som en ikke så aller verst synder. Eller han blir en dyster slave under trelldommens åk.

Men framfor den hellige Gud står den som virkelig søker den rette frelsen, med dette brennende spørsmålet: Kan jeg bli frelst, og hvordan skal det gå til?

Den rette omvendelsen kjennetegnes av trøstesløshet over alt som mennesket kan finne i seg selv og i alt hva han gjør. Men akkurat gjennom dette drives han så til Kristus. Så lenge han kan holde seg borte fra ham, er syndserkjennelsen for liten.

Det kreves så mye at han ikke kan leve uten Kristus, ikke kan få ro før han har frelsen i ham. Det kreves ikke noe mindre, men heller ikke mer.

Han ser at han er fullstendig ugudelig, uverdig enhver form for nåde, og fortjener bare fortapelsen. Han står der uten noen nådegave eller kraft som kan forandre hans stilling. Han anser seg fortapt, og ser han ville tusen ganger fare til helvete, hvis frelsen skulle være avhengig av noe som helst hos ham selv.

I denne fortvilte tilstand blir ropet: «Herre, hjelp, jeg går under! - Gud, miskunn deg over meg, arme synder!»

Men nå får han høre evangeliet; at Kristus har kommet for å frelse syndere, gjøre den ugudelige rettferdig. Som han før fikk se inn i syndens virkelighet i seg selv, får han nå se inn i nådens virkelighet hos Kristus. Her får han liv, får se seg forsonet og frelst i Kristus.

Hemmeligheten blir åpenbart for ham; betydningen av Kristi stedfortredende gjerning. Han tror, og er dermed slik han må være for å bli tatt inn i samfunn med Gud. Troen har forent ham med Kristus, og Kristi oppgjør for synden og oppfyllelse av lovens frelsesvilkår tilhører nå ham personlig. Like virkelig som om han selv i egen person hadde lidd straffen, betalt gjelden og oppfylt loven.

Nå er synderen rett og sant ferdig for himmelen og frelse, til barnekår hos Gud.

Men så underlig og mot all fornuft foregår det altså; den som skal bli virkelig vis og opplyst, må først bli en blind og en dåre. Den som skal bli rettferdig og frelst, må først bli en fordømt synder.

Akkurat som at når det gjelder å oppnå rettferdighet innfor Gud, ikke finnes noen forskjell på fromme og ugudelige mennesker, gode gjerninger og ugjerninger. Så finnes det heller ingen forskjell på en svak og en sterk tro når det gjelder rettferdighetens fullkommenhet. Den svake troen eier en like fullkommen rettferdighet som den sterke troen.

Den rettferdighet Gud har åpenbart, skiller seg fra all annen rettferdighet. Den er guddommelig og fullkommen, for den er et verk av Herren selv. På samme måte som verden er et verk av Gud. Faderen har tilveiebrakt den gjennom Sønnen.

Hva er så rettferdiggjørelsen etter Rosenius’ forkynnelse?

Rettferdiggjørelsen er en domsavsigelse hvor Gud frikjenner den som står anklaget av loven, og dømt i sin samvittighet for synd og overtredelser, - og tilregner ham alt Kristi fullbrakte verk.

Det skjer på den måten at Gud for Kristi skyld forlater og skjuler de synder som finnes hos mennesket. Og tilregner ham en rettferdighet som ikke finnes hos ham.

Rettferdiggjørelsen er ingen ettergivenhet overfor Guds hellige krav, det ville stride mot hans vesen. Den har sitt grunnlag i en fullkommen soning og ustraffelighet overfor loven.

Rosenius skriver: «Et menneske kan gjøre opp for det en annen skylder, f.eks. betale sin brors gjeld, slik at den skyldige virkelig blir gjeldfri og ikke kan kreves for mer. Det betyr at denne dermed ikke bare anses for å være det, men han er virkelig skyldfri, på grunn av at denne broren har betalt hele hans gjeld.

Så mye mer må da Herren Kristi fullbyrdelse og betaling for oss, gjøre oss virkelig skyldfrie og rettferdige - på tross av at vi selv ikke er i stand til å oppfylle loven.

Derfor må vi ikke oppfatte ordene «tilregne rettferdighet» som om Gud skulle regne oss som rettferdige, mens vi i virkeligheten ikke er det. Meningen er bare den at det er en annens rettferdighet som er skjenket og tilregnet oss. Men på en så sann og fullkommen måte at vi virkelig er rettferdige.

