Odeberg: Om GT.

Det gamle testamentet i lys av det nye.
Av Hugo Odeberg.

Del I av III.
(Heftet s. 1-8.)

(Dette heftet ble gitt ut av Karmel-instituttet i 1947. Øivind Andersen på Fjellhaug skrev om heftet: ”Det er gledelig å se hvordan nyere svensk teologi vender tilbake til Bibelen. Denne likke boken av professor Odeberg er intet mindre enn epokegjørende. Hadde en slik bok av en teologisk professor utkommet hos oss i dag, ville den vakt den største oppsikt. – Professor Odeberg går helt og fullt inn for det syn som er det rådende i vårt troende lekfolk. Vår stilling til og vårt syn på det Gamle Testamnetet må ene og alene bestemmes ut fra Jesus og apostlenes syn på det. Og på en glimrende måte klarlegger han hvordan Jesus påberoper seg å være den som taler i GT. Det taler ikke bare om ham, men han er GT’s talende ”Jeg”. – Jeg anbefaler boken til alle norske kristne til et grundig studium. Professor Odeberg er ikke bare en grunnlærd teolog; han fører også et glimrende språk.”)

Når man vil ha rede på hvorledes det Nye Testamente ser på det Gamle Testamentet, kan man gå ut ifra nesten hvilket som helst kapittel i NT. For NT’s syn på GT lyser igjennom over alt.

Her vil vi gå ut fra et kapittel i et av evangeliene, som gir oss et særlig skarpt og tydelig bilde både av Jesu stilling til GT og urmenighetens eller de første kristnes syn. Det er Lukas kap. 24. Det fortelles jo der om to disipler som noen dager etter Jesu død var på vei til Emmaus og samtalte med hverandre om det som hadde hendt med Jesus.

De gikk der i stor forundring og grublet. De forstod ikke hva som hadde hendt og kunne ikke finne noen forklaring. Så hender det ifølge beretningen at den Oppstandne selv kommer og slår følge med dem, og på deres spørsmål begynner han å forklare hva som er skjedd med ham. Og det er nå straks meget betegnende at Frelseren selv, den Oppstandne, som etter evangeliene er historiens sentrum og som derfor av seg selv skulle kunne gi beskjed om hva som helst, han forklarer ikke engang seg selv eller det som er hendt med ham på annen måte enn ved å henvise til GT. Han sier ikke: ”Her er jeg selv og jeg skal nå gi dere beskjed om hva som har hendt med meg og hemmeligheten ved det.”

Han henviser heller ikke til det han selv har forutsagt eller lært, mens han vandret på jorden. Han har, skulle vi kunne si, ingen egne ord, som ikke beror på GT. Han som av evangeliene betraktes som den absolutte Sannhetens sog Kunnskapens konge, han griper ikke til egne ord, ikke engang når han skal forklare med egne ord: seg selv. Men han går til GT.

Nå må vi legge merke til hvorledes han begynner sin forklaring av det som er skjedd med ham. Han begynner med å bebreide disiplene at der dårer og senhjertede til å forstå alt det som er skrevet i Loven og profetene, dvs. det vi kaller GT. Han bebreider dem således at de ikke vurderte GT høyt nok.

Nå vet vi at de som hørte til Jesu første disipler, var meget mer fortrolig med GT enn de kristne nå. De hadde under hele sin oppvekst hørt GT bli forelest og gjennomgått i synagogegudstjenesten. De hadde lært det fra barndommen, de leste daglig av Davids salmer og i profetenes skrifter.