Den hellige loven i sin majestetiske rett er med det ikke på noe måte brutt. Dens krav er oppfylt i all dens uendelige omfang, dens dommer og straff er skjedd fyldest i all sin gru. Fra dette møtet på Golgata, - mellom barmhjertigheten på den ene siden, og rettferdighet og dom på den andre siden - skinner det fram en uendelig herlighet som skal fylle evigheten med lovprisning til Gud, når den en gang fullkomment åpenbares for mennesker, engler og alle tenkende vesener.

Kort sagt: Gud er rettferdig når han rettferdiggjør den som tror. For det er ikke bare en tenkt og oppdiktet, men en virkelig rettferdighet han tilregner oss. Han skal på den siste dag i hele verdens påsyn kalle sine troende rettferdige. Og i samsvar med den fullkomne rettferdighets krav, gi dem rettferdighetens krone».

Gjennom Kristi død har altså, ifølge Rosenius, Gud vist seg å være så rettferdig at synderen får den dom loven har fastsatt, selv om den måtte ramme den enbårne Sønn. Og når synderen slik er skjult i Kristus, alle i én, er Gud så rettferdig at han ifølge løftet rettferdiggjør den som tror Sønnen.

Bare fordi Kristus har lidd synderens straff og oppfylt lovens krav, står Guds hellighets vesen fremdeles uantastet, når han gjør den ugudelige rettferdig.

At syndene skjules, som David og Paulus taler om, innebærer ikke at Gud forringer krav, eller regner med formildende omstendigheter. Nådestolen/lokket skjuler lovens tavler, anklageren, som ligger i paktsarken.

Når skjer rettferdiggjørelsen?

Den skjer første gang mennesket, i spørsmålet om hvordan han skal bli frelst, oppgir alt håp til noe i seg selv. Og, hungrende og tørstende, vender sitt hjertes øye til den korsfestede. Når han ser sin frelse i Kristus, og hører av evangeliet at alt er ferdig. Nå får han nok, og mer enn nok med Kristus.

Som bevis på at han virkelig er rettferdig, gir Gud ham evig liv. For «syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre», Rom 6:23.

Når et menneske blir i Kristus, er han rettferdig, tross fall og forseelser. Rosenius skriver: «Så lenge synderen blir værende i Kristus, d.v.s. så lenge Kristus med hele sitt fullbrakte verk, med sin nåde og vennskap, er hans hjertes behov og trøst, så lenge lever han bestandig under en og samme uforanderlige nåde og rettferdighet innfor Gud. Under alle forhold likt, - i styrkens som i svakhetens stund, når han får nåde til å gjøre noe godt, som når det skjer at han snubler og faller i noen skrøpelighet eller synd.

For var det ikke slik, - hvis han var mer rettferdig overfor Gud når han selv levde et mer hellig og godt liv, og mindre rettferdig når han var mindre hellig og god -, da ville jo rettferdigheten komme av gjerninger. Eller i alle fall delvis komme av gjerninger, og bare delvis av Kristus. Som virkelig ville være en bespottelig tale om ham som frikjøpte oss til Gud med sitt blod. Og en motsigelse til hele Den Hellige Skrift som så sterkt avviser noe slikt, og gjentar og gjentar ordene: av nåde - ved hans blod - ved troen - ikke av dere selv - ikke av gjerninger - uten gjerninger, uten loven, o.s.v.

Kort sagt: Er det sant at vi blir, og fortsatt er, rettferdige ved Kristus alene, uten noen hjelp fra loven, uten bidrag av gjerninger, så er naturligvis følgen av det at vi også må være dette i like stor grad til alle tider, så lenge vi er ved troen i Kristus.

For det er jo ikke noe annet som forandres, enn vi selv og våre gjerninger. Det er bare oss som det ene øyeblikk er gode og det andre dårligere, både i vårt indre og i det ytre. Kristi rettferdighet forandres jo ikke.

Er altså Kristi rettferdig vår rettferdighet innfor Gud, så kan den rettferdighet vi har innfor Gud ikke forandres.

Men til disse våre gjerninger hører naturligvis ikke bare håndens og tungens gjerninger. Men hele menneskets, med legeme og sjel. Og først og fremst disse grunnleggende gjerningene som det første budet i loven omtaler; sjelens, hjertets, tankenes og driftenes gjerninger, så som kjærlighet, likegyldighet, anger, hardhet, bønn, gode tanker, onde tanker m.m. Alt hører inn under våre gjerninger.

Men skulle vår rettferdighet bestå i noe av dette, da besto den jo ikke av Kristi rettferdighet. Og består den derimot alene i Kristi rettferdighet, da består den jo ikke i noe av dette.

Som også Paulus sier: «Er det av nåde, så er det ikke lenger av gjerninger. Ellers er ikke nåden lenger nåde. Men hvis det er av gjerninger, er det ikke lenger nåde. Ellers er heller ikke gjerningen lenger noen gjerning», Rom 11:6. Et annet sted avslutter han samme emne kort og presist med at: «Jeg forkaster ikke Guds nåde. For er rettferdighet å få ved loven, da er altså Kristus død uten grunn», Gal 2:21.

Men så må vi vokte oss for den villfarelsen at den som er rettferdiggjort også er syndfri i sitt kjød. Nei, han er på samme tid synder og rettferdig. Virkelig synder i seg selv, men virkelig rettferdig i Kristus.

For et menneske rettferdiggjøres ikke på den måten at personen blir fri for synd i seg selv, som om synden skulle være utslettet i hele hans vesen. Nei, det skjer ved at han tilregnes en annens rettferdighet.

Når Skriften ofte taler om troens rettferdighet, innebærer ikke det at troen i seg selv utretter noe som helst overfor Gud. «Troen er», sier Rosenius, «å likne med ring av bly, som i seg selv er helt verdiløs, men som har en innfatning, en edelsten, som har mange millioner krones verdi». I seg selv er troen svak og elendig. Men fordi den griper om Kristus, er den dyrebar innfor Gud, og gjør mennesket velbehagelig i Guds øyne.

Troen er ingen fortjeneste eller verdighet. Den er bare en fortapt sjels redning i nåden - som da også gir Kristus all ære. Bare det Kristus har utrettet, er grunn for at Gud rettferdiggjør den som tror.

Troen kan sammenliknes med den utstrakte tomme hånd, som tar imot den gaven Kristus tilveiebrakte for den som ikke tror.

Storheten i den rettferdiggjortes stilling skildrer Rosenius bl.a. med å sitere Basilus’ ord: «Hvis noen så den rettferdighet og skjønnhet som et rettferdiggjort menneske i Kristus har innfor Gud, ville han reise seg bare for skyggen av dette menneske, og bukke dypt».

Til rettferdiggjørelsen knytter så Rosenius den sanne helliggjørelsen

«Dette store hovedstykke i den kristne lære», skriver Rosenius, «er nest etter læren om Kristi forsoning, det aller viktigste. Kristi rettferdighet, og Åndens helliggjørelse i oss, forholder seg til hverandre i nådens rike, som skapelsen og opprettholdelsen i naturens rike.

Når et menneske ved Sønnen blir virkelig fri, får han et nytt, hellig sinn. Han blir villig og istandsatt til gode gjerninger, med kraft til å vandre som en Kristi etterfølger.

Men nettopp i det åndelige livets vårblomstring møter Satan opp. Nå sier han at når du nå er frelst, er du også fri for all fare, og har intet å frykte. Eller han sier at når nå samvittigheten er frigjort fra loven, så kan du også anse ditt daglige liv som frigjort fra den.

«Kjødet» - «det gamle menneske» - «syndens legeme» er forskjellige uttrykk for samme sak. Det står ikke bare for noen urene lyster, men skildrer alt det vi fra vår naturlige fødsel er og har fra Adam. Det er altså hele mennesket med alle kroppens og sjelens tilbøyeligheter og krefter, fornuft, hjerte og sinn, som alt er fullt av synd. «Det som er født av kjødet er kjød». Og dette skal opp på korset.

Rosenius skriver: «Hvis noen tror de tilhører Kristus, men likevel ikke vil korsfeste sitt kjød, ikke i det hele tatt har begynt på dette, da bedrar han seg selv». Videre skriver han at hvis noen gjennom en viss endring i livsførsel og oppfatning m.m. «tror han er født på ny, men bare fortsetter med sine gamle synder, forsøker å unnskylde og skjule en synd, da er omvendelsen falsk, og troen død».

Men her understreker Rosenius at vi må skille mellom det å stå i et fredelig forhold til synden i kjødet, og det å være i en konstant krig mot kjødet. For kjødet dødes tross alt ikke på et øyeblikk, og blir aldri godt. Det skal være festet til korset.

Riktignok vrir og vender det seg, sliter og kjemper mot ånden. «Sliter det seg et øyeblikk løst, resulterer det bare i en fordoblet straff, der Herren tukter gjennom sitt ord og vår samvittighet. Dette vokter den troende seg for». Å bli værende, og trives, i noen synd, vitner ikke om et korsfestet kjød og et Åndens herredømme.

Men ingen annen skal i det hele tatt forsøke å tenke på noen helliggjørelse, enn den som i sin samvittighet er frigjort fra loven. Hvis noen tror det er gjennom helliggjørelsen de skal bli kvitt synden, så vandrer de ennå i mørket. Bare den som er frigjort i Kristus, kan bære frukt for Gud.

Rosenius skriver: «Vår frihet fra synden, innfor Gud, er fullkommen. Samtidig som helligheten i oss er ufullkommen. Om syndfriheten innfor Gud heter det: «Dere er blitt frigjort fra synden». Men om helliggjørelsen tales det om «frukt som fører til helliggjørelse», d.v.s. til å bli hellige. Rettferdiggjørelsen innfor Gud med alt det innebærer, er noe som er skjedd. Mens helliggjørelsen, Åndens verk i oss, med alt det innebærer, er noe som stadig skjer. Dette bør vi legge merke til, og vokte oss vel for å endre Åndens ord. Vi må ikke forandre stadig skjer til skjedd. Men heller ikke skjedd til stadig skjer.

Vi må altså ikke et øyeblikk slippe til den tanken at vi nok håper vi er benådet og fridd ut fra den gamle syndepølen. Mens vi, når vi ser på den daglige skrøpeligheten, likevel anser oss mindre fullkomne, ja, til og med urene og forferdelige i Guds øyne.

Nei, da må vi overfor Gud anse oss fullkomment frigjort fra synden, virkelig rettferdiggjort, uklanderlig hellige, og si til loven, fornuften og følelsene: Det Gud har renset, må ikke du se på som urent».

All kraft til helliggjørelse ligger ifølge Rosenius i rettferdiggjørelsen

Dette er en skjult hemmelighet for alle gjerningskristne. Alt strev for å bli helliggjort, før vi i vår samvittighet er døde fra loven og frigjort fra den som vi var fanget under, - er fullstendig meningsløst.

En kristens erfaring med helliggjørelsen skildrer Rosenius slik: «Jeg falt ofte i den gamle innbilningen om egen kraft og dugelighet. Jeg mente det tross alt var min egen oppgave å hellige meg. Jeg begynte igjen med eget strev. Jeg skulle tro slik og slik, be og kjempe. Og trodde jeg selv hadde noen kraft til dette. Men da ble jeg på ny avmektig og fortapt. Kunne ikke tro, ikke en gang tenke, mer enn det Herren til enhver tid virket i meg.

Og når jeg slik på ny ble slått ned, avmektig og død, da kom Herren igjen med sitt evangelium. Og førte meg på ny til festet, som jeg hadde veket bort fra, - til hans nåde alene. Da fikk jeg igjen lyst og kraft til det gode.

Har du erfart noe av dette? Og på denne måten har funnet både din rettferdighet og din helliggjørelse bare i Kristus, slik at du i alle forhold til alle tider lever i avhengighet av ham? Da kjenner du hva den rette helliggjørelsen er.

Da er det en virkelighet at ditt gamle menneske dødes. Da blir ikke bare dets utbrudd bremset. Men da dødes det indre. Da dødes selve hjertet og livet i det gamle menneske, nemlig den dype, uendelige selviskheten, innbilningen om noen egen kraft og dugelighet.

Det er denne dype selviskhet og innbilning som utgjør selve livet og hjertet i det gamle menneske. Og fra denne kilden strømmer det så ut en forferdelig syndeflod gjennom alle vår naturs krefter, så som overmot, gudsforakt, selvsikkerhet, vantro, likegyldighet, ulydighet, selvtekt, vellyst, sinne, utålmodighet, falskhet, løgn, og mange andre synder.

Skal nå denne slangens sæd kunne angripes og dødes, da må nok først den dype selviskheten, den innbilte egne kraften, bli slått ned. Og det ikke bare én gang, i omvendelsen, men gjennom hele vårt liv, i den daglige omvendelsen.

Akkurat som vi første gang gjennom loven ble gjort til skamme i alt vi foretok oss for å gjøre oss selv rettferdige. Slik må vi også hele tiden uopphørlig bli slått ned og ydmyket, så snart vi vil være noe eller få til noe selv. For at vi aldri skal få vår trøst eller glede i oss selv, eller i noe som er i oss selv. Men bare i Herren Kristus alene. For, som vi nettopp sa; på denne måten blir selve hjertet i det gamle mennesket gjennomboret og drept.

Men vi må ikke bli liggende i vår elendighet, stoppe opp i noen trelldom og avmakt. Nei, det nye mennesket - «Åndens attrå er liv og fred» - må samtidig stadig næres og holdes i live. Det er altså like nødvendig at vi ved evangeliet bestandig blir trøstet og renset i vår samvittighet, glade og salige i nåden.

På denne måten blir det alltid en virkelig og levende - ikke en selvgjort og død - helliggjørelse ved Ånden».

Helliggjørelsens hemmelighet er altså ifølge Rosenius’ forkynnelse: Å være avhengig av Gud, holde seg tett inn til ham ved Sønnen. Og ved Ordet om Kristus hele tiden holde levende troen, barnekåret, gleden, lysten og kraften. Gleden i Herren er helliggjørelsens kraftkilde. Som gjør ånden villig til å gi akt på Guds hellige vilje og Kristi forbilde.

Akkurat når ditt nådeliv er friskt og samstemt med Gud, erfarer du bestandig at ennå mangler du noe. Du har ikke nådd målet, men du strekker deg hele tiden etter det, du hungrer og tørster etter rettferdighet.

Den sanne helliggjørelsen er ikke noe vi «får til». Den vokser selv. Herren skaper vår helliggjørelse, slik at det ofte overrasker oss selv, når vi ikke finner noe som helst vi kan rose oss av, men tvert imot ikke ser annet enn skrøpelighet, og ikke kjenner annet enn ubrukelighet. I oss selv ser vi intet annet enn synd. Og alt godt er utelukkende Herrens gaver. Da er Kristus vårt liv, Kristus alene.

Rosenius taler om helliggjørelsens nødvendighet. Han understreker sterkt betydningen av at den må være ekte. Nemlig et villig sinn som bare evangeliet har virket, til å la seg avkle, og til å korsfeste og døde det gamle menneske. Altså Åndens kamp mot kjødet, som må foregå så lenge vi er i denne hytten.

Så sier han: «Nå gjenstår det bare å praktisere dette». Øve, øve i det daglige livet, understreker han igjen og igjen. Helliggjørelsen skal alltid foregå i det største alvor. Slarv og lettsindighet på dette området, fører snart til ulykke. Jesus er det store forbilde.

Og så spør du: «Men hvem er i stand til dette?»

Svar: «At du skulle gjøre alt dette selv, har aldri vært meningen. Men at du skulle begynne å bestrebe deg på dette. Så i dine bestrebelser grundig få lære at du ikke er i stand til det. Og så tvinges til å sukke og rope til Herren, som så selv - og på sin måte, som vi har vist - utfører helliggjørelsens verk. Men det verket utførers gjennom kraften av det drivende og advarende, samt trøstende Ordet.

Og det som så ikke kan utrettes ved Ordet og indre påminnelser og påtrykk, det utretter Herren med riset, med lidelsens torner, om det er nødvendig.

De troende sier: Kjære Gud, bruk det du trenger, bare du får stemme hjertets strenger. For étt er nødvendig, og uten helliggjørelse skal ingen se Herren. Samtidig som de alltid først og sist holder dette punktet klart: «Med étt offer har han for alltid gjort dem fullkomne som blir helliget». Kristus må vokse, jeg skal avta. Men om jeg enn ufullkomment står fram i hans sted her nede, så står han alltid fullkomment fram for meg der oppe».

Rosenius taler ofte i denne ånd til den oppriktige.

Men så sier du til sist, du oppriktige sjel, men samtidig så oppgitt over deg selv: Å, om det bare en gang kunne bli riktig helt og sant og virkelig med meg! Skal jeg fullkomment rettferdiggjøres og helliggjøres, må det virkelig skje en mer grundig frelse med meg!

Nå svarer Rosenius: «Vær klar over at den grundige frelsen skjer aldri mer! Den skjedde for 2000 år siden, der henrettelsen ble fullbyrdet utenfor Jerusalem. Om det leser vi at «når Jesus hadde fått vineddiken, sa han: Det er fullbrakt! Og han bøyde sitt hode og oppgav sin ånd».

Legg godt merke til: fullbrakt! Der ser du den grundige frelsen! Den som skal tro seg frelst, han må vende sin tro 2000 år tilbake - til det som skjedde i Kristus»

Læren om rettferdiggjørelsen og helliggjørelsen har i Rosenius’ forkynnelse som blikkfang alltid: Guds Lam!

--------------